Min mor tviler på meg HELE tiden.

[AnonymBruker]

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare slutte å snakke med henne, eller skal jeg sende en melding og forklare henne hvorfor?

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Wolfmoon]

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare slutte å snakke med henne, eller skal jeg sende en melding og forklare henne hvorfor?

Anonymous poster hash: 818cc...241

Jeg ville ikke uten videre sluttet å snakke med henne, men hver gang hun gir uttrykk for at hun ikke tror deg eller er negativ trekker du bare på skuldrene og sier "du får nå bare tro det da". Finn på noe annet å snakke om. Du er voksen, du er i din fulle rett til å velge hva du vil godta fra din mor, men du kommer ikke til å få endret hennes væremåte.

[AnonymBruker]

Hun tviler på alt jeg gjør, og tror aldri på noe jeg forteller henne. Hun stoler heller ikke på at jeg kan klare noe selv. Her er noen eksempler.

Hun spurte meg om jeg hadde bestått alle eksamnene, hvor jeg svarte ja (som stemmer). Da sa hun: "Det gjorde du ikke", og ler, "Det tror jeg ikke på". Så må jeg overbevise henne, og komme med mange bevis, slik at hun skal gi seg. Likevel føler jeg ikke at hun helt tror på det.

Jeg flytter snart hjem, og jeg kom med en kommentar som "åå, skal bli deilig å ikke være fattig hele tiden". Da svarte hun med "Hallo, nå må du ikke tro at du kan bruke penger på masse tull. Jeg: "Nei, det skal jeg jo ikke, men nå har jeg penger til å ha det litt gøy istedenfor at alt skal gå til husleien". Da sier hun: "Du bruker jo alltid penger på masse tull". ( alt jeg har brukt av penger det siste år er til mat og husleie). Har f.eks ikke kjøpt et eneste klesplagg på et år. Prøvde å fortelle henne det da, men hun tror det fortsatt..

Jeg hadde fri fra skolen en dag, og jeg lå og sov kl 8 om morgenen. Da banker hun på døren og spørr hvorfor jeg ikke har stått opp. "Jeg har jo fri". Hun "Det tror jeg ikke noe på", og begynner å kjefte på meg.

En gang sa jeg at jeg følte meg dårlig, og hun trodde ikke på meg og dro meg med på en lang tur (jeg var 12). Senere på dagen fant legen ut at jeg hadde lungebetennelse, og måtte legges inn på sykehuset.

Jeg fikk dårlig syn i 16-års alderen, og jeg sa dette til min mor. Hun trodde selvfølgelig ikke på dette, som resulterte at jeg måtte gå og nesten ikke se noe i 3-4 mnd. (Tilslutt fikk jeg endelig tatt en synstest, hvor jeg måtte ha minus 2,50 i styrke...

Slik er det hele tiden, og det er så slitsomt. Jeg snakket med henne igår, og jeg begynte faktisk å grine etter samtalen (jeg griner jo aldri til vanlig). Hun gjør meg så frustrert, for hun tror ikke på noe jeg sier, UANSETT hvor hardt jeg prøver å bevise henne. Det ødelegger faktisk selvtilliten min. Hva skal jeg gjøre?!

Anonymous poster hash: 818cc...241

Min mor var også slik, og jeg kuttet all kontakt med henne. Det kostet meg mange penger, men jeg hadde blitt fullstendig ødelagt dersom jeg skulle bodd sammen med henne. Jeg forsøkte å snakke med henne om problemene, men det eneste som kom ut av det, var endeløse krangler. Jeg forsøkte også å tie stille og ikke ta meg nær av det hun sa, men jeg kjente at selvtilliten min forsvant på grunn av den evinnelige hakkingen hennes.

Så mitt råd er: Reis - og ikke se deg tilbake.

Anonymous poster hash: 53087...3d5

[AnonymBruker]

Jeg kan jo finne en ny hybel, men prisene er jo så høye. (Jobb har jeg). Jeg tror ikke jeg tørr å flytte hjem, når jeg tenker på alt jeg har vært igjennom.

Jeg kuttet forresten all kontakt med henne for et år siden, jeg fortalte at jeg ikke orket mer. Men fordi hun har en evne til å få meg til å tro at det er JEG det er noe i veien med, så ble det til at jeg ringte og ordnet opp...

Det er helt utrolig, jeg har prøvd i sikkert 7-8 år å fortelle henne dette. Hun har enda ikke forstått det. Er det mulig??!

Anonymous poster hash: 818cc...241

Du må nok bare gi opp å få henne til å forstå. Men om du ønsker å bevare kontakten med henne (du bør heller leve på vann og brød på en hybel enn å finne på å flytte hjem!) så er mitt tips å ikke argumentere.

Mor: "du er bare lat!"

Du: "Hvordan går det med deg da for tiden, mor?"

Mor: "du sløser hele tiden!"

Du: "jeg leste i avisen at tollkvoten er endret."

Mor: "ikke bytt emne, du hører ikke etter! Jeg sa du var lat!"

Du: "Det er så deilig å være ferdig med eksamenene. Jeg gleder meg til sommeren."

Altså, lat som hun ikke har sagt noe i det hele tatt. Ikke responder verken positivt eller negativt. Lat som hun rett og slett ikke sier desse kommentarene og bare fortsett med å prate om ditt. Straks hun sier noe normalt eller marginalt positivt så responderer du. Over tid vil hun nok tilvennes helt uten å vite det selv. Men hun vil nok alltid være negativ - noen mennesker er det. I mellomtiden blir det helsprøe samtaler.

Anonymous poster hash: 6a951...062

[AnonymBruker]

Skremmende at det finnes så mange mammaer som behandler sine barn sånn Min første tanke er at de ikke selv er friske.

TS, har du søsken? Er din mor lik mot dem?

Anonymous poster hash: 63626...217

[AnonymBruker]

Skremmende at det finnes så mange mammaer som behandler sine barn sånn Min første tanke er at de ikke selv er friske.

TS, har du søsken? Er din mor lik mot dem?

Anonymous poster hash: 63626...217

Tusen takk for svar, støtten hjelper.

Jeg har en lillebror, men han har ikke fått gå igjennom så hardt som meg, og er ikke gammel nok til å se det helt.

Jeg tok det opp med min far, at min mor aldri tror på noe og tviler på meg hele tiden. Da kalte han meg alt for følsom. Det er liksom jeg det er noe gale med...

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Jade]

Har du 100% stilling? Har du ikke råd til mer enn hybel og mat med jobben du har nå, så må du enten få deg en bedre jobb, gjerne med mulighet for ekstravakter eller få deg en mindre sentral hybel. Kanskje med lavere standard. Å bo hos moren din høres IKKE ut som et alternativ!

[AnonymBruker]

Har du 100% stilling? Har du ikke råd til mer enn hybel og mat med jobben du har nå, så må du enten få deg en bedre jobb, gjerne med mulighet for ekstravakter eller få deg en mindre sentral hybel. Kanskje med lavere standard. Å bo hos moren din høres IKKE ut som et alternativ!

Side TS snakker om eksamner i første post, så er det vel naturlig å regne med at hun er student.

Anonymous poster hash: 47f73...61a

[Aurora_Versailles]

Tro meg, jeg har ikke lyst. Det er så dyrt med hybel, så jeg vurderer det derfor.

Anonymous poster hash: 818cc...241

Jeg er i en lignende situasjon som deg, men jeg jobber hardt for å kunne være selvstendig... Ja, jeg lever knapt og har ikke mye å rutte med, men heller det, enn å leve i et emosjonelt usunt miljø..

Men det er jo bare min mening :D

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon som deg, men jeg jobber hardt for å kunne være selvstendig... Ja, jeg lever knapt og har ikke mye å rutte med, men heller det, enn å leve i et emosjonelt usunt miljø..

Men det er jo bare min mening :D

Jeg er helt enig, men det er forferdelig vanskelig å klare å bare kutte helt kontakten med foreldrene. Det sliter jeg litt med.. Men jeg må jo bare få det til på en måte, for jeg har det jo ikke bra pga dem.

Anonymous poster hash: 818cc...241

[Aurora_Versailles]

Jeg er helt enig, men det er forferdelig vanskelig å klare å bare kutte helt kontakten med foreldrene. Det sliter jeg litt med.. Men jeg må jo bare få det til på en måte, for jeg har det jo ikke bra pga dem.

Anonymous poster hash: 818cc...241

Sa ingenting om å kutte kontakten helt. Jeg snakker om det å bli voksen. Ta skrittet. Flytte ut. Sette krav for deg selv og de rundt deg. Jeg velger å omgi meg med mennesker som vil meg godt. Samtidig så er det mennesker jeg elsker og aldri ville vært foruten i livet mitt, det betyr ikke at jeg vil bo med disse menneskene.Om det påvirker hverdagen og din emosjonelle tilstand - ville jeg gjort alt for å finne en annen bo situasjon enn hjemme hos problemet.

Flytter du inn hos disse menneskene, MÅ du jo finne deg i deres regler ..

[AnonymBruker]

Hun er vant med at du er ivrig på å motbevise henne.

Jeg ville gått for å kopiere det hun sier. Hæ? skal du ikke jobber søndager du heller? næsj! Jeg tror ikke på deg altså!

Anonymous poster hash: 5bcf9...5e1

[Jade]

Side TS snakker om eksamner i første post, så er det vel naturlig å regne med at hun er student.

Anonymous poster hash: 47f73...61a

Siden hun snakker om å FLYTTE hjem, så går jeg ut i fra at hun er ferdig å studere, og at det dermed er ingenting som hindrer henne i å få en 100% jobb.

[globalagogo]

Siden hun snakker om å FLYTTE hjem, så går jeg ut i fra at hun er ferdig å studere, og at det dermed er ingenting som hindrer henne i å få en 100% jobb.

Kanskje. Eller flytte ut fra studentboligen og sånn, for å slippe å sitte alene der i to måneder i sommer uten noen i nærheten, fordi mange studenter nettopp "flytter" hjem igjen om sommeren. Kanskje det ikke er samme by som hjemstedet

Men hvem vet

[AnonymBruker]

Kanskje. Eller flytte ut fra studentboligen og sånn, for å slippe å sitte alene der i to måneder i sommer uten noen i nærheten, fordi mange studenter nettopp "flytter" hjem igjen om sommeren. Kanskje det ikke er samme by som hjemstedet

Men hvem vet

Jeg bor i hybel for øyeblikket, men jeg vurderte å flytte hjem, for å spare penger. Jeg tror uansett ikke at det kommer til å skje, det har gått mer opp for meg hvor ødeleggende de kan være.

Jeg trodde jeg kunne lære meg selv til å ikke bry meg om hva min mor mener og sier, men jeg tror det er en umulig sak. Men samtidig så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg får henne ikke til å forstå hvorfor jeg er frustrert. Hun tror jo at jeg er verdens verste person, og hun får meg til å tro det også...

Anonymous poster hash: 818cc...241

[AnonymBruker]

Hun er vant med at du er ivrig på å motbevise henne.

Jeg ville gått for å kopiere det hun sier. Hæ? skal du ikke jobber søndager du heller? næsj! Jeg tror ikke på deg altså!

Anonymous poster hash: 5bcf9...5e1

Da sier hun bare "Nå er du teit"… Hun forstår det ikke selv, hun har null selvinnsikt.

Anonymous poster hash: 818cc...241

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd lignende. Mine foreldre tror ofte ikke på det jeg sier. Tar meg ikke seriøst i det hele tatt, og flere ganger har det vist seg at jeg hadde rett. Ingen som brydde seg om det.

Da jeg var liten ble jeg til og med kalt løgner, selv om jeg var ærlig. Fortalte dem for eksempel at jeg ble mobbet, men det trodde de ikke på og mente at det bare var jeg som var følsom.

Men mine andre søsken tror de alltid på, selv om jeg vet at det de sier bare er tull.

Jeg syns også det er slitsomt når jeg tilfeldigvis tok feil om et eller annet, og hvis da søsteren min retter på det så bare må en eller begge foreldrene mine værw enig i det.

Når vi spiser middag noen ganger så føles det som det er dem mot meg.

Det og andre ting som de holder på med gjorde at jeg distanserte meg fra dem. Før dro jeg hjem hver helg eller flere ganger i måneden. Bare orket ikke mer, og var lei av å føle meg mislykket og deprimert.

Så nå reiser jeg på besøk noen ganger i året, og holder det overfladisk så det betyr at det er mye de ikke får vite. Det har fungert bra og det er mye hyggeligere å være der.

Jeg har også bodd hjemme i en periode som voksen og det anbefales ikke. Som noen andre nevnte så går man tilbake til sine gamle roller, og jeg ble i hvert fall deprimert av å være der over lengre tid.

Anonymous poster hash: bab18...bd0

[AnonymBruker]

Da sier hun bare "Nå er du teit"… Hun forstår det ikke selv, hun har null selvinnsikt.

Anonymous poster hash: 818cc...241

Da begynner du å si "nå er du teit" hver gang hun kommer med sånt, og så bytter du tema. Ikke prøv å "overbevise" henne, for det vet du allerede ikke lar seg gjøre. Forvent dritt fra henne, så slipper du å bli skuffet. Vær overbærende og trygg på at det er hennes oppførsel det er noe feil med.

Anonymous poster hash: 1dc76...c26

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd lignende. Mine foreldre tror ofte ikke på det jeg sier. Tar meg ikke seriøst i det hele tatt, og flere ganger har det vist seg at jeg hadde rett. Ingen som brydde seg om det.

Da jeg var liten ble jeg til og med kalt løgner, selv om jeg var ærlig. Fortalte dem for eksempel at jeg ble mobbet, men det trodde de ikke på og mente at det bare var jeg som var følsom.

Men mine andre søsken tror de alltid på, selv om jeg vet at det de sier bare er tull.

Jeg syns også det er slitsomt når jeg tilfeldigvis tok feil om et eller annet, og hvis da søsteren min retter på det så bare må en eller begge foreldrene mine værw enig i det.

Når vi spiser middag noen ganger så føles det som det er dem mot meg.

Det og andre ting som de holder på med gjorde at jeg distanserte meg fra dem. Før dro jeg hjem hver helg eller flere ganger i måneden. Bare orket ikke mer, og var lei av å føle meg mislykket og deprimert.

Så nå reiser jeg på besøk noen ganger i året, og holder det overfladisk så det betyr at det er mye de ikke får vite. Det har fungert bra og det er mye hyggeligere å være der.

Jeg har også bodd hjemme i en periode som voksen og det anbefales ikke. Som noen andre nevnte så går man tilbake til sine gamle roller, og jeg ble i hvert fall deprimert av å være der over lengre tid.

Anonymous poster hash: bab18...bd0

Det er så slitsomt når dine foreldre ikke har tillitt til deg, i absolutt noenting. De tror ikke jeg klarer å lage mat engang. Jeg lurer på hvorfor de er blitt slik, de må jo ha opplevd noe spesielt i sin barndom… Men det unnskylder dem uansett ikke. Jeg skal aldri bli som dem, det har jeg tenkt siden jeg var 15 år. Det sier litt om hvor fort jeg forstod at noe var gale, selvom jeg har brukt lang tid på å tro på at jeg faktisk har rett (når de hele tiden sier jeg har feil i alt). Jeg sliter fortsatt med å tro at jeg har rett, da de har ødelagt meg så lenge …

Anonymous poster hash: 818cc...241

[AnonymBruker]

Det er så slitsomt når dine foreldre ikke har tillitt til deg, i absolutt noenting. De tror ikke jeg klarer å lage mat engang. Jeg lurer på hvorfor de er blitt slik, de må jo ha opplevd noe spesielt i sin barndom Men det unnskylder dem uansett ikke. Jeg skal aldri bli som dem, det har jeg tenkt siden jeg var 15 år. Det sier litt om hvor fort jeg forstod at noe var gale, selvom jeg har brukt lang tid på å tro på at jeg faktisk har rett (når de hele tiden sier jeg har feil i alt). Jeg sliter fortsatt med å tro at jeg har rett, da de har ødelagt meg så lenge

Anonymous poster hash: 818cc...241

Ja, jeg også. Merker at jeg ofte sier "tror jeg","kan hende at det ikke er sånn" og lignende selv om jeg vet at jeg har rett.

Har også vært redd for å ta feil, men måtte jo innse at ingen har rett hele tiden selv om min far spesielt alltid skal ha rett uansett.

Det tok meg ganske lang tid før jeg ville innse at det var noe galt med dem og ikke meg. Gikk rundt og trodde på at jeg var mislykket og det var noe galt med meg. Var langt oppe i 20-årene før jeg innså det.

Jeg er bare drittlei av at de holder på sånn, og søskene mine er jo på deres side. Søsteren min for eksempel har kjempegod selvtillit, mens jeg har alltid hatt dårlig.

Må si at jeg ikke skjønner poenget med å holde på sånn. Folk som gjør sånn må jo slite med et eller annet. Bare synd at de lar det gå utover sine egne barn.

Anonymous poster hash: bab18...bd0