Pårørende psykisk syk

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har vært sammen i mange år, og et barn sammen på snart tre år. Min samboer har alltid hatt perioder hvor han har vært nede psykisk, men etter barnet kom har det bare gått nedover. Han innså til slutt at han trengte hjelp og har nå begynt i behandling.

Han har fått diagnose dypt deprimert. Han fungerer, helt utrolig nok i jobb med den diagnosen. Men det er nok jobben som gjør at han ikke bukker under. Hjemme er det lite tiltak, kort lunte og ganske egoistisk. Han blir fort sint på barnet uten grunn og han har for store forventninger til henne. Han er også over middels bekymret for henne og tror alt er en fare og sier "pass deg" mange ganger. Han takler ikke stressende situasjoner og med en treåring i hus så er det mange trasse-episoder. Jeg tar meg av det når det kommer. Han har også meldt seg helt ut hva gjelder legging. Hun vil bare legges av meg, noe som sikkert bunner i at min samboer utstråler usikkkerhet og irritasjon. Han blir frustrert over at hun henvender seg til meg, men det er ikke så rart at hun gjør.

Bare så det er sagt, jeg hadde ingen anelse om hvordan dette var før vi fikk barn. Min samboer har åpnet seg litt og han har opplevd ting i barndommen som ingen barn skulle måtte oppleve, jeg vil påstå at det var på grensen til omsorgssvikt. Det meste av dette har vært fortrengt og kom tilbake da han selv ble far. Han vil ikke falle i sine foreldres spor og har dermed tatt tak i dette.

Det med "oppførselen" rundt barnet plager meg mest. Hvordan han distanserer seg fra henne. Jeg føler derfor min viktigste oppgave er å skåne henne for mye av dette. Om det går på min bekostning av frihet og at jeg nesten er som alenemor å regne for så være. Hennes trygghet er viktigst.

En annen ting som tærer på meg med denne situasjonen er at han ikke vil at noen skal vite det. Det syns jeg er litt leit. Jeg blir såret av familie og venner som påpeker hvor lite sosiale vi er og at det ofte bare er min datter og jeg. Hadde han syns det vært ok at folk fikk vite så hadde det vært greiere. Nå takler jeg for så vidt greit å være sosial, bare med min datter, men jeg skulle gjerne gjort kjæresteting med han, og hatt venner oftere på besøk, men det lar seg ikke gjøre når han er så langt nede.

Det er heller ikke noe alternativ at han sykemelder seg. Om han skal gå hjemme med alle de negative tankene så vil hjemmesituasjonen for min datter og jeg blitt verre.

Selv om han nå akkurat har begynt å få hjelp så er han usikker på om noe kan hjelpe han, eller om alt håp er ute.. Jeg håper inderlig ikke det siste.

Er det andre inne her som lever sammen med en dyp deprimert, eller er det selv? Er det vanlig oppførsel min samboer har? Irritabel, aggressiv, lite sosial, til tider hensynsløs, føler seg ikke bra nok, tørr ikke legge ungen alene osv.

Og ikke minst, er det håp for at han blir bra/bedre og fungere bedre som far i hverdagen?

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Det blir bedre. Jeg har opplevd det samme. Vær tålmodig og vis du bryr deg!

Anonymous poster hash: d28a6...621

[AnonymBruker]

Undersøk om kommunen din har pårørendekurs. Vet de har her jeg bor, kurs for pårørende til psykisk syke. Søk råd og veiledning.

Anonymous poster hash: 28642...a10

[AnonymBruker]

Det blir bedre. Jeg har opplevd det samme. Vær tålmodig og vis du bryr deg!

Anonymous poster hash: d28a6...621

Har du lyst til å fortelle litt mer?

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Undersøk om kommunen din har pårørendekurs. Vet de har her jeg bor, kurs for pårørende til psykisk syke. Søk råd og veiledning.

Anonymous poster hash: 28642...a10

Takk, det skal jeg undersøke! Tror også jeg skal til samtale med behandleren.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[MyElixir]

Jeg håper han får medisiner i tillegg til samtaler?

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt at du er sliten.

Jeg kan bare prate fra mitt ståsted, og det er faktisk det samme som din samboer står i.. på en måte.

Jeg er også dypt deprimert, veldig ødelagt, jeg takler ikke stressende situasjoner, jeg gjør ting verre enn de er, jeg overbeskytter, jeg har angst, jeg er engstelig, bekymret, jeg har kort lunte, jeg sliter veldig med nervene.

Din samboer er utslitt, det er tydelig at han sliter å ta ansvar for ting, usikkerheten hans gjør at hjernen hans jobber på et skyhøyt nivå, han er redd for å gjøre feil samtidig som han gjør ting 100 ganger verre fordi han tror han ikke strekker til, nettopp pga usikkerhet, nervene osv.

Jeg vet ikke hva som kan hjelpe annet enn at hvis han er på samme sted som meg, trenger han ro, han trenger å komme seg, han trenger å bygge seg opp. Han trenger minst mulig stressende situasjoner rundt seg.

Slik det er med dere nå ser jeg for meg at dette er slik han føler det. Han strekker ikke til hjemme, han sliter innvendig med dårlig samvittighet, viten at han burde gjøre så og så, han føler at det er store forventninger til ham. Han skjønner ikke selv hvorfor han ikke har krefter til ting, han VIL gjerne ha krefter, men det sliter på ham at det er ting han burde gjøre, men ikke får gjort fordi han er så sliten.

Anonymous poster hash: 7f002...69a

[AnonymBruker]

Hvis du bor i Stavangerområdet: http://www.parorendesenteret.no

Anonymous poster hash: 377b4...da8

[AnonymBruker]

Du skriver at din samboer "alltid har hatt perioder der han har vært nede psykisk". Da er det stor sannsynlighet for at han har tilbakevendende depressiv lidelse, og slik du beskriver det med til dels dype depresjoner.

Det positive er at han har begynt i behandling og at han holder seg litt i gang med jobben. Det negative er at det er stor sjanse for at han vil gå inn i flere perioder med slike tilbakevendende depresjoner. Har han forsøkt medisiner? Det kan være en hjelp i tilllegg til psykoterapi.

I tillegg til at han behandles, trenger kanskje du og barnet å få støtte fra noen, slik du beskriver det, dras dere inn i hans ønske om isolasjon og hemmeligholdelse. Kan familievernkontoret eller en familieterapeut være noe? For dere trenger også støtte. Og han trenger å bevisstgjøres i forhold til farsrollen, så han ikke blir en distansert far og ldelegger forholdet til barnet,

Det beste hadde jo vært om dere fikk være åpne overfor den nærmeste familien (og nærmeste vennene). Da kunne dere føtt forståelse og støtte. Nå kan det hende de føler seg avvist og kanskje med tiden vil ta mindre kontakt. Åpenhet er kjempeviktig, og da må man legge skammen til side, for det er ikke noe å skamme seg over.

For det er lett at den syke sine behov kommer i fremste rekke i alle situasjoner, men de pårørende har også behov som må dekkes. Ellers kan du også få deg en knekk. Det er viktig at mannen din også ser deg i alt sammen, for selv om han er deprimert og følelsene styrer, har han også et intellekt. Han tar ansvar med å gå i behandling, neste steg er kanskje litt åpenhet og fokus på at han har.blitt far.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Jeg håper han får medisiner i tillegg til samtaler?

Det er helt i startgropen, men medisiner kommer nok ganske snart på banen.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt at du er sliten.

Jeg kan bare prate fra mitt ståsted, og det er faktisk det samme som din samboer står i.. på en måte.

Jeg er også dypt deprimert, veldig ødelagt, jeg takler ikke stressende situasjoner, jeg gjør ting verre enn de er, jeg overbeskytter, jeg har angst, jeg er engstelig, bekymret, jeg har kort lunte, jeg sliter veldig med nervene.

Din samboer er utslitt, det er tydelig at han sliter å ta ansvar for ting, usikkerheten hans gjør at hjernen hans jobber på et skyhøyt nivå, han er redd for å gjøre feil samtidig som han gjør ting 100 ganger verre fordi han tror han ikke strekker til, nettopp pga usikkerhet, nervene osv.

Jeg vet ikke hva som kan hjelpe annet enn at hvis han er på samme sted som meg, trenger han ro, han trenger å komme seg, han trenger å bygge seg opp. Han trenger minst mulig stressende situasjoner rundt seg.

Slik det er med dere nå ser jeg for meg at dette er slik han føler det. Han strekker ikke til hjemme, han sliter innvendig med dårlig samvittighet, viten at han burde gjøre så og så, han føler at det er store forventninger til ham. Han skjønner ikke selv hvorfor han ikke har krefter til ting, han VIL gjerne ha krefter, men det sliter på ham at det er ting han burde gjøre, men ikke får gjort fordi han er så sliten.

Anonymous poster hash: 7f002...69a

Takk for et perspektiv fra hans ståsted

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg tenker først og fremst på barnet, hvor lenge skal dere gå på tå rundt han?

Det viktigste her er at det ikke skal gå alt for mye utover barnet.

Har dere vurdert å bo fra hverandre en stund slik at barnet får mer stabile rammer.

Dette blir jo verre for barnet jo eldre det blir og jo mer det forstår.

Synd at samboeren din er psykisk syk men her mår dere først og fremst ta hensyn til det barnet dere valgte å sette til verden.

Det er et helvete for barn og bo med foreldre som er psykisk syke.

Anonymous poster hash: 65d8b...9ab

[AnonymBruker]

Du skriver at din samboer "alltid har hatt perioder der han har vært nede psykisk". Da er det stor sannsynlighet for at han har tilbakevendende depressiv lidelse, og slik du beskriver det med til dels dype depresjoner.

Det positive er at han har begynt i behandling og at han holder seg litt i gang med jobben. Det negative er at det er stor sjanse for at han vil gå inn i flere perioder med slike tilbakevendende depresjoner. Har han forsøkt medisiner? Det kan være en hjelp i tilllegg til psykoterapi.

I tillegg til at han behandles, trenger kanskje du og barnet å få støtte fra noen, slik du beskriver det, dras dere inn i hans ønske om isolasjon og hemmeligholdelse. Kan familievernkontoret eller en familieterapeut være noe? For dere trenger også støtte. Og han trenger å bevisstgjøres i forhold til farsrollen, så han ikke blir en distansert far og ldelegger forholdet til barnet,

Det beste hadde jo vært om dere fikk være åpne overfor den nærmeste familien (og nærmeste vennene). Da kunne dere føtt forståelse og støtte. Nå kan det hende de føler seg avvist og kanskje med tiden vil ta mindre kontakt. Åpenhet er kjempeviktig, og da må man legge skammen til side, for det er ikke noe å skamme seg over.

For det er lett at den syke sine behov kommer i fremste rekke i alle situasjoner, men de pårørende har også behov som må dekkes. Ellers kan du også få deg en knekk. Det er viktig at mannen din også ser deg i alt sammen, for selv om han er deprimert og følelsene styrer, har han også et intellekt. Han tar ansvar med å gå i behandling, neste steg er kanskje litt åpenhet og fokus på at han har.blitt far.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Du skriver mye klokt. For min del hadde det vært en lettelse om jeg kunne fått fortalt det til de nærmeste, for å forklare situasjonen bedre.

Jeg tror som sagt at jeg etterhvert skal til samtale med behandleren også, slik at han får se ting fra min side. Om det skjer så kommer det viktigste fra min side til å være at han må se på sin papparolle, samt stekt vurdere å åpne seg for de nærmeste.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg tenker først og fremst på barnet, hvor lenge skal dere gå på tå rundt han?

Det viktigste her er at det ikke skal gå alt for mye utover barnet.

Har dere vurdert å bo fra hverandre en stund slik at barnet får mer stabile rammer.

Dette blir jo verre for barnet jo eldre det blir og jo mer det forstår.

Synd at samboeren din er psykisk syk men her mår dere først og fremst ta hensyn til det barnet dere valgte å sette til verden.

Det er et helvete for barn og bo med foreldre som er psykisk syke.

Anonymous poster hash: 65d8b...9ab

Vi har ikke, og kommer ikke med det første til å bo fra hverandre. Selv om vi hadde bodd fra hverandre måtte han jo fått sett barnet sitt.

Jeg kommer til å gi dette en sjanse, som sagt er vi helt i begynnelsen og det må få gått litt til før jeg eventuelt vurderer noe annet.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Du skriver mye klokt. For min del hadde det vært en lettelse om jeg kunne fått fortalt det til de nærmeste, for å forklare situasjonen bedre.

Jeg tror som sagt at jeg etterhvert skal til samtale med behandleren også, slik at han får se ting fra min side. Om det skjer så kommer det viktigste fra min side til å være at han må se på sin papparolle, samt stekt vurdere å åpne seg for de nærmeste.Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Takk for det Jeg har selv erfaring med å både ha tilbakevendende depressiv lidelse og en annen alvorlig tilstand, og vet at det kan være tøft for de rundt. Men jeg har alltid vært oppmerksom på at det er tøft for mannen min også (vi har ikke barn).

Det er positivt at du også skal få snakke med behandleren. Det kan jo gi litt håp. Er enig i at han må bli mer bevisst på at han har en papparolle (og kanskje ektemann). Kanskje den rollen kunne trukket han litt opp, holdt han litt i gang, slik som jobben gjør i dag? Kanskje han kunne lagt litt mer inn i papparollen, og eventuelt litt mindre i arbeidslivet (siden har har begrensede krefter akkurat nå). Tross alt er vel datteren og tilknytningen til henne det viktigste å få på plass.

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Alt du beskriver er jo typisk depressiv tankegang og handlingsmønster. MEN, dere har et lite barn som er i en utviklingsmessig veldig viktig fase. Han må derfor jobbe som f for å komme seg ut av depresjonen så hans psykiske lidelse ikke går ut over barnet.

Du kan godt kreve ting av ham, det er ikke farlig. Særlig ikke hvis du samtidig formidler at du forstår at han lider og du lider med ham, men likevel må han gjøre NOE, så ikke du også blir syk.

Å jobbe seg ut av en depresjon er krevende, og det er det faktisk ingen andre som kan gjøre det for ham.

Samtaleterapi tar tid og kan faktisk forverre ting i perioder. Å finne rett medisin er viktig. Kanskje skal han ha andre ting enn rene antidepressiva, og kanskje må han få et preparat (eller tilleggpreparat) som gjør at han får sove skikkelig (deprimertes søvnmønster er ikke alltid normalt). Trening/turgåing: et rungende ja. Åpenhet i familien: ja. For din del er det viktig at du også blir sett. Dette handler nemlig ikke bare om ham, men en liten familie som sliter.

Alt godt til dere, og lykke til.

Anonymous poster hash: c98eb...d2f

[AnonymBruker]

Alt du beskriver er jo typisk depressiv tankegang og handlingsmønster. MEN, dere har et lite barn som er i en utviklingsmessig veldig viktig fase. Han må derfor jobbe som f for å komme seg ut av depresjonen så hans psykiske lidelse ikke går ut over barnet.

Du kan godt kreve ting av ham, det er ikke farlig. Særlig ikke hvis du samtidig formidler at du forstår at han lider og du lider med ham, men likevel må han gjøre NOE, så ikke du også blir syk.

Å jobbe seg ut av en depresjon er krevende, og det er det faktisk ingen andre som kan gjøre det for ham.

Samtaleterapi tar tid og kan faktisk forverre ting i perioder. Å finne rett medisin er viktig. Kanskje skal han ha andre ting enn rene antidepressiva, og kanskje må han få et preparat (eller tilleggpreparat) som gjør at han får sove skikkelig (deprimertes søvnmønster er ikke alltid normalt). Trening/turgåing: et rungende ja. Åpenhet i familien: ja. For din del er det viktig at du også blir sett. Dette handler nemlig ikke bare om ham, men en liten familie som sliter.

Alt godt til dere, og lykke til.

Anonymous poster hash: c98eb...d2f

Takk!

Jeg tror det ikke har gått noe særlig utover barnet utviklingsmessig. Hun er trygg og viser ingen usikkerhet rundt han når han engasjerer seg. I følge barnehagen følger hun vanlig utvikling.

Jeg kommer til å ta kontakt med behandleren i nærmeste fremtid, om jeg ikke hører noe innen rimelig tid, for å snakke om papparollen.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg syns forresten det er svært vanskelig å kreve noe av en som er såpass nede.

Anonymous poster hash: 7583b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg syns forresten det er svært vanskelig å kreve noe av en som er såpass nede. Anonymous poster hash: 7583b...bf2

Han klarer jo jobb, så da er han ikke helt på bunnen (selv om jeg skjønner at jobben holder han gående). Om man er syk, skal man selvsagt få empati og forståelse. Men det betyr ikke at det ikke er lov å stille noen få krav. Det er faktisk å vise respekt, eller undervurderer man personen. Han har dessuten tross alt valgt å være med å sette et barn til verden. Da må han prøve å gå inn i en voksenrolle - og kanskje depresjonen kan være et uttrykk for at han sliter nettopp med slike overgangsfaser i livet? Det høres nesten ut som du har to barn å ta deg av, datteren og mannen.

Som en ab over her skriver så godt:

"Dette handler nemlig ikke bare om ham, men en liten familie som sliter."

Håper dere får løst dette sammen. Lykke til videre!

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

[AnonymBruker]

Han klarer jo jobb, så da er han ikke helt på bunnen (selv om jeg skjønner at jobben holder han gående). Om man er syk, skal man selvsagt få empati og forståelse. Men det betyr ikke at det ikke er lov å stille noen få krav. Det er faktisk å vise respekt, eller undervurderer man personen. Han har dessuten tross alt valgt å være med å sette et barn til verden. Da må han prøve å gå inn i en voksenrolle - og kanskje depresjonen kan være et uttrykk for at han sliter nettopp med slike overgangsfaser i livet? Det høres nesten ut som du har to barn å ta deg av, datteren og mannen.

Som en ab over her skriver så godt:

"Dette handler nemlig ikke bare om ham, men en liten familie som sliter."

Håper dere får løst dette sammen. Lykke til videre!

Anonymous poster hash: f0a88...ed0

Depresjonen har grobunn i en veldig vanskelig barndom, noe som kom til overflaten da vi fikk datteren vår. Virker nesten som han nesten bebreider henne noe for dette...

Jeg blir ganske motløs av å prøve å kreve noe av han. Jeg har før forsøkt å si at han kan være med på kveldsstellet slik at datteren blir vant til å ha han det og gradvis la han forsøke alene. Det tok han opp bare negativt, og mente at det foreslo jeg bare for å legge alt ansvar over på han. Det er ikke realiteten, jeg kunne bare tenke meg til å ha litt mer fleksibilitet selv også.

Når jeg kommer med slike forslag og blir blankt avvist så blir jeg lei meg og trekker meg litt unna. Da lurer han på hvorfor jeg er sur. Da jeg forklarer at jeg blir litt lei meg fordi han antar det, så blir han sur. Sur fordi i følge han selv så er ikke noe han gjør bra nok og alt han sier er feil. Det er ganske slitsomt. Er dette også typisk?

Jeg håper behandling virker. Hvor lang tid kan man måtte beregne for å merke noen bedring?

Anonymous poster hash: 7583b...bf2