Hvordan håndtere livet som psykisk syk

[AnonymBruker]

Hvordan kombinere livet som psykisk syk med jobb, drømmen om familie og ikke minst kjøpe egen leilighet ?

Har samboer som er klar over alt sammen og støtter meg uansett men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få ting til å gå sammen med alt dette her. Hvordan kan jeg få barn når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv engang? Hvordan kan jeg bidra økonomisk på å kjøpe leilighet når jeg ser fremtiden min på AAP og uføretrygdet? Jeg skjønner ikke hvordan man kan kombinere et liv og være psykisk syk?

Anonymous poster hash: c4b97...342

[AnonymBruker]

Du kan jo forsøke en annen behandling, om den du forsøker nå ikke ser ut til å hjelpe. Gruppeterapi, turer i skog og mark, organisert eller på egenhånd, andre medisiner etc.

Mennesker er forskjellige, og trenger forskjellige løsninger selv om de kanskje har samme problem.

Jeg vil tippe at uføretrygd, selv om det ikke er særlig høy inntekt, i hvert fall er en SIKKER inntekt, så noe positivt er det i hvert fall med det.

Jeg vil jeg på det sterkeste fraråde deg å få barn før du er i stand til å holde hodet over vannet. Om dine egne problemer er overveldende, er det ikke bra verken for deg eller den eventuelle ungen.

Anonymous poster hash: d333d...d4d

[Gjest solstråleen]

Du kan jo forsøke en annen behandling, om den du forsøker nå ikke ser ut til å hjelpe. Gruppeterapi, turer i skog og mark, organisert eller på egenhånd, andre medisiner etc.

Mennesker er forskjellige, og trenger forskjellige løsninger selv om de kanskje har samme problem.

Jeg vil tippe at uføretrygd, selv om det ikke er særlig høy inntekt, i hvert fall er en SIKKER inntekt, så noe positivt er det i hvert fall med det.

Jeg vil jeg på det sterkeste fraråde deg å få barn før du er i stand til å holde hodet over vannet. Om dine egne problemer er overveldende, er det ikke bra verken for deg eller den eventuelle ungen.

Anonymous poster hash: d333d...d4d

Tusen takk for konstruktivt svar, er godt å få svar som jeg får noe ut av. Jeg har ensten 20.000 i mnd fra jobben idag men går sykmeldt. Hvor mye blir det jeg får hvis jeg får uføretrygd? Er 20 år.. Er jeg som skrev over, hadde bare ikke med navnet, hehe

Endret 28. mai 2014 av solstråleen

[AnonymBruker]

Hvordan syk er du?

Enklere å komme med råd om du sier hva det er :-)

Anonymous poster hash: 2661c...718

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye du eventuelt vil få som ufør, men jeg håper uansett ikke det er noe du trenger finne ut av Jeg er av den mening at det finnes en jobb for alle og enhver, utfordringen er bare å FINNE den. Og det er en større utfordring enn man skulle tro har jeg funnet ut.

Det er flott at du har en samboer som støtter deg, det er en uvurderlig hjelp i en ellers kjip situasjon.

Når det gjelder turer i skog or mark kan kanskje dette være aktuelt?

http://naturlos.no/

En tur med et opplegg, ikke bare en bøling som tramper rundt i skauen og som forventes å tørrprate og mingle, men en tur med et tema Og alt er ganske så gratis. Kan jo tenkes at dere finner noe som interesserer dere begge.

Jeg håper du ikke tar deg nær av det jeg skrev om barn. Jeg ønsker ikke å såre noen, men jeg vet av egen erfaring at det å vokse opp med en psykisk syk forelder er en stor påkjenning. Og selv om partneren er frisk, hjelper dessverre ikke det stort.

Jeg håper at ting ordner seg for deg

Anonymous poster hash: d333d...d4d

[Gjest solstråleen]

Hvordan syk er du?

Enklere å komme med råd om du sier hva det er :-)

Anonymous poster hash: 2661c...718

Depresjon og angst . Gikk til behandling i mange år, men gav opp alt med nav og behandling for å bevise at dette skulle jeg klare. Ordnet meg jobb og alt, det tok 9 mnd så var jeg tilbake på sykmelding og totalt utslitt. Og nå sitter jeg bom fast og vet ikke hva jeg skal gjøre. Nav anbefaler sammarbeid med dem ettersom det er lettere for tilrettelegging av jobb og jeg kan ha noe sikret inntekt i mnd.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt depresjon, men har hatt angst i mange år (fra jeg var 16 til 37). Ikke lammende angst, jeg kunne jobbe, men angsten var ille nok til å begrense meg vesentlig i hverdagen både på jobb og hjemme. Det ble IKKE bedre av å få barn.

Jeg ble bedre av kognitiv terapi, uten at jeg mener det er riktig for alle. Min terapeut har hatt angst selv, og sa alt på veiledningstimen "Man kan bli HELT frisk fra angst". Og det er jeg. Etter 20 år med angst kan jeg nå gjøre ting jeg aldri før har kunnet, og det er fantastisk, jeg ville ALDRI trodd det var mulig.

Jeg håper du ikke innstiller deg på at du aldri kan jobbe allerede nå, som 20 åring. Du har så utrolig mye liv foran deg, og du har mange år til å jobbe med å få en bedre hverdag enn du har nå.

Anonymous poster hash: d2105...e2d

[Gjest solstråleen]

Jeg har aldri hatt depresjon, men har hatt angst i mange år (fra jeg var 16 til 37). Ikke lammende angst, jeg kunne jobbe, men angsten var ille nok til å begrense meg vesentlig i hverdagen både på jobb og hjemme. Det ble IKKE bedre av å få barn.

Jeg ble bedre av kognitiv terapi, uten at jeg mener det er riktig for alle. Min terapeut har hatt angst selv, og sa alt på veiledningstimen "Man kan bli HELT frisk fra angst". Og det er jeg. Etter 20 år med angst kan jeg nå gjøre ting jeg aldri før har kunnet, og det er fantastisk, jeg ville ALDRI trodd det var mulig.

Jeg håper du ikke innstiller deg på at du aldri kan jobbe allerede nå, som 20 åring. Du har så utrolig mye liv foran deg, og du har mange år til å jobbe med å få en bedre hverdag enn du har nå.

Anonymous poster hash: d2105...e2d

Jeg har gått i terapi siden jeg var 9 år, altså i over 10 år. Jeg låser meg ikke fast i at jeg ikke kan jobbe, men det er Nav som mener det er best for meg.

[Gjest Malanthor]

Hvis du har gått i terapi i over 10 år er du vel diagnostisert med noe helt annet enn bare angst og depresjon.

Type personlighetsforstyrrelse, være seg engstelig type eller noe annet kanskje?

Hvordan ting gjøres på det enkelte kontor kan variere noe men generellt sett vil jeg si at nav ikke er voldsomt glade i og gi folk uføretrygd basert utelukkende på angst og depresjon som generelle symptomer.

[Gjest solstråleen]

Hvis du har gått i terapi i over 10 år er du vel diagnostisert med noe helt annet enn bare angst og depresjon.

Type personlighetsforstyrrelse, være seg engstelig type eller noe annet kanskje?

Hvordan ting gjøres på det enkelte kontor kan variere noe men generellt sett vil jeg si at nav ikke er voldsomt glade i og gi folk uføretrygd basert utelukkende på angst og depresjon som generelle symptomer.

Huff, jeg vet ikke jeg. Har gitt opp hele greia egentlig, men hva skal man gjøre? Kan snart ikke gå sykmeldt lenger så derfor spørsmålet dukker opp.

[Gjest Malanthor]

Huff, jeg vet ikke jeg. Har gitt opp hele greia egentlig, men hva skal man gjøre? Kan snart ikke gå sykmeldt lenger så derfor spørsmålet dukker opp.

Fortsette med terapi, prøve alternative former for terapi. Jobbe med seg selv. Er vel ikke stort mer man kan gjøre. Når man er syk så innebærer selfølgelig dette begrensinger i ens liv avhengig av hva som da feiler en.

Kommer ikke unna dette på noen måte. Alt du kan gjøre er hva alle andre gjør, prøve og få det så bra som bare mulig gitt din situasjon.

[AnonymBruker]

Helt konkret, hvor mange år har du gått i terapi før?

Som andre har vært inne på, så er angst og depresjon mulig å fikse i løpet av ett års tid. Når du tidligere har gått årevis i terapi uten effekt så er det sannsynlig at problemene dine er i retning ADHD, personlighetsforstyrrelse, PTSD, uoppdaget Bipolar, osv.

Anonymous poster hash: e2fc2...fd9

[Timza]

Bare å ikke gi opp det. Prøv en masse forskjellige greier. Les suksesshistorier på nettet og se hvordan de klarte/klarer det. Prøv hypnotisør f.eks for å gå litt på den alternative ruten osv.

[AnonymBruker]

Hvordan kombinere livet som psykisk syk med jobb, drømmen om familie og ikke minst kjøpe egen leilighet ?Har samboer som er klar over alt sammen og støtter meg uansett men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få ting til å gå sammen med alt dette her. Hvordan kan jeg få barn når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv engang? Hvordan kan jeg bidra økonomisk på å kjøpe leilighet når jeg ser fremtiden min på AAP og uføretrygdet? Jeg skjønner ikke hvordan man kan kombinere et liv og være psykisk syk? Anonymous poster hash: c4b97...342

Jeg har selv emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Selv om jeg er gift med en frisk mann (som hadde blitt en god far), har jeg kommet til at jeg ikke bør få barn. Jeg går i terapi, men innser at jeg nok alltid vil slite mer med sterke følelser enn de fleste andre. Jeg får også depresjoner og har konstant angst. For min del føler jeg at det er et ansvarlig valg for meg å ikke få barn. Et barn fortjener en stabil mor, og det er dessverre ikke jeg. Det er selvsagt leit, for jeg har jobbet i barnehage (som ung) og har erfaring med yngre søsken, jeg har også en utdanning innen helse. Jeg kan også en del om viktigheten av trygg tilknytning og om psykologi generelt. Men jeg fungerer ikke i yrkeslivet i dag, og har erkjent at et barn ville blitt altfor stort ansvar.

Samtidig vet jeg om mange som får barn uten at de burde ha gjort det, som ikke har den selvinnsikten jeg har, som ikke ser sine egne svakheter. Likevel gjør ikke andres feilvalg at det er noe mer forsvarlig for meg å få barn.

Anonymous poster hash: d46fa...c98

[AnonymBruker]

Du kan jo forsøke en annen behandling, om den du forsøker nå ikke ser ut til å hjelpe. Gruppeterapi, turer i skog og mark, organisert eller på egenhånd, andre medisiner etc.Mennesker er forskjellige, og trenger forskjellige løsninger selv om de kanskje har samme problem.Jeg vil tippe at uføretrygd, selv om det ikke er særlig høy inntekt, i hvert fall er en SIKKER inntekt, så noe positivt er det i hvert fall med det. Jeg vil jeg på det sterkeste fraråde deg å få barn før du er i stand til å holde hodet over vannet. Om dine egne problemer er overveldende, er det ikke bra verken for deg eller den eventuelle ungen. Anonymous poster hash: d333d...d4d

Jeg støtter denne, man skal ikke få barn for enhver pris. Det må være et forferdelig nederlag å ikke klare det. Man må ha overskudd for å få barn, og være trygg på seg selv.

Anonymous poster hash: d46fa...c98

[Gjest Vevila]

Føler med deg. Å leve som psykisk syk er ikke lett og for mange blir det en evig kamp. Det viktigste for deg blir å tilpasse hverdagen din slik at den blir best mulig for deg. Aap er sikkert lurt å søke om, og prøve å finne en jobb du kan fungere i. Nå Jar jeg samboer og barn, men jobber enda med å komme meg i et studie eller en jobb jeg kan fungere i. Ellers er det mye forskjellig man kan forsøke både av medisiner og terapi. Ikke gi opp

[Gjest solstråleen]

Nå orker ikke jeg at dette skal bli en diskusjon på hva som er mine diagnoser og hva som er best for meg, for det var ikke det jeg spurte om og får dere som sliter psykisk også så vet dere at det er et ganske sårt tema, bare så den ballen legges død på en ordentlig måte :-)

Jeg syntes bare det er så trist å tenke på at dette stopper meg i så mye, setter hvertfall mye på vent. Leilighetskjøp kan jeg bare glemme hvis jeg ikke jobber på egenhånd men gjennom nav og stønader. Barn får jeg som 40åring hvis jeg i det hele tatt får det . Det er slike tanker som dukker opp, det er jo ikke det som har vært drømmen min! Jeg har ønsket meg barn og familie i alle år jeg kan huske som ung, og at det må settes på vent syntes jeg er helt hårreisende og hvertfall at det kanskje ikke blir noe av. Samtidig har jeg selvinnsikt og ser HVORFOR, men det er vondt å innse ting av og til.

[AnonymBruker]

Nå orker ikke jeg at dette skal bli en diskusjon på hva som er mine diagnoser og hva som er best for meg, for det var ikke det jeg spurte om og får dere som sliter psykisk også så vet dere at det er et ganske sårt tema, bare så den ballen legges død på en ordentlig måte :-)

Jeg syntes bare det er så trist å tenke på at dette stopper meg i så mye, setter hvertfall mye på vent. Leilighetskjøp kan jeg bare glemme hvis jeg ikke jobber på egenhånd men gjennom nav og stønader. Barn får jeg som 40åring hvis jeg i det hele tatt får det . Det er slike tanker som dukker opp, det er jo ikke det som har vært drømmen min! Jeg har ønsket meg barn og familie i alle år jeg kan huske som ung, og at det må settes på vent syntes jeg er helt hårreisende og hvertfall at det kanskje ikke blir noe av. Samtidig har jeg selvinnsikt og ser HVORFOR, men det er vondt å innse ting av og til.

Ja, det er ikke alltid livet blir slik man håper, men samtidig kan det åpne for nye muligheter. Om man ikke får barn, får man mer tid og penger til å gjøre andre ting (f eks reise) som de med barn må begrense. Det er bra du tenker over dette, for det er det ikke alle som er reflekterte nok til å gjøre, de bare får barn uten å tenke på hvilket ansvar det er.

Det viktigste er kanskje å tenke at det å få barn ikke vil være en løsning på sykdommen (for noen tror faktisk det). Det er noe man heller skal tenke må når man har kommet seg på beina igjsn. Jeg får inntrykk av at du ennå er ung, og du har sikkert flere år igjen der du kan tenke på om barn aktuelt.

Anonymous poster hash: d46fa...c98

[Gjest solstråleen]

Ja, det er ikke alltid livet blir slik man håper, men samtidig kan det åpne for nye muligheter. Om man ikke får barn, får man mer tid og penger til å gjøre andre ting (f eks reise) som de med barn må begrense. Det er bra du tenker over dette, for det er det ikke alle som er reflekterte nok til å gjøre, de bare får barn uten å tenke på hvilket ansvar det er.

Det viktigste er kanskje å tenke at det å få barn ikke vil være en løsning på sykdommen (for noen tror faktisk det). Det er noe man heller skal tenke må når man har kommet seg på beina igjsn. Jeg får inntrykk av at du ennå er ung, og du har sikkert flere år igjen der du kan tenke på om barn aktuelt.

Anonymous poster hash: d46fa...c98

Tusen takk for gode råd, jeg er helt enig med deg og ser IKKE på barn som en løsning. Heldigvis ! :-D Det er som du sier, mange som setter barn til verden når de ikke klarer å ta vare på seg selv engang. Noen ganger står man i situasjoner man ikke får gjort mye annet med ting, men jeg planlegger hvertfall ingen barn de første 10 årene og hvertfall ikke hvis jeg sliter mye selv.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd, jeg er helt enig med deg og ser IKKE på barn som en løsning. Heldigvis ! :-D Det er som du sier, mange som setter barn til verden når de ikke klarer å ta vare på seg selv engang. Noen ganger står man i situasjoner man ikke får gjort mye annet med ting, men jeg planlegger hvertfall ingen barn de første 10 årene og hvertfall ikke hvis jeg sliter mye selv.

Når du selv kan reflektere så bra rundt dette, så tror jeg du kan bli en god mor en gang, dersom du kommer deg på bena Håper du får den hjelpen du trenger. Du har sikkert ennå god tid til å tenke over det med barn. God bedring i alle fall!

Anonymous poster hash: d46fa...c98