foreldrene mine reiser hele tiden fra meg

[coozii]

Moren min og stefaren min reiser vekk hele tiden til leiligheten vi har i utlandet. Selv om jeg vil alt kjekt for dem, så vil jeg at de skal være litt mer hjemme. Jeg er hjemme alene nesten hele tiden, som regel en hel uke i strekk, og nesten hver helg, søskene mine er litt eldre enn meg (jeg er 17) og de går alltid i mot meg. Jeg går ut på fester nesten hver helg og har alltid folk som overnatter. Her om dagen kom jeg hjem veldig seint siden jeg hadde vert ute, og var ganske full, og bråkte mye. Storebroren min begynte å slå meg, kvele meg, og vrengte hånden min skikkelig hardt. Jeg vet ikke hvorfor jeg går ut så mye, men jeg tror det er får å ikke føle meg så alene. Hvis jeg kunne bo hos min biologiske far når de var vekke så hadde jeg gjort det, men det er aldri mat hos han, og han drikker så ofte at det er ubehagelig å være der. Jeg bodde hos han ofte før, men for omtrent 3 måneder siden så gadd jeg ikke mer uten å si det til han siden jeg var så lei, han har hverken ringt meg, eller hatt lyst til å ta kontakt med meg etter det, så jeg skjønner nå at jeg bare har vært en byrde for han hele livet.

Jeg vil så gjerne at moren min og stefaren min skal være oftere hjemme, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det uten å fornærme di. Jeg synes ikke det er noe kjekt at foreldrene mine hele tiden forlater meg, jeg savner de utrolig mye. Jeg er redd de ikke skal forstå meg, siden jeg er jo 17 år og ikke så liten lengre, men det har vært sånn som dette i 2 år.

[Gjest BettyBoop]

Moren min og stefaren min reiser vekk hele tiden til leiligheten vi har i utlandet. Selv om jeg vil alt kjekt for dem, så vil jeg at de skal være litt mer hjemme. Jeg er hjemme alene nesten hele tiden, som regel en hel uke i strekk, og nesten hver helg, søskene mine er litt eldre enn meg (jeg er 17) og de går alltid i mot meg. Jeg går ut på fester nesten hver helg og har alltid folk som overnatter. Her om dagen kom jeg hjem veldig seint siden jeg hadde vert ute, og var ganske full, og bråkte mye. Storebroren min begynte å slå meg, kvele meg, og vrengte hånden min skikkelig hardt. Jeg vet ikke hvorfor jeg går ut så mye, men jeg tror det er får å ikke føle meg så alene. Hvis jeg kunne bo hos min biologiske far når de var vekke så hadde jeg gjort det, men det er aldri mat hos han, og han drikker så ofte at det er ubehagelig å være der. Jeg bodde hos han ofte før, men for omtrent 3 måneder siden så gadd jeg ikke mer uten å si det til han siden jeg var så lei, han har hverken ringt meg, eller hatt lyst til å ta kontakt med meg etter det, så jeg skjønner nå at jeg bare har vært en byrde for han hele livet.

Jeg vil så gjerne at moren min og stefaren min skal være oftere hjemme, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det uten å fornærme di. Jeg synes ikke det er noe kjekt at foreldrene mine hele tiden forlater meg, jeg savner de utrolig mye. Jeg er redd de ikke skal forstå meg, siden jeg er jo 17 år og ikke så liten lengre, men det har vært sånn som dette i 2 år.

si til moren din at broren din slo deg. Det er absolutt ikke ok.

[Betasuppe]

Du kan jo si det som det er rett og slett, at det er kjedelig at de reiser fra deg hele tiden. Du er jo fortsatt mindreårig. Du blir jo også utsatt for vold hjemme. Du burde også si fra om dette.

Du burde ikke være redd for å si fra om dette. Hun er tross alt moren din.

[septemberbrura]

Dette høres ikke bra ut. Jeg syns du skal fortelle moren din at du har blitt slått av broren din og at du føler deg alene når hun er så mye bortreist. Ei god mor vil forstå og ta hensyn til det.

[AnonymBruker]

Moren min og stefaren min reiser vekk hele tiden til leiligheten vi har i utlandet. Selv om jeg vil alt kjekt for dem, så vil jeg at de skal være litt mer hjemme. Jeg er hjemme alene nesten hele tiden, som regel en hel uke i strekk, og nesten hver helg, søskene mine er litt eldre enn meg (jeg er 17) og de går alltid i mot meg. Jeg går ut på fester nesten hver helg og har alltid folk som overnatter. Her om dagen kom jeg hjem veldig seint siden jeg hadde vert ute, og var ganske full, og bråkte mye. Storebroren min begynte å slå meg, kvele meg, og vrengte hånden min skikkelig hardt. Jeg vet ikke hvorfor jeg går ut så mye, men jeg tror det er får å ikke føle meg så alene. Hvis jeg kunne bo hos min biologiske far når de var vekke så hadde jeg gjort det, men det er aldri mat hos han, og han drikker så ofte at det er ubehagelig å være der. Jeg bodde hos han ofte før, men for omtrent 3 måneder siden så gadd jeg ikke mer uten å si det til han siden jeg var så lei, han har hverken ringt meg, eller hatt lyst til å ta kontakt med meg etter det, så jeg skjønner nå at jeg bare har vært en byrde for han hele livet.

Jeg vil så gjerne at moren min og stefaren min skal være oftere hjemme, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det uten å fornærme di. Jeg synes ikke det er noe kjekt at foreldrene mine hele tiden forlater meg, jeg savner de utrolig mye. Jeg er redd de ikke skal forstå meg, siden jeg er jo 17 år og ikke så liten lengre, men det har vært sånn som dette i 2 år.

Snakk med mor og stefar, vær ærlig og si du føler deg alene og ønsker dem mer hjemme, kan godt være mammaen din ikke tenker over eller er klar over at du trenger henne.

Anonymous poster hash: 59ee0...3d4

[Cordelia]

Snakk med dem. Hvis ikke det funker tar du kontakt med helsesøster på skolen.

(Edit.)

Endret 21. juni 2014 av Cordelia

[AnonymBruker]

Ta det opp med helsesøster på skolen. Du skal ikke måtte føle at du hele tiden er alene. Foreldrene dine har tross alt ansvaret for deg enda.

Anonymous poster hash: a30b3...5f7

[Annie70]

Jeg får vondt i "mammahjertet" mitt. Vis henne dette innlegget hvis du syns det er vanskelig å si det direkte til henne.

[Asso]

Si det du sa her...

Du er 17 år, moren din har fortsatt ansvaret for deg! Trist å lese og jeg håper ting ordner seg... Hvis du ikke tør å snakke med moren din ta kontakt med en helsesøster/rådgiver på skolen. Det vil alltid være noen som kan hjelpe!

Jeg er 24 år og av og til synes jeg at det er så godt å komme hjem til Mamma og Pappa <3 Det er den eneste plassen jeg føler meg virkelig hjemme. Få moren din til å forstå at hun må være der for deg, for det du skriver her med å gå ut og komme hjem full er ikke bra. Du er ikke gammel nok, og det er foreldrene dine sitt ansvar for at du er trygg.

[coozii]

tusen takk for hjelpsomme svar! det betyr mye <3

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at moren din kommer til å bli fornærmet hvis du forteller at du savner henne og skulle ønske at hun var mer hjemme. Hun burde hvertfall bare bli glad for å høre at datteren sin setter pris på å være sammen med henne!

Ellers så syns jeg du har fått mange gode råd her. Håper alt ordner seg til det beste for deg. Klem

Anonymous poster hash: 820a6...7cc

[AnonymBruker]

Fortell moren din som de andre sier!

Jeg har selv et lite barn og jeg vil aldri ar hun skal måtte føle seg alene og forlatt som deg uansett hvor gammel hun er!

Jeg vet hvertfall som mor at jeg hadde ikke blitt fornærmet om mitt barn hadde fortalt meg det du skriver. Hadde heller blitt lei meg for at jeg hadde fått barnet mitt til å føle seg slik du gjør.

Anonymous poster hash: 61351...c7a

[AnonymBruker]

Selv om man går på vgs trenger man er voksen og støtte og omsorg. Det er ikke slik at når man blir 16 år så må man klare seg selv og navlestrengen blir kuttet tvert.

Selv da jeg var 18 år hadde jeg behov for nærheten til moren min, og støtte og omsorg. Dette er noe som er individuelt, så noen syns det er greit å være alene fra de er 16, men andre blir gjerne 25 før de føler seg klar.

Anonymous poster hash: 8febf...fdc

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også at min mor var mye ute og at jeg satt alene kveld etter kveld da jeg var i din alder og litt yngre. Hjemmet føltes tomt og det oppleves nå mange år etterpå som om hun forlot redet før barna.

Jeg tror mange foreldre ikke tenker over dette. Nå er jeg voksen men sliter med seperasjonsangst og følelsen av å være forlatt sitter enda i.

Anonymous poster hash: 6b357...f99

[Berit]

Jeg tror ikke at moren din kommer til å bli fornærmet hvis du forteller at du savner henne og skulle ønske at hun var mer hjemme. Hun burde hvertfall bare bli glad for å høre at datteren sin setter pris på å være sammen med henne!

Ellers så syns jeg du har fått mange gode råd her. Håper alt ordner seg til det beste for deg. Klem

Anonymous poster hash: 820a6...7cc

Enig

[AnonymBruker]

Jeg har selv barn i samme alder som deg. Jeg forstår veldig godt at du syns det er leit at moren din er så mye borte. Fortell henne akkurat hvordan du føler det og hva som ofte skjer når hun er borte. Flott at du skrev dette innlegget og deler tankene dine med andre!

Anonymous poster hash: e65fc...7a3

[jessica90]

Minne foreldre skilte seg når jeg var 16 år og min søster 14år . Min mor kom i alderkrise og jobb narkoman. Min far var så syk at han kunne ikke ta vare på oss og han var mye på sykehus, samtidig stort hjerte sorg.Min mor bryde seg blanke i oss,og det verste med dette her er at jeg og min søster er adoptert.

Det beste du kan gjøre er å ta opp med henne og stefaren din. Min mor var så slem at hun lot oss ikke inn i huse hvis vi kom hjem etter kl: 2200 og da sov meg og min søster hos naboer eller venner, vi fikk ikke nøkkel til å komme oss inn i huset. Hun reiste mangeganger uten å si i fra til oss, jeg tror hun har reist snart over helle verden nå.

Jeg husker at lærerne på videregående var veldig bekymret og kontaktet barnevern. ( Jeg er så glad de blei involvert barnevernet, på grunn av hun er så selvopptatt og gitte blanke i meg og min søster som var 14år og jeg 16år)

Min mor brydde ikke om oss før jeg fikk en datter etter 3 år. jeg sa til henne hvis hun ikke bryde seg om meg eller barnebarna sine kan hun glemme å se meg og barna mine igjen.

At jeg har tilgitt henne og er ikke biter over dette skal takke være barnværene som har tatt vare på meg og min søster med en stort hjerte. <3

Jeg håper du tar dette opp og at hun hører på deg. Barna kommer først, samme hva det er <3 Hvis ikke må du kontakte andre voksne om dette her.

Endret 22. juni 2014 av jessica90

[sjøhest]

Anmeld broren din og si fra hva han gjorde til mor og stefar, si også at du syns det er dumt at de er så mye borte for du trenger dem faktisk. Kanskje de tror at dere er så voksne og fornuftige at alt går strålende, men det er helt normalt å trenge foreldrene sine når en er 17 år. Syns ikke du skal ha det sånn. Og prøv å ikke drikke så mye, plutselig skjer det noe veldig galt.