Hvor lenge har dere vært singel?

[Gjest Silverstream]

I snart 20 år, aka hele mitt liv.

Eneste i vennegjengen som enda ikke har hatt kjæreste enda.....

[aquiz]

Litt over 2 år...!

Har ikke vært helt klar for å hoppe på kjøttmarkedet før nå

[Forglemmegei]

Ca 4 mnd.. lyst på kjæreste men skummelt å bli forelsket.

[Cata]

Ca 3 år og 4 måneder.

[lmv]

Nærmer seg 5 år nå. 3 av de årene var frivillig, og høyst nødvendig. Men de to siste årene derimot...

[Phobia]

Hele livet. 28 år.

Redigert: Hmm, etter å ha sett gjennom tråden ser jeg at det faktisk er en del som er i samme båt. Som har vært single hele livet/i 28, 30 eller 31 år. Da er det kanskje ikke så uvanlig.

For min del skyldes det to ting. Jeg har ikke prioritert det nok, og jeg har vært for tilbakeholden med å ta initiativ (er egentlig ganske sjenert av meg). Det var ikke før jeg ble 26 at jeg skjønte jeg måtte ta skjeen i egen hånd. Det gjorde jeg, og ble avvist for første gang i mitt liv. Fryktelig vondt gjorde det, men men... da blir det ihvertfall mindre skummelt og vondt neste gang. Håper jeg.

Så da gjenstår det bare å vente til jeg klarer å bli forelsket igjen, da.

Endret 29. juni 2014 av Phobia

[Meline37]

Selv har jeg vært singel i 7 måneders tid.

Ca 15 måneder nå. Men jeg har det bedre nå enn jeg hadde det i forrige forhold

[Gjest HarryDotter]

Ca 4 mnd.. lyst på kjæreste men skummelt å bli forelsket.

Skummelt? Du vet det finnes gode menn der ute som er villige til å ofre allt for at nettopp du skal ha det godt?

Hele livet. 28 år.

Redigert: Hmm, etter å ha sett gjennom tråden ser jeg at det faktisk er en del som er i samme båt. Som har vært single hele livet/i 28, 30 eller 31 år. Da er det kanskje ikke så uvanlig.

For min del skyldes det to ting. Jeg har ikke prioritert det nok, og jeg har vært for tilbakeholden med å ta initiativ (er egentlig ganske sjenert av meg). Det var ikke før jeg ble 26 at jeg skjønte jeg måtte ta skjeen i egen hånd. Det gjorde jeg, og ble avvist for første gang i mitt liv. Fryktelig vondt gjorde det, men men... da blir det ihvertfall mindre skummelt og vondt neste gang. Håper jeg.

Så da gjenstår det bare å vente til jeg klarer å bli forelsket igjen, da.

Det der er så utrolig kjipt! Har opplevd det selv og tør ikke være frempå lenger ....Jeg føler meg så utafor og dum etter sånt, at jeg trekker meg unna.....Det er jo egentlig bare dumt, for jeg går jo glipp av mye om jeg tenker sånn ...

Må være ærlig å si jeg er littegran sjokkert over hvor mange som har gått single i mange mange år. Ja noen hele livet også

Selvsagt ikke noe galt i det å være singel Har vært det selv i et par år, men jeg hater det skikkelig. Livet er så utrolig mye bedre når man har en å støtte seg til og en man kan dele tanker og meninger med.

Jeg har vært heldig å blitt litt "kjent" med noen av dere som har postet i denne tråden og kan med hånden på hjerte si at dere er det jeg anser som topp kvalitetspersoner.

Kan jeg da få være så åpen og spørre dere om det er av frivillighet dere er single? Jeg har selvsagt ikke noe med dette, men jeg bare undres . Vil dere anse dere som beskjedne og ikke pågående nok? Venter dere at mannen skal ta første skritt?

Ville vært veldig interessant å få vite litt om det fra dere damer. Vet hvordan jeg har det med de tingene, men dere tenker kanskje litt annerledes?

Endret 29. juni 2014 av HarryDotter

[Gjest Linn Cathrin]

Om jeg ser bort ifra korte "forhold" (som liksom ikke har rukket å bli forhold), så er det vel 4 år.

[Gjest Herr Heftig]

21 år, men synes ikke man skal regne før fylte 13-15, så da kan jeg si 7-9 år,

[AnonymBruker]

23 år, har aldri hatt et fast forhold

Anonymous poster hash: b1b05...69a

[Kolibrii]

4 uker..

[Gjest Leo Nardo]

Har vært det i 29 år, mer eller mindre selvvalgt etter at jeg fylte 20, men har bestemt meg for at jeg skal finne meg en kjæreste i løpet av høsten. Tror kanskje at jeg alt har møtt henne også.

[Cata]

Kan jeg da få være så åpen og spørre dere om det er av frivillighet dere er single? Jeg har selvsagt ikke noe med dette, men jeg bare undres . Vil dere anse dere som beskjedne og ikke pågående nok? Venter dere at mannen skal ta første skritt?

Ville vært veldig interessant å få vite litt om det fra dere damer. Vet hvordan jeg har det med de tingene, men dere tenker kanskje litt annerledes?

Jeg vil si jeg er delvis frivillig singel. Jeg er frivillig i forhold til de få som har vært interessert i meg, men som jeg ikke har vært interessert i, men ufrivillig i forhold til dem som jeg selv har vært interessert i . De har stort sett ikke vært interessert i meg.

Et par ganger har det sett ut til å klaffe begge veier. Jeg ble dumpet begge gangene. Første gang ut fra det blå (jeg aner fremdeles ikke hva som skjedde), andre gang etter mild psykisk mishandling gjennom store deler av forholdet (fyren var svært humørsyk og lunefull så det gikk etterhvert på selvfølelsen løs hos meg også).

I begge disse to tilfellene så har det vært mannen som har gjort fremstøt først, men jeg fulgte vel brukbart opp når jeg først hadde fanget opp at det var en interesse der, synes jeg selv i allfall.

Ved tidligere tilfeller der jeg har forelsket meg (men ikke fått noen antydning om tilsvarende følelser fra motparten) har jeg satt meg ned og ventet til forelskelsen går over. Når man er blitt mobbet i ungdommen og senere ikke opplever noen oppmerksomhet fra det annet kjønn annet enn som gode venner, så frister ikke det til romantiske framstøt. Sjansen for å bli avvist er alt for stor.

I kategorien der noen har vært interessert i meg, men ikke motsatt, så har jeg avvist så høflig og hyggelig som mulig og prøvd å holde avstand. Man ønsker jo ikke å såre noen, men avvisning er uansett sårende for den det treffer. Samtidig er det ingen vits i å oppmuntre når man rett og slett ikke har annet enn vennskapelige følelser og i noen tilfeller knapt nok det.

[Gjest Chloe87]

3 måneder.

[Purple Diamond]

Skummelt? Du vet det finnes gode menn der ute som er villige til å ofre allt for at nettopp du skal ha det godt?

Det der er så utrolig kjipt! Har opplevd det selv og tør ikke være frempå lenger ....Jeg føler meg så utafor og dum etter sånt, at jeg trekker meg unna.....Det er jo egentlig bare dumt, for jeg går jo glipp av mye om jeg tenker sånn ...

Må være ærlig å si jeg er littegran sjokkert over hvor mange som har gått single i mange mange år. Ja noen hele livet også

Selvsagt ikke noe galt i det å være singel Har vært det selv i et par år, men jeg hater det skikkelig. Livet er så utrolig mye bedre når man har en å støtte seg til og en man kan dele tanker og meninger med.

Jeg har vært heldig å blitt litt "kjent" med noen av dere som har postet i denne tråden og kan med hånden på hjerte si at dere er det jeg anser som topp kvalitetspersoner.

Kan jeg da få være så åpen og spørre dere om det er av frivillighet dere er single? Jeg har selvsagt ikke noe med dette, men jeg bare undres . Vil dere anse dere som beskjedne og ikke pågående nok? Venter dere at mannen skal ta første skritt?

Ville vært veldig interessant å få vite litt om det fra dere damer. Vet hvordan jeg har det med de tingene, men dere tenker kanskje litt annerledes?

Jeg er ikke frivillig singel. Skulle veldig gjerne hatt en å delt livet med. Jeg har alltid vært veldig sjenert og aldri tatt initiativ ifht gutter/menn. Det har ført til noen veldig ulykkelige avstandsforelskelser for å si det sånn... Har blitt mindre sjenert de siste par årene, men initiativ er jeg fortsatt ikke flink til. Ble avvist ifjor, og det gjorde veldig vondt. Da jeg først kvinnet meg opp og gjorde noe, ble det liksom ekstra vondt da avvisningen kom. Nå stresser jeg ikke så veldig med det. Mange sier jo at kjærligheten kommer når man minst venter det, men likevel føler jeg at man må gjøre en innsats selv også. Man kan ikke sitte å vente på at han der ridderen skal komme. Veldig glad for at jeg har fått en slik tankegang nå. Nå vil jeg i hvert fall prøve om det er en jeg liker godt, selv om det er utrolig skummelt! 😃

[AnonymBruker]

Jeg syns det er dritskummelt å skulle bli forelsket igjen.

Har brent meg sånn på kjærligheten at det frister ikke.

Ble bl.a. dumpet for 4 mnd siden av en jeg var hodestups forelsket i.

Han var også hodestups forelsket. I 5 uker. Helt til en dag han skrudde av alt av følelser og heller ville ligge rundt.

Er det rart man blir skeptisk.

Anonymous poster hash: 16e58...a12

[Gjest knerw]

1 år.

[Gjest HarryDotter]

Sjansen for å bli avvist er alt for stor.

I kategorien der noen har vært interessert i meg, men ikke motsatt, så har jeg avvist så høflig og hyggelig som mulig og prøvd å holde avstand. Man ønsker jo ikke å såre noen, men avvisning er uansett sårende for den det treffer. Samtidig er det ingen vits i å oppmuntre når man rett og slett ikke har annet enn vennskapelige følelser og i noen tilfeller knapt nok det.

Er veldig fint at du tenker slik iallefall. Men innerst inne...hvordan er følsen for deg som kvinne, å merke at det er en mann som vil bli sammen med deg? Altså en du ikke føler noe for, som du ender opp med å avvise? Føles det litt godt alikevel? Ikke det at du AVVISER ham, men det faktum at en mann viser deg interesse? Er det en positiv følse at en mann er tiltrukket av deg selv om dine følser ikke er gjensidige?

Grunnen til at jeg spør er nemlig det at jeg som mann føler meg som en "inntrenger" i hennes private atmosfære når jeg tar initsiativ. "her kommer jeg å presser meg på" i din verden...om du skjønner hva jeg mener? Værste følsen som finnes.....men jeg skjønner jo at jeg må for å kunne ha muligheten til å nå inn til henne.

Dersom jeg visste at dama syntes det var et kompliment og litt stas at jeg ba henne ut, (selv om hun ikke vil) så ville det helt klart gitt meg en boost sån rent selvtillitsmessig. Men jeg vet ikke hvordan damer tenker på akkurat det. Hadde vært gøy å visst. I alle mine forhold har det vært dama som har gitt tydelig beskjed om hva hun vil, og jeg har dermed kunnet , uten hemninger, gitt henne bekreftelse på at jeg vil ha henne i livet mitt....hadde trolig ikke hatt forhold om det ikke var for det. Nå er jeg lei singel livet....må ta skjeen i egen hånd og gå til verks. Dritskummelt når man er på ukjent mark

Bare gøy å høre hvordan det andre kjønn føler den biten. Man vil jo ikke gi inntrykk av at man er en desperat gris heller

Jeg er ikke frivillig singel. Skulle veldig gjerne hatt en å delt livet med. Jeg har alltid vært veldig sjenert og aldri tatt initiativ ifht gutter/menn. Det har ført til noen veldig ulykkelige avstandsforelskelser for å si det sånn... Har blitt mindre sjenert de siste par årene, men initiativ er jeg fortsatt ikke flink til. Ble avvist ifjor, og det gjorde veldig vondt. Da jeg først kvinnet meg opp og gjorde noe, ble det liksom ekstra vondt da avvisningen kom. Nå stresser jeg ikke så veldig med det. Mange sier jo at kjærligheten kommer når man minst venter det, men likevel føler jeg at man må gjøre en innsats selv også. Man kan ikke sitte å vente på at han der ridderen skal komme. Veldig glad for at jeg har fått en slik tankegang nå. Nå vil jeg i hvert fall prøve om det er en jeg liker godt, selv om det er utrolig skummelt!

Avstandsforelskelse er det værste jeg vet! Jeg gikk nesten 3 år med det, og det ville ikke gi seg! Jeg var frustrert og fortvilet..Gikk ut over både jobb og søvn..føler i ettertid at de årene var litt bortkastet....men men....

Kanskje du burde forsøke å være litt pågående? Jeg har iallefall mange manne venner som ønsker dypt at damene skal gi litt tydelig tegn på at de er ønsket. Samfunnet forventer at jeg som mann skal ta steget. Mange menn er lei av det ,fordi de syntes det er en stor påkjenning. Det har fungert veldig bra hos meg iallefall at dama har gitt meg noe direkte....Da kan det jo hende det fungerer fint for den neste mannen du luker deg ut også Jeg trøster meg med at ALLE kan ikke like ALLE. Så om man får et avslag, så finnes det alltid en der ute som vil ha meg.

Hvorfor kunne vi ikke bare hatt en lukt eller lyd som dyrene har.....så ville vi sluppet hele følses torturen og alle missforståelsene oss imellom?

[Sapientia]

Skummelt? Du vet det finnes gode menn der ute som er villige til å ofre allt for at nettopp du skal ha det godt?

Jo, det er kjempeskummelt!

Det er både en god følelse og veldig skummelt. Skummelt å gi slipp på det kjente og prøve noe nytt og ukjent. Skummelt å satse på en en person man ikke helt vet hvor man står i forhold til, uannsett hvor tydelig språk han måtte oppvise om at han liker deg like godt som du liker ham.

Men så utrolig verd det når det klaffer

Jeg var singel, uten å ha sex, i over 12 år og jeg skal love deg det var mer skummelt enn å møte ti rasende okser og satse på en fyr.