Jeg er ulykkelig uten noe å være ulykkelig for

[kapteinNorge]

Er slett ikke så ulikt meg, minus selvskadingen. Jeg håndterte/håndterer det med mengder av alkohol og selvmordstanker. Aldri noen planer om selvmord, jeg er for feig til det, men lekte meg med tanken. Det går stort sett bedre nå (er 23) men tilbringer mesteparten av tiden alene og har ikke mange venner. Det er såpass at mamma og pappa betaler for meg hvis jeg skal finne på noe med andre folk, med noe mener jeg kino, restauranter, osv. Mamma og pappa sier også at ungdomstiden var den beste tiden, men de møttes da de var 16/17 og var gift i løpet av 2 år, jeg har ikke vert i et sunt forhold enda. Har snakka med psykolog, men fikk egenltig ikke noe utav det fordi jeg ikke klarer å åpne meg for folk.

For meg har det gått delvis over etter hvert som jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg er lykkelig. Det er nok bare en fasade som kan sprekke ved første tegn til motgang, men så lenge jeg ikke opplever motgang så tenker jeg at fasaden bare blir sterkere og sterkere helt til det en gang blir en realitet. Fake it til you make it osv.

Bor du langt unna storby? For hvis det ikke er mye stress å komme seg dit er det fullt mulig å få tak i psykolog der som du ikke kjenner. Du trenger ikke gå ukentlig. Jeg var annenhver uke og selv om ikke det hjalp direkte på problemene mine er det godt å finne noen å bare snakke med.

Det gjelder forsåvidt også venner du ikke trenger å dele alt med, men bare finne på noe med av og til. Dere trenger ikke snakke om personlige ting, men det er godt å ha noen å bare være med av og til når man trenger det:)

[AnonymBruker]

Du må bare finne noe å være lykkelig for. Det finnes mye som du kan være lykkelig for. Ungdomstiden kan være den bestetiden hvis man selv velger å være glad og drite i alle bekymringer og dritsekker.

Mine ungdomsår var mine beste år. Hilsen en 31 år gammel jente

Anonymous poster hash: 94f59...88b

[AnonymBruker]

Skrivefeil: *dritTsekker

Anonymous poster hash: 94f59...88b