Pårørende psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det tar tid å bli bedre hvis han kun går i samtaleterapi, men det finnes ingen fasit. Kanskje han er lettet over å ha kommet i gang med noe, og at det i seg selv fører til en liten endring i riktig retning.

Hvis han er alvorlig deprimert ville jeg personlig tenkt at medisinering er riktig og viktig for at han skal komme inn på et mer konstruktivt spor, men jeg er absolutt ikke helsepersonell. Legen hans har sikkert vurdert det.

Anonymous poster hash: c98eb...d2f

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det tar tid å bli bedre hvis han kun går i samtaleterapi, men det finnes ingen fasit. Kanskje han er lettet over å ha kommet i gang med noe, og at det i seg selv fører til en liten endring i riktig retning.

Hvis han er alvorlig deprimert ville jeg personlig tenkt at medisinering er riktig og viktig for at han skal komme inn på et mer konstruktivt spor, men jeg er absolutt ikke helsepersonell. Legen hans har sikkert vurdert det.

Anonymous poster hash: c98eb...d2f

Han skal nok få medisiner. Er ganske sikker på at det blir det.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Depresjonen har grobunn i en veldig vanskelig barndom, noe som kom til overflaten da vi fikk datteren vår. Virker nesten som han nesten bebreider henne noe for dette...

Jeg blir ganske motløs av å prøve å kreve noe av han. Jeg har før forsøkt å si at han kan være med på kveldsstellet slik at datteren blir vant til å ha han det og gradvis la han forsøke alene. Det tok han opp bare negativt, og mente at det foreslo jeg bare for å legge alt ansvar over på han. Det er ikke realiteten, jeg kunne bare tenke meg til å ha litt mer fleksibilitet selv også.

Når jeg kommer med slike forslag og blir blankt avvist så blir jeg lei meg og trekker meg litt unna. Da lurer han på hvorfor jeg er sur. Da jeg forklarer at jeg blir litt lei meg fordi han antar det, så blir han sur. Sur fordi i følge han selv så er ikke noe han gjør bra nok og alt han sier er feil. Det er ganske slitsomt. Er dette også typisk?

Jeg håper behandling virker. Hvor lang tid kan man måtte beregne for å merke noen bedring?Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Dette er kun mine tanker, men jeg har lært i terapi at dersom en person ikke fikk den omsorgsn han trengte som barn, kan det gå ut over egne barn, ja. Mens noen da tenker at de vil gjøre alt for at sine barn ikke skal få det like vanskelig, kan andre igjen ha en slags sjalusi. De kan tenke at barnet skal måtte kjempe litt, slik de selv har gjort. Dette kan en terapeut hjelpe med å bli bevisst på.

Han høres ut som han er lett krenkbar, siden han drar det så langt når du spør om hjelp med kveldsstell o.l. Det skal jo litt til å tolke det som at ingenting han gjør er bra nok, at han er håpløs bare på grunnlag av å bli spurt om hjelp. Andre kunne jo tolket det som en tillitserklæring i stedet.

Kanskje ligger det mer under enn kun depresjon (for eks personlighetsforstyrrelse, men det må selvsagt en psykolog finne ut av), siden han er så lett å krenke. Det høres ikke ut som noe som lar seg endre veldig raskt, men om han er villig til å jobbe med seg selv er det alltid håp. Han har sikkert sine gode sider også. Det er så individuelt hvor raskt man blir bra.

Du kan sikkert med fordel la din datters behov og dine egne behov bli mer tydelige, både overfor deg selv og overfor samboeren. Barn kan merke om en av foreldrene ikke har det bra og de kan merke distansen. Det kan sette sine spor. Men høres ut som du gjør alt ditt beste for å ivareta henne.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Dette er kun mine tanker, men jeg har lært i terapi at dersom en person ikke fikk den omsorgsn han trengte som barn, kan det gå ut over egne barn, ja. Mens noen da tenker at de vil gjøre alt for at sine barn ikke skal få det like vanskelig, kan andre igjen ha en slags sjalusi. De kan tenke at barnet skal måtte kjempe litt, slik de selv har gjort. Dette kan en terapeut hjelpe med å bli bevisst på.

Han høres ut som han er lett krenkbar, siden han drar det så langt når du spør om hjelp med kveldsstell o.l. Det skal jo litt til å tolke det som at ingenting han gjør er bra nok, at han er håpløs bare på grunnlag av å bli spurt om hjelp. Andre kunne jo tolket det som en tillitserklæring i stedet.

Kanskje ligger det mer under enn kun depresjon (for eks personlighetsforstyrrelse, men det må selvsagt en psykolog finne ut av), siden han er så lett å krenke. Det høres ikke ut som noe som lar seg endre veldig raskt, men om han er villig til å jobbe med seg selv er det alltid håp. Han har sikkert sine gode sider også. Det er så individuelt hvor raskt man blir bra.

Du kan sikkert med fordel la din datters behov og dine egne behov bli mer tydelige, både overfor deg selv og overfor samboeren. Barn kan merke om en av foreldrene ikke har det bra og de kan merke distansen. Det kan sette sine spor. Men høres ut som du gjør alt ditt beste for å ivareta henne.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Han vil gjerne gi henne en bedre barndom. Og i forhold til sin egen så gjør han det.

Å, når du nevner personlighetsforstyrrelse. Det er nevnt at han kan ha visse trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse. Jeg leste om det når du nevnte personlighetsforstyrrelse nå. Etter å ha lest sitter jeg igjen med noe som kan stemme på han der, og det er: overfølsomhet overfor avvisning og nederlag, tendens til å bære nag og mistenksomhet og lett for å feiltolke andres nøytrale eller vennlige handlinger som noe fiendtlig eller hånlig.

Når jeg leste dette så var det et slag i magen. Det stemmer på mye.

Dette kan bli en lang vei å gå. Og kommer det til å gå..

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

TS, vedr. personlighetsforstyrrelse tror jeg ikke du skal lete for mye etter diagnose på internett. Den som leter der, finner alt og mere til. Jeg ville ikke lest så mye, var jeg deg. Du blir bare mer fortvilet, og kanskje uten grunn.

Det er jo litt tidlig å diagnostisere mannen med en personlighetsforstyrrelse, tenker jeg. Han må jo først få kommet litt til hektene fra depresjonen og det hele før man kan si at han er sånn eller sånn, rent personlighetsmessig? Husk også at leger/behandlere bruker diagosekriterier for å få plassert en pasient i en eller annen kategori, men folk er jo individer som aldri er helt like.

Symptomene du beskriver kunne jo egentlig like godt vært en beskrivelse på en som hadde ekstremt dårlig selvtillit og kanskje ganske mye angst i tillegg. Bare det å være utslitt gjør jo at man ser verden og virkeligheten på en helt annen måte enn når man er i balanse.

Og hva om han havner i boksen for paranoide personlighetsforstyrrelser? Han er jo ikke dømt til å mislykkes med behandling og familieliv av den grunn.

Anonymous poster hash: c98eb...d2f

[Montreeal]

Jeg er selv bipolar. D er ikke enkelt.

Men vil ikke utlevere for mye her.

Om du vil høre mer kan vi jo snakkes på privateid om du ønsker.

[AnonymBruker]

Han vil gjerne gi henne en bedre barndom. Og i forhold til sin egen så gjør han det.

Å, når du nevner personlighetsforstyrrelse. Det er nevnt at han kan ha visse trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse. Jeg leste om det når du nevnte personlighetsforstyrrelse nå. Etter å ha lest sitter jeg igjen med noe som kan stemme på han der, og det er: overfølsomhet overfor avvisning og nederlag, tendens til å bære nag og mistenksomhet og lett for å feiltolke andres nøytrale eller vennlige handlinger som noe fiendtlig eller hånlig.

Når jeg leste dette så var det et slag i magen. Det stemmer på mye.

Dette kan bli en lang vei å gå. Og kommer det til å gå..Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Det var samme personlighetsforstyrrelsen jeg tenkte på også, men var tilbakeholden med å si det. Det at han ikke vil at noen andre skal vite, kan også være en del av de paranoide forestillingene (om at andre bare er ute etter å ta en om man åpner seg). Jeg har selv hatt en forelder med denne typen personlighetsforstyrrelse. Vedkommende er ikke innstilt på å innse sine problematiske trekk, og står steilt på at det er andre som er krenkende og ondsinnede. Det nytter ikke å argumentere, har jeg innsett etter flere tiår med dette tullet. Jeg har bare gitt opp og har minst mulig kontakt, og da kun om nøytrale ting.

Det regnes som en Cluster A personlighetsforstyrrelse, sammen med bl.a schizoid og schizotyp. Disse er mye vanskeligere å behandle enn for eks Cluster B-typene (som emosjonelt ustabil/borderline, dramatisk m.m). Mange med paranoid personlighetsfortyrrelse kan ha vansker med å ta andres perspektiv (ha empati).

Jeg håper terapeuten hans har greie på personlighetsforstyrrelser, og dermed ser at det ligger noe enda mer alvorlig i bunnen enn kun depresjon (selv om det er ille nok). Om man ikke får endret de problematiske personlighetstrekkene (og dette tar tid, hvis det i det hele tatt er mulig), så vil både depresjon og situasjoner der personen føler seg krenket og angrepet komme med jevne mellomrom.

Det kan bli en lang vei å gå, om du vil satse på dette forholdet. Håper du finner en løsning som skader datterens utvikling minst mulig. Og at dere får litt fred i livet.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[Gjest Vevila]

Hei kjære deg! Det høres ikke lett ut å ha det slik dere har det nå, godt han er kommet til behandling!

Virker som om han er motivert for behandling? Så da kommer han nok til å klare å komme seg ovenpå, dog er det mye mulig at han vil ha flere slike depressive episoder, men han vil nok klare å takle det bedre etterhvert. Mye mulig han kjenner en del på bitterhet for sin egen barndom, man ser det ofte i et nytt lys når man får egne barn. Det man tidligere følte at "ikke var så farlig" eller at man ikke fortjente bedre, ser man gjerne at var noe ingen barn burde oppleve. Det er godt at han vil gi datteren deres en bedre oppvekst! Kanskje han føler at han bukker under og mislykkes pga depresjonen som igjen trigges enda mer og at det blir en ond sirkel?

Mye oppmuntring og forståelse er nok viktig, samtidig som du ikke må la alt falle på deg.

Her i huset gjør vi det slik at om jeg er skikkelig dårlig en dag, tar sambo småen mesteparten av dagen. Så tar jeg det igjen en annen dag.

Håper det ordner seg for dere alle 3!

[AnonymBruker]

TS, vedr. personlighetsforstyrrelse tror jeg ikke du skal lete for mye etter diagnose på internett. Den som leter der, finner alt og mere til. Jeg ville ikke lest så mye, var jeg deg. Du blir bare mer fortvilet, og kanskje uten grunn. Det er jo litt tidlig å diagnostisere mannen med en personlighetsforstyrrelse, tenker jeg. Han må jo først få kommet litt til hektene fra depresjonen og det hele før man kan si at han er sånn eller sånn, rent personlighetsmessig? Husk også at leger/behandlere bruker diagosekriterier for å få plassert en pasient i en eller annen kategori, men folk er jo individer som aldri er helt like. Symptomene du beskriver kunne jo egentlig like godt vært en beskrivelse på en som hadde ekstremt dårlig selvtillit og kanskje ganske mye angst i tillegg. Bare det å være utslitt gjør jo at man ser verden og virkeligheten på en helt annen måte enn når man er i balanse. Og hva om han havner i boksen for paranoide personlighetsforstyrrelser? Han er jo ikke dømt til å mislykkes med behandling og familieliv av den grunn. Anonymous poster hash: c98eb...d2f

Jeg svarte på det med mulig paranoid personlighetsforstyrrelse pga både egen erfaring i familien, erfaring som pasient og pga en del kunnskap om emnet. Det er ikke noe forsøk på å sette noen fjerndiagnose, men et forslag til hva problemet kan være, og at det kan virke ganske alvorlig. De fleste med pf har både depresjoner og angst som springer ut av grunnlidelsen. Av og til må man kalle en spade for en spade. Det at han er så lett krenkbar, tyder på noe annet enn kun delresjon. Det er dessvere svært vanskelig å behandle denne typen pf, men så lenge han forplikter seg til deg, er det alltids et håp om en bedring i rett retning. Men samtidig skal man ikke miste mange år på å vente forgjeves på at han skal endre seg. Det er ikke sikkert det skjer. Jeg snakker av dyrekjøpt erfaring.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Jeg svarte på det med mulig paranoid personlighetsforstyrrelse pga både egen erfaring i familien, erfaring som pasient og pga en del kunnskap om emnet. Det er ikke noe forsøk på å sette noen fjerndiagnose, men et forslag til hva problemet kan være, og at det kan virke ganske alvorlig. De fleste med pf har både depresjoner og angst som springer ut av grunnlidelsen. Av og til må man kalle en spade for en spade. Det at han er så lett krenkbar, tyder på noe annet enn kun delresjon. Det er dessvere svært vanskelig å behandle denne typen pf, men så lenge han forplikter seg til deg, er det alltids et håp om en bedring i rett retning. Men samtidig skal man ikke miste mange år på å vente forgjeves på at han skal endre seg. Det er ikke sikkert det skjer. Jeg snakker av dyrekjøpt erfaring.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Jeg er litt redd for at det kan være det i tillegg til depresjon ja. Og det skremmer meg.

Men det skal sies at han nok har vært deprimert en stund, kan den sitte så dypt at det ikke nødvendigvis er en personlighetsforstyrrelse.. Jeg vet ikke, og det skremmer meg.

Fikk også vite i dag at det ikke er automatikk i at behandleren snakker med meg. Men at jeg kan skrive en mail eller få en samtale. Men da må min samboer få greie på det, pg det er jeg usikker på om er så lurt. Hvordan vil han da reagere. Jeg vil i så fall ta opp hva jeg føler er vanskelig i hverdagen. Hadde håpet jeg kunne gjort det uten at min samboer fikk vite det..

Jeg er ikke så bekymret for meg, jeg skal klare det. Men det er min datter jeg er bekymret for.

Viser det seg at det er en personlighetsforstyrrelse så kommer nok min samboer selv til å vurdere å dra fra oss, hvis jeg kjenner han rett.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for at det kan være det i tillegg til depresjon ja. Og det skremmer meg.

Men det skal sies at han nok har vært deprimert en stund, kan den sitte så dypt at det ikke nødvendigvis er en personlighetsforstyrrelse.. Jeg vet ikke, og det skremmer meg.

Fikk også vite i dag at det ikke er automatikk i at behandleren snakker med meg. Men at jeg kan skrive en mail eller få en samtale. Men da må min samboer få greie på det, pg det er jeg usikker på om er så lurt. Hvordan vil han da reagere. Jeg vil i så fall ta opp hva jeg føler er vanskelig i hverdagen. Hadde håpet jeg kunne gjort det uten at min samboer fikk vite det..

Jeg er ikke så bekymret for meg, jeg skal klare det. Men det er min datter jeg er bekymret for.

Viser det seg at det er en personlighetsforstyrrelse så kommer nok min samboer selv til å vurdere å dra fra oss, hvis jeg kjenner han rett.Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Det virker som du har god innsikt og forståelse oppi alt sammen. Behandleren til samboeren din må nok informere han, dersom du snakker med vedkommende. Det beste er jo å få samboeren din med på laget, så han skjønner det er positivt at du er med i prosessen. Om det ikke går, kan du jo vurdere en samtale med et familievernkontor eller familieterapeut (privat), for deg og datteren.

Det er umulig å vite over nett om det er depresjon alene eller en tilleggslidelse, men ut fra det du har beskrevet kan det være personlighetsproblematikk. Det er i alle fall min oppfatning.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Det virker som du har god innsikt og forståelse oppi alt sammen. Behandleren til samboeren din må nok informere han, dersom du snakker med vedkommende. Det beste er jo å få samboeren din med på laget, så han skjønner det er positivt at du er med i prosessen. Om det ikke går, kan du jo vurdere en samtale med et familievernkontor eller familieterapeut (privat), for deg og datteren.

Det er umulig å vite over nett om det er depresjon alene eller en tilleggslidelse, men ut fra det du har beskrevet kan det være personlighetsproblematikk. Det er i alle fall min oppfatning.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Jeg har liten tro på at jeg får han med på laget. Og jeg kvier meg for å ta opp ting rundt sykdommen, for jeg blir avspist med en eller annen kommentar om at han aldri er bra nok eller gjør noe bra. Jeg har blitt litt konfliktsky med årene.

Et eks til. Han har aldri badet barnet, for i følge han selv klarer jeg det så godt, og han kommer ikke til å klare det siden datteren foretrekker meg... Ganske leit egentlig.

Jeg har så lyst til å forstå og hjelpe, men jeg føler meg hjelpeløs. Han er min samboer, jeg elsker han, men føler jeg kommer til kort...

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Det virker som du har god innsikt og forståelse oppi alt sammen. Behandleren til samboeren din må nok informere han, dersom du snakker med vedkommende. Det beste er jo å få samboeren din med på laget, så han skjønner det er positivt at du er med i prosessen. Om det ikke går, kan du jo vurdere en samtale med et familievernkontor eller familieterapeut (privat), for deg og datteren.

Det er umulig å vite over nett om det er depresjon alene eller en tilleggslidelse, men ut fra det du har beskrevet kan det være personlighetsproblematikk. Det er i alle fall min oppfatning.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Og du, hvordan var det for deg å kutte kontakten med din mor?

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Og du, hvordan var det for deg å kutte kontakten med din mor?Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Jeg har kun sagt at det er en forelder, ikke mor Men har ikke kuttet kontakten, bare minimert den. Det er for vondt å kutte kontakten, for man er jo glad i dem også. Man kan ta avstand uten å kutte helt. Men jeg har sluttet å engasjere meg i diskusjoner om personer vedkommende mener har fornærmet h*n. Som barn kunne jeg gå i forsvar for forelderen, men jeg så etterhvert hvor feil det verdenssynet til personen er.

Du nevnte det med å være konfliktsky. Det kan høres litt sånn ut. Da kan jo konsekvensen være at man blir sittende fast i en livssituasjon som er veldig vanskelig for deg og barnet. Håper du klarer å ta de kampene som er nødvendige. Han kontrollerer kanskje litt mye? Lykke til i alle fall!

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Jeg har kun sagt at det er en forelder, ikke mor Men har ikke kuttet kontakten, bare minimert den. Det er for vondt å kutte kontakten, for man er jo glad i dem også. Man kan ta avstand uten å kutte helt. Men jeg har sluttet å engasjere meg i diskusjoner om personer vedkommende mener har fornærmet h*n. Som barn kunne jeg gå i forsvar for forelderen, men jeg så etterhvert hvor feil det verdenssynet til personen er.

Du nevnte det med å være konfliktsky. Det kan høres litt sånn ut. Da kan jo konsekvensen være at man blir sittende fast i en livssituasjon som er veldig vanskelig for deg og barnet. Håper du klarer å ta de kampene som er nødvendige. Han kontrollerer kanskje litt mye? Lykke til i alle fall!

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Så det etterpå, at det sto forelder

Ja, føler kanskje han har kontrollen på en del, fordi han er syk..

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Forresten. Er det noen som har vært pårørende, hvor den syke ville holde det hemmelig, men dere likevel har vært fortrolig med noen og fortalt?

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

jeg vet du sier han "holder seg oppe" ved hjelp av jobben, men jeg tviler på dette er tilfellet.

jeg har vært dypt deprimert i over 20 år (jeg er 24) og jeg gikk på skole og jobbet, når jeg ble ferdig (ikke klarte mer skole) gikk jeg ut i 150% jobb, jobbet fra 08.00 - 10.00 mandag - lørdag.

og folk rundt meg tenkte jobben "holdt meg oppe", til slutt kom jeg inn i den fasen din sammboer er inni, med kort lunte, egoistisk og lite energi osv.

så jeg havnet på AAP, og deretter på Varig ufør, og nå 3 år etter uføren er jeg blitt så mye bedre, rett og slett et helt nytt menneske, og klarer nå jobbe deltid (satser på 100% innen 5 år).

jeg tror ikke det din sammboer trenger er jobbing men ro!!

Anonymous poster hash: f4b6b...2c3

[AnonymBruker]

jeg vet du sier han "holder seg oppe" ved hjelp av jobben, men jeg tviler på dette er tilfellet.

jeg har vært dypt deprimert i over 20 år (jeg er 24) og jeg gikk på skole og jobbet, når jeg ble ferdig (ikke klarte mer skole) gikk jeg ut i 150% jobb, jobbet fra 08.00 - 10.00 mandag - lørdag.

og folk rundt meg tenkte jobben "holdt meg oppe", til slutt kom jeg inn i den fasen din sammboer er inni, med kort lunte, egoistisk og lite energi osv.

så jeg havnet på AAP, og deretter på Varig ufør, og nå 3 år etter uføren er jeg blitt så mye bedre, rett og slett et helt nytt menneske, og klarer nå jobbe deltid (satser på 100% innen 5 år).

jeg tror ikke det din sammboer trenger er jobbing men ro!!

Anonymous poster hash: f4b6b...2c3

Det er godt mulig du har rett. Men det er ikke jeg den rette til å bestemme, dessverre...

Men, har du vært dyp deprimert siden du var 4 år?!

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[absinthia]

Disse gjør mye bra. Kan jo hende du har hatt kontakt med dem, men jeg linker uansett http://lpp.no