Kommer aldri til å la meg provosere over at folk har det bra

[AnonymBruker]

Jeg syns det er merkelig at så mange blir provosert over mennesker som tilsynelatende har det bra. At de snakker om at de har en fin dag, en snill kjæreste og en støttende familie, at de har det bra og sprer positivt energi er flott i mine øyne.

Jeg har ikke kjæreste, er under utdanning og bor på hybel, og jeg syns jeg har det ypperlig. Klarer ikke å forstå at noen er misunnelig på andre som har kjæreste, eier leilighet og har barn kanskje. Jeg har valgt dette livet for meg, setter stor pris på frihet, er tilfreds og vet at jeg kommer til å få igjen for det senere. Er frisk, aktiv og trives med singeltilværelsen og studentlivet - så at en blogger forteller meg at hun det fantastisk kunne ikke provosert meg mindre. Hvorfor blir enkelte provosert når noen deler gledene sine?

Anonymous poster hash: e895b...375

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke provosert av at folk har det bra, det gjør ikke mitt liv noe bedre om jeg skal bruke all min energi på å irritere meg over andres lykke, men må innrømme at folk som overdrevent spyr ut sin lykke i sosiale medier når det er åpenlyst at de ikke har det bra kan være litt kvalmende, men mest trist.

Syns bare det er synd at samfunnet vi lever i forventer så mye av oss. Vi skal være høyt utdannede, være suksessfulle på jobb, ha strøkent hus til alle tider, barna skal være veloppdragne og pent kledd til enhver tid, ha råd til dyre luksusferier flere ganger i året, ha de fineste møblene og de nyeste duppedingsene osv.

Det er for mye å leve opp til og vi kan ikke strekke til på alle arenaer hele tiden, det er ikke mulig.

Anonymous poster hash: 023f2...a49

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke direkte provosert av mennesker som "innrømmer" at de har det bra, men blir heller provosert av mennesker som skal opptre som om alt i deres liv er helt perfekt, ingenting går noensinne galt, og alt er bare rosenrødt hele tiden. Jeg mener at trenden med å poste "vellykkede" poster på Facebook er skadelig på langsikt, ettersom den kan føre til at mange mennesker føler seg mislykkede på langsikt, og dermed kan risikere å utvikle flink-pike-syndrom, angst og depresjon på lang sikt., som en følge av å kontinuerlig bli utsatt fra statuser om hvor "perfekte" vennene er, via deres treningsritualer, matlagingsvaner, reiser, og vennebilder.

Jeg har ikke Facebook lenger, og hovedgrunnen til at jeg valgte å slette min profil var at jeg kjente skikkelig på det presset den satte på meg. Jeg skulle være perfekt på alle områder for å måle opp mot gjennomsnittet, og det at jeg fikk gode karakterer på Universitetet føltes som om det betydde ingenting da andre fikk til å få både bedre-enn-gjennomsnittet karakterer, fine bakverk, og et bra sosialt liv. Jeg mener ikke kun at dette putter et press på dem som ikke når opp til "målet", men også de som allerede har et perfekt imgage å opprettholde. Jeg oppdaget raskt at det blr færre lykkelige og "perfekte" statusoppdateringer fra en venn da det ble brudd med kjæresten eller vedkommende var ferdig med den "perfekte" tilværelsen som utvekslingsstudent i Australia. Da hadde ikke vedkommende noe å "skryte" av lengre, og derved blr Facebook-profilen inaktiv.

Etter min forståelse er ikke såkalte "sosiale medier" noe positivt ved dagens samfunn, men heller noe som påfører et ekstra press på en allerede sårbar gruppe som ikke trenger noe mer press til å begynne med.

Anonymous poster hash: 0229a...097

[Pearls]

Jeg synes det er kjempehyggelig at folk rundt meg greier å sette pris på hverdagsgleder

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempehyggelig at folk rundt meg greier å sette pris på hverdagsgleder

Det gjør jeg også. Forstår ikke grunnen til at det ikke er godtatt å ha det godt. Er dette et norsk fenomen, eller finnes det i andre land?

Jeg koser meg når jeg ser folk med flotte hus og hager der en kan se at de virkelig nyter livet. En kan også ha det godt med et bittelite hus med en knøttliten hageflekk og vanlig arbeid. Alt beror på hvordan en ser verden omkring seg.

Anonymous poster hash: 4f45f...08b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvor dette såkalte presset om å være perfekt på alle fronter kommer fra, for jeg merker ingenting til det. Facebook viser små Glimt av det folk velger å vise, så det er selvsagt at det ikke er noe å måle seg opp mot. Ingen jeg kjenner går rundt og forventer perfeksjon hvis de kommer på uventet besøk og så lenge folk er fornøyde i jobbene sine er det da ingens sak om de ikke er toppleder som tar doktorgrad på siden.

Jeg er overbevist om at dette såkalte presset kommer innenfra de som føler presset selv. Ren innbilning som de ikke er voksne nok til å overse, rett og slett. Drit i naboen og lev livet ditt slik du ønsker, kvinne!

Anonymous poster hash: da69d...359