Eponines dagbok

[Eponine]

Jeg og svigersøs kom på en ganske sprø ide når det gjaldt badet. Og begge var enig i at vi måtte ha lysekrone i det knøttlille badet.

Men jo, dette blir et skikkelig jentebad

Her skal det limes på perler og strass, og rosa maling og lysekrone skal til

Kan bli litt stilig om det blir skikkelig gjennomført da!

Ellers skal jeg over til min onkel og tante i dag, tante venter en liten en i slutten av september, og jeg gleder meg!

De har allerede en liten gutt på nå rundt et år, og han er så herlig!

[Eponine]

Mormor har bare blitt enda dårligere , og hun er ikke våken overhodet...

Fikk beskjed nå nettop om å komme ned etter at jeg hadde fått i meg en matbit, så nå stapper jeg i meg litt suppe før jeg drar ned. Sannsynligvis bare timer igjen

Pappa skal heldigvis være der for meg, akkurat som da Morten døde. Det er en betryggelse, for pappa er en helt enorm støtte i slike situasjoner. Han er samlet, sterk og empatisk når det kommer til dødsøyeblikk.

Men, det var jo sånn med Morten også når han døde, vi fikk beskjed om at nå var det like før minst 3 ganger før han virkelig døde..Tror jeg håper litt fortsatt på at hun bare skal våkne, åpne øynene og være i full form igjen Er så håpløst å håpe på slikt, for det kommer jo aldri til å skje. Men jeg har så lyst til å snakke med henne en siste gang

Savner henne stort allerede...

[Eponine]

Hun lever fortsatt...har alltid trodd at hun var sterk. Men nå er hun virkelig beinsterk. Jeg satt hos henne i hele går, og leste opp fra boken hennes "Når gud taler", den har vært med henne gjennom hele kreft forløpet. Hennes svoger som er pensjonert sogne prest leste velsignelse over henne pr telefon, og ba for henne. Hun fikk også hatt telefon røret inntill seg fra alle mulige telefoner fra forskjellig familie, søstern, nevøer, nieser osv.

Jeg er ikke kristen selv, men jeg er takknemlig overenfor kristendommen at den har gitt henne så mye håp, glede, styrke og fred i sinnet.

Det har vært , og er en hard kamp. I begynnelsen av januar så trodde vi jo at hun holdt på å dø der og da, hun var jo så utrolig dårlig. Men hun kom seg helt utrolig, og nå holder hun altså ut til alt overmål.

Men det er ikke helt greit det hele , for de gir henne jo ikke intravenøst.. og det syns jeg ikke noe om.. hun er ikke koblet til noenting. Er så utrolig redd for at hun lider! Jeg får ikke kontakt med henne, så jeg aner jo ikke.. Men hun får jo ikke i seg vann! og har ikke vært våken siden torsdag.. Jeg sa ifra til personalet/sykepleier i går, og hun sa at det var tøft å si det til pårørende, men at de ikke gir intravenøst til døende. De mente også at hun kom til å dø av andre ting enn tørste.. Så jeg sitter jo med den stakkars svampen som man dypper i vann og helt desperat prøver å få i henne noe vann, for jeg orker ikke tanken på at hun skal tørke ut. Min svigermor skal derfor ringe opp igjen nå, og prøve igjen å få henne på intravenøst. Det er jo helt inhumant, er det ikke? Syns det er grusomt at hun ikke får vann annet enn den svampen..

De sier at hun er hinsides og derfor ikke registrerer kanskje at hun er tørst, men hun reagerer jo på meg når jeg stryker henne over hodet, og hånden, og ser på meg. Så hun er jo på en måte tilstedet når hun reagerer på nærvær? Nei uff, jeg bare håper så inderlig at hun ikke lider.

Savner henne allerede, selv om hun fortsatt er i live, så får jeg jo ikke kontakt med henne og vet at jeg ikke får kontakt igjen. Hun er et herlig menneske, og jeg ser hvor heldig jeg har vært som ble oppdratt av henne og fikk vokse opp hos mormor. Det har alltid vært mye varme, mye kjærlighet og mye omtanke. Hun har hatt et tøft liv, men har alltid vært som en løve eller en tigresse. De kalte henne faktisk løve barnet når hun var liten fordi hun var så sterk. Ja denne utrolige styrken gir jo utslag den dag i dag, når hun uten hjelpemidler er i live og i halveis våken tilstand (utifra hva jeg tror) . Hun er jo faktisk 90 år gammel, og det er jo en ganske høy alder tross alt. Men alle sier at hun ser ut som hun er 60-70, og jeg er enig, for hun har jo ingen rynker nesten og ser så ung ut.

Men nå får jeg se å komme meg over dit igjen og starte dagen og bli hos henne i dag og håpe , bare håpe at hun får vann. Vi skal ihvertfall stå på utover dagen for å få tak i vann.

[Imax]

Ville bare innom å gi en liten Du må ha det tøft nå, det er helt sikkert. Og om mormoren din er 90 eller 60 har ingen ting å si, det som har noe å si er hva hun betyr for deg. Håper du får støtte av andre rundt deg. Vi her inne tenker på deg

[Gjest Mrs. Potter]

[Eponine]

Ville bare innom å gi en liten  Du må ha det tøft nå, det er helt sikkert. Og om mormoren din er 90 eller 60 har ingen ting å si, det som har noe å si er hva hun betyr for deg. Håper du får støtte av andre rundt deg. Vi her inne tenker på deg        

←

Tusen takk Imax klemmer tilbake

Det er sant det, det som betyr noe er hva hun betyr for meg, og det er mye. Men jeg er jo takknemlig over at jeg har fått vært henne så nære! Men savner henne massevis.

Takk igjen! Og det varmer!

←

tilbake! og takk

Da var det kapitelet over, veldig trist og rart, og tenker tilbake på alle minnene. Turene på bygdøy og huk, frognersetern, feriene til utlandet, juleaften. Fra barndommen, frokosten om morgen før skolen. Jeg var jo veldig heldig, for hun var alltid hjemme. Når jeg kom hjem fra skolen, kom jeg aldri hjem til tomt hus, mormor var jo hjemme som vanlig.

Hver gang jeg besøkte henne etter at jeg hadde flyttet for meg selv, så skulle jeg ALLTID ha frukt Uansett om jeg nettop hadde spist eller ikke, frukt MÅTTE jeg ha, for det var så sunt og det hadde vi alltid plass til selv om vi var overmette. Hun passet alltid på at jeg hadde sjerf, varme sokker, nok penger, var iherdig når det gjaldt utdannelsen min men støttet alltid mine utdanningsvalg. Det viktigste for henne var at jeg bare gjennomførte en utdannelse jeg likte Hun gjorde så mye for meg, hun var så varm i måten å oppføre seg på, kjærlig, omtenksom, selv om hun kunne være streng Men var bare streng når det var nødvendig

Men hun var veldig uttryksfull med tanke på å vise kjærlighet, hun viste det med hele seg. Og hun viste omtanke, kjærlighet og toleranse for alle mennesker, uansett bakgrunn, meninger, sosial status, relgion osv osv...selv de som gjorde henne galt viste hun kjærlighet for og forsto at de ikke hadde det så godt som førte til at noen var vanskelige.

Jeg virkelig virkelig likte henne så godt som person, såvel som at jeg var fryktelig glad i henne for alt det hun sto for og gjorde, og fordi hun var av mitt eget blod og familie

De siste tre dagene var jeg der omtrent dag og natt, bare hjemme avogtil for å koble litt av og gå på nettet og sjekke dagens. Holdt henne i hånden, strøk armen hennes, snakket kjærlig til henne. og hun holdt ut, sååå lenge, og var så utrolig sterk! Jeg er glad på hennes vegne, selv om jeg savner henne, så er jeg glad over at hun ikke lider mer. For lidelsen var tross alt den verste av to onder.

Men det er rart dette her, for 2 år siden var det tre mennesker som var mine aller aller aller nærmeste. Av typen, de jeg så hver dag og kunne være totalt meg selv med. og to av de er nå døde, min samboer og mormor. I tillegg er tre venner av familien i ung alder døde, så det har blitt mye med 5 dødsfall på 2 knappe år. Jeg håper inderlig at det ikke kommer fler på MANGE år..

En god ting som har kommet ut av det er jo at jeg er mye nærmere min far nå, vi har alltid hatt et litt sånn "fremmed" forhold, men nå har vi blitt mye mer nære. Og jeg er mye tryggere på å være meg selv foran han. Det er bra!

Jeg har jo også fått en helt annen holdning til livet, mer positiv rart nok. Men det har vel litt mer at bagateller og små stress blir så ubetydelig, og jeg har begynt å sette så iherdig pris på alt mulig rundt meg. Noen sier, det skal stor sorg til for å føle stor glede. Noen ganger lurer jeg på om det er sant, for jeg er mer lykkelig over gode ting nå enn før.

Til slutt..

Vi fikk det til, tror jeg.

Det jeg hadde bestemt meg for å bruke all min energi på de siste månedene, fra da jeg fikk vite diagnosen.

Kvalitetstid.

De to første månedene hun gikk inn i en slags krise i kreften, i begynnelsen av januar, var bare grusomme. Kaos. Vi fikk jo ikke hjelp, hverken smertelindring, pleie eller noe. Så jeg og mormor holdt på som bare det, og kjempet og kjempet. og vi fikk det lille miraklet, for de to siste månedene hun levde var hun i kjempeform! Selv om hun hadde en 14 dagers tid helt på slutten hvor det gikk raskt nedover.

Hun fikk to måneder med kvalitetstid så vi klarte det det vi ville klare, det hjelper å stå på og ikke gi seg!

[Eponine]

På tide og ta seg skikkelig sammen!

Merker at jeg liksom flyter inn i alt savnet og blir litt tiltaksløs av det hele, det er ikke helt bra, for jeg har en million ting å ordne. Papirarbeid, salg av gjenstader jeg ikke har plass til, begravelse får jeg hjelp til.

Det er jo en million ting i det huset også, hvor skal jeg gjøre av alt sammen? Det er jo minner.. alt sammen, men jeg har jo ikke plass til alt.

Jeg beholder de små tingene ihvertfall, som jeg har plass til. Så får jeg få unna resten. Er noen ganske fine ting der og, som jeg husker fra gjennom oppveksten.

Victorola stående grammofonskap, gammelt eld gammelt piano osv Var veldig glad i grammofonskapet, for vi hadde eldgamle plater og det var så rart å høre på stemmene til de fra tidlig 1900 osv. Det gamle pianoet prøvde jo jeg å lære meg å spille på i årevis, hadde tilogmed pianolærer, uten at det hjalp det spor Kanskje ikke så musikalsk av meg

Skal til pappa i dag og, han hadde bursdag i går , så i dag skal det feires

[Eponine]

Sliten. Men prøver så godt jeg kan å gjøre eksamens oppgave.

Ikke helt lett, for jeg har for mye å tenke på.

Jeg får gjøre det beste ut av det

Går og lurer på når det skal bli grønnt, savner det grønne mye nå

[Fakse]

Kondolerer med tapet av mormoren din. Selv om det virker som om du har blitt veldig klok ovenfor sorgen av de tapene du har lidt tidligere, vet jeg at du har det tungt og vondt nå. Det er akkurat som om man ikke klarer å sørge skikkelig før døden er et faktum, selv om man vet hvilken vei det går på forhånd. Det er fint og lese at du har klart å få noen gode stunder med mormoren din nå de siste månedene, og jeg er sikker på at det vil være med deg resten av livet. Håper du er flink til å ta godt vare på deg selv nå, og at du lar de som er rundt deg få lov til å gjøre det samme.

[Eponine]

Kondolerer med tapet av mormoren din. Selv om det virker som om du har blitt veldig klok ovenfor sorgen av de tapene du har lidt tidligere, vet jeg at du har det tungt og vondt nå. Det er akkurat som om man ikke klarer å sørge skikkelig før døden er et faktum, selv om man vet hvilken vei det går på forhånd. Det er fint og lese at du har klart å få noen gode stunder med mormoren din nå de siste månedene, og jeg er sikker på at det vil være med deg resten av livet. Håper du er flink til å ta godt vare på deg selv nå, og at du lar de som er rundt deg få lov til å gjøre det samme.

←

Takk for sympatien og varme ord fakse!

Du har rett i det du sier, at man ikke helt forstår det før det er over. For min del kom den aller verste sorgen dagen etter begravelsen. Da ble det hele så endelig liksom.

Savner henne noe veldig, og det kommer jeg nok til å gjøre mye videre. Er tomt og rart uten henne, og tar meg selv i å hele tiden skulle ringe henne, eller stikke hjemmom og høre om hun trenger hjelp.

Men, vi er to om det! Mamma har sin sorg hun og, og vi holder sammen, så vi er ikke alene om dette.

Videre har jeg og mamma bestemt oss for å stikke til kreta! Når vi først får spart opp noen penger og sånn da

Men tenkte at det kunne vært ålreit å komme seg litt bort før vi setter i gang med hele arvestyret, opprydning av hus og boder osv. Få tankene på avstand, fått planlagt litt videre.

Og siden våren lar vente på seg og så hadde det kanskje vært en god ide å få litt varme i kroppen Samt at min mor er ganske syk, det vil si det er hun alltid, men litt verre enn vanlig nå for tiden, sikkert naturlig, men hun trenger nok en pause hun også.

Svigerinnen skal flytte inn hit også iløpet av mai eller noe, så det er ting som må ordnes der og. Det er mye som skal ordnes Men får ta en ting av gangen tror jeg

[Eponine]

Konfirmasjon på søndag, så i morgen blir det å ta turen nordover til møre Gleder meg!

Blir hyggelig å se fars familien, og blir hyggelig å ta del i en familie feiring!

Er kusinen min som skal konfirmeres! :-D

Så nå har jeg pakket alt klart for en laaaang biltur, laptopen er med og noen dvder så jeg og brodern har noe å kikke på så vi ikke dåner av kjedsomhet i bilen!

Får smøre en skikkelig god matpakke også. Jeg mener, hva er lang biltur uten DEN deilige matpakka?!

Jeg snakker om matpakka man gjerne gafler i seg de første 30 minuttene man sitter i bilen

Ellers så er det jo en flott biltur, er mye pent å se på oppover i romsdalfjellene, hardanger osv.

God helg alle!

Det skal nok ihvertfall jeg ha

[Eponine]

Helgen gikk fint! Vi fikk så fint vær på den store konfirmasjonsdagen!

Alle var enige om at kusinen min strålte om kapp med solen der hun var stolt og bunadkledd med familie og venner samlet for den glade markeringen Det var i det hele tatt, en veldig velykket helg.

Tanten min hadde virkelig slått på stortromma, og hadde leid små feriehytter for familie langveis fra (slik som oss) , rett ved sjøen! Helt herlig å våkne om morgenen til yrende vår, sol og sjø rett utenfor døren

Vi holdt festen gående fra morgentimene i kirken og utover til sene kvelden til midnatt. Da var vi ganske slitne og konfirmanten selv sovnet utslitt på to spisestuestoler.

Bilturen var laaang, men ganske fin for det. Synet av trollveggen og romsdal fjellene er ikke å forakte. Men må innrømme at jeg var ganske nummen etter 9 timer

Nå håper jeg bare at våren spretter frem her også.

Sorgen er fortsatt ganske hard, veldig hard. Jeg merker at jeg sørger over dem begge samtidig. Kampen vi hadde for mormor før hun døde, den trigget frem så mye styrke, så når døden er et faktum ender man nesten litt sånn nesegrus ned i asfalten når alt er over. Savner Morten også, savner de stille nettene når vi bare lå og holdt rundt hverandre. Savner at han er her og trøster meg. Er så rart å være så slått ut av sorg, igjen. Jeg som allerede har gått igjennom sorgen over samboers dødsfall, sitter igjen med den rå sorgen over mormor. Hadde forventet at ting skulle gå lettere, hadde forventet at det ikke skulle bli like tøft. At det skulle bli som folk sa, at siden hun var gammel og syk så skulle det lette sorgen. Det letter kanskje sorgen, men ikke savnet.

Jeg klandrer meg selv fordi jeg reagerer så sterkt. Jeg har mistet alle besteforeldre, og jeg må ærlig innrømme at å miste de var absolutt ikke på langt nær like tøft, selv om jeg var jo veldig trist over deres dødsfall og. Så var det annerledes, det var en slags melankoli, men ikke denne typen sorg som nå. Mormor og jeg har alltid vært nære, jeg vokste opp sammen med henne, i perioder var det bare hun og meg som levde sammen som en familie. I lengre perioder var det mamma, mormor og meg, så i de siste 7 årene, morten, mormor, mamma og meg, som den nære lille familien. Mormor og jeg har alltid hatt mye kontakt, hver dag. Det er som om noe mangler i hverdagen.

[Eponine]

Nyter sola som har dukket opp her!

I dag er det full stor rengjøring her, pussing av vinduer , vasking av tak og vegger for det har ikke blitt gjort på et år, og ser at det er litt støvete Men når jeg er ferdig skal det bli så fint her

[Eponine]

Er så deilig med sommer :D Det grønne spretter frem, og da er jeg i mitt rette ess :D Deilig :D Fortsetter litt av vår rengjøringen i dag, hehe, når jeg først begynner så går jeg littegranne grundig til verks, da skal liksom hver krik og krok vaskes og det tar sin tid Fått tatt meg av kjøkkenveggene, baderommet er fullstendig rundvasket, alle kjøkkenskap, kjøkkenhyller osv er rene, samt veggene i gangen og stua Yay for langkoster

[Fakse]

Så flink du er som vasker! Det bure jeg også gjort, men her lever støvet en trygg tilværelse så langt...

[Eponine]

Takk fakse! Jeg rakk akkurat å ferdigjøre vårengjøringen før jeg ble liggende syk Var en litt tøff influensa også denne gangen, sikkert mye med pollen å gjøre. men på bedringens vei nå!