Gruer meg til barnehagestart :/

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare lufter noen tanker..

Jeg har en datter på 1 år som skal begynne i barnehagen i august. På en måte gleder jeg meg, for jeg føler hun kommer til å stortrives, hun er veldig sosial, hvis det går an å si det.

Alikevel gruer meg litt også! Jeg er alenemor (far har samvær da) og bor i et boligområde med veldig mange barnefamilier, hvor mange har barn i samme alder som min datter. Jeg vet at mange av barna skal begynne i samme barnehage som datteren min. Men jeg føler ikke jeg har fått noe særlig kontakt med de andre foreldrene i område/naboene, og syntes det virker som de ikke er så veldig interessert i å bli kjent :/ Jeg er ung, i hvertfall yngre enn de andre som bor i område (jeg er 24, gjennomsnittet på de andre foreldrene er vel rundt 30-40 år), i tilegg er jeg den ENESTE som er alene, mens alle de andre er gifte og superetablerte. Jeg føler kanskje de ikke helt føler vi har noe å snakke om..

Når jeg er ute i nabolaget med jenta mi prøver jeg å sosialere litt med de andre foreldrene, men føler ikke jeg får så mye respons.. Så nå gruer jeg meg til barnehagestart hvor jeg garantert kommer til å møte på mange av de samme foreldrene. Og etterhvert kommer jo ungene sikkert til å leke mye sammen, både i barnehagen og i nabolaget på fritiden.. Og jeg er LIVredd for at jeg skal bli en sånn "outsider" forelder og at det skal gå utover jenta mi. Tenk om hun ikke blir invitert på leketreff osv (hvis det er vanlig å arrangere slikt?)?

Hvordan har dere andre det med dette? Er dere venner med de andre foreldrene i barnehagen? I hvilken alder begynner barna å tilbringe tid sammen utenfor barnehagen? Andre som kvier seg/har kviet seg til sosialiseringsbiten rundt dette med å skulle bli venner med de andre foreldrene? Jeg er som sagt veldig åpen for å bli kjent, men føler kanskje de ser på meg som en "ung alenemor" liksom. Det er godt mulig de tror jeg er enda yngre enn jeg er også, da jeg ofte får høre at jeg ser ut som jeg er 17 - 18 år..

Anonymous poster hash: e52e6...7e2

[AnonymBruker]

Tror ikke du trenger å tenke på den store sosialisering på fritiden. Ta barnet med på turer og familie besøk, det er masse å finne på og utforske for et lite barn. Barnet trenger også pauser fra en lang barnehage dag med masse sosialisering, så tror ikke du skal tenke så mye på at barnet ikke er sosial nok.

Anonymous poster hash: 3a0f2...059

[AnonymBruker]

Tror ikke du trenger å tenke på den store sosialisering på fritiden. Ta barnet med på turer og familie besøk, det er masse å finne på og utforske for et lite barn. Barnet trenger også pauser fra en lang barnehage dag med masse sosialisering, så tror ikke du skal tenke så mye på at barnet ikke er sosial nok.

Anonymous poster hash: 3a0f2...059

TS her.

Ja, det er sant.. jeg tenkte egentlig mest på forholdet mellom foreldrene i barnehagen og hvordan det er for dere andre?

Anonymous poster hash: e52e6...7e2

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, det er sant.. jeg tenkte egentlig mest på forholdet mellom foreldrene i barnehagen og hvordan det er for dere andre?

Anonymous poster hash: e52e6...7e2

Tror det er mange som sliter med å ha noe forhold til de andre foreldrene i barnehagen. Det er ikke alltid man får noe forhold til de, og noen ønsker ikke noe forhold heller. Man må bare kjenne etter hva som føles riktig for en selv. Ingenting er vel galt sålenge barnet ellers har det bra og får det det trenger

Anonymous poster hash: 3a0f2...059

[mara2012]

Jeg har det på samme måte som deg. Vanskelig å bli kjent med de andre foreldrene, fordi jeg selv føler meg som en "ung mor". Til gjengjeld har vi heller ikke så mange barn i nabolaget der jeg bor, så ingen mulighet til å møtes på fritiden. Tror det ville forenklet ting litt, da MÅ man jo liksom hilse og kanskje slå av en prat i barnehagen, om man stadig møtes i samme gate f.eks. Tror ikke du skal gruedeg sånn før barnet har startet, det trenger jo ikke å bli som du tror. Så lenge du selv er åpen for bekjentskap og er en sosial person, så tror jeg ikke du får noe problem

[KvinneguidenBruker]

Jeg har selv ganske innadvendt (selv om jeg er "superetablert"), så jeg er ikke pratsom med andre foreldre på lekeplass osv. Jeg har fokus på mitt barn, og det fungerer fint.

[sjøhest]

Vi har ikke kontakt med noen i bhg. Jenta vår er 3,5 år nå. Har ikke inntrykk av at alle kjenner de andre og sånn. Kanskje lettere når ungene begynner med barnebursdag. Her har de ikke begynt.

[Cassida]

Dette kommer til å løse seg fint. Jeg må innrømme at jeg sikkert er en av de mødrene du snakker om, voksen og superetablert;.-) Med første barn var jeg veldig sosial og "oppsøkte" andre foreldre fordi vi trengte et nettverk da vi var nye på bostedet. Nå er jeg rett og slett litt "latere", barna er etablerte og har lekekamerater i nabolaget. Da ordner de seg nye venner selv. Men da de var mindre så tok jeg gjerne kontakt ved levering/henting og avtalte leketreff osv. Så ikke mist motet ved at kanskje ikke alle tar kontakt med deg, tørr å ta første kontakt selv.

De første barnehageårene så er det gjerne ikke nødvendig med så mange aktiviteter utenom barnehage. Mine ble ihvertfall totalt utslitte av all sosial aktivitet de første månedene så da er det faktisk viktig å ha noen gode rolige ettermiddager. Når de blir 3-4 er det kjekkere med noen leketreff og så starter gjerne bursdagsbesøk fra 4 år.

Selv om jeg ikke kan klassifiseres som ung mor så kan jeg ihvertfall si at jeg ser ikke noe annerledes på mødre i barnehagen om de er unge eller gamle. Jeg liker folk som er smilende, blide og som slår av en prat uansett alder. Vi er ikke så farlige selv om vi er noen år eldre;-). Og vi har ikke nødvendigvis alt på stell selv om vi er voksne, 2 stk, gode jobber osv. jeg er distre, husker ikke alltid regntøy, osv osv, alle gjør så godt de kan.

Barnehageårene er noen gyldne år du kan glede deg til, enorm utvikling, masse sosial moro og masse opplevelser for deg og barnet, ingenting er så koselig som santa lucia frokoster, påskefrokoster, sommerfester osv osv.

[AnonymBruker]

Ta det lungt, du har god tid på å komme inn i barnehagehverdagen og på å bli kjent med de andre foreldrene

Ta initativ, inviter unger hjem til dere, inviter foreldre og barn på kaffe i hagen, og den virkelige sosialiseringen på fritiden begynner gjerne ikke før ungene er 3-4 år. Før det er mange barn veldig sliten etter barnehagedagen.

Det kommer til å gå bra og ikeke ta sorgene på forskudd. Jeg er sikker på at du er ei trivelig jente som blir kjent med andre foreldre og at barnet ditt vil få venner i barnehagen.

Anonymous poster hash: 5f40b...4cb

[Harlekin]

Vi har ikke kontakt med noen i bhg. Jenta vår er 3,5 år nå. Har ikke inntrykk av at alle kjenner de andre og sånn. Kanskje lettere når ungene begynner med barnebursdag. Her har de ikke begynt.

Jeg ble mye bedre kjent med de andre foreldrene når barnebursdagene begynte.

-----

TS, jeg er også litt "utenfor" i barnehagen. Ikke pga. alder (er midt i 30-årene), men sannsynligvis pga. min personlighet. Jeg er ikke så god på smalltalk, er egentlig ganske sjenert/reservert og er ikke flink til å være veldig sosial med andre foreldre. Her er det nesten ingen andre barn å leke med i borettslaget vårt, og jeg er ikke så god på å kontakte de foreldrene som er. Jeg tenker de fleste har nok med sitt, og jeg blir innpåsliten - men det er sikkert andre som deg og meg som også føler seg utenfor og hadde synes det var kjekt å bli spurt om "lekedate".

For min del ble det bedre når barnebursdagene begynte, som nevnt ovenfor, og etter jeg påtok meg vervet som FAU-representant. Jeg ble kastet litt inn i situasjoner jeg ikke var helt komfortabel med, men det gikk bra, og jeg har fått mange nye erfaringer.

Jeg var også redd for at mitt barn skulle lide for min "usosialhet" (satt på spissen, egentlig er jeg ikke usosial, bare litt mindre sosial enn andre), men det har gått fint. Hun har et par venner i barnehagen hun alltid leker med, barnehagen jobber med å få henne til å også leke med andre barn, og hun er i tillegg av samme type som meg, som trenger og setter pris på endel alenetid og fred med sine egne tanker.

Det ordner seg! Fortsett å være positiv, ta initiativ til treff når du er blitt litt varm i trøyen i barnehagen, så vil jeg tro det vil løsne.

Endret 20. juni 2014 av Harlekin

[Tante-Sofie]

Så lenge de går på småbarnsavdeling tror jeg ikke det er noe særlig sosialisering utenom barnehage å snakke om, og jeg har samme erfaring som Harlekin; det blir lettere når ungene begynner å feire bursdager. Også må man være litt "frampå" selv. F.eks. hender det at poden snakker om noe vi skal senere ved henting, gjerne til andre foreldre, og om de virker positive, sier jeg ofte "Dere må gjerne bli med om dere vil!" På den måten har jeg fått med meg lekekamerater på grilling, piknik og andre enkle ting. Jeg føler også ofte litt på det der med at jeg er alenemamma og "alle andre" er så veldig etablerte, men det må man bare svelge i seg, rett og slett.

[Bachata]

Min begynte i barnehage nå i januar, og selv om jeg er på hils med mange av de andre foreldrene, så møter jeg aldri noen av de på fritiden. Barselgruppa derimot, holder jeg litt kontakt med, og jeg regner med det blir annerledes når de blir større og vil bli med hverandre hjem og ha barnebursdager etc.

På småbarnsavdelinga er de vel stort sett bare til de er en to-tre år, også flyttes de på storbarnsavdeling. Så det er overhode ikke sikkert at det er de barna man starter opp sammen med, som er de man er på avd med når barnebursdager begynner.

Ikke grue deg du, hold fokuset på hvor godt jenta di vil ha av det, og etter barnehagen, vil nok de fleste ha familieråd før leggetid. Det er jo ofte ikke mer en en tre timers tid etter henting før legging.

[AnonymBruker]

TS her :-)

Tusen takk for alle svar og innspill! Ble litt roligere nå. Jeg tenkte at det var sånn at man omtrent begynte sosialiseringen foreldre imellom fra dag 1, hehe. Men da ser det ut som jeg har et par - tre år på meg før det virkelig begynner

Selv om jeg ikke kan klassifiseres som ung mor så kan jeg ihvertfall si at jeg ser ikke noe annerledes på mødre i barnehagen om de er unge eller gamle. Jeg liker folk som er smilende, blide og som slår av en prat uansett alder. Vi er ikke så farlige selv om vi er noen år eldre;-). Og vi har ikke nødvendigvis alt på stell selv om vi er voksne, 2 stk, gode jobber osv. jeg er distre, husker ikke alltid regntøy, osv osv, alle gjør så godt de kan.

Barnehageårene er noen gyldne år du kan glede deg til, enorm utvikling, masse sosial moro og masse opplevelser for deg og barnet, ingenting er så koselig som santa lucia frokoster, påskefrokoster, sommerfester osv osv.

Tusen takk for godt svar! Jeg syntes absolutt ikke de som er etablerte er skumle på noen måte, det er vel heller omvendt - at jeg føler at de ikke helt vet hva de skal si til meg eller snakke med meg om For jeg merker jo at de ikke er like interesserte i å slå av en prat med meg som de er med de andre etablerte parene i nabolaget. Og det er derfor jeg blir stresset og litt lei meg, fordi jeg føler på en måte at de har dannet en egen "gjeng" allerede i nabolaget, mens jeg er litt utenfor fordi jeg er "ung" og alenemor..

Så derfor jeg gjør meg noen tanker rundt hvordan det blir når barnehagen starter å min datter skal leke med barna til disse etablerte som ikke tør eller vil snakke noe særlig med meg.. :/ Kjenner jeg får litt panikk av tanken på å sitte på luciafrokost mutters aleine mens de andre foreldreparene hygger seg..

Og jeg føler jo jeg gjør en innsats; jeg er ute i nabolaget med jenta mi og leker og hilser og smiler, men får liksom bare et "hei" tilbake. Men ser jo at så fort noen andre foreldrepar kommer ut blir de stående å skravle.. Skal innrømme at jeg har følt meg litt utenfor et par ganger allerede, der jeg har vært en del av samtalen, men hvor samtalen har kommet inn i på karriere (hva de jobber med osv). Hun ene hadde mastergrad i biologi et eller annet, en annen var toppleder i et eller annet konsern. Jeg? Jeg jobber i klesbutikk........ Så det blir jo noen utfordringer gitt. :/

Anonymous poster hash: e52e6...7e2

[Mayami]

Jeg er nok litt som deg, selv om jeg er etablert og ikke ung mamma (lenger). Sånne frokoster i barnehagen er skikkelig kleint, synes jeg, og den eneste grunnen til at jeg går på dem er for barna sin skyld. Mange av de andre foreldrene kjenner hverandre fra før, og selv om vi har bodd her i 10 år, er vi fortsatt "utenfra". Sånn er det nok bare i Norge, mange har nok med seg selv og tror nok at mange også er ganske usikre på hvordan bli kjent med nye. Det kjente er bestandig tryggest... Jeg ble mye lettere kjent med foreldrene da de eldste begynte på skolen, men det er ingen av dem vi er "venner" med sånn utover barna. Ikke sånn at det er naturlig å be dem til et glass vin eller noe!

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt som deg, selv om jeg er etablert og ikke ung mamma (lenger). Sånne frokoster i barnehagen er skikkelig kleint, synes jeg, og den eneste grunnen til at jeg går på dem er for barna sin skyld. Mange av de andre foreldrene kjenner hverandre fra før, og selv om vi har bodd her i 10 år, er vi fortsatt "utenfra". Sånn er det nok bare i Norge, mange har nok med seg selv og tror nok at mange også er ganske usikre på hvordan bli kjent med nye. Det kjente er bestandig tryggest... Jeg ble mye lettere kjent med foreldrene da de eldste begynte på skolen, men det er ingen av dem vi er "venner" med sånn utover barna. Ikke sånn at det er naturlig å be dem til et glass vin eller noe!

Godt å høre det ikke bare er meg, kjennes litt sånn ut og datteren min har ikke startet i barnehagen enda engang! Jeg krisemaksimerer litt nå sikkert, bare prøver å være mentalt forbredt:)

Jeg lurer på om det kanskje er nettopp et glass vin (eller to, tre) man burde tatt med de andre foreldrene for å løse opp stemningen litt man pleier jo ofte å bli lettere kjent med litt alkohol i systemet, haha, huff

Anonymous poster hash: e52e6...7e2

[Cassida]

Det er ikke alltid begge foreldre stiller på barnehagetreff, vi har ihverffall ikke mulighet til begge å ta fri. Så det er ofte en og en på treff så man finner noen å prate med. Noen ganger blir besteforeldre med, vet ikke om du har det alternativet.

Folk som nevner jobb tidlig i samtAle er nå ganske kjedelige eller?! Det er mange foreldre jeg har møtt flere ganger og ingen av oss har noensinne snakket om jobbene våre. Snakker om barna, utvikling, utfordringer, altiviteter, anbefalinger og annen small talk. Så bare søk videre, i en stor gruppe vil det definitivt være noen du helst ikke vil sitte ved siden og andre du finner tonen med.

Godt tips er å si noe positivt om barna deres. Og nå mener jeg ikke lyve/smiske men f.eks at barnet ditt ofte snakker om han/henne i positive vendinger, det er alltid en god åpning. Det ordner seg nok!

[-Missi-]

klem til deg

Jeg var og er skikkelig ung mor kun 19 da jeg fødte jr. Husker det var rimelig rart på barseltreff osv med damer langt oppi 30 åra men det gikk sånn passelig greit. Barnehage og sånn gikk sin gang. Det med at barna blir med noen hjem osv følte jeg ble mer aktuelt da jr begynte på skolen. Nå går han i 1.klasse og det går helt fint. Er så klart fortsatt den yngste mammaen og syns det er litt rart i blant ved siden av menn med grått hår og damer som er godt voksne.. til jr var 3 var jeg samboer da så da hang vi sammen på foreldreting og følte oss superunge. Etter han ble 3 har jeg vært aleine og ung mor, praten på sånne sosiale greier går helt greit. Er bare vennlig, blid og pratsom så går det fint men tror nok alltid jeg vil føle meg svært ung i forhold til de andre. I jr sin klasse er det en god del i midten av 40 åra som er foreldre, og noen fedre er nok 50 ish. Da min egen mor nettop fylte 50 så kan jeg nok føle meg litt malplassert i blant

[AnonymBruker]

Min har gått ett år i barnehage nå, er bare på hils med de andre. Slår av en kort smaltalk om vi treffer dem på arrangement men ikke mange minuttene. Men har nå tenkt å spør om "lekedate" med gutten jenta mi forguder i barnehagen fordi han skal slutte nå.

I nabolaget blir det bare korte småord på lekeplassen, fordi jenta mi har vært så liten og trengt meg hakk i hel til å løfte opp på disse, ta i mot på rytsjebane etc. Og ingen har noen gang spurt om jobb eller utdanning.

Anonymous poster hash: f867d...59f

[Gjest Lypcha]

Nå er ikke jeg aleneforelder, men jeg var også redd for det å være utenfor. Jeg er 22 år, var 21 når datteren min begynte i bhg. I bhg blir det for det meste hei/hade, men på avslutninger og møter slår man gjerne av en prat. Når jeg har hentet i bhg er det hjem og lage middag også er det fort kvelden. I helgene bruker vi tiden sammen med familie og venner vi ikke rekker å møte i ukedagene. Ser for meg st det blir mer lek med naboer og sånn når hun blir eldre.