Hva synes dere om å vise barnet at man blir trist av at det skal på samvær?

[AnonymBruker]

Vel, hvis faren er en drittsekk som ikke burde ha omvær med barnet så ville jeg ha vist barnet at jeg ble lei meg og ønsket at barnet ikke måtte dra til den slemme slemme onde mannen. Og så ville jeg gjort det klart for barnet at mamma gledet seg virkelig til barnet kom tilbake igjen. Da skal vi finne på mye da!, ville jeg sagt. Det er, i alle fall for meg, viktig at barnet får vite at det er elsket og ønsket. Det vet barnet om man forteller barnet at man savner barnet alt før barnet drar.

Anonymous poster hash: ce8d9...f5c

Kan jeg spørre hvorfor du fikk barn med en drittsekk og en slem ond mann? Jeg undrer meg alltid over dem som slenger med leppa over den psykopatiske eksen, men som allikevel fikk barn med en person som var ondskapen selv.

Anonymous poster hash: f178d...513

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor du fikk barn med en drittsekk og en slem ond mann? Jeg undrer meg alltid over dem som slenger med leppa over den psykopatiske eksen, men som allikevel fikk barn med en person som var ondskapen selv.

Anonymous poster hash: f178d...513

Sånn, i tilfelle du aldri møtt en psykopat før, de er veldig sjarmerende. Det tar tid før de viser sitt sanne jeg.

Anonymous poster hash: ce8d9...f5c

[Vulpes]

Vanskelig dilemma det der. Jeg er egentlig veldig for å være ærlig med barna, men akkurat i dette tilfellet bør man nok trå varsomt. Barn kan fort få dårlig samvittighet og føle et stort ansvar for den forelderen som tydelig viser at han/hun er ensom og trist når barnet ikke er der, og det kan bli en tung bør å bære.

Så jeg synes man skal prøve å ikke vise det. Hvis barnet spør rett ut om man er lei seg kan man kanskje svare at man ikke er direkte lei seg, at man har det fint og prøver å gjøre hyggelige ting alene, men at man gleder seg til å se barnet igjen.

Hilsen skilsmissebarn med erfaringer innen akkurat det her

[AnonymBruker]

Er ikke et skilsmissebarn men vet hvordan det er å ha dårlig samvittighet ovenfor foreldrene. Foreldrene mine kranglet ofte og det gikk ofte utover meg, uten at de kanskje var klar over det. De brukte meg på en måte til å angripe den andre. Hvis jeg ble f.eks sur på pappa og missfornøyd med noe, så kunne mamma ta mitt parti og det kunne bli en krangel ut av det. Da ble det på en måte min feil. Og jeg måtte alltid passe på å fortelle noe samtidig til begge to, for å unngå å favorisere den andre. Jeg husker hvor herlig det var når de var på samme side og "sint" på meg for et eller annet som jeg hadde gjort. Det spilte ingen rolle om de var sinte på meg, så lenge de var på samme side og jeg slapp den byrden å være skyld i at de er sinte på hverandre og krangler. Jeg ser i ettertid nå som voksen hvor mye skade det gjorde på meg. Jeg var ofte trist og gråt om kveldene. Sliter ennå med følelsene og usikkerheten. Hvis jeg ser en antydning til uenighet mellom foreldrene mine så kommer alle følelsene tilbake. Har barn selv nå, og vil ikke at de skal gjennomgå det samme. Men er kjempe redd, synes jeg ser mer og mer mine foreldrene i meg selv! Så vær så snill, om dere er skilt eller ikke, ikke utsett det for barna deres!

Anonymous poster hash: 7aaa4...772

[AnonymBruker]

TS her - jeg er stemmamma for dette barnet.

Barnet forteller at mamma gråter når hun skal dra å være på feire hos pappa og meg i ti dager.

Barnet virker ofte bekymret for om mammaen har det bra/er alene/ensom/savner barnet mm.

Det virker nesten innimellom som at barnet kan bli trist/få dårlig samvittighet for å kose seg her hos pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men synes det er trist for barnet. Jeg forstår jo at det for mamma kan være sårt at barnet skal på samvær og ferie, men det er bare synd at barnet må føle slik på det.

Ville bare høre deres tanker om dette - og også kanskje egne erfaringer.

Tusen takk til dere som har bidratt!

TS

Anonymous poster hash: 99eeb...4f0

[AnonymBruker]

Mange foreldre viser dette ubevisst.

Faren vår gikk bort (kreft) da jeg og søsteren min var små. Hun er eldre enn meg og hun og mamma hadde ganske mye tid sammen til å se film og kose seg mens jeg bare var en baby. Jeg tror mamma var noe ensom og satte pris på denne tiden.

Ettersom søsteren min ble litt eldre ble hun invitert på overnattingsbesøk til venner titt og ofte. Mamma har faktisk sagt i etterkant at hun iblant syntes det var vanskelig, men tok seg sammen og lot henne gå. Hun nesten "skryter" av dette som om det var storsinnet, hvilket jeg har reagert på - at man setter barnet foran seg selv og lar henne sosialisere skulle vitterlig bare mangle.

Søsteren min har sagt at hun flere ganger var usikker på om det var ok å la mamma sitte alene mens hun traff venner (da hun var 9 eller 10).

Man skal vise ekstremt forsiktighet ift. hvordan man uttrykker seg overfor barna. Det gjelder ikke bare hva man sier direkte, men tone og kroppsspråk. Barn fanger jo opp slikt.

Mamma har en ny partner og har hatt det i mange år og har det bra med ham. Men både jeg og søsteren min gruer oss noe til hennes alderdom da vi er redde for å se denne litt bitre "martyr"-siden igjen slik hennes egen mor var (og hun selv har klaget over).

Anonymous poster hash: 86abb...e0d

[AnonymBruker]

TS her - jeg er stemmamma for dette barnet.

Barnet forteller at mamma gråter når hun skal dra å være på feire hos pappa og meg i ti dager.

Barnet virker ofte bekymret for om mammaen har det bra/er alene/ensom/savner barnet mm.

Det virker nesten innimellom som at barnet kan bli trist/få dårlig samvittighet for å kose seg her hos pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men synes det er trist for barnet. Jeg forstår jo at det for mamma kan være sårt at barnet skal på samvær og ferie, men det er bare synd at barnet må føle slik på det.

Ville bare høre deres tanker om dette - og også kanskje egne erfaringer.

Tusen takk til dere som har bidratt!

TS

Anonymous poster hash: 99eeb...4f0

[AnonymBruker]

Min manns eks gjorde dette i begynnelsen. Hun gråt og fikk aldri dratt fra jentungen (5 år da. Resultat jenta gråt på kveldene fordi mamma var alene og lei seg. Det ble så ille at jeg selv ringte mammaen og forklarte situasjonen og at hun ikke kunne holde på sånn for jenta var helt fra seg. Etter dette skjerpet hun seg og alt ble lettere for jentungen.

Anonymous poster hash: 8c955...526

[AnonymBruker]

Min manns eks gjorde dette i begynnelsen. Hun gråt og fikk aldri dratt fra jentungen (5 år da. Resultat jenta gråt på kveldene fordi mamma var alene og lei seg. Det ble så ille at jeg selv ringte mammaen og forklarte situasjonen og at hun ikke kunne holde på sånn for jenta var helt fra seg. Etter dette skjerpet hun seg og alt ble lettere for jentungen.

Anonymous poster hash: 8c955...526

Uff :-(

Sånn er det her også ofte - h*n blir veldig lei seg på kvelden - spesiellt hvis h*n har hatt en fin dag.. Jeg lurer på om dette kan bunne i dårlig ssamvittighet for å ha det gøy kombinert med bekymringen om at mamma er alene. Det som sikkert heller ikke hjelper på situasjonen er at mamma hverken har mange/gode venner eller en jobb å gå til. Jeg tror barnet føler et stort ansvar, og at mamma kanskje er litt alene uten barnet.

Vi har forsøkt å ta opp dette med mor tidligere - men jeg tror at hun ikke ser at det er problematisk. Hun tenker bare at hun viser sin kjærlighet til barnet, og og barnet bør vite at mamma savner h*n og tenker på h*n..

Vanskelig situasjon desverre. Alt blir så feil. Spesiellt vanskelig er det jo å skulle forsøke å trøste et barn som føler det sli. Vise forståelse for at bekymringen til barnet er reell, samtidig som man ikke kan bekrefte at det faktisk er en situasjon som h*n bør bekymre seg over.....

TS :-(

Anonymous poster hash: 99eeb...4f0

[AnonymBruker]

.

Anonymous poster hash: 99eeb...4f0

[Irja]

Mamma og pappa skilte seg når jeg var 7-8 år. Husker pappa var veldig lei seg når helgen var over og vi ble kjørt til mamma.

Jeg synes det var vanskelig å gå fra pappa da