Hvordan og når fortelle daten at jeg er bipolar?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en fyr. Vi skal ha date nummer to, men allerede nå merker jeg at det er god kjemi mellom oss.

Saken er den at jeg er bipolar 2. Jeg har vært alvorlig syk og har en del innleggelser bak meg. Nå har jeg vært stabil en stund, og medisinene holder meg "normal". Det er likevel ikke veldig mange måneder siden sist jeg var innlagt.

Det vil alltid være en fare for tilbakefall.

Jeg liker denne mannen, og vil gjerne at det skal bli noe mer, men frykter at han kommer til å stikke av med en gang jeg forteller om lidelsen min. Uansett så er jeg jo nødt til å si det før eller siden.

Jeg vil ikke lyve for ham, men jeg vil at han skal ha tid til å bli kjent med meg slik at han vet hvem jeg er, og ikke bare at jeg har en bipolar lidelse.

Jeg er livredd for å skremme ham bort, og vil gjøre dette på en så god og riktig måte som mulig.

Hvordan skal jeg fortelle det? Og hvor tidlig bør jeg ta det opp?

Anonymous poster hash: 12229...8a4

[sverre]

Jeg synes du tok det fint opp her og nå. Dette kan du fortelle ham helt uanstrengt. Dersom han blir skremt av dette, så har han øyensynlig ikke forstått at psykiske lidelser er mulig å leve med. I så tilfelle har han litt å lære. Dersom han liker deg på den måten du liker ham, synes jeg ikke det er riktig å holde en opplysning du selv synes er sentral å formidle tilbake fra ham.

[Gjest Blomst83]

Min erfaring er egentlig å dele det ganske fort,for hvis han blir skremt som du nevner så er det bedre å finne ut av det nå,enn å vente til du virkelig får følelser for vedkommende. Og hvis han virkelig er den "rette" så vil han greie å se forbi diagnosen,og bli kjent med deg for den du er.

[bippo]

Du kan jo starte med å si at du med gjevne mellomrom sliter endel og har det tungt, og si at du for det meste har det under kontroll, og så kan du kanskje senere utdype det mer? Sånn, når dere har blitt bedre kjent og han vet at du er ålreit uansett? Jeg er bipolar type 2 selv, og jeg har som regel blitt møtt med forståelse, så jeg tror ikke at det vil være noe problem. Men lykke til uansett

[AnonymBruker]

Jeg synes du tok det fint opp her og nå. Dette kan du fortelle ham helt uanstrengt. Dersom han blir skremt av dette, så har han øyensynlig ikke forstått at psykiske lidelser er mulig å leve med. I så tilfelle har han litt å lære. Dersom han liker deg på den måten du liker ham, synes jeg ikke det er riktig å holde en opplysning du selv synes er sentral å formidle tilbake fra ham.

Jeg har på ingen måte tenkt å holde det hemmelig, men syntes du jeg skal ta det opp allerede nå? På date nr 2, eller skal jeg vente litt til?

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha ventet for lenge, men ikke si det for fort heller. Da er jo sjansen stor for at han stikker av, om han ikke har sett mange av dine positive sider. Bipolaritet kan jo være skremmende for mange, og kjenner han deg ikke så godt/ikke har følelser for deg så kan det være nok til at han stikker. Han er riktignok dum om han gjør det, men man vet jo aldri.

Ønsker deg lykke til jeg, har noen plager som også bør nevnes for fremtidig kjæreste. Gruer meg til det, for jeg vil jo ikke skremme bort personen.

Anonymous poster hash: 9a736...9c0

[sverre]

Vel - date 2 eller 3 synes jeg omstendighetene i samtalen, og ikke minst hva man for øvrig snakker om (passer dårlig som akkompagnement til en samtale som handler om seilbåter og filmer man skulle ha sett). Men et ærlig menneske vokser gjerne i anseelse. Eller bør i alle fall. Og det å holde noe man anser for såpass sentralt tilbake, er ikke så tillitsvekkende. Lykke til! En person med såpass vidsyn at han aksepterer en diagnose bør du forvente!

[Chevelle]

Jeg har på ingen måte tenkt å holde det hemmelig, men syntes du jeg skal ta det opp allerede nå? På date nr 2, eller skal jeg vente litt til?

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

Ville ikke tatt det på date nr 2, men ville tatt det opp om dere tar steget videre til noe mer enn dating.

[AnonymBruker]

Huff dette er vanskelig. Gruer meg som en unge til jeg må ta dette opp.... Han vet allerede at jeg bare jobber 40%, så det kan jo hende han spør hvorfor...

Hater sykdommen og alt den tar fra meg Blir til at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til å treffe ham igjen i helgen.

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

[Chevelle]

Huff dette er vanskelig. Gruer meg som en unge til jeg må ta dette opp.... Han vet allerede at jeg bare jobber 40%, så det kan jo hende han spør hvorfor...

Hater sykdommen og alt den tar fra meg Blir til at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til å treffe ham igjen i helgen.

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

Må du si du har vært innlagt osv? kan du ikke bare si du lider av tilbakevendende depresjon?

[AnonymBruker]

Må du si du har vært innlagt osv? kan du ikke bare si du lider av tilbakevendende depresjon?

Det er vel å pynte veldig på sannheten da...

Anonymous poster hash: 12229...8a4

[Chevelle]

Det er vel å pynte veldig på sannheten da...

Anonymous poster hash: 12229...8a4

Ja det er jo det. Nei vær ærlig du, det kommer du lengst med.

Takler han ikke det er han ikke verd det. Hva skjer om du får et tilbakefall evt?

Bli dumpa oppi det hele og gjøre saken enda verre.

Si det når han lurer på hvorfor du jobber 40%, så er det ikke du som bringer det på banen først.

Om du gruer deg.

[AnonymBruker]

Ja det er jo det. Nei vær ærlig du, det kommer du lengst med.

Takler han ikke det er han ikke verd det. Hva skjer om du får et tilbakefall evt?

Bli dumpa oppi det hele og gjøre saken enda verre.

Si det når han lurer på hvorfor du jobber 40%, så er det ikke du som bringer det på banen først.

Om du gruer deg.

Ja... blir vel kanskje det jeg gjør.... x-en min dumpet meg på grunn av sykdommen da jeg ble deprimert, så det er ganske sårt. Dette vil alltid være et handicap, og jeg vil nok få tilbakefall. Føler hele denne sykdommen ødelegger livet mitt.

Hvem søren vil være sammen med en som har vært tvangsinnlagt?

Huff. Mener ikke å sutre, er bare livredd for at han stikker av. Å ha vært innlagt på psykiatrisk er en fremmed og skremmende verden for mange som ikke har vært borti det før.

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

[Chevelle]

Ja... blir vel kanskje det jeg gjør.... x-en min dumpet meg på grunn av sykdommen da jeg ble deprimert, så det er ganske sårt. Dette vil alltid være et handicap, og jeg vil nok få tilbakefall. Føler hele denne sykdommen ødelegger livet mitt.

Hvem søren vil være sammen med en som har vært tvangsinnlagt?

Huff. Mener ikke å sutre, er bare livredd for at han stikker av. Å ha vært innlagt på psykiatrisk er en fremmed og skremmende verden for mange som ikke har vært borti det før.

TS

Anonymous poster hash: 12229...8a4

Vi får krysse fingrene at han er en det er verd å satse på, de finnes de også

[Sylvari]

Jeg ville droppet å gå i detalj eller forklare nøyaktig hva det er før du blir litt bedre kjent. Om noen på første, andre date sier de har alvorlige sinnslidelser så ville jeg nok droppet de. Hadde jeg derimot blitt såpass kjent at jeg hadde begynt å få følelser, så ville ikke en slik lidelse være et så stort problem for meg,

[kari2]

Det der er et dilemma, ja. Selv har jeg tatt det litt etterhvert. Det føles ikke naturlig for meg å si det til noen jeg nettopp har møtt, og samtidig ser jeg ikke at så å si ukjente mennesker har "rett" til å vite alt om meg til å begynne med. Samtidig har jeg ikke villet skjule det for noen. Etter en 4-5 dater, kanskje, vanskelig å gi et spesifikt råd. Jeg ønsker deg i hvert fall lykke til:)

[AnonymBruker]

Ville ikke tatt det på date nr 2, men ville tatt det opp om dere tar steget videre til noe mer enn dating.

Dette ville jeg gjort også. Det er ikke noe man behøver å si på date nr 2 og 3. La han bli kjent med deg som person først, ikke diagnosen. Du er mer enn diagnosen din, og de sidene er viktigst å få frem. Så kan man heller fortelle det dersom forholdet utvikler seg. Det er dumt å utlevere seg for mye, og så var det ikke rett person likevel.

Anonymous poster hash: 79aa2...f0d