Slutt med samboer, gravid med en venn av oss.

[AnonymBruker]

Ja, hvor skal jeg begynne?

For litt over tre måneder siden valgte jeg og min samboer gjennom mange år å skille lag. Vi er gode venner og vi har ikke utelukket at vi kan finne tilbake til hverandre ved et senere tidspunkt. Vi har ingen barn. I Mai har jeg litt i det skjulte truffet en mann som jeg hadde et kort forhold med før jeg traff min samboer. Han har vært en god samtalepartner og jeg har satt pris på han som en god venn. Han er i samme vennekrets som oss, men er ikke en nær venn av tidligere samboer. Er i tidlig 30-årene.

Tidligere denne uken uteble menstruasjon og jeg tenkte umiddelbart ”Faen, er jeg gravid nå så….” Jeg hadde to dager med omgangssyke etter forrige menstruasjon og sannsynligvis har en p-pillene kommet igjen. Omstendighetene får være så, gjort er gjort, men nå sitter jeg i det da. Har alltid sagt at jeg ikke ønsker barn, jeg har hatt et bra liv uten. Min første tanke var abort. Så har uken gått og jeg blir usikker. Jeg har jobb, leilighet og bil. Jeg er i stand til å ta vare på et barn. Situasjonen er helt og holdent min egen, vi burde brukt kondom som tilleggsprevensjon, men tanken om at pillene ikke hadde virkning har ikke streifet meg før nå i ettertid. Barnefar har alt på stell, økonomisk og personlig sett. Men vi er ikke i et forhold. Jeg tenker på hva folk vil si, vennene våre, min tidligere samboer. Dette er vanskelig. Da testen viste positivt ringte jeg umiddelbart til barnefar. Han tok det bra og vi ble enige om å snakkes nærmere. Han støtter meg i det valget jeg tar, men jeg tror nok at han innerst inne er enig med min første tanke, ”dette er nok ikke det lureste å gjøre..”

Er det noen andre som har vært i en lignende situasjon?

Gjennomfører jeg dette svangerskapet er jeg sikker på at jeg kan skrinlegge en kjærlighetsgjennforening med tidligere samboer. I utgangspunktet ønsker jeg jo at vi skal finne tilbake til hverandre, men samtidig føler jeg en stor trang for å stå til ansvar for mine handlinger.

Jeg vet at når alt kommer til alt så er det hva jeg selv føler er riktig som er rett, men jeg ønsker synspunkter fra dere smarte KG-damer.

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 6f113...560

[AnonymBruker]

Mitt eneste råd: følg hjertet ditt Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 2362c...b9e

[AnonymBruker]

Takk! Uheldigvis sier hjerte så mangt når man er i en presset situasjon... :-(

Anonymous poster hash: 6f113...560

[AnonymBruker]

Dette virker altfor grusomt mot din ekssamboer til at jeg kan gjøre annet enn å si meg enig i din første tanke, og omstendighetene virker også langt fra optimale selv om du har økonomi og anledning til å oppdra et barn. Forstår heller ikke hva du mener med å "stå til ansvar for dine handlinger". Å velge å få et barn utenfor forhold, med en venn av deg og din ekssamboer, er da ikke å ta ansvar for noe som helst. Du avgjør selvsagt dette selv, men jeg kan ikke si annet enn at jeg synes abort fremstår som det klart beste alternativet. Ikke noe hyggelig, men et udelt hyggelig utfall er det vel vanskelig å se uansett her.

Anonymous poster hash: d08a0...061

[AnonymBruker]

Dette virker altfor grusomt mot din ekssamboer til at jeg kan gjøre annet enn å si meg enig i din første tanke, og omstendighetene virker også langt fra optimale selv om du har økonomi og anledning til å oppdra et barn. Forstår heller ikke hva du mener med å "stå til ansvar for dine handlinger". Å velge å få et barn utenfor forhold, med en venn av deg og din ekssamboer, er da ikke å ta ansvar for noe som helst. Du avgjør selvsagt dette selv, men jeg kan ikke si annet enn at jeg synes abort fremstår som det klart beste alternativet. Ikke noe hyggelig, men et udelt hyggelig utfall er det vel vanskelig å se uansett her.

Anonymous poster hash: d08a0...061

[Lady]

Synes du skal la situasjonen synke inn, og bruke god tid til å tenke deg om. Hva folk vil tenke, er hvertfall ikke noe som betyr noe.. Man kan jo ikke la "hva folk vil tenke" styre livet sitt! Har du noen i familien du føler det er riktig for deg å betro seg til?

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Når jeg skriver "stå til ansvar for handlinger" mener jeg at graviditeten ene og alene er min egen feil ettersom jeg ikke har brukt ekstra beskyttelse. Abort er en lettvint løsning når jeg har ressursene til å sette et barn til verden. Når det kommer til ekssamboer er det nok han jeg tenker mest på oppi dette. Bf og eks er heldigvis ikke nære venner, men det vil svi uansett om jeg gjennomfører svangerskapet. Velger jeg abort kommer jeg ikke til å si noe som helst, velger jeg å beholde vil han være den første jeg forteller det til, ikke for å strø salt i såret, men så han slipper å høre det fra andre. Har kun involvert barnefar og en god kollega som ikke har samme omgangskrets som meg selv. Jeg er klar over at jge ikke skal bry meg om hva folk vil si, men det er likevel noe jeg tenker på. Jeg tenker min eks og hvordan han måtte føle det. Tar gjerne i mot flere både råd og meninger.

Anonymous poster hash: 6f113...560

[AnonymBruker]

Syns det er mer ansvarsløst å sette barn i verden når de ikke har 2 foreldre som kommer til å ta seg av dem. Abort er det voksne å gjøre

Anonymous poster hash: 760df...f8e

[AnonymBruker]

Ta abort.

Anonymous poster hash: 84bc3...06b

[Gjest lurven]

Jeg synes du skal beholde barnet, syns mange tar abort for lett, jeg mener abort bør brukes i mer "ekstreme" tilfeller enn ditt.

Men det betyr ikke at jeg ikke ser at du er i en litt vanskelig situasjon.

[Millimani]

Ta en graviditets-test. Så får du la det synke inn, om du faktisk er gravid, - og så gjør du det du føler er riktig for deg. Men husk at det er mye tøffere å være alene om en baby enn å være to om en baby

[AnonymBruker]

Du har jo på et vis rotet dette til for deg selv ved å ikke ha en ryddig livssituasjon i utgangspunktet. Et brudd er et brudd men som regel er det en av partene som holder mer igjen enn den andre. Når du ikke har barn med din ekssamboer er det ingen grunn til at dere skal fortsette å ha kontakt og det å "ikke utelukke å bli sammen igjen" er en uheldig mellomfase som ikke kommer noen til gode (ikke den som beholder håpet og ikke den som ikke kommer seg videre). Du må bli ferdig med ham og da kan du date andre og du trenger ikke skjule det heller eller holde det uoffisielt.

Hva du velger ang. graviditeten kan bare du svare på, det er et for stort valg til at vi kan veie inn. Det har oppstått scenario på KG der det er såpass opplagt at abort er det eneste svaret at de fleste kan uttrykke det (f.eks. 18åring gravid for annen gang, singel, barnefar som ikke vil ha barn, ingen penger eller utdannelse) men i dette scenario er det faktisk hipp som happ sett utenfra. Du er voksen og har ting på stell så det er ikke noen praktikaliteter i veien. Spm. går mer på om du er klar for et nytt liv som mor og hvordan ting er mellom deg og denne mannen og hvorvidt han er klar til å bli far.

Lykke til uansett.

Anonymous poster hash: 9c1b0...3d6

[Gjest Snuttepi]

Abort er noe man jo vil unngå om man kan, det er de færreste som tar lett på en abort. Det er jo et lite liv, og det setter i gang tanker om alt som kan komme til å bli... Jeg synes du virker oppegående og reflektert, og du har gjort en feil som alle kunne gjort. Du er ikke i et forhold med barnefar, jeg aner et håp om gjenforening med ekssamboer, og du har en tvil i deg jeg skjønner godt.

Om jeg var deg ville jeg tatt abort.

Lykke til. Jeg håper du får tatt et valg du kan slå deg til ro med, uansett hva det måtte være.

[Polly Ester]

Jeg sier verken behold eller ta abort, men jeg er enig med h*n som over her sa at hva andre tenker er veldig lite relevant. Det skal du ikke bry deg noe om.

Hvis det var så at du og din eks muligens, kanskje, hvisomatte, dersomatte hadde en mulighet til å bli sammen igjen, så KAN det hende at den sjansen spoleres dersom du velger å beholde.

Dette er uansett din kropp og ditt liv. Og du har alle forutsetninger for å kunne sette et barn til verden og ta deg av det. H*n vil også ha en pappa, selv om denne pappan ikke kommer til å bo sammen med dere. Såsant denne pappan ikke trekker seg hvis du velger å beholde selvfølgelig.

Jeg syns det høres ut som det eneste denne babyen evt. vil mangle er en mamma og en pappa som bor sammen, men det er det mange andre babyer som mangler også. Et barn kan fint vokse opp med mor og far i hvert sitt hjem, og siden det starter på den måten vil h*n uansett ikke vite om annet.

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Når jeg skriver "stå til ansvar for handlinger" mener jeg at graviditeten ene og alene er min egen feil ettersom jeg ikke har brukt ekstra beskyttelse. Abort er en lettvint løsning når jeg har ressursene til å sette et barn til verden. Når det kommer til ekssamboer er det nok han jeg tenker mest på oppi dette. Bf og eks er heldigvis ikke nære venner, men det vil svi uansett om jeg gjennomfører svangerskapet. Velger jeg abort kommer jeg ikke til å si noe som helst, velger jeg å beholde vil han være den første jeg forteller det til, ikke for å strø salt i såret, men så han slipper å høre det fra andre. Har kun involvert barnefar og en god kollega som ikke har samme omgangskrets som meg selv. Jeg er klar over at jge ikke skal bry meg om hva folk vil si, men det er likevel noe jeg tenker på. Jeg tenker min eks og hvordan han måtte føle det. Tar gjerne i mot flere både råd og meninger.

Anonymous poster hash: 6f113...560

Det er to ting jeg reagerer på her: Hvorfor omtaler du abort som en "lettvint løsning"? Det er jo ingen objektive faktum som tilsier at man skal beholde bare fordi man hadde klart å ta vare på et barn. Det er kanskje en følelse man har, men det ligger ingen logikk bak det. Skjønner at det ikke bare er enkelt å være såpass rasjonell i en sådan stund, men det betyr strengt tatt ingenting. En abort er akkurat den samme prosessen enten man ville kunnet tatt vare på barnet eller ikke. Vi tillegger det kanskje en annen betydning eller moralsk standard, men den forskjellen finnes bare i vårt eget hode.

Det andre jeg reagerer på er at det virker som du mener det er gitt at du egentlig ikke skal bry deg om hva andre vil tenke. De vil jo ikke bare tenke det, de vil la det påvirke forholdet dere imellom. Det er også bare en floskel, en ting man sier for å være happy-go-lucky, men når man først står der må man tenke gjennom hva det faktisk innebærer. Ingenting tilsier at du skal se helt bort fra hva andre vil mene, for det kommer til å påvirke deg. Valget er helt ditt, det bestrider ingen, men at du ikke skal ta hensyn til hva andre tenker og mener er også bare tomme ord man har gjentatt så mye at man nærmest tar dem for gitt. Det kan være greit å utfordre de tankene, selv om de sitter dypt i mange av oss.

Jeg sier ikke dette for å være kjip, du virker reflektert og du gjør som du vil. Jeg synes bare det virker (og dette gjelder ikke bare deg) som om det er lett å falle inn i et spor der man blindt aksepterer disse klisjéene som alltid gjentas uten å ta stilling til om de faktisk har noe for seg. At abort bare er en løsning der det er tvingende nødvendig: Det er mulig noens moralske kompass tilsier det, men det er ingen universell sannhet. Og at man ikke skal legge vekt på annet enn hva man selv innerst inne ønsker, det er bare noe man sier. Selvsagt er dine egne følelser viktigst her, men du kommer til å bli påvirket av hva andre mener hvis du først gjennomfører svangerskapet, så det er ingen grunn til å se helt bort fra det før du tar denne avgjørelsen heller. Det bare høres empatisk ut å påstå det.

Prøver som sagt ikke å være kjip, men ikke gå på autopilot inn i disse tankene om at du bare må lytte til magefølelsen og at man bare kan ta abort i slike og sånne tilfeller. Du velger selv hva som er grunn god nok for deg til å ta abort, enten du da vektlegger ønsket ditt om barn, økonomien din, omgivelsenes reaksjoner eller denne magefølelsen. Ingenting tilsier at ditt og datt ikke er "grunn god nok". Du veier for og imot akkurat slik du selv vil, det er ikke noen moralske føringer her.

Anonymous poster hash: d08a0...061

[AnonymBruker]

Hvis du egentlig ikke ønsker barn, og nå er uønsket gravid med en du ikke egentlig har et forhold til, hvorfor i all verdens rike skal du ikke ta abort?

Spesielt når du ikke utelukker å gjenoppta forholdet til din forhenværende samboer, virker saken ganske opplagt.

Ligger den en undertrykket religionsinspirert trang om å "ta straffen" for dine synder og "dumheter"?

Skal du bære frem et uønsket barn som er et produkt med to som egentlig ikke har planlagt å være famile, - bare fordi du kan og har råd?

Og, tror du ikke at du kanskje etter barnet er født vil plages med tanken på forholdet til eks-samboer som trolig etter dette aldri kan gjenopptas?

Anonymous poster hash: 31804...972

[AnonymBruker]

Jeg er HELT for fri abort, når det trengs. I ditt tilfelle er jeg ikke for abort. Du har alt. Du er oppegående nok til å vite hva som er konsekvensen av sex. Jeg ser ærlig talt ingen grunn til å kke beholde barnet.

Abort er ikke, og burde i hvert fall ikke være, en lettvint løsning.

Anonymous poster hash: 7f6a5...6c2

[Velasq]

Ta en graviditets-test. Så får du la det synke inn, om du faktisk er gravid, - og så gjør du det du føler er riktig for deg. Men husk at det er mye tøffere å være alene om en baby enn å være to om en baby

TS har tatt test.

Endret 8. juni 2014 av Velasq

[AnonymBruker]

Jeg er HELT for fri abort, når det trengs. I ditt tilfelle er jeg ikke for abort. Du har alt. Du er oppegående nok til å vite hva som er konsekvensen av sex. Jeg ser ærlig talt ingen grunn til å kke beholde barnet.

Abort er ikke, og burde i hvert fall ikke være, en lettvint løsning.

Anonymous poster hash: 7f6a5...6c2

Hun har alt, bortsett fra lyst på barn. For meg er dette et viktig aspekt.

Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Jeg ble gravid, barnefaren ville ikke beholde, vi var ikke sammen. Jeg har forholdsvis grei økonomi slik situasjonen er nå, men det hadde blitt trangt med et barn. Jeg har heller aldri hatt lyst på barn, og tanken på et barn jeg kanskje ville ha mislikt gjorde at jeg valgte abort. For meg var det det rette valget.

Abort er aldri en lettvinn løsning.

Anonymous poster hash: 3d236...516

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal glemme alt om å ta ansvar, at dere har det økonomiske på stell og hvorvidt dette er en akseptabel/grusom/forståelig handling eller hva.

Tenk langsiktig.

Jeg har et barn på 5 mnd nå som var svært planlagt med ektemann gjennom mange år, og det er virkelig et enormt ansvar.

Alt vi foretar oss får konsekvenser for barnet, og dersom det skulle ende mellom oss er vi fastlåst i mange år fremover. Det skjærer meg totalt i hjertet bare tanken på at jeg eller far måtte hatt delt samvær, og at barnet vårt skulle vokst opp uten begge to i hverdagen. Helgemamma/pappa er ikke å være den fullverdige forelder man ønsker, og det er ikke hva vi ønsker for hverandre. Den reaksjonen jeg ser babyen få hver dag pappaen kommer hjem fra jobb skal det veldig mye til for at jeg forsaker.

Og jeg hadde dødd innvendig av å ikke se barnet mitt hver eneste dag. Jeg hadde selvsagt måttet klare det, men det hadde vært supertøft og kun en sorg for meg.

Så spørsmålet her er det langsiktige; vil dere ta på dere dette enorme ansvaret, og den galskapen av en hendelse et barn er?

Er dere villige til å skulle stille 100% opp, kanskje forsake eller endre sentrale planer resten av livet?

Er dere klare for et barn med ekstra behov? Slike spørsmål er det sentrale, ikke dårlig samvittighet/moral/kortsiktighet.

Anonymous poster hash: 34349...fc8