Tenåring uten venner

[AnonymBruker]

Jeg har så vondt av datteren min på 17. Hun har ingen venner, bare bekjente. Hun har en kjæreste, men han er borte i hele sommer, og nå sitter hun bare på rommet sitt. Ingen ringer og inviterer henne med på noe, og hvis hun spør noen, er alle opptatt.

I går kom hun og var så lykkelig, fortalte meg at hun hadde fått tatt opp igjen kontakten med ei tidligere venninne, og skulle dra dit på besøk! Hun hadde det reneste gledesutbruddet og sa "Mamma! Du aner ikke hva som har skjedd meg!!". Gikk i dusjen, ordnet og fikset seg i detalj, var klar til å dra. Men smsen fra venninna om at 'nå kan du komme', kom aldri. Det viste seg at venninna hadde fått annet besøk, men kanskje hun har tid på torsdag. Og jeg tenker at når torsdag kommer, så er det sikkert en ny 'unnskyldning'.

Jenta mi var så skuffet at hun ikke klarte å holde tilbake tårene, og mammahjertet mitt blør, og jeg gråter også. For en forferdelig følelse av å være glemt, å aldri bli prioritert.

For en stund siden spurte hun ei annen venninne om å få komme dit og sove over. Det kunne hun. Sent på kvelden ringte hun, hun sto alene på ei skole og lurte på om jeg kunne hente. Venninnen hadde valgt å dra på en hjemme alene fest, selv om min datter hadde spurt om de ikke vær så snill kunne la være, at det bare skulle være de to denne kvelden. Hun ble ignorert og ble derfor med på festen. Det er jo bedre enn å være alene. Men hun følte seg utrygg og ville ikke være der. Jeg hentet henne, og nok en gang stor skuffelse.

Jeg har så vondt av henne, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Slik jeg ser det, er hun en normal tenåring, det er ingenting "galt" med henne.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget heller, måtte bare få skrevet noe av sårheten og hjelpesløsheten med å se sin egen datter føle seg så ensom, uprioritert og glemt av alle. Og det er vel ingenting jeg kan gjøre. Stakkars fine jenta mi, som jeg unner alt godt her i verden.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[TrickyCicci]

Har det alltid vært slik? Eller er den litt typiske har-ikke-tid-til-venner-nå-som-jeg-har-kjæreste situasjonen som kan ha oppstått? Og nå som kjæresten er borte er ikke vennene interressert i å sette av tid til henne bare fordi hun har tid?

Inviterer hun noengang folk til deres hjem? Kanskje mulighet for at hun kan dra i gang et-eller-annet som gjør at folk vil komme på besøk?

Ellers er det jo en vanskelig alder, mange har jo begynt å feste, og synes det bare er driiiiitgøy, og hvis hun da er fornuftig og lar være, så er det lett å falle litt utenfor dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg er som datteren din, ts. Idag ef jeg 23 år og har fremdeles ikke en eneste venn. Det er ganske sårt å aldri bli prioritert, også blir man skamfull.

Anonymous poster hash: cff96...c19

[AnonymBruker]

Det har vært slik siden hun startet på ungdomsskolen. Jeg har ikke tall på hvor mange jenter det har vært her, det har vært en ny "gruppe" venner omtrent hver måned gjennom ungdomsskolen. Inntrykket jeg sitter med, er at hun mangler en bestevenninne, ei som prioriterer henne. Istedet blir hun et vedheng i allerede etablerte vennegjenger. Disse har allerede en gjeng og en bestevenninne (eller tre), og har ikke behov for min datter. Så går det noen uker, også blir hun glemt. Da finner hun en ny gruppe, og det samme gjentar seg. Det skoleåret som nå er ferdig, har det vært mer ensomt enn noengang, så når hun fikk kjæreste rett før jul, har hun vært med han nesten hver eneste dag, fordi hun ikke har hatt noen andre å være med.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[AnonymBruker]

Hvem trenger vel venner. En kan da ha det gøyt i sitt eget sleskap?

Anonymous poster hash: cc859...360

[AnonymBruker]

Jeg er som datteren din, ts. Idag ef jeg 23 år og har fremdeles ikke en eneste venn. Det er ganske sårt å aldri bli prioritert, også blir man skamfull.

Anonymous poster hash: cff96...c19

Huff! Får vondt når jeg leser det du skriver om deg selv. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik

Skamfull, ja... der sa du det... helt tydelig at min datter er skamfull. Hun prøver å skjule dette for oss, gir inntrykk av at hun har mange venner, men i realiteten er det folk hun har på facebook, eller bekjente hun knapt vet navnet på.

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for henne heller, jeg får aldri blitt noen erstatning for manglende venner. Og jeg vet ikke om jeg skal snakke med henne om det, eller ikke heller. Som i går, når det ikke ble noe likevel... jeg lot som ingenting fordi jeg så at hadde jeg sagt noe, hadde hun begynt å gråte og blitt sint fordi hun føler seg "avslørt" på en måte. Kunne ønske jeg kunne ta kontakt med noen av de tidligere venninne hennes.. spørre hvorfor de ikke vil være med henne, forklare at hun er ensom - gjøre noe!

Jeg forstår at jeg ikke kan gjøre noe slikt, men jentene jeg tenker på er jo så koselige og oppegående jenter... og jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe henne.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[AnonymBruker]

Selv er jeg tenåring, og har veldig lite venner. Men trives veldig godt alene for det.

Anonymous poster hash: 913cf...894

[AnonymBruker]

Hvem trenger vel venner. En kan da ha det gøyt i sitt eget sleskap?

Anonymous poster hash: cc859...360

For all del. Hvert fall noen dager innimellom, eller i 14 dager når vennegjengen er på ferie med sine familier... for en 17-åring som ser at sosiale medier flommer over av venne-bilder og hvor gøy alle har det, så er dette bare sårt og vondt og depressivt.

Det er stor forskjell på å være alene fordi man har valgt det selv, og ønsker et tilbaketrukket liv, og det å egentlig ønske seg en stor vennegjeng og masse som skjer. Min datter er sosial og liker å være der det skjer, være ute på ting. Da er det tøft å bare ha en PC og en TV til selskap. Vi snakker jo ikke om noen enkeltdager, men systematisk ensom i flere år, tenårene, som normalt sett er de mest sosiale årene vi har i vårt liv, hvor venner "betyr alt".

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[Løvefrøken]

Har hun en hobby hun holder på med? Mange typiske hobby-aktiviteter har sommerkurs o.l... Der ville hun i alle fall ikke vært ensom

[Nuttery]

Jeg er 18 år, og har det noenlunde likt som din datter. Begynte på ungdomsskolen, og jeg liksom ble "påheng" i forskjellige gjenger, og litt brukt ettersom jeg alltid inviterte til jentekvelder, fest osv for å få "innpass". De andre syntes det bare var kjekt at de kunne oppholde seg hos meg og være sammen. Ble aldri invitert når de arrangerte noe.

Nå venter jeg bare på å flytte.

Det er ikke noe galt med meg heller. Det har bare utartet seg slik opp igjennom årene. For at folk skal være innenfor, må noen andre presses ut. Er man uheldig blir det seg selv, og det fortsetter da ofte opp igjennom og blir en trend.

Det er hardt å være ensom tenåring i våre dager. Man ser absolutt alt alle driver med, hvor mye ute de er osv. Da er det sårt å sitte hjemme alene og stadig bli avvist når man tar initiativ til å bli med. Når man alltid blir andrevalg hos folk, og ikke skjønner hva man gjør feil.

Vil tro det blir bedre for datteren din når hun flytter/stifter nye bekjentskaper på et nytt sted/med en ny gruppe som ikke kjenner henne/hennes omgangskrets fra før. Kondolerer, TS Du virker som en god mor.

[AnonymBruker]

For all del. Hvert fall noen dager innimellom, eller i 14 dager når vennegjengen er på ferie med sine familier... for en 17-åring som ser at sosiale medier flommer over av venne-bilder og hvor gøy alle har det, så er dette bare sårt og vondt og depressivt.

Det er stor forskjell på å være alene fordi man har valgt det selv, og ønsker et tilbaketrukket liv, og det å egentlig ønske seg en stor vennegjeng og masse som skjer. Min datter er sosial og liker å være der det skjer, være ute på ting. Da er det tøft å bare ha en PC og en TV til selskap. Vi snakker jo ikke om noen enkeltdager, men systematisk ensom i flere år, tenårene, som normalt sett er de mest sosiale årene vi har i vårt liv, hvor venner "betyr alt".

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

Jeg og gikk mye alene. Av samme grunn som din datter. Utestengt fra vennekrets. Fra jeg var 15.

Ja, årene fra 15 til 18 var litt kjipe. Men når jeg ble myndig, flyttet for meg selv til et annet sted så ble alt så mye bedre. Ikke nødvendigvis med så flere venner. Setter pris å å være alene nå. Kan være greit med små drypp av sosialisering. Men noe mer enn det trenger jeg igrunn ikke. Generelt mye råtne, løgnaktige og ryggløse mennesker dere ute så da er det også greit å slippe å bli utsatt så mye for de.

Hvorfor skaffer du ikke en hund til din datter? Det kan være mye selskap. Og de er jo ikke slemme. Ubetinget kjærlighet.

Anonymous poster hash: cc859...360

[AnonymBruker]

Kjenner til et lignende forhold her vi bor. Har selv ei datter på samme alder, å på barneskolen slet min datter med å komme inn i et miljø. Hun prøvde også å nærme seg denne jenta som nå er uten venner, men denne jenta prioriterte de såkalte populære framfor min datter.

Når de begynte på ungdomsskolen fikk min datter mange venner, å de ble en fast gjeng som var sammen. Denne gjengen har fortsatt kontakt nå på videregående. Den jenta uten venner er fortsatt venneløs og har vært det både på ungdomsskolen og videregående.

Jeg tenker at hun prioriterte feil på barneskolen når hun ville være med de populære, å prisen for det er at hun nå er uten venner.

Anonymous poster hash: a7f98...352

[AnonymBruker]

Har hun en hobby hun holder på med? Mange typiske hobby-aktiviteter har sommerkurs o.l... Der ville hun i alle fall ikke vært ensom

Nei, hun har holdt på med ulike ting tidligere, men sluttet av ulike grunner. Jeg har jevnlig spurt henne om hun ikke har lyst til å finne en hobby, men hun virker ikke motivert lengre... redd hun er litt deprimert pga dette, eller har gitt litt opp. Skal prøve mer på å finne noe hun kan være med på, ikke tvil om at det er den beste måten å være sosial på!

Jeg og gikk mye alene. Av samme grunn som din datter. Utestengt fra vennekrets. Fra jeg var 15.

Ja, årene fra 15 til 18 var litt kjipe. Men når jeg ble myndig, flyttet for meg selv til et annet sted så ble alt så mye bedre. Ikke nødvendigvis med så flere venner. Setter pris å å være alene nå. Kan være greit med små drypp av sosialisering. Men noe mer enn det trenger jeg igrunn ikke. Generelt mye råtne, løgnaktige og ryggløse mennesker dere ute så da er det også greit å slippe å bli utsatt så mye for de.

Hvorfor skaffer du ikke en hund til din datter? Det kan være mye selskap. Og de er jo ikke slemme. Ubetinget kjærlighet.

Anonymous poster hash: cc859...360

Hun har ikke snakket om å flytte vekk enda, er ikke helt ferdig på videregående. Men kanskje det kan hjelpe, den dagen hun flytter. Vi har allerede en valp, og den er nok kilde til mye kos og lek, men den er nok ingen fullgod erstatning for andre tenåringer, hvert fall ikke for henne. Hun føler nok veldig på det å være venneløs. Og om det er tydelig nok ellers, har det blitt ekstremt tydelig nå som kjæresten er borte.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[AnonymBruker]

Kjenner til et lignende forhold her vi bor. Har selv ei datter på samme alder, å på barneskolen slet min datter med å komme inn i et miljø. Hun prøvde også å nærme seg denne jenta som nå er uten venner, men denne jenta prioriterte de såkalte populære framfor min datter.

Når de begynte på ungdomsskolen fikk min datter mange venner, å de ble en fast gjeng som var sammen. Denne gjengen har fortsatt kontakt nå på videregående. Den jenta uten venner er fortsatt venneløs og har vært det både på ungdomsskolen og videregående.

Jeg tenker at hun prioriterte feil på barneskolen når hun ville være med de populære, å prisen for det er at hun nå er uten venner.

Anonymous poster hash: a7f98...352

Selv om jeg kan forstå tankene dine, fordi jeg vet hvor vondt det er som mor å se ungen sin slite sosialt, det river jo i bunn av et mammahjerte! Så tenker jeg likevel at du er hard med den jenta du vet om. Å 'unne' noen ensomhet i siste halvdel av tenårene, fordi de gjorde dumme valg på barneskolen (de er jo bare småbarn da), er unødvendig strengt synes jeg.

Dette er ikke tilfellet med min datter, hun var aldri i den "populære" gjengen på barneskolen, men den gangen hadde hun en liten gruppe venner i klassen som hun var med. På ungsomdsskolen ble klassen spredt på flere klasser, og hun var uheldig og kom ikke i klasse med noen av vennene fra barneskolen. Så hun startet ungdomsskolen i en klasse uten noen etablerte venner, og kom nok aldri innpå de nye klassekameratene, da de allerede hadde venner. De gamle vennene hennes ble raskt opptatt med nye venner, virker det som.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[AnonymBruker]

Selv om jeg kan forstå tankene dine, fordi jeg vet hvor vondt det er som mor å se ungen sin slite sosialt, det river jo i bunn av et mammahjerte! Så tenker jeg likevel at du er hard med den jenta du vet om. Å 'unne' noen ensomhet i siste halvdel av tenårene, fordi de gjorde dumme valg på barneskolen (de er jo bare småbarn da), er unødvendig strengt synes jeg.

Dette er ikke tilfellet med min datter, hun var aldri i den "populære" gjengen på barneskolen, men den gangen hadde hun en liten gruppe venner i klassen som hun var med. På ungsomdsskolen ble klassen spredt på flere klasser, og hun var uheldig og kom ikke i klasse med noen av vennene fra barneskolen. Så hun startet ungdomsskolen i en klasse uten noen etablerte venner, og kom nok aldri innpå de nye klassekameratene, da de allerede hadde venner. De gamle vennene hennes ble raskt opptatt med nye venner, virker det som.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

Å hva mener du at jeg skal gjøre med denne venneløse jenta jeg vet om?

Jeg har nevnt det for min datter at hun andre er uten venner, men min datter er ikke interessert. Hun husker hvordan denne jenta var mot henne på barneskolen. Nå er de såpass store at de ordner opp selv.

Anonymous poster hash: a7f98...352

[AnonymBruker]

Å hva mener du at jeg skal gjøre med denne venneløse jenta jeg vet om?

Jeg har nevnt det for min datter at hun andre er uten venner, men min datter er ikke interessert. Hun husker hvordan denne jenta var mot henne på barneskolen. Nå er de såpass store at de ordner opp selv.

Anonymous poster hash: a7f98...352

Jeg mener ikke at du skal gjøre noe som helst, jeg ser ikke at vi kan få gjort noe. Som du sier, de er så store at de ordner opp selv nå, ingen kan tvinge noen til å være med noen de ikke vil være med. Og det er jo ikke rart at din datter ikke vil være med henne nå, ettersom hun ble avvist på barneskolen.

Jeg bare reagerte på at det virket som om du synes jenta fortjener å være ensom nå, ettersom hun gjorde noen dumme valg på barneskolen, som 10-11-åring eller noe slikt. Det virket i overkant strengt på meg, å "straffe" eller "unne" noen noe negativt fordi de var "slemme" som små barn.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at du skal gjøre noe som helst, jeg ser ikke at vi kan få gjort noe. Som du sier, de er så store at de ordner opp selv nå, ingen kan tvinge noen til å være med noen de ikke vil være med. Og det er jo ikke rart at din datter ikke vil være med henne nå, ettersom hun ble avvist på barneskolen.

Jeg bare reagerte på at det virket som om du synes jenta fortjener å være ensom nå, ettersom hun gjorde noen dumme valg på barneskolen, som 10-11-åring eller noe slikt. Det virket i overkant strengt på meg, å "straffe" eller "unne" noen noe negativt fordi de var "slemme" som små barn.

Anonymous poster hash: 198d8...5b8

Selvsagt unner jeg ingen å være alene. Som sagt så nevnte jeg det for datteren min, men hun var ikke interessert, å det syns jeg er en ærlig ting.

Med tanke på datteren din, er det nok lite å gjøre med situasjonen nå i sommer, men på sikt er det nok lurt å prøve å finne noen venner utenom kjæresten. Datteren din ser nok viktigheten av det nå. Hva med å prøve å bli kjent med noen helt nye? Noen hun ikke kjenner fra før - som ikke "dømmer" henne fra tidligere.

Kanskje en fritidsaktivitet kan være tingen, trening på helsestudio f.eks?

Anonymous poster hash: a7f98...352

[TrickyCicci]

Tror også en eller annen aktivitet eller hobby kan hjelpe på. Jeg har svært få gode venner nå, og har igrunnen alltid hatt det. Og alle jeg har hatt, har jeg mødt i forbindelse med en aktivitet. Hvis jeg ikke hadde vært med på diverse ting i oppveksten, tror jeg at jeg også kunne ha vært mye alene.

[HvittHus]

Dere har valp. Hva med å begynne på valpekurs hos en lokal hundeklubb. Datteren min ble "reddet" fra å utvikle sosial angst ved at hun fikk hund og engasjerte seg i hundeklubben. Der har hun også fått flere gode venner som hun har mye kontakt med.

[AnonymBruker]

Er du sikker på at hun fungerer sosialt? Enhver mor mener jo sitt barn er det peneste, så du er neppe objektiv.

Anonymous poster hash: 9ed8f...236