sliter med å få barn

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har nå prøvd i 4 mnd etter to spontanaborter. Vi er begge tidlig i 20 årene. Det er trist å ikke få det til og jeg føler meg misslykket på en måte. Nå holder jeg på med vektredusering og lurer på om noen har kostholdsråd i forhold til å bli gravid? Begynt å ta jern og omega3. Har lav blodprosent. Har sluttet å snuse og drikker et par glass vin i måneden. Noen som har tips og råd?

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[Gjest Solstråla88]

Spis litt mindre enn vanlig, og bruk kroppen mer. Forøvrig er ikke 4 mnder lenge i prøve verden. Opptil et år er vanlig.

[AnonymBruker]

Spis litt mindre enn vanlig, og bruk kroppen mer. Forøvrig er ikke 4 mnder lenge i prøve verden. Opptil et år er vanlig.

4 mnd er ikke lenge. Men har jo prøvd lenger, men alle gangene endte i spontanabort. Er i måned 4 etter siste abort nå. Til sammen er det jo over et år vi har prøvd å få barn.

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[lillemeg90]

Jeg se du skriver at du holder på med vektreduksjon, kan du ha Pcos?

[AnonymBruker]

Jeg se du skriver at du holder på med vektreduksjon, kan du ha Pcos?

jeg er 7 kg over normalvektig. Har ingen uvanlig hårvekst eller hva man skal kalle det. Har eggløsning (tester,temper) og stabil syklus. Så jeg tror ikke det. Blir jo gravid til slutt men har mistet begge gangene og begynber å bli veldig utålmodig når jeg må prøve i 4 mnd (så lamgt vi er nå) for å prøve et nytt svangerskap.

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[Solsikke84]

Hei. Jeg hadde fire spontanaborter selv, og måtte redusere vekten for å få hjelp (hormonstøtte, prøverør) men det gikk av seg selv. Jeg har skrevet litt mer om det i noen av de første par postene i dagboken min her inne om du vil lese: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=829364&st=0

Dersom du får tre spontanaborter på rad, så har du rett på full utredning for habituell abort, selv om du ikke har vært prøver i mer en X eller Y måneder. Dette gjøres gjerne på mange måter, ved å teste hormonnivåer før og etter EL (lutealfase), ved lapraskopisk undersøkelse, ultralyd av follikler m/m. Jeg stod på hold og skulle utredes for dette når jeg ble gravid for femte gang.

Det er uhyre vondt og slitsomt å fortsette å holde håpet oppe etter en abort. Verre etter to. Når den tredje kommer så finnes det ikke lys i enden av tunnelen lengre. Jeg vet det. *klem* Men det er en mager trøst å hente: I snitt gjennomgår hver fødende kvinne i Norge minst en spontanabort. Du har fått kvota di og statestikken er på din side til neste gang,

Mager trøst nr 2: Svømmerene til mannen din når frem og du BLIR gravid. Det er mange som sliter med å klare å få et egg befruktet, du har kommet noen steg lengre enn dem.

Mager trøst nr 3: Spontanaborter er oftest for en grunn pga embryoet/fosteret, heller enn feil med mor og din kropp og hormonnivåer. Feil ved celledeling, feks. Kroppen har det med å ordne opp selv.

Jeg håper den tredje spiren sitter og at den holder til du har en skrikende bylt i armene. For nå kan jeg råde deg til en ting:

Snakk med legen, få det journalført at du har hatt din andre abort så alt er "klart" om du må utredes....

LYKKE TIL!

[lillemeg90]

Ok.

Jeg forstår godt at du blir utålmodig, og det er jo tøfft med spontanaborter...

Jeg har dessverre ikke noen gode tips. Har du hørt om det ligger noe i familien? Hva sier legen din?

[AnonymBruker]

Ok.

Jeg forstår godt at du blir utålmodig, og det er jo tøfft med spontanaborter...

Jeg har dessverre ikke noen gode tips. Har du hørt om det ligger noe i familien? Hva sier legen din?

Legen sier ikke så mye annet enn at det bare er å prøve igjen. Ser ikke noe galt på ultralyd hvertfall.

Vet at mamma er superfruktbar, har 6 barn og ingen er planlagt. De fleste har kommet til tross for hormonprevensjon.

Kan være bare uflaks med meg og at det går bra på nr 3, men jeg blir litt bekymret også.

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[AnonymBruker]

Hei. Jeg hadde fire spontanaborter selv, og måtte redusere vekten for å få hjelp (hormonstøtte, prøverør) men det gikk av seg selv. Jeg har skrevet litt mer om det i noen av de første par postene i dagboken min her inne om du vil lese: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=829364&st=0

Dersom du får tre spontanaborter på rad, så har du rett på full utredning for habituell abort, selv om du ikke har vært prøver i mer en X eller Y måneder. Dette gjøres gjerne på mange måter, ved å teste hormonnivåer før og etter EL (lutealfase), ved lapraskopisk undersøkelse, ultralyd av follikler m/m. Jeg stod på hold og skulle utredes for dette når jeg ble gravid for femte gang.

Det er uhyre vondt og slitsomt å fortsette å holde håpet oppe etter en abort. Verre etter to. Når den tredje kommer så finnes det ikke lys i enden av tunnelen lengre. Jeg vet det. *klem* Men det er en mager trøst å hente: I snitt gjennomgår hver fødende kvinne i Norge minst en spontanabort. Du har fått kvota di og statestikken er på din side til neste gang,

Mager trøst nr 2: Svømmerene til mannen din når frem og du BLIR gravid. Det er mange som sliter med å klare å få et egg befruktet, du har kommet noen steg lengre enn dem.

Mager trøst nr 3: Spontanaborter er oftest for en grunn pga embryoet/fosteret, heller enn feil med mor og din kropp og hormonnivåer. Feil ved celledeling, feks. Kroppen har det med å ordne opp selv.

Jeg håper den tredje spiren sitter og at den holder til du har en skrikende bylt i armene. For nå kan jeg råde deg til en ting:

Snakk med legen, få det journalført at du har hatt din andre abort så alt er "klart" om du må utredes....

LYKKE TIL!

Tusen takk! Så godt når noen forstår.

Vanskelig og tøft å være oppi dette alene. Jeg har jo mannen å snakke med, men han er ikke like bekymret og tenker ikke like mye på det som meg. Jeg skulle ønske jeg bare klarte å "glemme" å prøve slik at jeg heller bare kunne bli overrasket når det skjedde.

Men som du sier så vet jeg jo hvertfall at det når fram og jeg blir gravid. Håper alle gode ting er tre.

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[Solsikke84]

Det finnes alltids noen å snakke med. Legen, via ham/henne spør du om råd til samtale. Kanskje en jordmor i kommunen har litt bedre tid enn legen og kan snakke litt om problem ved unnfanging og aborter? Nettforumer er ofte en trøst. Snartmamma og Barnimagen har endre underforumet for komplikasjoner og abort, her kan du lese og poste egne erfaringer med mange flere som er i din situasjon helt anonymt.

Du kan også be legen om henvisning til psykiater/terapaut. Det er ingen skam i dette.

Også er det LOV å sørge... Selv om det ikke er så lett, og folk flest ignorerer et tidlig avsluttet svangerskap. Så sørg litt for deg selv. Men husk å tenke på lyspunktene midt i det hele, så du ikke svartmaler deg inn i et hjørne. Du skal bearbeide sorgen, ikke dyrke den.

Det kan også være lurt å alliere seg med en bestevenninne eller din mor eller kanskje svigermor. Eller en søster. Det å få snakke med en annen kvinne om dette er ofte litt annerledes enn å snakke med mannen sin.

[lillemeg90]

Legen sier ikke så mye annet enn at det bare er å prøve igjen. Ser ikke noe galt på ultralyd hvertfall.

Vet at mamma er superfruktbar, har 6 barn og ingen er planlagt. De fleste har kommet til tross for hormonprevensjon.

Kan være bare uflaks med meg og at det går bra på nr 3, men jeg blir litt bekymret også. Anonymous poster hash: 7c765...c6c

Såklart blir du det! Du har jo bare opplevd å bli skuffet.

Jeg krysser fingrene for deg og håper st du snart blir gravid med en spire som sitter!

Stor klem fra meg <3

[AnonymBruker]

Det finnes alltids noen å snakke med. Legen, via ham/henne spør du om råd til samtale. Kanskje en jordmor i kommunen har litt bedre tid enn legen og kan snakke litt om problem ved unnfanging og aborter? Nettforumer er ofte en trøst. Snartmamma og Barnimagen har endre underforumet for komplikasjoner og abort, her kan du lese og poste egne erfaringer med mange flere som er i din situasjon helt anonymt.

Du kan også be legen om henvisning til psykiater/terapaut. Det er ingen skam i dette.

Også er det LOV å sørge... Selv om det ikke er så lett, og folk flest ignorerer et tidlig avsluttet svangerskap. Så sørg litt for deg selv. Men husk å tenke på lyspunktene midt i det hele, så du ikke svartmaler deg inn i et hjørne. Du skal bearbeide sorgen, ikke dyrke den.

Det kan også være lurt å alliere seg med en bestevenninne eller din mor eller kanskje svigermor. Eller en søster. Det å få snakke med en annen kvinne om dette er ofte litt annerledes enn å snakke med mannen sin.

Tar de det så alvorlig da? Leger.

Har liksom ikke fått lov til å sørge. Har forstått på de rundt meg at det er unormalt å være lei seg i mer enn en dag. Så da har jeg bare holdt det for meg selv. Fikk en kommentar av svigermor som fortsatt sitter i "Skal du ikke på jobb i dag? Du var vel ferdig på sykehuset i går. Det er jo ikke akkurat sånn at du har mistet babyen din". Da mista jeg i uke 13 og det var ikke barebare verken for tankene eller kroppen.

Setter veldig pris på svar. Tusen takk. Skal se etter noen å snakke med om dette.

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[AnonymBruker]

Såklart blir du det! Du har jo bare opplevd å bli skuffet.

Jeg krysser fingrene for deg og håper st du snart blir gravid med en spire som sitter!

Stor klem fra meg <3

Jeg også. Tusen takk! Godt med litt støtte ♡

Anonymous poster hash: 7c765...c6c

[Solsikke84]

De tar det ikke alvorlig før du sier det. Noen takler en spontanabort bra, noen takler det ikke. De vil neppe rykke ut med alle tilbud, så her må du kommunisere at du sliter, og at dette plager deg, opptar deg og føles destruktivt og at du ØNSKER henvisning videre. Legen kan ikke hoppe til konklusjoner.

Noen kan slite skikkelig med beinbrudd også, om de driver med idrett eller plutselig blir avhengige av hjelp, misser ut på prosjekter på jobben eller planlagte turer med vennegjengen som gjør at de føler seg utfryst. Andre tar det med godt humør og holder beinet høyt hevet og tar det med smil.

Det betyr ikke at du er svak. Men du må som sagt snakke med legen, han kan ikke ta det alvorlig for deg, det er du som må ta deg selv og egne følelser alvorlig og deretter be om behandling/hjelp.

De fleste avfeier spontanabort, som noe nesten like naturlig som mensen. Og spesielt når det skjer tidlig, så er det en privat, intim og personlig greie som folk flest ikke vil mene noe om. Men andre slitere, mødre, andre som har opplevd kjemis, spontan, truende, habituell eller missed abort.... De vil forstå deg. Det er derfor det kan hjelpe med en kvinnelig alliert å snakke med. En du kan være fortrolig med og som vil våge å snakke litt om egne erfaringer midt i det hele.

[lillemeg90]

Tar de det så alvorlig da? Leger.

Har liksom ikke fått lov til å sørge. Har forstått på de rundt meg at det er unormalt å være lei seg i mer enn en dag. Så da har jeg bare holdt det for meg selv. Fikk en kommentar av svigermor som fortsatt sitter i "Skal du ikke på jobb i dag? Du var vel ferdig på sykehuset i går. Det er jo ikke akkurat sånn at du har mistet babyen din". Da mista jeg i uke 13 og det var ikke barebare verken for tankene eller kroppen.

Setter veldig pris på svar. Tusen takk. Skal se etter noen å snakke med om dette.Anonymous poster hash: 7c765...c6c

Blir så sint når jeg hører om slike kommentarer. NÅ har jeg ikke hatt SA Selv, har heller alldri prøvd å bli gravid. Men har venninner som har hatt flere SA, og man mister jo virkelig babyen sin. Det er jo et håp som vokser inni magen. Et håp om en familie. Et håp om barnelatter. Så såklart har man lov å sørge:) <3

[FrøkenMånestråle]

En venninne av meg hadde tre spontanaborter, så fikk hun fire barn på 5 år uten problemer og er nå gravid med den siste, altså nummer 5 Så det kan ordne seg for de fleste.

Jeg har ikke opplevd spontanabort selv, men venninna mi sa det at hun følte at spontanabortene var ille nok i seg selv men ble nesten forsterket etter at hun fikk nr. 1 fordi da forsto hun bedre hva hun faktisk hadde mistet...

Hun ble forresten sykemeldt i 3 måneder etter siste spontanabort, hun gikk rett i kjelleren. Hadde det helt jævlig, hun mistet ganske sent, alle spontanabortene var mellom uke 10 og 15

Edit, la til noe.

Endret 28. april 2014 av FrøkenMånestråle