Liker ikke min egen sønn...

[AnonymBruker]

Dette er selvfølgelig veldig vondt for meg å innrømme

Han er nå 18 år og dessverre så har jeg sett at etterhvert som han har blitt eldre så har han utviklet en personlighet og en væremåte som jeg ikke takler.

Hadde han ikke vært sønnen min så hadde vi ikke hatt noen kontakt overhodet. Vi har ingen kjemi og passer ikke sammen.

Dette går ikke på oppdragelse o.l men kjemi og personlighet.

Må man like sine egne barn?

Er det andre som føler det på samme måte?

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

Jeg er selv så heldig å elske barna mine, og like dem. Men... det har vært episoder i livet mitt og barna som har opprørt meg, gitt meg tanker og spørsmål osv.

I den tiden gikk jeg til psykolog og vi snakket mye om disse tingene.

Det er mye mer vanlig enn folk flest tror, de fleste tør bare ikke innrømme det. Og siden det er så tabu belagt og utenkelig for mange så møter de en en masse fordømmelse fra andre, for hvem kan vel ikke like sitt eget barn?

Joda det er faktisk slik at noen ikke liker sitt eget barn, noe som gir dem dårlig samvittighet og indre konflikter.

Min psykolog sa en gang, det er ikke uvanlig i dette rommet at noen sier. Jeg har ingen problemer med den eldste og den yngste, men den mellomste den klarer jeg ikke å forstå eller finne noe felles med.

Han sa også, at det er vanlig at man elsker det ene barnet mer enn det andre, men de ter ting man ikke en gang innrømmer for seg selv. Det har noe med kompatibiliteten å gjøre. Hvem som er mest lik og ulik osv. Og som du sier kjemi.

Relasjoner er ikke enkle og kan ikke tvinges frem, men de man jobbes med. Du kan prøve å fremheve ting du faktisk liker ved sønnen din. Tilbringe tid sammen med ham og finne noe dere begge liker å snakke om, gjøre sammen osv.

For meg, lå alltid bunnløs kjærlighet til barna mine i bunnen, og vi red på den måten konflikter og stormer av veien. Men jeg har ikke inntrykk av at du snakker om konflikter, bare at dere er for ulike til å forstå hverandre, og derfor oppfatter du at du ikke liker sønnen din.

Jeg tror det er mulig for dere å finne hverandre og jeg ønsker dere lykke til.

Anonymous poster hash: 1ac9b...d45

[AnonymBruker]

Jeg er selv så heldig å elske barna mine, og like dem. Men... det har vært episoder i livet mitt og barna som har opprørt meg, gitt meg tanker og spørsmål osv.

I den tiden gikk jeg til psykolog og vi snakket mye om disse tingene.

Det er mye mer vanlig enn folk flest tror, de fleste tør bare ikke innrømme det. Og siden det er så tabu belagt og utenkelig for mange så møter de en en masse fordømmelse fra andre, for hvem kan vel ikke like sitt eget barn?

Joda det er faktisk slik at noen ikke liker sitt eget barn, noe som gir dem dårlig samvittighet og indre konflikter.

Min psykolog sa en gang, det er ikke uvanlig i dette rommet at noen sier. Jeg har ingen problemer med den eldste og den yngste, men den mellomste den klarer jeg ikke å forstå eller finne noe felles med.

Han sa også, at det er vanlig at man elsker det ene barnet mer enn det andre, men de ter ting man ikke en gang innrømmer for seg selv. Det har noe med kompatibiliteten å gjøre. Hvem som er mest lik og ulik osv. Og som du sier kjemi.

Relasjoner er ikke enkle og kan ikke tvinges frem, men de man jobbes med. Du kan prøve å fremheve ting du faktisk liker ved sønnen din. Tilbringe tid sammen med ham og finne noe dere begge liker å snakke om, gjøre sammen osv.

For meg, lå alltid bunnløs kjærlighet til barna mine i bunnen, og vi red på den måten konflikter og stormer av veien. Men jeg har ikke inntrykk av at du snakker om konflikter, bare at dere er for ulike til å forstå hverandre, og derfor oppfatter du at du ikke liker sønnen din.

Jeg tror det er mulig for dere å finne hverandre og jeg ønsker dere lykke til.

Anonymous poster hash: 1ac9b...d45

Et ærligere og bedre svar enn mange av de skinnhellige fordømmelsene i tråden.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[Tabris]

Som datter kan jeg forstå dette. Det minner meg om ordtaket "Hvorfor er det så lett å elske sin familie, men så vanskelig å like dem?"

Min mor og jeg er svært ulike som mennesker. Jeg elsker min mor, men jeg liker henne ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at slike følelser kan gå andre veien også.

Endret 15. juli 2014 av Tabris

[AnonymBruker]

Som datter kan jeg forstå dette. Det minner meg om ordtaket "Hvorfor er det så lett å elske sin familie, men så vanskelig å like dem?"

Min mor og jeg er svært ulike som mennesker. Jeg elsker min mor, men jeg liker henne ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at slike følelser kan gå andre veien også.

Helt enig. Og i forhold til sine foreldre er det mindre tabubelagt å innrømme dette, tror jeg.

For mødre, derimot, synes det å sitte langt inne. Synd, for dersom man ikke kan innrømme for seg selv engang at man ikke liker sitt barn, så må det jo bli umulig å jobbe med saken eller forholde seg konstruktivt til situasjonen overhodet - og det er ingen tjent med, heller ikke sønnen/datteren.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[QueenOfTheSidewalk]

Men herregud da dame, skjerp deg! Det er jo du som har skapt det sånn at dere ikke har kjemi. Det er din oppgave å skape et bånd til han, til tross for at dere har forskjellige personligheter. Det finnes da mange familier der ute, hvor ungene har totalt forskjellig personlighet enn foreldrene, men de klarer å være glad i ungene sine til tross for det.

[AnonymBruker]

Man kan helt klart elske sitt barn uten å like det. De færreste sier noe om det fordi det er så tabubelagt. Jeg kan si så mye at jeg ser trekk hos mitt voksne barn som jeg overhode ikke liker. De trekkene har kommet så tydelig fram som voksen. Hadde det ikke vært fordi det er mitt eget barn så hadde ikke hatt noe med vedkommende å gjøre. Allikevel vil jeg aldri slutte å elske mitt barn og vil alltid være der.

Anonymous poster hash: 4ecf4...87d

[AnonymBruker]

Men herregud da dame, skjerp deg! Det er jo du som har skapt det sånn at dere ikke har kjemi. Det er din oppgave å skape et bånd til han, til tross for at dere har forskjellige personligheter. Det finnes da mange familier der ute, hvor ungene har totalt forskjellig personlighet enn foreldrene, men de klarer å være glad i ungene sine til tross for det.

Du har ikke skjønt at det er en forskjell på å like og det å være glad i og elske. De to tingene trenger ikke å følges ad.

Anonymous poster hash: 4ecf4...87d

[AnonymBruker]

Som datter kan jeg forstå dette. Det minner meg om ordtaket "Hvorfor er det så lett å elske sin familie, men så vanskelig å like dem?"

Min mor og jeg er svært ulike som mennesker. Jeg elsker min mor, men jeg liker henne ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at slike følelser kan gå andre veien også.

Syns faktisk det var godt å høre at det er flere som har det slik.

For jeg som deg liker faktisk ikke min mor. Hun er min mor, og

selvfølgelig elsker jeg henne, men hun er ikke en person jeg

foretrekker å tilbringe tid med, liker som person, uenig i valg m.m

og hun er så forskjellig fra meg som noen person overhodet kan

bli, men så ligner jeg heller ikke på noen i min familie.

Anonymous poster hash: 0a765...6f0

[Gjest Artistina]

Jeg hadde syntes det var helt tragisk og trist om mine barn hadde fortalt meg at de ikke likte meg. Men jeg hadde i det minste satt pris på at de fortalte meg det slik at jeg hadde hatt en mulighet til å endre meg.

Dere som ikke liker barna deres. Har dere fortalt dem det? Har dere gitt dem en mulighet til å endre seg?

Heldigvis så har jeg barn som jeg vet liker meg og min mann og de er ikke redde for å fortelle oss det, hverken de eller svigerbarna.

[Gjest Eurodice]

Alltid foreldres feil når forholdene er dårlig til barna. Han liker nok ikke deg heller. Det er greit å ikke like han, men det du har gjort for å få et så dårlig forhold til han, eller mangel av det du har gjort, er ikke greit. Det er dessverre en alt for vanlig trend blant kvinner der de fortsatt setter seg selv og egne behov over sine barns når de er blitt mødre, men det er like fult deres egen feil.

Hvilket belegg har du for å si dette? Kjenner du mange mødre? Har/hadde du en slik mor selv og projiserer all verdens dårlige egenskaper på alle kvinner? Du skriver i det hele tatt så mye idiotisk!

[QueenOfTheSidewalk]

Du har ikke skjønt at det er en forskjell på å like og det å være glad i og elske. De to tingene trenger ikke å følges ad.

Anonymous poster hash: 4ecf4...87d

Så det er vanlig å være glad i noen, men ikke like dem? Huff, om man er glad i en person, bør man jo kunne lære seg å like dem. Skriv eller husk en liste over hva du liker ved han, det må jo være noe? Jeg klarer dessverre ikke å sette meg inn i det om det er ingenting du liker ved han.

[AnonymBruker]

Jeg hadde syntes det var helt tragisk og trist om mine barn hadde fortalt meg at de ikke likte meg. Men jeg hadde i det minste satt pris på at de fortalte meg det slik at jeg hadde hatt en mulighet til å endre meg.

Dere som ikke liker barna deres. Har dere fortalt dem det? Har dere gitt dem en mulighet til å endre seg?

Heldigvis så har jeg barn som jeg vet liker meg og min mann og de er ikke redde for å fortelle oss det, hverken de eller svigerbarna.

Det kan du faktisk ikke vite, da. Selv om du er overbevist om det.

Vi vet nå faktisk ikke alt om hverandres innerste følelser, siden det er bare vårt eget følelsesliv vi har direkte tilgang til. Og nettopp når det gjelder de aller nærmeste er dette en vesentlig ting å være klar over og ha respekt for, faktisk.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[mammas]

Du e nok i en periode i livet som er vanskelig. Livet går i bølgedaler for alle. Man kan mislike hva barna våre driver med: stoff,alkohol,ekstemisme etc. Men jeg tror aldri at en mor slutter å elske sitt barn.

Barn kommer ofte tilbake til foreldrene (sosialt) etter at dei selv har blitt freldre.Denne ungdomstiden er ikke mammas tid rettogslett!

[AnonymBruker]

Bak hver mann står en kvinne sies det. Takk deg sjøl!

Fy faen!

Anonymous poster hash: 00518...267

[Gjest Artistina]

Det kan du faktisk ikke vite, da. Selv om du er overbevist om det.

Vi vet nå faktisk ikke alt om hverandres innerste følelser, siden det er bare vårt eget følelsesliv vi har direkte tilgang til. Og nettopp når det gjelder de aller nærmeste er dette en vesentlig ting å være klar over og ha respekt for, faktisk.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

Barna mine har heldigvis aldri vært redde for å si rett ut når det er noe de er uenige i eller noe de ikke liker at vi gjør.

Det er STOR forskjell på å ikke like visse ting en person gjør og å ikke like personen.

[Aurora_Versailles]

Du har et stort oppgjør å ta med deg selv, som forhåpentligvis skjer sammen med en profesjonell.

[AnonymBruker]

Barna mine har heldigvis aldri vært redde for å si rett ut når det er noe de er uenige i eller noe de ikke liker at vi gjør.

Det er STOR forskjell på å ikke like visse ting en person gjør og å ikke like personen.

Enig i at det er forskjell på å mislike handling og person, det er greit.

Men rent logisk sett kan du ikke vite hva barna dine innerst inne føler, er redde for å si etc. Det er et epistemologisk faktum. Det var poenget mitt.

Utgangspunktet for hvordan vi forholder oss til våre nærmeste bør dette etter mitt syn (og dette er virkelig min dype overbevisning) være respekten for det vi ikke kan vite, og for ethvert individs integritet, heller enn skråsikkerheten på at man vet alt om dem og har full kontroll. Det ligger en kime til objektivering og eietrang der som jeg mener er usunn.

(Og by the way: Søsteren min liker ikke moren min, og omvendt. Begge forteller det til meg - men aldri, aldri til hverandre).

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[Gjest Artistina]

Enig i at det er forskjell på å mislike handling og person, det er greit.

Men rent logisk sett kan du ikke vite hva barna dine innerst inne føler, er redde for å si etc. Det er et epistemologisk faktum. Det var poenget mitt.

Utgangspunktet for hvordan vi forholder oss til våre nærmeste bør dette etter mitt syn (og dette er virkelig min dype overbevisning) være respekten for det vi ikke kan vite, og for ethvert individs integritet, heller enn skråsikkerheten på at man vet alt om dem og har full kontroll. Det ligger en kime til objektivering og eietrang der som jeg mener er usunn.

(Og by the way: Søsteren min liker ikke moren min, og omvendt. Begge forteller det til meg - men aldri, aldri til hverandre).

Anonymous poster hash: 9b49a...861

Da burde du prøve å få dem til å snakke med hverandre og fortelle HVA det er de ikke liker med hverandre.

Jeg hadde aldri sittet å høre min mor baksnakke min søster til meg uten å si til henne hva jeg mener om slik oppførsel.

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke moren min. Hun sårer og fornærmer meg hele tiden og er rett og slett et ikke et menneske jeg liker å ha rundt meg. Men fordi jeg liker resten av familien smiler jeg og er akkurat hyggelig nok til at vi som gruppe kan ha det fint sammen. Tror det er helt helt vanlig.

Anonymous poster hash: 5591f...64c

[AnonymBruker]

Da burde du prøve å få dem til å snakke med hverandre og fortelle HVA det er de ikke liker med hverandre.

Jeg hadde aldri sittet å høre min mor baksnakke min søster til meg uten å si til henne hva jeg mener om slik oppførsel.

Og du burde ta innover deg at du ikke sikkert kan vite alt om dine barns indre liv heller.

Samt bruke "aldri" og tilsvarende ord med større forsiktighet og mindre skråsikkerhet.

Anonymous poster hash: 9b49a...861