Tenåring uten venner

[dillyduzit]

Jeg ville også prøvd valpekurs som Zellica skriver, bor folk i nærheten eller en liten kjøretur unna er det lett for å ta med seg valpen for å gå på turerer ved senere anledninger.

Ellers så traff denne tråden meg midt i hjerterota, for det var akkurat slik jeg hadde det når jeg var på hennes alder. Jeg tror likevel at du kan prise deg lykkelig for at hun ikke har noe tvillingsøster (kan hende, men siden vi ikke får oppgit det så antar jeg at hun er enebarn eller med mindre søsken) som hadde et overload med venner. Jeg håper virkelig at hun får det bedre med tiden for jeg unner ingen i hennes posisjon.

Jeg ville dog tatt en prat med hun og spurt hvordan hun føler seg, selv om det kan være utrolig sårt for en 18åring å åpne seg for foreldrene sine helt. Pass på symptomene på depressjon men vær også klar over at disse kan være enkle å skjule.

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at du skal gjøre noe som helst, jeg ser ikke at vi kan få gjort noe. Som du sier, de er så store at de ordner opp selv nå, ingen kan tvinge noen til å være med noen de ikke vil være med. Og det er jo ikke rart at din datter ikke vil være med henne nå, ettersom hun ble avvist på barneskolen. Jeg bare reagerte på at det virket som om du synes jenta fortjener å være ensom nå, ettersom hun gjorde noen dumme valg på barneskolen, som 10-11-åring eller noe slikt. Det virket i overkant strengt på meg, å "straffe" eller "unne" noen noe negativt fordi de var "slemme" som små barn. Anonymous poster hash: 198d8...5b8

Helt enig (er en annen AB). Man kan ikke klandre barn for å gjøre slike feil. De er jo nettopp bare barn. Det tar tid å bli klok

Anonymous poster hash: 5230f...0b3

[AnonymBruker]

Helt enig (er en annen AB). Man kan ikke klandre barn for å gjøre slike feil. De er jo nettopp bare barn. Det tar tid å bli klok

Anonymous poster hash: 5230f...0b3

Enig i at man ikke skal klandre barn for feil de gjør, men man kan heller ikke forvente at de som tidligere har blitt avvist skal stå klare når det skulle passe.

Det lureste er nok å prøve å bygge opp et nettverk blant ukjente, i et miljø eller med en aktivitet man trives med.

Hva med jobb ved siden av skolen? Trenger ikke være store jobben, men etpar vakter i mnd. Kan være en mulighet å treffe noen der å.

Mulighetene er mange, å jeg skjønner at det kan være vanskelig å ta skrittet, men det er faktisk din datter som må være aktiv nå. Hun er for stor til at skole eller foreldre kan være behjelpelig.

Anonymous poster hash: a7f98...352

[AnonymBruker]

Hun har ingen venner på vgs? Isåfall regner jeg med at hun rett og slett har valgt feil skole.

Slik som du beskriver det er det miljøet det er noe galt med og ikke henne. Lite inkluderende altså. Samt. lite likesinnede. Kan ofte være godt å starte på en skole hvor ingen kjenner bakgrunnen din. Blanke ark

Anonymous poster hash: 4fdf5...0b7

[AnonymBruker]

Hun har ingen venner på vgs? Isåfall regner jeg med at hun rett og slett har valgt feil skole.

Slik som du beskriver det er det miljøet det er noe galt med og ikke henne. Lite inkluderende altså. Samt. lite likesinnede. Kan ofte være godt å starte på en skole hvor ingen kjenner bakgrunnen din. Blanke ark

Anonymous poster hash: 4fdf5...0b7

Å påstå at en skole er lite inkluderende pga at en elev er uten venner er vel å gå litt langt. For alt vi vet kan det være jenta det er noe "galt" med. Dette er jo ikke et problem som har oppstått nå, men har vart i noen år.

Anonymous poster hash: a7f98...352

[AnonymBruker]

Å påstå at en skole er lite inkluderende pga at en elev er uten venner er vel å gå litt langt. For alt vi vet kan det være jenta det er noe "galt" med. Dette er jo ikke et problem som har oppstått nå, men har vart i noen år.

Anonymous poster hash: a7f98...352

Det jeg tenker er at, en eller anen vgs må ha likesinnede personer som datteren din. Det som er så fint med vgs. Og siden hun ble glad for å få kontakt med en gammel vennine regner jeg med at hun lengter etter venner.

Anonymous poster hash: 4fdf5...0b7

[AnonymBruker]

Det jeg tenker er at, en eller anen vgs må ha likesinnede personer som datteren din. Det som er så fint med vgs. Og siden hun ble glad for å få kontakt med en gammel vennine regner jeg med at hun lengter etter venner.

Anonymous poster hash: 4fdf5...0b7

Klart jenta lengter etter venner. Venner hun kan gjøre ungdomsting sammen med, noen på egen alder osv, men å legge skylden på videregående skole blir for drøy, spesiellt siden dette har pågått i flere år.

Anonymous poster hash: a7f98...352

[AnonymBruker]

Klart jenta lengter etter venner. Venner hun kan gjøre ungdomsting sammen med, noen på egen alder osv, men å legge skylden på videregående skole blir for drøy, spesiellt siden dette har pågått i flere år.

Anonymous poster hash: a7f98...352

Legger ikke skylden på vgs, men tror ikke skolen er den rette for henne. På en skole hvor du ikke har venner, blir du ikke "populær" over natta for å si det sånn. Fra mitt ståsted ville det beste vært å startet med blanke ark på en ny skole Da får hun garantert nye venner om hun gjør en liten innsats. Hvem vet, kanskje de vennene varer livet ut?

Anonymous poster hash: 4fdf5...0b7

[AnonymBruker]

Høres ut som meg da jeg var 17 år, nå er jeg 22 og har aldri følt meg mer ensom. Har blitt kjent med noen de siste årene men alle flytter bort.
Men jeg gikk på folkehøgskole et år, og der ble jeg kjent med noen supre mennesker! Hadde det så morsomt! Bare synd vi bor så langt fra hverandre. Kanskje folkehøgskole hadde vært noe for dattera di når hun er gammel nok? Etter vgs kanskje?

Anonymous poster hash: 95b83...1d3

[AnonymBruker]

Har forresten blitt kjent med noen på deltidsjobben min også, ei ekstrahjelp, så kanskje en liten jobb ved siden av skolen kunne vært noe for henne? En jobb med folk på hennes alder?

Anonymous poster hash: 95b83...1d3

[Gjest Blomsterert]

Er du sikker på at hun fungerer sosialt? Enhver mor mener jo sitt barn er det peneste, så du er neppe objektiv.

Anonymous poster hash: 9ed8f...236

Vær så snill.

[Gjest Blomsterert]

Ikke lett dette nei!

Tenker som noen andre at hun kanskje på en eller annen måte kan bli kjent med andre gjennom valpekurs eller lignende? Eller en passende jobb?

Bestevenninner kan dukke opp i alle aldre,så håper det ordner seg for datteren din!

[Rhyth]

Var også i samme situasjon frem til jeg var 19. Det som reddet meg var at jeg ble kjent med folk via nettet og fikk venner der som jeg hadde kontakt med. Møtte dem

Ikke på fritiden da vi bodde på forskjellige plasser rundt om i landet, men vi snakka sammen på nettet. Da jeg var 19 startet jeg på nytt på Vgs og der ble jeg kjent med folk og er fortsatt god venn med flere av dem håper det ordner seg for dattera di

Edit: Kan hun være litt sjenert eller syns det er vanskelig og møte nye mennesker?

Endret 9. juli 2014 av Rhyth

[Chloe-]

Mye har blitt sagt allerede, men jeg lurer på om ikke du har noen bekjente med barn på samme alder? Familiemedlemmer? Kollegaer?

Da kan man jo ta mødre-barn kvelder/ferie for å bli bedre kjent.

Jeg ser at mange tette bånd er knyttet i situasjoner der foreldrene er bekjente. Om barna ikke skulle klaffe umiddelbart får de uansett dører åpnet for bekjentskaper i andre gjenger enn akkurat første ledd klassekamerater.

Jeg hadde det aldri slik, men måtte knytte meg kontakter kun ved egen hjelp. Det er en av grunnene til at jeg håper på å få barn på nogenlunde samme tidspunkt som mine venninner.

[Gjest Artistina]

Har hun ikke sommerjobb?

Man kommer ofte i kontakt med andre ved å jobbe sammen.

[togra]

Huff! Får vondt når jeg leser det du skriver om deg selv. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik

Skamfull, ja... der sa du det... helt tydelig at min datter er skamfull. Hun prøver å skjule dette for oss, gir inntrykk av at hun har mange venner, men i realiteten er det folk hun har på facebook, eller bekjente hun knapt vet navnet på.

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for henne heller, jeg får aldri blitt noen erstatning for manglende venner. Og jeg vet ikke om jeg skal snakke med henne om det, eller ikke heller. Som i går, når det ikke ble noe likevel... jeg lot som ingenting fordi jeg så at hadde jeg sagt noe, hadde hun begynt å gråte og blitt sint fordi hun føler seg "avslørt" på en måte. Kunne ønske jeg kunne ta kontakt med noen av de tidligere venninne hennes.. spørre hvorfor de ikke vil være med henne, forklare at hun er ensom - gjøre noe!

Jeg forstår at jeg ikke kan gjøre noe slikt, men jentene jeg tenker på er jo så koselige og oppegående jenter... og jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe henne.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[togra]

Jeg kjenner meg igjen i alt dette. Min datter på 15 år har hatt det på akkurat samme måte siden hun begynte på ungdomsskolen. Hun er en normal og flott jente med mye herlig humor, og man skulle tro at hun ikke skulle ha problemer med å få venner. Men det har hun, og som din datter så vil hun ha oss til å tro at hun har venner selv om hun bruker all fritid sammen med tv og sosiale medier. hun kommer kastet håndball i flere år og ble spådd en lovende fremtid i denne idretten, men sluttet fordi hun ikke likte miljøet der. Hun har blitt så usikker på seg selv at selv om hun tydelig har lyst, så klarer jeg ikke å få motivert henne til å begynne i nytt lag eller starte med noe helt nytt. Hun har blitt så usikker på seg selv og alle at dette har blitt et stort handikapp som totalt ødelegger hennes livskvalitet, men prøver tappert å skjule det ved å smile og virke upåvirket. Men masken ramler av innimellom og hun uttrykker fortvilet hvor meningsløst livet er. Som mamma føler man seg maktesløs og fortvilet, og det har gått så langt at jeg også sliter med depresjoner pga dette. Det triste er også at det sitter mange, mange ensomme unge rundt om på hvert sitt sted. Tenk for en ressurs de kunne vært for hverandre?

Hilsen en fortvilet mamma

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i alt dette. Min datter på 15 år har hatt det på akkurat samme måte siden hun begynte på ungdomsskolen. Hun er en normal og flott jente med mye herlig humor, og man skulle tro at hun ikke skulle ha problemer med å få venner. Men det har hun, og som din datter så vil hun ha oss til å tro at hun har venner selv om hun bruker all fritid sammen med tv og sosiale medier. hun kommer kastet håndball i flere år og ble spådd en lovende fremtid i denne idretten, men sluttet fordi hun ikke likte miljøet der. Hun har blitt så usikker på seg selv at selv om hun tydelig har lyst, så klarer jeg ikke å få motivert henne til å begynne i nytt lag eller starte med noe helt nytt. Hun har blitt så usikker på seg selv og alle at dette har blitt et stort handikapp som totalt ødelegger hennes livskvalitet, men prøver tappert å skjule det ved å smile og virke upåvirket. Men masken ramler av innimellom og hun uttrykker fortvilet hvor meningsløst livet er. Som mamma føler man seg maktesløs og fortvilet, og det har gått så langt at jeg også sliter med depresjoner pga dette. Det triste er også at det sitter mange, mange ensomme unge rundt om på hvert sitt sted. Tenk for en ressurs de kunne vært for hverandre?

Hilsen en fortvilet mamma

Høres leit ut. Jeg ville fått satt henne i kontakt med psykolog, slik at hun har noen som kan støtte henne og sørge for at selvtilliten kan bedres.

Kanskje du også hadde hatt godt av noe støtte fra en profesjonell? Jeg skjønner at det er veldig leit for deg også.

Anonymous poster hash: def21...0ed

[AnonymBruker]

Er du ekstrovert Ts? Kanskje hun er introvert?

Anonymous poster hash: 4be15...568

[Gjest Gjest]

Å påstå at en skole er lite inkluderende pga at en elev er uten venner er vel å gå litt langt. For alt vi vet kan det være jenta det er noe "galt" med. Dette er jo ikke et problem som har oppstått nå, men har vart i noen år.

Anonymous poster hash: a7f98...352

Galt med??? Den må du forklare nærmere.