Drit lei alt presset om å bestå eksamen/fullføre utdanningen!

[Sitronmelis]

Jeg er student og studerer førskolelærerutdanningen. Er på siste året nå. Holder på å ta opp igjen en eksamen jeg strøyk på før jul og kjenner virkelig presset for å bestå. Gjennom hele utdanningen har jeg slitt med motivasjonen og jeg har måtte tatt opp igjen halvparten av eksamene mine.

Jeg sliter veldig med konsentrasjonen når jeg studerer / sitter i forelesninger osv. Jeg lærer også sakte og trenger GOD tid. Dette fører til mye lesing før eksamener og vi har aldri all verdens med tid å lese på før det er neste eksamen. Dette er utrolig frustrerende. Jeg prøver så godt jeg kan å følge med i forelesningene men det er vanskelig når jeg sliter sånn med konsentrasjonen og motivasjonen.

Jeg føler et enormt press fra de rundt meg om å bestå eksamen. Spesielt foreldrene mine. De har alltid vært veldig på at jeg MÅ fullføre denne utdanningen og at jeg må bare lese, lese lese. Nå som det nærmer seg slutten er dette presset enda større, ihveretfall nå som jeg holder på å ta opp igjen en eksamen. (Har måttet ta opp igjen 1 eksamener nå i vår i tillegg til to ordinære eksamener). Kjenner jeg blir litt overveldet og oppgitt når jeg føler alt dette presset. Jeg har prøvd å forklare dette med konsentrasjon/motivason til de, men de sier jeg bare må lese lese lese og at der er sååå viktig å bestå og fullføre nå.
Skjønner jo de ønsker det. Men jeg selv ser det ikke om verdens undergang å ikke bestå en eksamen. Det er selvfølgelig kjipt og ikke minst flaut når alle forventer en skal stå og alle sier "det går såå braa såå".. Så jeg prøver jo mitt aller beste. Men det er frustrerende når jeg ser det ikke går og jeg sliter med å lære.

Jeg har også vært i tvil mange ganger gjennom disse årene på førskolelærer om dette faktisk er det rette yrket for meg, men jeg velger å fullføre nå som jeg har kommet så langt. Foreldrene mine hadde nok klikket hade jeg sluttet. Jeg har også fortalt jeg har vært usikker, men da får jeg bare høre at jeg må bare fullføre osv og at det er såå viktig osv. Jeg har mistrivdes i 2 av 3 praksisbarnehager jeg har vært i, og trivdes veldig godt i 1. Når jeg hadde praksis i den jeg trivdes i ville jeg virkelig jobbe som dette. Så jeg har nok vært litt uheldig når det kommer til praksisbarnehager og dette har nok tært på motivasjonen og fått meg i tvil.

Nå er det to dager til siste eksamen og jeg føler virkelig presset. Sliten.. Jeg er 99,9 % sikker på at jeg må ta opp igjen den ene eksamen til høsten igjen, for det gikk virkelig dårlig. Føler meg flau over dette siden alle sier det er så viktig å bli ferdig nå og få denne utdanningen. Det er ingen god å følelse å føle alle får vitnemålet nå til våren, mens jeg må vente til i høst. MEN på den ene siden ligger jeg ikke å gråter over dette og tar det ikke så alt for tungt (Jeg har en jobb som barnehage assistent som jeg klarer meg med frem til utdannelsen er ferdig) Men jeg kjenner mest på den skuffelsen de rundt meg sikkert må føle. Det presset er virkelig slitsomt..

Er det flere som har det slik? Hva bør jeg gjøre? Jeg gjør jo alt for å bestå eksamen og prøver jo mitt beste, men noen ganger er ikke det godt nok når man trenger tid på å lære og sliter med konsentrasjonen og motivasjonen. Dette ble langt men jeg håper noen tar seg tid til å lese.

Endret 11. juni 2014 av Sitronmelis

[t0nje]

Jeg er student og studerer førskolelærerutdanningen. Er på siste året nå. Holder på å ta opp igjen en eksamen jeg strøyk på før jul og kjenner virkelig presset for å bestå. Gjennom hele utdanningen har jeg slitt med motivasjonen og jeg har måtte tatt opp igjen halvparten av eksamene mine.

Jeg sliter veldig med konsentrasjonen når jeg studerer / sitter i forelesninger osv. Jeg lærer også sakte og trenger GOD tid. Dette fører til mye lesing før eksamener og vi har aldri all verdens med tid å lese på før det er neste eksamen. Dette er utrolig frustrerende. Jeg prøver så godt jeg kan å følge med i forelesningene men det er vanskelig når jeg sliter sånn med konsentrasjonen og motivasjonen.

Jeg føler et enormt press fra de rundt meg om å bestå eksamen. Spesielt foreldrene mine. De har alltid vært veldig på at jeg MÅ fullføre denne utdanningen og at jeg må bare lese, lese lese. Nå som det nærmer seg slutten er dette presset enda større, ihveretfall nå som jeg holder på å ta opp igjen en eksamen. (Har måttet ta opp igjen 1 eksamener nå i vår i tillegg til to ordinære eksamener). Kjenner jeg blir litt overveldet og oppgitt når jeg føler alt dette presset. Jeg har prøvd å forklare dette med konsentrasjon/motivason til de, men de sier jeg bare må lese lese lese og at der er sååå viktig å bestå og fullføre nå.

Skjønner jo de ønsker det. Men jeg selv ser det ikke om verdens undergang å ikke bestå en eksamen. Det er selvfølgelig kjipt og ikke minst flaut når alle forventer en skal stå og alle sier "det går såå braa såå".. Så jeg prøver jo mitt aller beste. Men det er frustrerende når jeg ser det ikke går og jeg sliter med å lære.

Jeg har også vært i tvil mange ganger gjennom disse årene på førskolelærer om dette faktisk er det rette yrket for meg, men jeg velger å fullføre nå som jeg har kommet så langt. Foreldrene mine hadde nok klikket hade jeg sluttet. Jeg har også fortalt jeg har vært usikker, men da får jeg bare høre at jeg må bare fullføre osv og at det er såå viktig osv. Jeg har mistrivdes i 2 av 3 praksisbarnehager jeg har vært i, og trivdes veldig godt i 1. Når jeg hadde praksis i den jeg trivdes i ville jeg virkelig jobbe som dette. Så jeg har nok vært litt uheldig når det kommer til praksisbarnehager og dette har nok tært på motivasjonen og fått meg i tvil.

Nå er det to dager til siste eksamen og jeg føler virkelig presset. Sliten.. Jeg er 99,9 % sikker på at jeg må ta opp igjen den ene eksamen til høsten igjen, for det gikk virkelig dårlig. Føler meg flau over dette siden alle sier det er så viktig å bli ferdig nå og få denne utdanningen. Det er ingen god å følelse å føle alle får vitnemålet nå til våren, mens jeg må vente til i høst. MEN på den ene siden ligger jeg ikke å gråter over dette og tar det ikke så alt for tungt (Jeg har en jobb som barnehage assistent som jeg klarer meg med frem til utdannelsen er ferdig) Men jeg kjenner mest på den skuffelsen de rundt meg sikkert må føle. Det presset er virkelig slitsomt..

Er det flere som har det slik? Hva bør jeg gjøre? Jeg gjør jo alt for å bestå eksamen og prøver jo mitt beste, men noen ganger er ikke det godt nok når man trenger tid på å lære og sliter med konsentrasjonen og motivasjonen. Dette ble langt men jeg håper noen tar seg tid til å lese.

Jeg synes du bør fullføre i og med at du allerede har kommet så langt som du har kommet. Samtidig synes jeg du skal ta deg den tiden du trenger og slutte å bry deg om hva alt og alle mener om deg og ditt. I og med at du har tvilt flere ganger på om dette er det riktige for deg burde jo ha ringt en bjelle, men samtidig er det jo noe i deg som har gjort at du har stått på videre.

Uansett hva det er som har holdt i gang 'driven' i deg, vil jeg tro det vil være positivt først og fremst for deg selv, men du beviser også for dine foreldre blant annet at du mestrer å studere. Lykke til med kommende eksamener, dette fikser du

[Nordvesta]

Tenk på at du gjør det for din egen del. At du får tilbake for alt du har investert de siste årene. Du et snart ferdig og da har du en utdannelse. Du har et yrke og du har muligheter til jobb, grei lønn, videreutdannelse osv.

Vær smart, tenk på at du skal klare det for deg og at du skal bli ferdig.

Stå på og lykke til!

[Sitronmelis]

Jeg synes du bør fullføre i og med at du allerede har kommet så langt som du har kommet. Samtidig synes jeg du skal ta deg den tiden du trenger og slutte å bry deg om hva alt og alle mener om deg og ditt. I og med at du har tvilt flere ganger på om dette er det riktige for deg burde jo ha ringt en bjelle, men samtidig er det jo noe i deg som har gjort at du har stått på videre.

Uansett hva det er som har holdt i gang 'driven' i deg, vil jeg tro det vil være positivt først og fremst for deg selv, men du beviser også for dine foreldre blant annet at du mestrer å studere. Lykke til med kommende eksamener, dette fikser du

Ja, jeg kjente jeg var i tvil etter 1.året og etter praksisen. Men tenkte å gi det et forsøk til når høsten kom og se hvordan det var i den nye praksisbarnehagen. Da trivdes jeg kjempegodt og hadde en god del motivasjon gjennom det året og var innstilt på at dette ville jeg jobbe med og at jeg skulle klare det. Så kom våren 2013 og vi kom i ny praksisbarnehage som jeg overhodet ikke likte meg i. Denne barnehagen skulle jeg også fortsette å være i utover høsten. Her datt motivasjonen langt ned i dypet. Men jeg har også klart å fiske den opp igjen til tider. Det er som en berg og dalbane. Men jeg velger å fullføre til tross av alt dette. Jeg liker jo å jobbe med barn og det er noe jeg ønsker. Og nå som jeg straks er ferdig er jeg all in for å fullføre.

Men det er bare det presset rundt meg og at folk ikke forstår det er vanskelig og at jeg sliter med konsentrasjonen og jeg trenger tid på å lære som er frustrerende. Det virker som det er så lett for medstudentene mine og de klarer seg så bra på eksamen, og så har man meg da. Jeg har også valgt å fortsette pga presset fra foreldrene mine og. De hadde nok blitt meget skuffet om jeg valgte å slutte. Det er jo selvfølgelig ikke de som bestemmer det og det er jeg fullstendig klar over, men så har jeg bare drevet videre på denne utdanningen til tross for usikkerheten. Men som nevnt så har jeg nok også vært max uheldig med praksisbarnehager og jeg håper det blir bedre når man kommer ut i jobb og ikke blir stående rett opp og ned så og si hele dagen å passe på barna uten å få noen særlig med oppgaver. Uansett så har jeg denne utdanningen i bakhånd og det er godt Jeg kan alltids studere videre eller noe helt annet. Er tross alt bare 23 år. Så det er ikke sånn at tiden renner ut.

[t0nje]

Ja, jeg kjente jeg var i tvil etter 1.året og etter praksisen. Men tenkte å gi det et forsøk til når høsten kom og se hvordan det var i den nye praksisbarnehagen. Da trivdes jeg kjempegodt og hadde en god del motivasjon gjennom det året og var innstilt på at dette ville jeg jobbe med og at jeg skulle klare det. Så kom våren 2013 og vi kom i ny praksisbarnehage som jeg overhodet ikke likte meg i. Denne barnehagen skulle jeg også fortsette å være i utover høsten. Her datt motivasjonen langt ned i dypet. Men jeg har også klart å fiske den opp igjen til tider. Det er som en berg og dalbane. Men jeg velger å fullføre til tross av alt dette. Jeg liker jo å jobbe med barn og det er noe jeg ønsker. Og nå som jeg straks er ferdig er jeg all in for å fullføre.

Men det er bare det presset rundt meg og at folk ikke forstår det er vanskelig og at jeg sliter med konsentrasjonen og jeg trenger tid på å lære som er frustrerende. Det virker som det er så lett for medstudentene mine og de klarer seg så bra på eksamen, og så har man meg da. Jeg har også valgt å fortsette pga presset fra foreldrene mine og. De hadde nok blitt meget skuffet om jeg valgte å slutte. Det er jo selvfølgelig ikke de som bestemmer det og det er jeg fullstendig klar over, men så har jeg bare drevet videre på denne utdanningen til tross for usikkerheten. Men som nevnt så har jeg nok også vært max uheldig med praksisbarnehager og jeg håper det blir bedre når man kommer ut i jobb og ikke blir stående rett opp og ned så og si hele dagen å passe på barna uten å få noen særlig med oppgaver. Uansett så har jeg denne utdanningen i bakhånd og det er godt Jeg kan alltids studere videre eller noe helt annet. Er tross alt bare 23 år. Så det er ikke sånn at tiden renner ut.

Du er fortsatt ung og har hele framtiden foran deg akkurat som meg selv. Jeg begynte på en bachelor i høst, i usa og mistrivdes sterkt. Det ble en dyr lærepenge med 69000 i lån og ingen studiepoeng i gjengjeld. Men jeg er sjeleglad for at jeg avsluttet studie, det var helt feil for meg samtidig som jeg fant ut hva jeg virkelig ville.

Når det er sagt så er det ofte sånn at en ender opp med å jobbe med helt andre ting enn hva en har utdanning i. Bra du har god innstilling og som du sier selv, er livet ofte som en berg og dal bane. Den ene dagen kan studievalget føles helt perfekt, den neste føles det helt på tryne. Skikkelig kjipt at du har vært uheldig med praksisplasser, men jeg har inntrykk av at om du treffer på "riktig barnehage" så kommer du til å stortrives.