Dere som har blitt skikkelig sviktet av bestevenninne, hvordan takler dere dette?

[Sitronmelis]

Åh, hvor skal jeg begynne..
Jeg fikk meg kjæreste i 2.klasse på vgs, noe bestevenninna mi så ut til å mislike. Før jeg fikk kjæreste pleide vi jo å reise ut stort sett hver eneste helg på fester. Men når jeg fikk kjæreste ble det jo ikke slik. Jeg og kjæresten min var ofte med bestevenninna mi og vennegjengen våres på fest, men bare ikke hver helg som før. Dette likte bestevenninna mi tydeligvis dårlig. Jeg begynte også å jobbe i helgene så det var ikke alltid jeg kunne være med ut eller hadde lyst pga jeg ble sliten. Jeg måtte jo bare si nei noen ganger til bestevenninna mi. Så til slutt begynte hørte jeg nesten ingenting fra henne lenger om å finne på noe.

På skolen følte jeg meg utenfor og hun snakka nesten ikke til meg mer. Hun avtalte også med vennegjengen våres at de skulle slutte å be meg med på fester og ting.. Denne besteveninna mi og mange i vennegjengen begynte også å henge med en annen gjeng som ble sett på som de "kule". Personligheten til besteveninna mi forandret seg etter som hvilke mennesker hun var med og jeg følte meg veldig utenfor på fester pga dette. Jeg har aldri hatt noe godt forhold til denne såkalte "kule" gjengen og når vi gikk i 8. klasse ble jeg nesten mobbet i 1 år av disse folka pga utseende og fordi jeg likte en gutt som en i den "kule" gjengen likte.. Derfor tok jeg også mer avstand fra festingen med bestevennina mi og vennegjengen min fordi de stort sett festa med den "kule" gjengen.

Det ble bare verre og verre etter hvert. Og etter vi var ferdige på Vgs så ble kontakten enda mindre. Vennegjengen flytta til forskjellige steder rundt om i landet for å gå på skole og det ble vanskeligere å holde kontakten.
Jeg begynte å se på facebook at bestevennina mi og vennegjengen begynte å møtest igjen når de var hjemme i helger fra skolen.De fant på ting og reiste ut osv. Jeg ville jo også være med på dette, men ble vanskelig når jeg ikke fikk vite noe i forveien og jeg ikke ble bedt. Jeg uttrykte dette i en status på facebook (haha uff).. Og da tok bestevenninna mi kontakt og begynte å skjelle meg ut osv. Jeg la meg langflat og ba om unnskyldning fordi jeg ikke var med ut hver helg og festet osv og forklarte at jeg ikke orket det hver helg pga jeg ville være litt med kjæresten i helger også og at jeg jobbet og var sliten etter jobb, eller at jeg skulle på jobb dagen etter så det ble vanskelig å være med ut like ofte. Hun forsto ikke dette.. Jeg forklarte også dette med at jeg ikke likte å være med den "kule gjengen" pga det som hadde skjedd før, men det var bare en dum unnskyldning sa hun.. Alt jeg sa var bare dumme unnskyldninger i følge henne. Så det at jeg sa unnskyld og la meg langflat hjalp lite. Jeg fikk også beskjed om at hvis jeg ville holde kontakten så måtte jeg gjengjelde dette for henne osv. Jeg prøvde en liten periode etter dette. Jeg prøvde å få henne med ut på en bursdagsfest til en felles venninne av oss og andre ting, men hun sa bare nei.

Da ga jeg rett og slett opp. Ble jo vanskelig for meg å gjengjelde for henne når jeg fikk bare nei tilbake. Hun gjorde det vel for at jeg skulle se hvordan det var. Så jeg gadd bare ikke mer. Vi mistet all kontakt og jeg satt igjen med nesten ingen venner. Hele vennegjengen tok avstand til meg og holdt med bestevenninna mi. Jeg har i senere tid fått visst hun har sakt mye stygt til de og andre om meg og kjæresten min. Så hun må jo ha løyet en god del og funnet på ting siden ingen tar kontakt med meg lengre eller viser noen tegn til at de bryr seg.

Hun har så vidt tatt litt kontakt med meg igen det siste halvåret. VI var på kafe i høst en gang, og snakket, men ikke om det som hadde skjedd. Bare om hennes venneproblemer. Så møttest vi 1 gang i jula og reiste ut med noen av de i vår tidligere vennegjeng. Jeg ga uttrykk for de at jeg gjerne ville være med ut på fester og møtest når alle var hjemme igjen i slike anledninger for å se om de faktisk skjønte jeg ville det, og at de kanskje tok kontakt hvis jeg viste dem at jeg ville det. Men nei, hørte ikke en dritt. Så nå har jeg gitt helt opp. Jeg orker ikke ha disse menneskene i livet mitt. De drar meg bare ned. Jeg er fryktelig bitter over dette, selv om det er 4 år siden det skjedde. Jeg kommer aldri til å stole på henne igjen, og jeg klarer bare ikke tilgi alt dette som har skjedd. Mye av det er min feil, men mye av det er faktisk hennes feil også, uansett om hun aldri kommer til å innrømme det.

Etter alt dette så har jeg vel fått en slags mild sosial angst. Jeg gikk lenge uten noen venner nesten og nesten ingen å snakke med utenom kjæresten min og kusina mi. De er de nærmeste jeg har samt en venninne som aldri har sviktet meg mens alle andre gjorde det. Jeg føler også at når jeg er hjemme igjen på hjemstedet mitt hvor alt dette skjedde, så vet alle om dette, alle vet jeg liksom svikta henne og at det er såå synd på henne.. Så går jeg jo å lurer på hva hun kan ha sakt til folk. Jeg føler jeg er litt paranoid og kjenner den sosiale angsten slår til når jeg er på hjemstedet mitt hvis jeg er på butikken osv pga alt dette. Jeg føler det har begynt å komme seg litt bedre nå, men jeg liker fortsatt ikke dra på butikken eller noe når jeg er der pga jeg føler alle syns jeg er den store stygge ulven i dette. Men jeg er nok bare paranoid, men ja, jeg taklet dette dårlig. Men nå prøver jeg bare å gå videre og drite fullstendig i dem, akkurat som de gjorde med meg.

Endret 27. april 2014 av Sitronmelis

[AnonymBruker]

Åh, hvor skal jeg begynne..

Jeg fikk meg kjæreste i 2.klasse på vgs, noe bestevenninna mi så ut til å mislike. Før jeg fikk kjæreste pleide vi jo å reise ut stort sett hver eneste helg på fester. Men når jeg fikk kjæreste ble det jo ikke slik. Jeg og kjæresten min var ofte med bestevenninna mi og vennegjengen våres på fest, men bare ikke hver helg som før. Dette likte bestevenninna mi tydeligvis dårlig. Jeg begynte også å jobbe i helgene så det var ikke alltid jeg kunne være med ut eller hadde lyst pga jeg ble sliten. Jeg måtte jo bare si nei noen ganger til bestevenninna mi. Så til slutt begynte hørte jeg nesten ingenting fra henne lenger om å finne på noe.

På skolen følte jeg meg utenfor og hun snakka nesten ikke til meg mer. Hun avtalte også med vennegjengen våres at de skulle slutte å be meg med på fester og ting.. Denne besteveninna mi og mange i vennegjengen begynte også å henge med en annen gjeng som ble sett på som de "kule". Personligheten til besteveninna mi forandret seg etter som hvilke mennesker hun var med og jeg følte meg veldig utenfor på fester pga dette. Jeg har aldri hatt noe godt forhold til denne såkalte "kule" gjengen og når vi gikk i 8. klasse ble jeg nesten mobbet i 1 år av disse folka pga utseende og fordi jeg likte en gutt som en i den "kule" gjengen likte.. Derfor tok jeg også mer avstand fra festingen med bestevennina mi og vennegjengen min fordi de stort sett festa med den "kule" gjengen.

Det ble bare verre og verre etter hvert. Og etter vi var ferdige på Vgs så ble kontakten enda mindre. Vennegjengen flytta til forskjellige steder rundt om i landet for å gå på skole og det ble vanskeligere å holde kontakten.

Jeg begynte å se på facebook at bestevennina mi og vennegjengen begynte å møtest igjen når de var hjemme i helger fra skolen.De fant på ting og reiste ut osv. Jeg ville jo også være med på dette, men ble vanskelig når jeg ikke fikk vite noe i forveien og jeg ikke ble bedt. Jeg uttrykte dette i en status på facebook (haha uff).. Og da tok bestevenninna mi kontakt og begynte å skjelle meg ut osv. Jeg la meg langflat og ba om unnskyldning fordi jeg ikke var med ut hver helg og festet osv og forklarte at jeg ikke orket det hver helg pga jeg ville være litt med kjæresten i helger også og at jeg jobbet og var sliten etter jobb, eller at jeg skulle på jobb dagen etter så det ble vanskelig å være med ut like ofte. Hun forsto ikke dette.. Jeg forklarte også dette med at jeg ikke likte å være med den "kule gjengen" pga det som hadde skjedd før, men det var bare en dum unnskyldning sa hun.. Alt jeg sa var bare dumme unnskyldninger i følge henne. Så det at jeg sa unnskyld og la meg langflat hjalp lite. Jeg fikk også beskjed om at hvis jeg ville holde kontakten så måtte jeg gjengjelde dette for henne osv. Jeg prøvde en liten periode etter dette. Jeg prøvde å få henne med ut på en bursdagsfest til en felles venninne av oss og andre ting, men hun sa bare nei.

Da ga jeg rett og slett opp. Ble jo vanskelig for meg å gjengjelde for henne når jeg fikk bare nei tilbake. Hun gjorde det vel for at jeg skulle se hvordan det var. Så jeg gadd bare ikke mer. Vi mistet all kontakt og jeg satt igjen med nesten ingen venner. Hele vennegjengen tok avstand til meg og holdt med bestevenninna mi. Jeg har i senere tid fått visst hun har sakt mye stygt til de og andre om meg og kjæresten min. Så hun må jo ha løyet en god del og funnet på ting siden ingen tar kontakt med meg lengre eller viser noen tegn til at de bryr seg.

Hun har så vidt tatt litt kontakt med meg igen det siste halvåret. VI var på kafe i høst en gang, og snakket, men ikke om det som hadde skjedd. Bare om hennes venneproblemer. Så møttest vi 1 gang i jula og reiste ut med noen av de i vår tidligere vennegjeng. Jeg ga uttrykk for de at jeg gjerne ville være med ut på fester og møtest når alle var hjemme igjen i slike anledninger for å se om de faktisk skjønte jeg ville det, og at de kanskje tok kontakt hvis jeg viste dem at jeg ville det. Men nei, hørte ikke en dritt. Så nå har jeg gitt helt opp. Jeg orker ikke ha disse menneskene i livet mitt. De drar meg bare ned. Jeg er fryktelig bitter over dette, selv om det er 4 år siden det skjedde. Jeg kommer aldri til å stole på henne igjen, og jeg klarer bare ikke tilgi alt dette som har skjedd. Mye av det er min feil, men mye av det er faktisk hennes feil også, uansett om hun aldri kommer til å innrømme det.

Etter alt dette så har jeg vel fått en slags mild sosial angst. Jeg gikk lenge uten noen venner nesten og nesten ingen å snakke med utenom kjæresten min og kusina mi. De er de nærmeste jeg har samt en venninne som aldri har sviktet meg mens alle andre gjorde det. Jeg føler også at når jeg er hjemme igjen på hjemstedet mitt hvor alt dette skjedde, så vet alle om dette, alle vet jeg liksom svikta henne og at det er såå synd på henne.. Så går jeg jo å lurer på hva hun kan ha sakt til folk. Jeg føler jeg er litt paranoid og kjenner den sosiale angsten slår til når jeg er på hjemstedet mitt hvis jeg er på butikken osv pga alt dette. Jeg føler det har begynt å komme seg litt bedre nå, men jeg liker fortsatt ikke dra på butikken eller noe når jeg er der pga jeg føler alle syns jeg er den store stygge ulven i dette. Men jeg er nok bare paranoid, men ja, jeg taklet dette dårlig. Men nå prøver jeg bare å gå videre og drite fullstendig i dem, akkurat som de gjorde med meg.

Jeg syns at den som har skylden her er henne og ikke deg. Hva galt har du gjort med å få en kjæreste og en jobb du tar fullt ansvar for å gjøre ditt beste?

Nei, jeg skjønner godt du føler deg sviktet og såret. Her er det faktisk ikke din feil at hun har manipulert de andre vennene til å snu seg bort fra deg.

Anonymous poster hash: 6de16...143

[AnonymBruker]

Men hva gjør man hvis man er i en liten "gruppe" av nære venninner, og hvor den gamle bestevenninnen er en del av den gruppen?

Jeg står i en slik situasjon nå og det er veldig vanskelig og stressende. Vi er alle voksne i 30 årene med partnere og har barn. Det er jeg som har "invitert" min barndoms bestevenninne inn blant mine andre venninner for lenge siden og jeg angrer bittert på det. Det har bygget seg opp over tid, helt fra vi var små, hun har alltid vært dominerende og bestemmende over meg, og manipulert meg til å akseptere allt hun har gjort mot meg. Det er snakk om ufine og sårende kommentarer, en væremåte som gjør at jeg føler meg mindre verdt og aldri god nok. Og at det alltid er min feil.

Men nå er jeg voksen og har fått nok. Men det blir så vanskelig å trekke seg bort fra henne (har prøvd det før), for hun vil ikke gi slipp på meg. Og det vil få så store ringvirkninger pga at alle kjenner hverandre, foreldrene våre kjenner hverandre osv.

Huff, det er nesten så jeg får lyst til å flytte vekk og starte på nytt, men det går jo ikke.

Anonymous poster hash: c0a08...1b8

Jeg ville snakket med både venninnegjengen og denne venninnen. Min "eks-bestevenninne" oppførte seg ofte veldig merkelig da jeg var tilstede, alt fra ufine kommentarer til en nesten gal oppførsel for å sørge for at hun fikk oppmerksomhet isteden for meg. Vi hadde aldri en gruppe med veldig nære venninner, men vi var allikevel en slags gruppe. Jeg tok opp problemene jeg hadde med denne dårlige venninnen med en annen i gruppa, og hun var helt enig og hadde mye av de samme tankene som jeg selv hadde. Hun forstår godt hvorfor jeg ikke vil ha noe med hun andre å gjøre. Det kan være at om du tar opp problemene du har med den ene venninnen din til resten av venninnegjengen at de forstår hva du mener og kanskje de syntes det samme som deg? Men jeg ville passet på at det blir tatt opp på en skikkelig måte, og ikke ender opp som ekkel baksnakking. Dere er i 30årene så det håper jeg dere klarer Jeg syntes også du bør ta en prat med den ufine venninnen og sett hvordan hun reagerte. Si du syntes hun oppfører seg ufint mot deg til tider og at mange av tingene hun sier er sårende. Ved å gjøre det sikrer du deg også for masse drama om hun finner ut via dine andre venninner hva du har sagt om henne, for da har du allerede sagt alt som er å si til henne personlig

Anonymous poster hash: b1ab7...6a4

[Lykkerusen]

Jeg føler med deg TS. å bli sviktet av en bestevenninne er sårt.. Jeg har selv opplevd det to ganger.

Første gangen var 3.klasse vgs; Jeg hadde ei venninne som jeg så på som en søster. Vi kunne snakke om alt og vi hang sammen mye. Da jeg våknet opp etter å ha sovet hos henne en gang virket hun helt rar og stemningen var ukoselig. Vi hadde bestilt ferie sammen til Hellas som vi skulle dra på 1 mnd senere. Hun snakket ikke til meg hele turen og ignorerte meg totalt ellers..Spredte også endel ufine rykter om meg og gjorde slik at jeg mistet nesten alle vennene mine..

Dette sviket tok det meg lang tid å komme nok over til å stole på en annen person igjen , men jeg knyttet meg etterhvert til ei som hadde vært i den gamle gjengen. Vi fikk et godt vennskap og delte mye. jeg tenkte at hun aldri ville forlate meg og at vi ville være venner til vi var gamle. Hun flyttet til andre siden av landet pga studier , fikk seg kjæreste og kuttet meg ut da jeg ble dumpet av samboeren min. Da var hun visstnok ferdig med hjembyen sin og alle i den.. En veldig vond følelse å bli forlatt når man trenger noen som mest..

[Sitronmelis]

Jeg syns at den som har skylden her er henne og ikke deg. Hva galt har du gjort med å få en kjæreste og en jobb du tar fullt ansvar for å gjøre ditt beste?

Nei, jeg skjønner godt du føler deg sviktet og såret. Her er det faktisk ikke din feil at hun har manipulert de andre vennene til å snu seg bort fra deg.

Anonymous poster hash: 6de16...143

Godt å høre det ikke bare er jeg som er skyld i dette..

[AnonymBruker]

Jeg måtte "slå opp" med bestevenninnen min, etter at hun sviktet meg totalt og lot meg i stikken. Jeg klarer fortsatt ikke å tilgi det. Det endte med netthets og mobbing - hennes "gjeng" mot meg. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å savne deler av vennskapet (det er over 3 år siden nå), men tenker samtidig at det var til det beste, og jeg har det bedre nå. Hun tok generelt mye energi og plass i livet mitt + at hun var supermanipulerende, og jeg visste aldri hvor jeg hadde henne. Bare drama hele tiden!

Det var vanskelig å gi slipp, for vi hadde mye minner og fortid sammen. Hun fortsatte å sende meg meldinger lenge etter, som jeg ikke svarte på..

Har også en annen bestevenninne, som jeg fortsatt har kontakt med, men vi har ikke det nære forholdet som vi hadde før. Etter at hun fikk barn nr 1 og 2 ble alt annet prioritert bort, inkludert meg.. Ser henne maks 1 gang annen hvert år :/

Anonymous poster hash: b212e...79d