Avgjørelsen om barn nr to

[Gjest Sobril]

Hvis vi er heldige blir det 10-11 år mellom den eldste og yngste #barnearbeid

[AnonymBruker]

Broren min, som er 20 måneder eldre enn meg, er en drittsekk jeg skyr som pesten, så ikke la deg lure av at alt blir perfekt og greit av to tette.

Anonymous poster hash: 0acfa...559

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle er så opptatt av å få ungene så tett, de kan få et akkurat like godt forhold til hverandre om aldersforkjellen er større. Og venter man litt lenger får man også bedre tid til hvert barn og slipper søskensjalusi.

Her er det 6 år mellom eldste og mellomste og det har vært helt perfekt for oss. De har ALDRI kranglet (helt sant!), og nå som eldste er 19 og mellomste er 13 er de kjempegode venner. Har også ei lita jente på 5 måneder, så vi har et stort aldersspenn på barna, men nå har jeg all verdens tid til lillemor, noe man umulig kan ha dersom man har et annet barn på f.eks 2 år.

Det høres veldig koselig ut.

Tror mange blir påvirket av at i psykologien blir man regnet som enebarn hvis det er 6 år eller mer mellom søsken.

Anonymous poster hash: a50e8...441

[AnonymBruker]

Vi har hatt lyst på et barn siden vår første var 2 år... Han er nå 4,5 år. Jeg syns at det beste er å få begge med en gang, bli ferdig med det samtidig. For jeg kan love at det blir bare deiligere og deiligere jo større de blir! Nå som han er nesten 5 har jeg lyst å droppe hele søskengreia for jeg har ikke så voldsomt lyst til å starte med babytiden igjen. Det letteste hadde vært å bare fått to i slengen

Anonymous poster hash: 5b953...e76

[Gjest Sobril]

Babytiden var den enkleste for min del.

[Novemberellie]

Vi har hatt lyst på et barn siden vår første var 2 år... Han er nå 4,5 år. Jeg syns at det beste er å få begge med en gang, bli ferdig med det samtidig. For jeg kan love at det blir bare deiligere og deiligere jo større de blir! Nå som han er nesten 5 har jeg lyst å droppe hele søskengreia for jeg har ikke så voldsomt lyst til å starte med babytiden igjen. Det letteste hadde vært å bare fått to i slengen

Anonymous poster hash: 5b953...e76

Hehe, noen av oss syntes faktisk det er koselig og gøy med små barn!

Jeg har både en 19-åring og ei på 5 måneder og hver alder har sin sjarm. Når noen sier at de "vil bli ferdig med det" syntes jeg det høres litt trist ut.

[Gjest Sobril]

Når noen sier at de "vil bli ferdig med det" syntes jeg det høres litt trist ut.

Enig. Har aldri skjønt hvorfor folk sier sånn.

[Vera Vinge]

Her må man jo bare prøve å lytte til magefølelsen og ikke la seg styre av andres ønsker. Vi fikk to ganske tette, rett og slett fordi lysten var der, fordi vi ikke visste hvor lang tid det ville ta å få nr to og fordi vi ikke ville ha for stor aldersforskjell sånn at muligheten til å få nr tre ville være mer reell. Men syns vi har fått overraskende mange kommentarer på at det er tett med bare to år mellom, og at det blir slitsomt osv. Så langt (yngste sju uker) merker jeg nesten ikke at jeg har fått en til... Regner med at akkurat det endrer seg litt da. Men man vet rett og slett ikke hva slags barn man får.

[Gjest Trøffel]

Enig. Har aldri skjønt hvorfor folk sier sånn.

For min del så hadde ekstrem søvnmangel over mange måneder, isolasjon og fødselsdepresjon mye å si. Det første halvåret med førstemann var rett og slett grusomt, og det samme var fødselen. Husker at mannen min måtte smøre brødskiver og legge i kjøleskapet til meg om morgenen før han dro på jobb, ellers klarte jeg ikke å få i meg mat før han kom tilbake 10 timer senere Men baby nr 2 var jo helt normal og så herlig, så da fikk jeg en koselig permisjonstid jeg også

Syns man kan akseptere at alle er forskjellige, mennesker er babyer i 1 % av livet sitt så det må da være lov å ikke se på den tiden som den beste. Og egen alder spiller nok også ofte inn, jeg ønsket ikke å være en gammel babyforelder og det ønsket ikke mannen min å være heller. Og siden jeg allerede ble 30 det året vi fikk førstemann så hadde vi jo ikke all verdens med tid.

[Gjest Trøffel]

Her må man jo bare prøve å lytte til magefølelsen og ikke la seg styre av andres ønsker. Vi fikk to ganske tette, rett og slett fordi lysten var der, fordi vi ikke visste hvor lang tid det ville ta å få nr to og fordi vi ikke ville ha for stor aldersforskjell sånn at muligheten til å få nr tre ville være mer reell. Men syns vi har fått overraskende mange kommentarer på at det er tett med bare to år mellom, og at det blir slitsomt osv. Så langt (yngste sju uker) merker jeg nesten ikke at jeg har fått en til... Regner med at akkurat det endrer seg litt da. Men man vet rett og slett ikke hva slags barn man får.

24 mnd mellom mine. Eldste ble nettopp 3, yngste ble nettopp ett. Og vi har det veldig, veldig bra Som du sier så kommer det helt an på hva slags baby man får. Hadde vår enkle nr 2 kommet som nr 1 så hadde nok krisa vært fulminant når nr 2 kom til verden og vi ikke var vant til annet enn en vanlig baby, men det hadde nok vært krise uansett hvor gammelt eldstesøskenet var. Sykemeldt ble jeg uansett midtveis i første fødselspermisjon, og ute av stand til å ta vare på noe som helst. Heldigvis så gikk det over

[AnonymBruker]

Godt vi er forskjellige Her komprimerer vi heller bleieskift og nattevåk over en kortere periode enn å strekke det ut over langt flere år. Vi ser slik på det at uansett så må jo èn passes på, så da kan man jo like gjerne passe på to To fluer i en smekk liksom, hehe! Og så er det deilig at ungene kommer fort opp på samme nivå, kan byttelåne tøy og interesserer seg for de samme filmene, lekene og ferieaktivitetene (vi er nok ekstra heldige i forhold til det da, som har to av samme kjønn).

Alle må gjøre det som er best for sin familie, tror egentlig at de fleste er fornøyde med egne valg Og så er vi jo utrolig heldige som har hatt privilegiet til å velge aldersforskjell, det er jo dessverre ikke alle forunt.

Jeg synes det høres så fælt ut å si "to føyer i en smekk" i en sånn sammenheng.

Jeg ønsker faktisk å trives den tide. Barna er små og kjenne barna godt hver og en. Og for meg er det helt forferdelig at småbarnstiden skal bare bli borte i alt mas og tjas at det ikke blir nok tid til faktisk å kose seg sammen.

Dette er jeg litt redd for skal skje, hvis jeg får to tette.

Anonymous poster hash: 8584f...793

[AnonymBruker]

Saken er at folk stort sett er fornøyd med det som skjedde i deres familiesituasjon.

De som sier de er glade for liten forskjell, og de som sier de er glade for stor forskjell.

Det går jo ikke an å forestille seg den andre situasjonen da man ikke har hatt det.

I tillegg er det også litt filosofi ute og går og hva man selv synes er best.

Det er jo slik med barn at vi blir proppet fulle med informasjon, fra under graviditet, og for ikke å snakke om barsel og helsestasjon. Gjør vi alt vi blir fortalt? Nei. Vi tar ut det vi synes passer oss best, og bruker det i vår egen situasjon. Om man har hatt 2 år mellom barna vil man sannsynligvis si at det var helt perfekt, mens noen med 5 år vil si at de ikke angret på det og at det var fint.

Det går ikke an å diskutere hva som passer best, da det går på forskjellige plan som til slutt avgjør.

i tillegg til om man ønsker barn igjen raskt eller ei selvfølgelig.

Anonymous poster hash: f3c4e...7db

[AnonymBruker]

24 mnd mellom mine. (...)

2 år. Det er 2 år.

Ellers bra dere har det fint.

Anonymous poster hash: ad0c0...f37

[AnonymBruker]

For min del så hadde ekstrem søvnmangel over mange måneder, isolasjon og fødselsdepresjon mye å si. Det første halvåret med førstemann var rett og slett grusomt, og det samme var fødselen. Husker at mannen min måtte smøre brødskiver og legge i kjøleskapet til meg om morgenen før han dro på jobb, ellers klarte jeg ikke å få i meg mat før han kom tilbake 10 timer senere Men baby nr 2 var jo helt normal og så herlig, så da fikk jeg en koselig permisjonstid jeg også

Syns man kan akseptere at alle er forskjellige, mennesker er babyer i 1 % av livet sitt så det må da være lov å ikke se på den tiden som den beste. Og egen alder spiller nok også ofte inn, jeg ønsket ikke å være en gammel babyforelder og det ønsket ikke mannen min å være heller. Og siden jeg allerede ble 30 det året vi fikk førstemann så hadde vi jo ikke all verdens med tid.

Ts her:

Det er fint å høre erfaringene deres.

Det første halvåret med babyen var omtrent som Trøffel skisserer her. At man, med en slik opplevelse bak seg, ser på babytiden som noe man bare vil komme seg gjennom er ikke rart i det hele tatt.

Ja, det er trist at enkelte ikke klarer å kose seg med spedbarnstiden, men det kommer jo mye an på babyen også. Får du et barn med kolikk og ekstremt nærhetsbehov, er det bare tanken på "det går over" som holder en oppe. Akkurat det tror jeg at er vanskelig å virkelig skjønne dersom man bare har hatt "ukompliserte" babyer.

Jeg har aldri vært så på felgen som jeg var i den mest slitsomme perioden. Likevel vet jeg at det går over, så jeg regner med at en ny babytid vil gå bedre.

Jeg vet også at vi ikke MÅ få flere hvis vi ikke vil. Men dilemmaet vårt er at vi egentlig vil, vi er bare litt usikre på når. Alder på førstemann såvel som vår egen alder spiller inn her.

Anonymous poster hash: 0e987...f40

[AnonymBruker]

Enig. Har aldri skjønt hvorfor folk sier sånn.

Kan hende fordi babytiden faktisk er slitsom for mange, med fødselsdepresjon, baby som aldri sover, kolikk, forandringer man må takle som par, våkenetter etc? Kanskje ikke alle ønsker å strekke det ut over 20 år..?

Anonymous poster hash: e1451...dc3

[Gorgonzola]

Jeg tipper det stort sett er i huset som tar avgjørelsen

[AnonymBruker]

Jeg ble dypt deprimert i svangerskapet med nr 1, som resulterte i en stor fødselsdepresjon. Fikk mye hjelp, og etter 3 mnd fikk jeg plutselig morsfølelsen, helt overveldende. Etter kolikk og kiropraktor var han en engel, sov hele natta og var veldig blid og fornøyd. Så drømmen om en til kom ganske kjapt i grunn. Nr 2 satt på første forsøk, da første var 8 mnd. Hu blefødt en mnd for tidlig, så det er 15 mnd mellom dem. De er verdens beste venner, og verdens største fiender. De krangler og egler og sloss. Men de leker også kjempebra sammen. Den søskenkjærligheten er helt fantastisk, rett og slett. Hadde alltid en drøm om 3, men etter de to, og mye som skjedde i 2012, så la jeg det på hylla, men pga prevensjonskluss, ble jeg uplanlagt gravid i desember, og gikk mange runder med meg selv, om vi orket en til. Endte på at jeg behold, og da ble nr 3 født, 3,5år mellom eldste og yngste, og 2 år og 1,5mnd mellom de to minste. Det er veldig slitsomt nå de første årene, men jeg ville ikke vært foruten. Rett og slett en stor berikelse, selv med tålmodighetsprøve til tusen Jeg tenker som så at jeg nyter tiden nå, og at det vil bi bedre når de blir eldre

Anonymous poster hash: b9dd2...4c5

[Gjest Trøffel]

Jeg synes det høres så fælt ut å si "to føyer i en smekk" i en sånn sammenheng.

Jeg ønsker faktisk å trives den tide. Barna er små og kjenne barna godt hver og en. Og for meg er det helt forferdelig at småbarnstiden skal bare bli borte i alt mas og tjas at det ikke blir nok tid til faktisk å kose seg sammen.

Dette er jeg litt redd for skal skje, hvis jeg får to tette.

Anonymous poster hash: 8584f...793

Hehe, hvis du tror du får vanskeligheter med å bli godt kjent med barna dine om du får dem tett så er det like greit å la være ja Kan ikke akkurat si at jeg gjenkjenner problemstillingen men vi er jo alle forskjellige. Man må selv kjenne hva man har energi til i hverdagen. Kan for øvrig love deg at her koser vi oss masse hver eneste dag og vi ville aldri hatt det annerledes. Og slik tror jeg de aller fleste føler det, uansett aldersforskjell på barna. Ingen er like, heldigvis

Endret 20. april 2014 av Trøffel

[AnonymBruker]

Gutten vår er nå to år og tanken har slått meg at det kanskje er på tide å tenke på nummer to. Stadig flere av de i barselgruppa har fått nummer to eller er på vei til det, og rent logisk ser jeg det praktiske med å få barna såpass tett at de er fine lekekamerater for hverandre.

Men den store lysten er ikke der. Da gutten rundet året var det en del av meg som veldig gjerne ville begynne på nytt fordi vi hadde en så tøff spedbarnstid med førstemann: kolikk, fødselsdepresjon, knekk i forholdet (som vi har jobbet oss gjennom). Ulogisk kanskje, men jeg trengte å tenke at vi kunne "prøve igjen" sånn at vi kunne oppleve en litt av den babykosen også.

I dag tenker jeg ikke på det lenger. Det er ikke noe psykisk behov for nummer to, ikke noe instinkt eller babysyke. Det eneste er at jeg ikke egentlig vil at gutten skal vokse opp som enebarn.

Men samtidig vet jeg ikke om vi orker? Hverdagen nå fungerer endelig godt igjen, gutten sover bra og trives i barnehagen. Vi har akkurat begynt å føle at vi håndterer tilværelsen. Så hvorfor forstyrre det?

Åh, så vanskelig! Hvorfor fikk du flere barn? Var det stor overgang?

Anonymous poster hash: 0e987...f40

Overgangen fra 0 til 1 føltes som en naturkatastrofe. Overgangen fra 1 til 2 var mer som en lett bris

Anonymous poster hash: c4f9d...57e

[AnonymBruker]

Vi hadde et slitsomt første år med barn nr. 1 (eller for det meste meg siden jeg var mye alene med babyen). Det tok lang tid før jeg fikk lyst på et barn til, men plutselig kom det og jeg ble gravid da første var 3 år så det er akkurat 3 år og 9 måneder i mellom de. Det viktigste for min del var at vi var helt sikre på det valget, så vi tenkte minimalt på aldersforskjell og sånne ting.

Anonymous poster hash: 918b8...dde