Kjæresten min er deprimert

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, ting ordner seg visst ikke av seg selv. Har vært sammen med han i 2 år og det Jar vel vært sånn hele livet hans, eller fra han var liten.

- før ryddet han aldri, og det var moren han som kom til leiligheten for å rydde og vaske. Nå som vi har flyttet sammen har han begynt å ta oppvasken (men ofte går det flere dager i mellom og vi har ikke oppvaskmaskin pga liten plass). Han soper også gulvet en sjelden gang. Men det er rot over alt, og jeg føler jeg rydder mye. Spesielt hvis jeg er hjemme og han kommer senere fra jobb ønsker jeg å rydde til han kommer så han kan slippe å tenke på det. + han laget ofte mat, men som regel sier han "skal bestille mat"

- han har ingen utdanning og kun en praksisplass gjennom NAV, er tredje gangen "vi" prøver, og de to første har gått greit de første ukene, men så får han et STORT fravær. Fra den nåværende praksisen har han vært borte sammenhengende i 3 uker. Og målet med denne praksisen var at han skulle få seg en sommerjobb, men nå er vel det uaktuelt siden han har 1 uke igjen på kontrakta.. Han har søkt på skole til høsten, og er virkelig redd for hvordan det skal gå.

- han sitter å ser på tv hele tiden hvis han er hjemme.

- sier at han sliter å være med mennesker uten at jeg er tilstede

Jeg har lyst til å hjelpe han, slik at vi kan få det bra, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Han har prøvd å gå til psykolog før, han var der en gang også fikk han masse regninger på timer han ikke møtte til. Prøver å være blid og positiv til han, men er så vanskelig når han er så negativ! Han ruset seg mye før, men nå er det slutt og det er jeg veldig glad for og stolt over at han fikk til! Trodde ting skulle falle litt på plass hvis han slutta, og det har blitt MYE bedre, men er fortsatt mye igjen.. Han sier ofte at han bare vil flytte fra alt, og bo i skogen for seg selv og han er egentlig imot å jobbe..

Hvordan kan jeg hjelpe kjæresten min? Elsker han, men han sliter meg ut. Klarer ikke gå fra han, men ofte føles det som om han ønsker at jeg bare dro, veldig sårende å tenke på

Anonymous poster hash: 40c89...71a

[Gjest Vevila]

Det der hadde jeg ikke orket. Du kommer til å bli dradd ned i dragsuget med ham om det fortsetter slik. Krev at han går i behandling, og gjør mer husarbeid, ellers drar du din vei. Ellers viktig å ha ditt eget liv med venner utenom og ikke sitte inne å "støtte" ham. Håper det ordner seg for deg!

[AnonymBruker]

Krev at han oppsøker hjelp og faktisk møter til timene sine. En depressiv episode kan gå over av seg selv, men det høres ut som han trenger å gjøre store forandringer i livet sitt, og det trenger man ofte drahjelp til. Det er jo helt fantastisk bra jobbet å bli rusfri! Det er det største steget. Å ha depresjon er grusomt - det er stummende mørke midt på dagen og man føler seg ensom blant mange. Jeg er på midt mørkeste nå og det er kjempeskummelt. Psykologen min anbefalte meg en bok: Lykketyvene - hvordan overkomme depresjon, og den anbefales virkelig. Jeg kjenner meg så igjen, og mamma leser den også for å lettere kunne sette seg inn i min situasjon. For meg hjelper det å lese at det er andre som har det sånn som meg sånn at jeg løfter ting vekk fra meg selv og setter på sykdommen. Litt vanskelig å forklare, men… Boken inneholder også tips til pårørende

Masse lykke til!

Anonymous poster hash: fac91...fc9

[AnonymBruker]

Tusen takk for det dere skriver! Men greia er at så fort jeg nevner på hjelp eller at han må gjøre noe med livet sitt, så blir han sint og det blor krangling og han sier at han ikke orker meg mer:( i går var han på jobb første gang på 3 uker, så kjøpte jeg 2 tshorter til han som en "belønning" for å vise han at jeg var glad for at han dro på jobb.. Han ble glad. Jwg sa også til han at jeg hadde en "utfordring" til han: at han skal skrive ned 3 positive ting om dagen sin, hver kveld.. I gårkveld sa han tre ting.

Nå kom jeg hjem kl 17, og sa at jeg hadde spist noe lett tidligere. Og da sier han at skal bestille seg mat, siden det ikke blir noe mat.. Jeg spør om han kan stå opp, men han vil ligge i senga fordi han har vondt i hode.. Ble småkrangling Så jeg lagde mat til han som tok litt arbeid og formet dressingen som et hjerte for å gjøre han litt glad. Men når jeg sier at maten er klar, så er han ikke sulten og jeg spiste maten alene...

Prøver hele tiden å gjøre småting for han slik at han skal bli glad, men han gjør aldri sånne ting mot meg..

Skal foreslå boka for han:) og lese den selv også.. Noe annet du gjør for å komme deg vekk fra depresjon eller?

Anonymous poster hash: 40c89...71a

[Gjest Malanthor]

Jeg har ikke noen problemer med folk med psykiske problemer men kjæresten din virker ekstremt slitsom og skulle leve med. Selv om man ikke har det lett selv så må man klare og ta hensyn til den man lever sammen med og liksom skal elske. Virker ikke som om han gjør det i noen særlig grad. :frown:

[kari2]

Krev at han oppsøker hjelp og faktisk møter til timene sine. En depressiv episode kan gå over av seg selv, men det høres ut som han trenger å gjøre store forandringer i livet sitt, og det trenger man ofte drahjelp til. Det er jo helt fantastisk bra jobbet å bli rusfri! Det er det største steget. Å ha depresjon er grusomt - det er stummende mørke midt på dagen og man føler seg ensom blant mange. Jeg er på midt mørkeste nå og det er kjempeskummelt. Psykologen min anbefalte meg en bok: Lykketyvene - hvordan overkomme depresjon, og den anbefales virkelig. Jeg kjenner meg så igjen, og mamma leser den også for å lettere kunne sette seg inn i min situasjon. For meg hjelper det å lese at det er andre som har det sånn som meg sånn at jeg løfter ting vekk fra meg selv og setter på sykdommen. Litt vanskelig å forklare, men… Boken inneholder også tips til pårørende

Masse lykke til!

Anonymous poster hash: fac91...fc9

De beste ønsker til deg, håper du kommer deg ut av depresjonen:)

[kari2]

Høres ut som en vanskelig situasjon. Men alt her kan ikke tilskrives depresjonen. Det blir jo ofte vanskelig å skille på person og depresjon. Gir han uttrykk for at han er lei det livet han lever? Unnskylder han seg for at mye faller på deg?

[absinthia]

Driver han på med noe fysisk aktivitet og er ute i dagslys? Om ikke, så lur ham ut på tur jevnlig. Fysisk aktivitet, frisk luft og dagslys mildner depresjon.

Jeg synes det høres ut som om han har angst i tillegg til depresjonen, uten at jeg er noen ekspert. Har bare litt erfaring fra et menneske i nær familie og vedkommende er omtrent som dette, bortsett fra at han har klart å holde ut til universitetsnivå og nå er ute i jobb etter å ha hatt aap eller lignende i 4-5 år og praksisplass i et år der han nå har fått fast jobb i noe som er ganske relevant for utdanningen hans.

[AnonymBruker]

Tusen takk for det dere skriver! Men greia er at så fort jeg nevner på hjelp eller at han må gjøre noe med livet sitt, så blir han sint og det blor krangling og han sier at han ikke orker meg mer:( i går var han på jobb første gang på 3 uker, så kjøpte jeg 2 tshorter til han som en "belønning" for å vise han at jeg var glad for at han dro på jobb.. Han ble glad. Jwg sa også til han at jeg hadde en "utfordring" til han: at han skal skrive ned 3 positive ting om dagen sin, hver kveld.. I gårkveld sa han tre ting.

Nå kom jeg hjem kl 17, og sa at jeg hadde spist noe lett tidligere. Og da sier han at skal bestille seg mat, siden det ikke blir noe mat.. Jeg spør om han kan stå opp, men han vil ligge i senga fordi han har vondt i hode.. Ble småkrangling Så jeg lagde mat til han som tok litt arbeid og formet dressingen som et hjerte for å gjøre han litt glad. Men når jeg sier at maten er klar, så er han ikke sulten og jeg spiste maten alene...

Prøver hele tiden å gjøre småting for han slik at han skal bli glad, men han gjør aldri sånne ting mot meg..

Skal foreslå boka for han:) og lese den selv også.. Noe annet du gjør for å komme deg vekk fra depresjon eller?

Anonymous poster hash: 40c89...71a

Jeg går til psykolog 1-2 ganger i uken, i tillegg går jeg på medisin. Ville helst ikke begynne med antidepressiva, men det kom til et punkt hvor jeg ikke hadde noe valg egentlig og jeg er villig til å prøve. Ellers gjør jeg ting jeg vet jeg egentlig liker selv om depresjonen har tatt fra meg mange av interessene mine. Men jeg går tur, er med venner og trener. Og hviler, MASSE! Blir veldig mye fortere sliten nå enn før. Så at samboeren din er sliten/vondt i hodet etter jobb er nok helt naturlig Ellers passer jeg på å spise sunt. Sukker og koffein er næring for min depresjon hvertfall, selv om det sikkert ikke gjelder alle.

Han er jammen heldig som har en så tålmodig sjel som deg selv om du føler han ikke setter pris på deg så gjør han nok det Husk å ta vare på deg selv også da!

Anonymous poster hash: fac91...fc9

[Tullehøna]

Du er snill! Og fortsett å hold ut er du snill. Jeg hadde det som han i et halvt år, kjæresten min var akkurat som deg, han gjorde sitt beste, sånn som du gjør. Jeg er bedre nå, og ser tilbake på den perioden med takknemlighet, fordi jeg hadde værdens beste støtte. Fortsett med det du gjør, du gjør en stor forkjell!

Endret 22. mai 2014 av Tullehøna

[netpuppy]

Jeg har slitt med depresjon i årevis og er inne i min lengste og vanskeligste periode til nå. Jeg aner ikke hvordan det hadde gått uten min fantastiske samboer som tålmodig og kjærlig holder ut med meg. Så all ære til deg TS, det fortjener du!

Jeg vet ikke hva du kan gjøre, men jeg kan fortelle deg hvordan jeg kjenner depresjonen min så kanskje det gir deg litt innsikt i hvordan han har det?

Jeg studerer egentlig, men det datt litt vekk dette semesteret så akkurat nå gjør jeg ingenting. Sambo jobber så jeg står for stelling av heimen og matlaging. Du forstår kanskje at her ikke ser ut.. Men jeg gjør mitt beste, jeg sverger. Når er nede i en mørk periode har jeg absolutt ingen energi, niks, nada. Det å reise seg fra sofaen for å lage kaffe til meg selv kjennes ut som jeg skal ut å løpe i 10 mil. Det kan hende jeg må ta ett par timer på sofaen etterpå. Nå har det begynt å bli bedre og jeg klarer mer og mer hver dag, men på det verste er det ikke "bare" å løfte på ræva og gjøre noe. Det krever energi, som jeg ikke har, motivasjon, som jeg heller ikke har, og selvdisiplin, som jeg absolutt ikke har.

Jeg får også myyye dårlig samvittighet. Jeg får så dårlig samvittighet over ting jeg ikke har gjort at jeg ikke makter å gjøre noen ting. Så blir det ihvertfall ikke gjort, så får jeg enda dårligere samvittighet og så er vi i gang. Det er vel ingen som har anklaget deprimerte for å være så fryktelig rasjonelle

Når jeg tenker meg om kan jeg kanskje gi deg ett råd likevel. Det beste rådet jeg har fått er å aldri ha en null-dag. Det vil si, uansett hvor dårlig du er må du alltid gjøre noe, uansett hva, og uansett hvor lite. Har du en skikkelig, skikkelig drittdag der du kanskje ikke tror du klarer å stå opp en dag? Stå opp og puss tenna, eller dusj. Job well done - gå å legg deg igjen. En dag du føler deg litt bedre kan du kanskje ta oppvasken eller gå en tur. Gratulerer! Igjen, ingen null-dag. Alt du ikke får gjort legger du bak deg, ingen grunn til å gå rundt å gnage på det. Du klarte iallefall å få til NOE. Har du en dag der du virkelig ikke klarer å gjøre noenting? Det går bra, legg det bak deg, vi begynner på nytt i morgen.
Etterhvert klarer du mer og mer. Det er flere uker siden jeg hadde en null-dag sist og jeg klarer flere og flere oppgaver om dagen, og jeg kommer meg når det gjelder å legge bak meg det jeg ikke får til.

Du er en flott kjæreste og jeg er sikker på at han setter pris på deg og alt du gjør for han selv om han ikke uttrykker det! Det er ikke bare bare å leve med sånne som oss, men vi er takknemlige for at det fins sånne som dere som holder ut

[Jade]

Så heldig han er som har deg! Men husk at det ikke er en menneskerett å ha kjæreste selv om man er syk. Du har ingen forpliktelse til å være hos han til han er frisk hvis han behandler deg dårlig.

Det er fint å stå sammen i tykt og tynt. Neste gang kan det være du som trenger det. Men det er meningen at han selv skal gjøre noe for å komme ovenpå. Du skal ikke dra lasset alene, og så prøver han ikke en gang. Og i tillegg behandler deg dårlig.

OG(!) det er heller ingen menneskerett å få behandle kjæresten sin dårlig!!

[AnonymBruker]

Det høres ut som du påtar deg veldig mye ansvar for han, mer enn man kan forvente. Det kan bli en uhensiktsmessig omsorgsrolle, nesten en morsrolle og terapeutrolle. Og det vil slite på deg og forholdet.

Dersom du vil bevare og forbedre relasjonen mellom dere, bør du trå ut av denne støtterollen. Man skal ha omsorg for hverandre, men ekte omsorg innebærer å ansvarliggjøre han og selvstendiggjøre han. Det innebærer at han oppsøker jevnlig behandling, og finner ut av arbeidsevnen sin (om han strever med praksis, kanskje den er nedsatt for en periode) og blir bevisst på hvilken rolle dere har overfor hverandre (jevnbyrdige samboere). Det er på tide han støtter deg litt også!

Og jeg kan anbefale en benkoppvaskmaskin om man har lite plass

Anonymous poster hash: 27534...6cb