Hvordan hadde du reagert...

[Gjest Blondie65]

Dere som syns det er sårt å ikke kunne få biologiske barnebarn, hvis dere har en datter som vil ha barn og er lesbisk kan dere jo få det! Dere kan jo usnsett risikere at heterofile barn ikke vil ha unger selv.

Hvis jeg hadde hatt barn hadde jeg ikke reagert noe spesielt. Men kanskje tenkt at folk ville tro de hadde blitt sånn pga at de hadde homofile foreldre. Det er jo sånt folk kan finne på å tro.

Foreldre hadde vært rart, da hadde de levd i et ekteskap i 35 år uten å være lykkelige. Men jeg kunne vel introdusert dem for passende interessegrupper som Late Bloomers når jeg kom over sjokket.

Søsken hadde også vært uventet, men da kunne de vært med på skeive utesteder og jeg kunne hjulpet dem litt på veien ut.

Foreløpig er jeg familiens eneste homo, så forhåpentligvis kunne jeg vært en støtte for personen!

Man kommer over det meste - også det at den snareste veien til barnebarn ikke er farbar. Det er den øyeblikkelige tanken: å nei, ingen barnebarn (ren egoisme) før en tar til "fornuft" og heller tenker løsninger.

[Veggdyret]

Hvis barnet mitt eller broren/søsteren min fant ut at de var homofile så ville jeg knapt leet et øyebryn. Hvis mine foreldre som har vært et par i 40 år plutselig kom og sa at den ene egentlig er homofil, så ville jeg nok følt meg rimelig lurt, hatt mange spørsmål, og følt veldig sympati med den av dem som ikke er homofil.

[LunaLove]

Jeg hadde ikke reagert. Hvorfor i all verden skulle jeg det?

Jeg hadde spurt om de var lykkelige og om de elsket personen de var med - for i mine øyne er det nettopp det som er viktig. Om man elsker en mann eller dame spiller da vel absolutt ingen rolle.

Om jeg får et homofilt barn så kommer jeg til å elske det barnet like mye som om det var heterofilt. Om plutselig mamma eller pappa bestemte seg for at de hadde levd feil og ville endre på det ville jeg nok først blitt lei meg på dems vegne som har brukt hele livet på å tørre og erkjenne det for seg selv.

Og jaaada, mange sier at homofili er unaturlig, det er en synd osv osv. Jeg er såklart fullstendig uenig

[xinnia]

Forstår virkelig ikke spørsmålet jeg..

Det viktigste må vel være at personene man er glad i er lykkelige og har det bra?

[AnonymBruker]

...hvis barnet ditt var homofilt?

Da hadde jeg blitt litt lei meg for all stigmatiseringen barnet må gjennom, men glad for at barnet tørr å si det til meg. Det er ingen liten sak å komme ut av skapet.

...hvis en forelder av deg var homofil?

Da tror jeg helt ærlig jeg hadde fått teppet revet under meg. En ting er med barn, det er litt enklere å wrap my head around, men om min far eller min mor plutselig etter 40 års ekteskap skulle vise seg å være homofile hadde jeg vært EKSTREMT overrasket. Tror det hadde tatt en del tid om jeg skulle kommet over det, og det spørs om det hadde vært veldig "prominent", altså min foreldre måtte ha trådd litt vart angående saken den første tiden etter (fordi det er et sjokk). Tror det etter litt bearbeidelse skulle gått bra, men det kunne tatt et par år - selv om det viktigste er jo strengt tatt at mine foreldre skal være lykkelige, og deres seksuelle legning har ingenting med meg å gjøre. Dette gjelder forsåvidt resten av familien også. Hadde kanskje avhengig litt av hvordan min andre foreldre reagerte også. Om de ble overrasket, eller om det bare viste seg at min første foreldre hadde fortalt dette til min andre foreldre for lenge siden. Mange faktorer som spiller inn!

...hvis søsteren eller broren din var homofil?

Om det var søsteren min, som har barn og mann, hadde jeg blitt ganske overrasket og ville støttet henne så godt jeg kunne. Om det var min bror, som har vært singel hele litt voksne liv, så ville jeg ikke blitt kjempeoverrasket, og bare glad for at han kom seg ut av skapet, sånn at han kanskje også tok med en kjæreste hjem!

Anonymous poster hash: 7e9c3...ad6

[AnonymBruker]

Foreldrene mine: Hadde nok følt meg litt lurt. Kjærligheten mellom mammma og pappa hadde jo i såfall vært en løgn i 23 år, og jeg hadde syntes synd på den forelderen som hadde blitt ført bak lyset i så mange år. Hadde også syntes synd på den homofile som hadde levd med løgn og følelsen av å ikke kunne være seg selv. Tipper det gjør vondt å ikke tørre å komme ut av skapet, og han/hun er mest sannsynlig veldig glad i partneren sin, bare ikke på den måten. Aldri gøy å såre noen! Det er ikke så mye å gjøre med det, så jeg hadde nok akseptert det etter en liten tilvenningsperiode

Søsken/barn: Selvfølgelig helt greit Det hadde kanskje vært litt uvant i starten, man har gjerne et tradisjonelt syn på familielivet hvis man ikke kjenner til annet, men de hadde fått min fulle støtte hele veien.

Anonymous poster hash: 099a4...2f0