Vurderer å bryte med min mor

[lisske]

Jeg har det også sånn. Det jeg har gjort er å minimere kontakten.

1. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer

2. Vi treffes kun hvis jeg har avtalt det med noen andre.

Jeg sliter med å ha kuttet relasjonen fordi at jeg aldri har måtte stå på egne bein før. Hun har alltid vært der for å passe på og kontrollere det jeg gjør. Jeg har sagt til henne gjentatte ganger at jeg er voksen, og bestemmer selv. Hun svarer med at det er i beste mening, at jeg feiltolker alt, at jeg er umoden og ikke tåler kritikk, at jeg kun tar dårlig valg og trenger noen som vokter over meg, hun kommer inn for å hjelpe meg, men jeg vet ikke mitt eget beste.

Det har selvfølgelig gitt seg mye når jeg flyttet ut og kuttet henne mye ut. Problemstillingen er jo når vi treffes. Jeg er hele tiden på vakt og jeg tolker alltid i verste mening.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

Det er som å lese noe jeg selv har skrevet! Må bare kommentere at jeg er SÅ glad for at det er flere som har det som meg Jeg trodde faktisk jeg var alene. Alle venninnene mine har normale mammaer.

[lisske]

Tusen takk for gode svar folkens. Tror det første jeg må gjøre er å si til henne at jeg er voksen og selvstendig noe som innebærer at jeg kommer til å ta valg hun innimellom er uenig i.

Hvordan sier man det til en som er stengt for inngående?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Stengt for inngående, ja du får sagt det Jeg sa noe som at jeg må selv lære ved å erfare og noen ganger ta gale valg. Det er slik det er å være menneske, vi lærer av erfaringer. Dette sa jeg i ca.10 år uten at det gikk inn, deretter brøt jeg nesten all kontakt i ett år.

[Bruble]

Som å høre om min mor. Jeg kutta all kontakt med henne da jeg var 20 og hadde ingen kontakt før jeg var 27. Da ga jeg lillefingeren og hun glefsa over hele arma...

Ingenting jeg gjør er rett, bare hennes måte/ord er det.

De siste 8 mnd har vær veldig turbulente og jeg har måttet kutte kontakten ned til et minimum, og da bare skriftlig. Dette for å ikke bli totalt overkjørt av henne. Jeg har og gitt klar beskjed flere ganger, uten at det har gått inn hos henne. For i hennes hode er hun perfekt og jeg den store stygge ulven.

[Honey Dew]

At hun sier det i beste mening. Jada, det kan godt stemme, men hun blander seg inn i så utrolig mye som ikke er hennes sak.

Har hun noe med hvilken hårfrisyre jeg har?

Hvordan jeg kler meg?

Hvor ofte jeg jobber utenom studiene?

Hvor jeg drar på ferie? Er en del turer jeg ikke engang har fortalt henne om for hun ville bare blitt sur.

Hvem jeg er venner med og hva de gjør? (Her kunne jeg forstått det om jeg hang med dopmisbrukere, men alle vennene mine er ordentlige folk som enten jobber eller studerer).

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Dette høres akkurat ut som min mor...

[AnonymBruker]

TS her. Igjen må jeg takke for alle svar. Det er godt å se at jeg ikke er alene.

Syns det er veldig vanskelig å redusere kontakten til et minimum. Får veldig dårlig samvittighet av det. Samtidig må jeg jo tenke på hva som er til mitt beste på lang sikt. Og kanskje det er til hennes beste også at hun blir tvunget til å gi fra seg kontrollen?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Det er som å lese noe jeg selv har skrevet! Må bare kommentere at jeg er SÅ glad for at det er flere som har det som meg Jeg trodde faktisk jeg var alene. Alle venninnene mine har normale mammaer.

Meg som du siterer: Alle venninnene mine har også normale mammaer! Jeg dør av misunnelse! Jeg syns det er vanskelig å si til noen fordi at folk sitter med øynene og sier: Ja, men det kan jo ikke være så ille.

Godt å lese denne tråden ja, føler meg litt mer normal da! Jeg håper etter hvert å flytte langt unna henne med sønnen min, men det eneste som holder meg igjen er pappa.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

[AnonymBruker]

TS her. Igjen må jeg takke for alle svar. Det er godt å se at jeg ikke er alene.

Syns det er veldig vanskelig å redusere kontakten til et minimum. Får veldig dårlig samvittighet av det. Samtidig må jeg jo tenke på hva som er til mitt beste på lang sikt. Og kanskje det er til hennes beste også at hun blir tvunget til å gi fra seg kontrollen?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Skjønner godt at du har dårlig samvittighet, men du må også tenke på hva som er best for deg! Hva vil gjøre deg lettere og gi deg mer energi!

Anonymous poster hash: 27ebe...929

[lisske]

Meg som du siterer: Alle venninnene mine har også normale mammaer! Jeg dør av misunnelse! Jeg syns det er vanskelig å si til noen fordi at folk sitter med øynene og sier: Ja, men det kan jo ikke være så ille.

Godt å lese denne tråden ja, føler meg litt mer normal da! Jeg håper etter hvert å flytte langt unna henne med sønnen min, men det eneste som holder meg igjen er pappa.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

Sorry at vi spammer tråden din TS, men det denne AB skiver er så ubeskrivelig likt min egen situasjon!

Jeg følte/føler også at jeg ikke kan dele dette med noen av mine venner, for "det kan jo ikke være så ille!". Har hatt mange "ekstramammaer", venners mammaer, som jeg har kunnet snakket ordentlig med. Den eneste som forstår er samboeren min, han har levd med meg så lenge og sett/hørt henne i aksjon, så han er fullt og helt på "min side". Vi er spente på den dagen vi får barn, min samboer har nulltoleranse for hennes behandling av meg, en kontrollerede kommentar om eller til vårt/våre barn og han ønsker henne ikke lenger velkommen.

Send meg gjerne en PM om du gidder å dele felles opplevelser, så slipper vi å rote i denne tråden

[lisske]

TS her. Igjen må jeg takke for alle svar. Det er godt å se at jeg ikke er alene.

Syns det er veldig vanskelig å redusere kontakten til et minimum. Får veldig dårlig samvittighet av det. Samtidig må jeg jo tenke på hva som er til mitt beste på lang sikt. Og kanskje det er til hennes beste også at hun blir tvunget til å gi fra seg kontrollen?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Skjønner at du får dårlig samvittighet. Men spør hun etter deg da? Jeg brøt, og ble faktisk litt overrasket da min mor faktisk ikke prøvde å ta mer kontakt/prate med meg/ordne opp/ringe. Litt sårt for min del(da jeg trodde at hun innerst inn brydde seg), men nå ser jeg at det absolutt var best slik, vi har aldri klart å fikse forholdet vårt tidligere, så vi gjør sikkert ikke det senere heller. Ikke 100% iallefall. Men bedre nå enn på mange år.

[AnonymBruker]

Sorry at vi spammer tråden din TS, men det denne AB skiver er så ubeskrivelig likt min egen situasjon!

Jeg følte/føler også at jeg ikke kan dele dette med noen av mine venner, for "det kan jo ikke være så ille!". Har hatt mange "ekstramammaer", venners mammaer, som jeg har kunnet snakket ordentlig med. Den eneste som forstår er samboeren min, han har levd med meg så lenge og sett/hørt henne i aksjon, så han er fullt og helt på "min side". Vi er spente på den dagen vi får barn, min samboer har nulltoleranse for hennes behandling av meg, en kontrollerede kommentar om eller til vårt/våre barn og han ønsker henne ikke lenger velkommen.

Send meg gjerne en PM om du gidder å dele felles opplevelser, så slipper vi å rote i denne tråden

Du spammer ikke tråden. Jeg er bare glad for å høre om andre sine erfaringer. Da føler jeg meg ikke så alene i denne situasjonen. Har et par venninner som forstår, men samtidig så skjønner de ikke helt heller. De tror det bare er å fortelle henne hvor skapet skal stå, men det er virkelig ikke så lett når hun har gjort seg opp en mening.

Takk for tilbud om å sende PM, mulig jeg gjør det når jeg har snakket med henne neste gang. Akkurat nå trenger jeg bare en klem.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[lisske]

Du spammer ikke tråden. Jeg er bare glad for å høre om andre sine erfaringer. Da føler jeg meg ikke så alene i denne situasjonen. Har et par venninner som forstår, men samtidig så skjønner de ikke helt heller. De tror det bare er å fortelle henne hvor skapet skal stå, men det er virkelig ikke så lett når hun har gjort seg opp en mening.

Takk for tilbud om å sende PM, mulig jeg gjør det når jeg har snakket med henne neste gang. Akkurat nå trenger jeg bare en klem.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Joda, noen venner prøver å forstå, men siden de ikke har prøvd å være i denne situasjonen selv, så aner de ikke hva de snakker om. Det er jo tross alt mamman min, den mest selvsagte personen til å støtte og stille opp. Men når de kun er nedbryting av selvtillitt og kontrollerende atferd som kommer fra den kanten, så blir ting veldig vanskelig. Det er vanskelig å fortelle sin mor hvor skapet skal stå, i "normale" tilfeller skal hun forstå dette selv.

Klem skal du få, du skal faktisk få tre!

[AnonymBruker]

Skjønner at du får dårlig samvittighet. Men spør hun etter deg da? Jeg brøt, og ble faktisk litt overrasket da min mor faktisk ikke prøvde å ta mer kontakt/prate med meg/ordne opp/ringe. Litt sårt for min del(da jeg trodde at hun innerst inn brydde seg), men nå ser jeg at det absolutt var best slik, vi har aldri klart å fikse forholdet vårt tidligere, så vi gjør sikkert ikke det senere heller. Ikke 100% iallefall. Men bedre nå enn på mange år.

Nå har jeg ikke prøvd å kutte ned på kontakten ennå, så er usikker på hvor hardt hun ville prøvd å kontakte meg / ordne opp.

Per dags dato snakker vi sammen i snitt 1-2 ganger i uken.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Joda, noen venner prøver å forstå, men siden de ikke har prøvd å være i denne situasjonen selv, så aner de ikke hva de snakker om. Det er jo tross alt mamman min, den mest selvsagte personen til å støtte og stille opp. Men når de kun er nedbryting av selvtillitt og kontrollerende atferd som kommer fra den kanten, så blir ting veldig vanskelig. Det er vanskelig å fortelle sin mor hvor skapet skal stå, i "normale" tilfeller skal hun forstå dette selv.

Klem skal du få, du skal faktisk få tre!

Tusen takk for klemmene! tilbake

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å gjøre det skriftlig? Kan det være en god idé?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Enda en ting. Hun fremstiller oppførselen sin som helt normal, og at det er meg det er noe gale med når jeg hevder det ikke stemmer.

Er det jeg som tar feil? Er det normalt at en mor mener hun skal ha siste ordet i alt datteren foretar seg?

Hun har også en tendens til å påpeke det hver gang det er noe hun ikke liker. Jeg har for eksempel en jakke hun ikke liker så godt. Det har hun gjort meg oppmerksom på minst ti ganger.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Sorry at vi spammer tråden din TS, men det denne AB skiver er så ubeskrivelig likt min egen situasjon!

Jeg følte/føler også at jeg ikke kan dele dette med noen av mine venner, for "det kan jo ikke være så ille!". Har hatt mange "ekstramammaer", venners mammaer, som jeg har kunnet snakket ordentlig med. Den eneste som forstår er samboeren min, han har levd med meg så lenge og sett/hørt henne i aksjon, så han er fullt og helt på "min side". Vi er spente på den dagen vi får barn, min samboer har nulltoleranse for hennes behandling av meg, en kontrollerede kommentar om eller til vårt/våre barn og han ønsker henne ikke lenger velkommen.

Send meg gjerne en PM om du gidder å dele felles opplevelser, så slipper vi å rote i denne tråden

Jeg har ikke hatt mange ekstramammaer fordi at jeg har en blanding av dårlig selvbilde og relasjonsproblemer. Jeg slett veldig på skolen, dessverre, og har blant annet opplevd å bli fryst ut og baksnakket mye. Noe som ikke gjorde ting noe bedre i mor-datter relasjonen fordi at hun fikk et problembarn. Gjennom årene etterpå har jeg slitt veldig mye med angst og depresjoner.

Når jeg var yngre så fyrte hun opp etter ting når jeg ikke ga etter. Hun kalte meg diverse ting som drittunge, ubrukelig, ingen var glad i meg, jeg ødela livet hennes osv. Alt i alt så endte det med at vi ble puchet til det steget at jeg grein, og noen ganger gikk hun fysisk til angrep fordi at jeg ikke ville gi etter. Ja, jeg husker barndommen med mange tårer og mye frustrasjon.

Hun brukte meg som hobbypsykolog for hennes relasjon med pappa, og jeg har hørt på mange ganger hvordan hun forestilte seg å drepe pappa fordi at han ødelegger livet hennes. Jeg ba henne slutte, men hun ba meg holde kjeft og fortsatte. Jeg har også forsøkt å si at det sårer meg veldig på måten hun snakker til meg (les: jeg var tenåring), men da sa hun at jeg fortjente å bli snakket til sånn fordi at jeg snakket til henne på akkurat samme måten og at jeg var en jævla drittunge.

Hun tar aldri opp ting i etterkant, hun sier aldri unnskyld for noe. Jeg har for lenge gitt opp og fortelle hvor skapet skal stå. Det gjør ting bare verre. Det beste er å holde kjeft, la dem holde på, og grine hjemme.

Pappa har dessverre vært like mye av tiden, men relasjonen mellom han og meg begynner å bedre seg. Den har noen oppturer og den har noen nedturer, men den er jeg villig å jobbe for.

Jeg dater en nå, men jeg er livredd for første gang så lar jeg ett annet menneske komme innpå meg på den måten. Jeg er absolutt forelsket, men jeg åpner hjertet mitt til han om alt. Det er skummelt. I blant så tenker jeg at jeg spiser han opp. Jeg er livredd for at han kommer til å få nok, ikke ville mer fordi at jeg er så utafor på så mye. Han har ikke sagt noe på det, og støttet meg gjennom alt hittil. Var det sånn støtte føltes ja? Hehe.

PM? Jeg skal tenke på det. Jeg trives egentlig godt med å være anonym, akkurat nå.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

[AnonymBruker]

Enda en ting. Hun fremstiller oppførselen sin som helt normal, og at det er meg det er noe gale med når jeg hevder det ikke stemmer.

Er det jeg som tar feil? Er det normalt at en mor mener hun skal ha siste ordet i alt datteren foretar seg?

Hun har også en tendens til å påpeke det hver gang det er noe hun ikke liker. Jeg har for eksempel en jakke hun ikke liker så godt. Det har hun gjort meg oppmerksom på minst ti ganger.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Det som du beskriver er veldig normal oppførsel her. Hun skal selvfølgelig ikke ha siste ordet i alle avgjørelser du tar. Du er en voksen dame som kan ta egne avgjørelser, og bestemme over eget liv. Hun er nødt til å respektere at du tar avgjørelser hun ikke er enig i, og likevel være glad i barna sine.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

[Meline37]

Hei alle sammen. Jeg er 25 år og har siden jeg var 15 år gammel hatt et ganske turbulent forhold til min mor.

Problemet er at hun er sykelig kontrollerende og takler det ikke om jeg gjør ting annerledes enn det hun mener er riktig. Det kan være alt fra hvilken frisyre jeg har eller hvordan jeg går kledd til større ting som f.eks studier og hvor mye jeg skal jobbe utenom studiene.

Jeg merker at dette kontrollbehovet hennes tærer veldig på meg. Faktisk blir jeg helt utslitt av det, og det er virkelig ikke sunt for meg.

Selvfølgelig har hun gode sider også, men dette kontrollbehovet hennes har en lei tendens til å overstyre dem.

Om jeg ikke skal bryte med henne, så trenger jeg tips til hvordan få henne til å være mindre kontrollerende. Når hun har fått noe for seg så gjentar hun sitt synspunkt i evigheter for å få meg til å gi opp. Så å bare ignorere meningene hennes er ikke så enkelt.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Jeg ville fortalt det ti henne, og si at det er vanskelig. Si a det er ikke meningen å være trassig ovenfor henne, men spør hvordan hun ville følt det hvis hun var i din situasjon. Ikke si at du vil bryte med henne, hvis du er glad i din mor. Si at du vil si det for det plager deg. Det mener jeg er best å si.

[AnonymBruker]

Det er faktisk veldig godt å lese denne tråden, trodde bare min mamma var slik!

Stengt for inngående, ja du får sagt det Jeg sa noe som at jeg må selv lære ved å erfare og noen ganger ta gale valg. Det er slik det er å være menneske, vi lærer av erfaringer. Dette sa jeg i ca.10 år uten at det gikk inn, deretter brøt jeg nesten all kontakt i ett år.

Samme her, jeg mener at alle må få lov til å prøve og feile litt.

Enda en ting. Hun fremstiller oppførselen sin som helt normal, og at det er meg det er noe gale med når jeg hevder det ikke stemmer.

Er det jeg som tar feil? Er det normalt at en mor mener hun skal ha siste ordet i alt datteren foretar seg?

Hun har også en tendens til å påpeke det hver gang det er noe hun ikke liker. Jeg har for eksempel en jakke hun ikke liker så godt. Det har hun gjort meg oppmerksom på minst ti ganger.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Samme her! Hårfarge, valg av jobb, hva jeg spiser, hva ungene mine spiser, hva mannen min leser, hva vi har i kjøleskapet, når jeg drikker kaffe og hvor mye. ALT skal kommenteres og kritiseres, og helst skal det bli en stor diskusjon.

Siden jeg har begynt å bite i meg det meste for å ikke lage bråk, føler jeg at det er en stor verkebyll som vokser og vokser. Det er hverdagslige ting som diskuteres ligger det større ting bak. Om vi noengang kommer inn på kjernen i problemet, at jeg føler hun alltid vil kontrollere meg, kommer byllen til å sprekke og jeg ser for at det blir stygt.

På en måte kan jeg bryte, men det sitter langt inne. Både for hennes del og mine barn, litt for min egen men ikke så mye. Og så er det praktisk vanskelig, siden vi har mye familie rundt oss og stadig møtes i sammenkomster osv. Alle vet at hun er vanskelig, men hun tar det mest ut på meg.

Har faktisk sluttet å tro at hun bryr seg om meg, men vet at hun er glad i barnebarna sine.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

[lisske]

Jeg har ikke hatt mange ekstramammaer fordi at jeg har en blanding av dårlig selvbilde og relasjonsproblemer. Jeg slett veldig på skolen, dessverre, og har blant annet opplevd å bli fryst ut og baksnakket mye. Noe som ikke gjorde ting noe bedre i mor-datter relasjonen fordi at hun fikk et problembarn. Gjennom årene etterpå har jeg slitt veldig mye med angst og depresjoner.

Når jeg var yngre så fyrte hun opp etter ting når jeg ikke ga etter. Hun kalte meg diverse ting som drittunge, ubrukelig, ingen var glad i meg, jeg ødela livet hennes osv. Alt i alt så endte det med at vi ble puchet til det steget at jeg grein, og noen ganger gikk hun fysisk til angrep fordi at jeg ikke ville gi etter. Ja, jeg husker barndommen med mange tårer og mye frustrasjon.

Hun brukte meg som hobbypsykolog for hennes relasjon med pappa, og jeg har hørt på mange ganger hvordan hun forestilte seg å drepe pappa fordi at han ødelegger livet hennes. Jeg ba henne slutte, men hun ba meg holde kjeft og fortsatte. Jeg har også forsøkt å si at det sårer meg veldig på måten hun snakker til meg (les: jeg var tenåring), men da sa hun at jeg fortjente å bli snakket til sånn fordi at jeg snakket til henne på akkurat samme måten og at jeg var en jævla drittunge.

Hun tar aldri opp ting i etterkant, hun sier aldri unnskyld for noe. Jeg har for lenge gitt opp og fortelle hvor skapet skal stå. Det gjør ting bare verre. Det beste er å holde kjeft, la dem holde på, og grine hjemme.

Pappa har dessverre vært like mye av tiden, men relasjonen mellom han og meg begynner å bedre seg. Den har noen oppturer og den har noen nedturer, men den er jeg villig å jobbe for.

Jeg dater en nå, men jeg er livredd for første gang så lar jeg ett annet menneske komme innpå meg på den måten. Jeg er absolutt forelsket, men jeg åpner hjertet mitt til han om alt. Det er skummelt. I blant så tenker jeg at jeg spiser han opp. Jeg er livredd for at han kommer til å få nok, ikke ville mer fordi at jeg er så utafor på så mye. Han har ikke sagt noe på det, og støttet meg gjennom alt hittil. Var det sånn støtte føltes ja? Hehe.

PM? Jeg skal tenke på det. Jeg trives egentlig godt med å være anonym, akkurat nå.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

Skolen ble et fristed for meg, og med en veldig god relasjon med min kunnskapsrike far klarte jeg meg over gjennomsnittet godt. Læreren min var også en god venninne av mamma som visste/hadde en mistanke om hvordan det var hjemme, dette gjorde at hun fulgte ekstra med meg og lot meg få snakke ut dersom jeg hadde fått en f.eks dårlig start på dagen.

Har også opplevd at hun har latt det gå utover meg fysisk, da jeg har satt ned bakbena og ikke funnet meg i all kontrolleringen. Jeg kjenner meg 100% igjen i det jeg har uthevet i sitatet ditt! Never EVER om hun har sagt unnskyld eller innrømmet at hun har tatt feil.

Jeg var svært heldig og fant den store kjærligheten da jeg startet på vgs. Han fikk rask en forståelse om hvordan forholdet mellom oss var. Han har alltid beskyttet meg så godt han kan. Han har stillt opp når jeg ikke vil møte henne alene. Hun hatet virkelig at vi ble sammen, ingenting med han var rett, håret, familien, vennene hans, at jeg var glad i han, også dette håååret da, vi kom aldri til å få en fremtid sammen, osv. Nå nesten 10 år senere er han svigermors drøm, og hun skryter han opp i skyene. Pappa og han har et helt fantastisk forhold, det er godt å se de to jeg er mest glad i i hele verden sette så stor pris på hverandre. Jeg håper vikelig at du også har funnet gullgutten din, det høres iallefall ut som en bra start at han støtter deg gjennom alt! Jeg krysser fingrene

Masse lykke til, og PM meg gjerne, men jeg respekterer fullt og helt at du ønsker å være anonym