Er du lege eller sykepleier - trenger deres råd...

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er mildt sagt fryktelig fortvilt og forvirret. Og jeg setter stor pris på svar og råd. For jeg aner ikke hva som er det mest lønnsomme å gjøre, i min situasjon...

Kort om meg: 27 år gammel (alene mor), ferdig med 1 år med Grunnleggende Medisin ved Atlantis Medisinske Høyskole. Har søkt sykepleien denne høsten ..... men, ett veldig stort men her hehe .... jeg drømmer virkelig om å bli lege. Som mange andre..

Hvis jeg er fornuftig så velger jeg sykepleie, blir ferdig når jeg er 30, og har sikret meg jobb. Mange forskjellige utviklings muligheter og, eks intensiv sykepleier.

Men dette året her, har jeg lært om kroppens oppbygging på celle nivå og syns det er utrolig spennende. Utrolig spennende og utfordrende. Jeg har to år igjen og da har jeg en bachlor i medisin og kan søke meg videre inn på 4 års legestudie i Polen. Noe som har rykte på seg til å være svært tøft. Men hva da med min datter :omg:

Derfor tenkte jeg, at jeg tar først en bachlor for å søke meg inn på et vanlig løp i Polen - på 6 år. Ok - det blir 8 år til med skole, en stooor studie gjeld og laang tid å til jeg kan jobbe og kjøpe meg en litt større leilighet.

Jeg kan ikke søke meg på medisin på 6 år denne høsten, pga at datteren min venter operasjon dette året pga skjult ganespalte. Dermed blir det mye oppfølging på skole med logoped osv. Så de neste 2 årene trenger jeg virkelig her i Norge.

Hvorfor utlandet?? Vel, jeg har ikke tatt disse realfagene - som jeg virkelig ser at jeg trenger og kommer til å lese ved siden av som min nye hobby. Realfag er faktisk gøy Tenk at jeg sier det...

Er jeg urealistisk Det er sikkert mange, mennesker som jobber med en ting men har en annen drøm...

Gjør jeg feil i å takke nei til sykepleie denne høsten??? Når jeg kommer på jobb ved det ene sykehuset som jeg jobber i helgene ved, og når jeg ser en lege foran meg - tenker jeg "Tenk om jeg og kunne bli som deg"

Noen som har erfaring... ?? Er jeg urealistisk?? Burde jeg kanskje heller satse på sykepleie utdannelse og heller utdanne meg videre til anestesi

Anonymous poster hash: e4a0d...bf7

[AnonymBruker]

Husk at du ikke får støtte av lånekassen mer enn totalt 8 år.

Anonymous poster hash: a0492...c0b

[Ruth_87]

Jeg vet. Har sjekket dette ut, og jeg har brukt 1 av de 8. Så, ja da må jeg evt finanseiere de 2 siste selv. Selge leiligheten og bruke egen kapitalen jeg har i den da evt...

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres vel tøft ut med Polenstudie når du har en datter. Vi har flere godt voksne (mellom 30 og 40 år) i min klasse på medisin, flere med barn, og flere som er utdannet sykepleier fra før. Men dette er i Norge. Jeg sliter litt med å se hvordan du skal løse det med barn og utenlandsstudier (men nå har jeg ikke barn selv, så det er mulig andre har løsninger på det). Mulig å heller lese til realfagene på egenhånd og ta eksamen i dem, så du kan søke deg inn på medisin i Norge?

Anonymous poster hash: 22154...ce8

[AnonymBruker]

Det virker litt urealistisk, for å være ærlig, men du får det nok til dersom du virkelig går inn for det.

Hvordan er snittet ditt nå? Ser det realistisk ut å komme inn på medisin i Norge innen et år?

Hvordan er det med barnefar? Er du sammen med han?

Jeg vil si at Polen er et land med en helt annen kultur enn det vi finner her i Norge. Noen har kanskje en annen oppfatning. Ønsker du at datteren din skal vokse opp i Polen?

Hvordan er Atlantis forresten? Vil du fortelle litt?

Anonymous poster hash: 9774b...c7c

[rox]

Sykepleie er nok et tryggere valg, jeg ville ikke dratt med meg et lite barn til Øst-Europa. Er det helt urealistisk å komme inn i Norge etter 1-2 år med studier?

Forresten, hvertfall medisinstudiet i Bergen skal bli lagt opp til bachelor og master tror jeg, litt usikker. Men det er nok verdt å sjekke den nye studieplanen, og se om det kan være en mulighet å ta de 4 siste årene der evt.

[AnonymBruker]

"Lese realfag ved siden av som hobby" kan du bare glemme. Det får du ikke tid og kapasitet til.

Anonymous poster hash: 32722...d1e

[AnonymBruker]

Hør her: Ikke finn på å bli sykepleier hvis det er lege du virkelig vil! Jeg har også studert sykepleie en kort stund, hatet det intenst og er nå i gang med å ta realfag for å komme inn på medisin. Det er klart det er fornuftig å ta en kort utdannelse og begynne å tjene penger raskt, men det er også den eneste grunnen jeg ser til å velge sykepleie fremfor medisin. Men jeg støtter dem som sier at du bør velge Norge. Du skriver at du synes realfag er gøy, vel, da klarer du å ta vgs-realfagene som privatist. :-)

Anonymous poster hash: 812e2...70f

[Ruth_87]

Takk for alle svar

Atlantis er en god skole. De som underviser har enten doktor grad i noe, ellers så er de utdannet leger selv. Flotte lokaler og høy faglig innhold. Et lite minus, kan være at det er mange unge studenter. Syns det er vanskelig å bli kjent. Men slik kan det være andre steder og.

Polen er egentlig ikke så skremmende for meg. Jeg har også vurdert Latvia. Grunn til dette er at jeg er født og oppvokst delvis i Russland og snakker russisk. Kulturen er mer eller mindre kjent for meg. I Latvia vet jeg at de snakker russisk og latvisk. Datteren min hadde fått mulighet evt å begynt på en russisk skole og trent opp russisken sin, som hun har lært her hjemme.

Medisin er nok tøft. Har merket etter dette skole året her. Men jeg har jo fullført og stått, selv om de første ukene med forelesning tenkte jeg "Dette er en verden som ikke er skapt for mitt hode" Datteren min bor fulltid hos meg og er hos far annen hver helg. Selv om jeg trengte å lese de helgene, må jeg jobbe og jobber derfor som ekstra på sykehus. Det går, man må bare prioritere. Kl 20:00 når snuppa er lagt - da er det ikke TV tid for meg, for å si det slik.

Det kan hende at jeg også ville ha trivdes som sykepleier, om jeg tar videre utdannelse.

Eller skal jeg legge både sykepleier og Atlantis bort, og kun konsentrere meg om å ta realfag for å komme inn på medisin her. Men her er jeg og usikker. Siden jeg tok generell studiekompetanse etter 23/5-regelen, så lurer jeg på om den er "god" nok for å komme inn på medisin her i Norge. Eller er det bare de som har gått tre år på videregående som er aktuelle kandidater...

Takk igjen for alle svar og all oppmuntring

[AnonymBruker]

Sykepleie er nok et tryggere valg, jeg ville ikke dratt med meg et lite barn til Øst-Europa. Er det helt urealistisk å komme inn i Norge etter 1-2 år med studier?

Forresten, hvertfall medisinstudiet i Bergen skal bli lagt opp til bachelor og master tror jeg, litt usikker. Men det er nok verdt å sjekke den nye studieplanen, og se om det kan være en mulighet å ta de 4 siste årene der evt.

Når skjer dette? Jeg har hørt snakk om det, men har ikke hørt om noe endelig enda.

Jeg tror uansett det blir vanskelig å ta en del i polen og en del i Norge. Nå skal jo oppbygningen av medisinstudiet i Bergen omlegges, slik at den kliniske delen starter mye tidligere (slik er det forøvrig også i Tromsø, Oslo og Trondheim også). Polen og andre Øst-Europeiske land har så å si bare preklinisk de første årene.

Nå spørs det jo litt på hvordan det omlegges da, men jeg tror ikke det er så lett. Da vil ihvertfall flere hundre norske studenter som studerer i utlandet prøve på dette. Jeg mener også å ha lest at dersom det blir bachelor/master, så rykker studentene automatisk opp til master så lenge en består bacheloren. Dette er jeg litt usikker på. Det er i alle fall slik det fungerer i Danmark.

Takk for alle svar

Atlantis er en god skole. De som underviser har enten doktor grad i noe, ellers så er de utdannet leger selv. Flotte lokaler og høy faglig innhold. Et lite minus, kan være at det er mange unge studenter. Syns det er vanskelig å bli kjent. Men slik kan det være andre steder og.

Polen er egentlig ikke så skremmende for meg. Jeg har også vurdert Latvia. Grunn til dette er at jeg er født og oppvokst delvis i Russland og snakker russisk. Kulturen er mer eller mindre kjent for meg. I Latvia vet jeg at de snakker russisk og latvisk. Datteren min hadde fått mulighet evt å begynt på en russisk skole og trent opp russisken sin, som hun har lært her hjemme.

Medisin er nok tøft. Har merket etter dette skole året her. Men jeg har jo fullført og stått, selv om de første ukene med forelesning tenkte jeg "Dette er en verden som ikke er skapt for mitt hode" Datteren min bor fulltid hos meg og er hos far annen hver helg. Selv om jeg trengte å lese de helgene, må jeg jobbe og jobber derfor som ekstra på sykehus. Det går, man må bare prioritere. Kl 20:00 når snuppa er lagt - da er det ikke TV tid for meg, for å si det slik.

Det kan hende at jeg også ville ha trivdes som sykepleier, om jeg tar videre utdannelse.

Eller skal jeg legge både sykepleier og Atlantis bort, og kun konsentrere meg om å ta realfag for å komme inn på medisin her. Men her er jeg og usikker. Siden jeg tok generell studiekompetanse etter 23/5-regelen, så lurer jeg på om den er "god" nok for å komme inn på medisin her i Norge. Eller er det bare de som har gått tre år på videregående som er aktuelle kandidater...

Takk igjen for alle svar og all oppmuntring

Da stiller saken seg litt annerledes når denne kulturen er en del av dere. Sånn sett så synes jeg dette virker som en ganske god idé.

Jeg synes uansett at du skal tenke deg grundig om. Flere som har tatt 1+5-programmene til Bjørknes, blant annet, sier at førsteåret her hjemme i Norge er veldig greit og lett. Så kommer de ned dit og møter veggen. Det blir kanskje annerledes for deg uansett da, når du er vant med en slik kultur de har der.

Neida, det er helt greit med studiekompetanse med 23/5-regelen. De foretrekker ikke de som har gått VGS på tre år. Det eneste de ser på er om du har studiekompetanse, oppfyller fagkravene og at du har en god nok poengsum for å komme inn. Detter er noe du burde vurdere så lenge du ikke er veldig langt unna grensen.

Nå spør jeg av ren nysgjerrighet. Du trenger ikke å svare. Tenker du at datteren din skal fly frem og tilbake til barnefar annen hver helg?

Anonymous poster hash: 9774b...c7c

[AnonymBruker]

Arbeidsinnsatsen som må legges ned på medisinstudiet er langt større enn på "Medisin grunnfag". Om du synes sistnevnte var "utfordrende", så tror jeg kanskje sykepleien passer bedre for deg...

Anonymous poster hash: c95ad...ee5

[AnonymBruker]

Hva med heller å studere til bioingeniør? Da lærer du jo masse om kroppen på celle-nivå og du får en utdannelse som gir relativt sikre jobbmuligheter. Synes dine planer om medisinstudie i utlandet høres svært urealistiske ut mtp at du er alenemor.

Forresten burde du lære deg å skrive "bachelor" riktig.

Anonymous poster hash: 1d47a...c75

[drue]

Jeg synes også Polen høres litt urealistisk ut. Hva med faren til barnet ditt? Hvis medisin er noe du virkelig vil gå, ville jeg tatt opp fag og prøve å komme meg inn i Norge.

Som noen andre sa; medisin er utfordrende. Mye mer utfordrende enn medisin grunnfag på Atlantis.

Endret 2. juni 2014 av drue

[AnonymBruker]

Synes faren til barnet ditt at det er greit at du flytter? Synes du det er greit ovenfor barnet at hun ikke skal se faren noe særlig fordi du vil flytte?

Synes hensynet til barnet må komme absolutt først her.

Jeg ville heller tatt opp fag og forsøkt å komme inn på medisin i Norge.

Anonymous poster hash: e4a96...bf5

[AnonymBruker]

Dropp hvertfall medisin bachelor! Den er jo ikke verdt noenting! Ta sykepleier i stedenfor er mitt råd. Så kan du heller begynne på medisin etter det igjen, om du ikke trives som sykepleier:)

Anonymous poster hash: f5cbf...c46

[AnonymBruker]

Hvis lege virkelig er drømmen hadde jeg heller brukt tiden nå på å forbedre fag fra vgs, samt tatt opp realfagene. Slik at du kommer inn i Norge. Jeg syns ikke du skal ta datteren din vekk fra sine vante omgivelser/venner/slekt fordi mamma vil bli lege på den "enkle" måten.

Anonymous poster hash: f5cbf...c46

[AnonymBruker]

Vanskelig dilemma. Det er jo kjedelig å drømme om å bli lege hele livet og angre på at man ikke satset.

Sykpleier og lege er jo to helt forskjellige ting, men noen videreutdanninger kan kanskje passe likevel som feks anestesi og intensiv? Da samarbeider man jo veldig tett med legen og får gjøre en del på eget initiativ.

Synes også at du bør ta opp fag og satse på utdannelse i Norge, med tanke på datteren din.

Anonymous poster hash: a6b02...2b0

[AnonymBruker]

Nå er jeg fryktelig negativ - og kanskje litt slem - og jeg vet selvfølgelig at å være lege handler ikke først og fremst om dette, men: Et legestudie er veldig krevende. Du skal være godt over snittet smart (i tillegg til at du bør ha andre egenskaper, selvfølgelig) for å komme deg helskinnet gjennom et legestudie.

Så: Når du skriver som du gjør, med flust av skrivefeil, blir jeg litt i tvil om du har det som skal til.

(Massevis av særskrivingsfeil, et/ett-feil... Så skrives det "bachelor", ikke "bachlor"...).

Hvis det i min legejournal hadde florert av skrivefeil, ville jeg byttet jeg fastlege straks. Det er noe med tillit som skranter om legen ikke kan rettskriving.

Mener ikke å være slem.

Anonymous poster hash: 5117e...dc4

[AnonymBruker]

Nå er jeg fryktelig negativ - og kanskje litt slem - og jeg vet selvfølgelig at å være lege handler ikke først og fremst om dette, men: Et legestudie er veldig krevende. Du skal være godt over snittet smart (i tillegg til at du bør ha andre egenskaper, selvfølgelig) for å komme deg helskinnet gjennom et legestudie.

Så: Når du skriver som du gjør, med flust av skrivefeil, blir jeg litt i tvil om du har det som skal til.

(Massevis av særskrivingsfeil, et/ett-feil... Så skrives det "bachelor", ikke "bachlor"...).

Hvis det i min legejournal hadde florert av skrivefeil, ville jeg byttet jeg fastlege straks. Det er noe med tillit som skranter om legen ikke kan rettskriving.

Mener ikke å være slem.

Anonymous poster hash: 5117e...dc4

Dette var unødvendig.

Vil du heller ha en lege som har perfekt ortografi, men mangler empatisk evne, eller en hyggelig lege med ortografiske feil?

Anonymous poster hash: 9774b...c7c

[Ruth_87]

Takk for alle innspill her

Jeg har mange skrive feil - ingen som har tenkt over at man er litt ivrig når man skriver? Men, det spiller egentlig liten rolle. Lite poeng å diskutere det.

Jeg har tro på meg selv. Snakker og skriver, flytende både norsk, engelsk, russisk og tysk. Etter et helvete av en barndom med alkohol og misbruk, har jeg i dag kjøpt min egen leilighet, bil og har faste vakter ved Oslo Universitets Sykehus. Dette blir skryt og jeg er ikke den som skryter, men noe så frustrerende som å lese noen av innleggende her.

Datteren min kom og spurte meg idag: Mamma, tror du at jeg kan bli flink til å danse balet? Da svarte jeg: Du kan bli flink i alt du vil, hvis du jobber hardt nok for det.

Og det er nemlig slik jeg ser på livet her: Alle kan oppnå det de drømmer om, hvis de bare jobber hardt nok for det, selv om veien ikke er den beste å gå på.

Tilbake til det jeg egentlig lurte på her - hva er den beste veien å ta? Ser at flere her nevner, at dette med å ta opp realfag er lurt. Tror kanskje det blir veien å gå for meg. Ellers så går det også an å undersøke dette som skulle komme i Bergen.

Takk igjen for alle innspill og svar, håper at budskapet blir oppfattet og forstått tross alle mine skrivefeil