Tenåring uten venner

[AnonymBruker]

Stakkar

Jeg slet med sosiale relasjoner når jeg var ung. Jeg hadde noen få gode venner, men det var venner som hadde tatt initiativet til å bli venner med meg, ikke omvendt. Når de var syke/opptatt, så slet jeg veldig med å finne noen å være med og gruppearbeid på skolen var et mareritt. Jeg var den som måtte plasseres i en gruppe av læreren når alle hadde funnet sine "par". Starten på nye klasser var fine. Da var alle ukjente for hverandre (nesten) og alle ble invitert til ting og vi hadde det kjempekjekt. Helt til alle grupperte seg og "båndet" seg - ting jeg ikke skjønte. Det var jo bare å "henge seg på", men jeg skjønte ikke hvordan, og forsøkene mine ble gjerne klossete og teite (ihvertfall i mitt hode). Og jeg var redd folk ikke likte meg (men de gjorde de faktisk, men trodde gjerne ikke jeg ville pga manglende initiativ). Traff jeg folk jeg hadde superkjemi med, var det enklere. Men jeg slet ofte med å opprettholde vennskapet. Var det helg og jeg ikke var invitert på forspill til en større fest, så var det kjempepinlig. Lot av og til som om at jeg var syk slik at ingen skulle lure på hvorfor jeg ikke var invitert noe steder. Viste seg i voksen alder at jeg har mild Asperger.

Anonymous poster hash: 3beef...8a2

[AnonymBruker]

Jeg syntes du må ta en prat med henne. Med ensomhet kommer også isolasjon, jeg hadde det slik i ungdom som hun har det nå.

Og dette har fulgt meg ett helt liv, og det blir bare verre og verre til eldre man blir.

Sekvfølelse blir så dårlig til slutt att man gir helt opp ,

Anonymous poster hash: 3dafc...1b2

[AnonymBruker]

Kanskje hun selv kan ta initiativ til å invitere klassevenninner hjem? Invitere på filmkveld med popcorn eller noe annet uformelt?

Anonymous poster hash: 2bf7a...9e4