Kan man bli "frisk" når man er borderline?

[AnonymBruker]

Jeg har fått bukt med alle synlige symptomer, som alkohol- og rusmisbruk, selvskading og ukontrollert raseri. Jeg har kvittet meg med alt drama i livet og lever alene, for å øve på det. Det hjelper litt.

Men hodet mitt slutter ikke å spinne! Og jeg kjeder meg så det gjør vondt nå når jeg lever et rolig liv uten alt dette over. Dere vet jo hvordan det er.

Jeg har bedt om å få terapi igjen, og skal prøve å ikke stikke av denne gangen, men fullføre (noe som er typisk borderline).

Hva er din erfaring? Har du blitt bedre av terapi? Jeg regner ikke med å bli helt frisk, men slik det ser ut nå har jeg et liv i ensomhet foran meg.

Jeg er snart 40 år, singel og barnløs (jeg tørr ikke få barn). Jeg er lei av å ha det vondt og jeg er lei av min selvpåførte ensomhet.

Noen gode råd?

Anonymous poster hash: b2683...f92

[AnonymBruker]

Det kan nok være lurt med terapi hos en psykolog (spesialist) eller psykiater som kan mye om emosjonelt ustabil personlighetsfortyrrelse. Man kan også ha nytte av gruppeterapi (i tillegg). Det er mulig å gjøre noe med en del av trekkene, så de ikke er så sterke at de ødelegger livet. Noen klarer å bli helt bra, noen delvis bra, andre har behov for mer oppfølging. Om man er motivert for behandling, er jo det et bra sted å starte.

Anonymous poster hash: 495f1...272

[AnonymBruker]

Det er ikke svar på noe av det du spør om, men er du i form til å ha en hund? I så fall kan det nok gjøre underverker på psyken og humøret.

Anonymous poster hash: e7cb1...4ef

[AnonymBruker]

jeg reagerte bare veldig på overskriften din TS. "Kan man bli "frisk" når man er borderline". jeg vil bare fortelle deg en ting. du er ikke borderline, du har borderline. det er en stor forskjell kjære deg. og dette sier jeg ikke for å være negativ. det er bare viktig at du tenker at du ikke er borderline. det er diagnosen du har fått. du er et menneske, like verdig som alle andre

og til spørsmålet om du kan bli bra. du kan ihvertfall klare å bli symptomfri og leve som helt normalt med diagnosen borderline. jeg trur det er slik for veldig mange med slik type diagnose, at en trenger behandling og oppfølging flere perioder gjennom livet sitt. noen perioder har en det bra, og trenger ingen oppfølging. dette kan være på årsvis. også trenger litt oppfølging igjen, fordi en har fått tilbakefall, mens andre trenger tettere oppfølging.

trur du kan ha godt av å komme i kontakt med terapaut igjen, så du kan komme deg litt opp igjen. lykke til

Anonymous poster hash: d0ffe...6be

[AnonymBruker]

Det er ikke svar på noe av det du spør om, men er du i form til å ha en hund? I så fall kan det nok gjøre underverker på psyken og humøret.

Anonymous poster hash: e7cb1...4ef

Jeg hadde hund før, og jeg vet så alt for godt hva du mener, men jeg reiser så mye i jobben at det lar seg ikke gjøre nå. Har vurdert å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å låne en hund i ny og ne.

Anonymous poster hash: 2682a...749

[AnonymBruker]

Jeg hadde hund før, og jeg vet så alt for godt hva du mener, men jeg reiser så mye i jobben at det lar seg ikke gjøre nå. Har vurdert å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å låne en hund i ny og ne.

Anonymous poster hash: 2682a...749

Det høres ut som en god ide, og noe folka i DB ville satt pris på

Anonymous poster hash: e7cb1...4ef

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og fikk diagnosen i 20-årene. Da gikk jeg i terapi i flere år, men jeg synes bare alt ble verre av det. Istedenfor å virkelig ta tak i alt det som gjorde at jeg hadde det så vondt (traumatisk barndom), ble alt fokus lagt på diagnosen. Jeg ble til de grader sykeliggjort. Det resulterte i at hver gang jeg gikk inn i et destruktivt forhold (opplevde bl.a fysisk mishandling) så la jeg skylden på meg selv fordi jeg jo tross alt var "syk". Hadde psykologen snudd litt på det, og lagt mer vekt på ressursene mine og mine gode sider, tror jeg faktisk livet mitt hadde sett ganske annerledes ut i dag. Men jeg gikk ut av terapien med null selvtillit og svært lave tanker om meg selv.

For noen år siden ble jeg hardt skadet (impulsiv handling..) og etter det har jeg stort sett levd som en eremitt. Grunnet medisiner kan jeg ikke drikke alkohol (som før var mitt største problem), så den biten er i alle fall borte. Det er lite ytre drama i livet mitt ellers og. Det sies at veldig mange borderlinere blir "friske" med alderen, men jeg er nå ikke så sikker.. Jeg tror mer på at mange synlige tegn blir borte (rus, impulsadferd, "drama"), men for min del er i alle fall det indre livet stort sett det samme. Når det gjelder relasjonsproblemer, er de i høyeste grad til stede, men de gir seg andre utslag enn i ungdommen. Det er de enormt sterke følelsene som tar overhånd. Det samme gjelder evnen til å holde fast på noe. Mye kan nok styres med viljestyrke, og et regelmessig og rolig liv kan gjøre at det ikke oppstår så mye for følelsene å forholde seg til. Men innerst inne er grunnfølelsen den samme, og følelsene når det oppstår noe er stort sett de samme.

Jeg har gitt opp å ha et forhold. Det går bare ikke for min del i alle fall. Jeg lever et stille og rolig ytre liv og er ensom, med ytterst få relasjoner. Men jeg har dyr som jeg elsker og som elsker meg betingelsesløst. Det høres kanskje trist ut, men nå er det også den fysiske sykdommen som tar mye krefter for min del.

Som deg har jeg altså plukket bort det meste av det ytre, men i mitt indre er det kaos, tomhet og ganske dramatiske tilstander. Det er slitsomt, og jeg tror ikke noen som ikke virkelig har borderline i høy grad fatter hvor utmattende det er. Jeg bruker uendelig mye viljestyrke på å holde hodet over vann, ja bare på det å holde meg i live (er kronisk suicidal). Jeg anbefaler likevel at du ikke bruker mye tanker på selve diagnosen, men at du lærer deg selv å kjenne slik du er, og lærer å bli glad i deg selv slik du er. Det har jeg endelig greid etter mye kamp!

Det var litt om meg, men det er ikke dermed sagt at ikke andre kan ha nytte av terapi og kanskje medikamenter når det står på som verst. Da jeg ble diagnostisert var det ikke noe av denne åpenheten som er nå, og det var lite å støtte seg til. Jeg har jo levd med det i 25 år og har på en måte godtatt meg som jeg er.

Anonymous poster hash: 85ccc...4d7

[MajorasMaske]

For å svare på overskriften.
Nei man kan ikke bli helt frisk av borderline.

[Gjest Hyssingen]

Fikk diagnosen tidlig, så har vokst av meg mange av symptomene i takt med at modenheten, erfaringer og trygghet på meg selv økte etterhvert som jeg ble eldre. Så det eneste jeg faktisk sliter med i hverdagen nå er angst.

[AnonymBruker]

Er alle personlighetsforstyrrelser noe man må lære seg å leve med? Er jo flere typr?

Anonymous poster hash: 075fc...b87

[AnonymBruker]

Er alle personlighetsforstyrrelser noe man må lære seg å leve med? Er jo flere typr?

Anonymous poster hash: 075fc...b87

slik jeg fikk beskjed om når jeg fikk den ene personlighetsforstyrrelsen (har vist to), var at jeg er jo meg, uansett PF, eller ikke PF. så slik jeg skjønte det, så er det jo den personlighetstypen du har. og så fremt du ikke forandrer personlighetstype (noe jeg ikke trur går, Les; ikke trur), så vil jeg tru at en må lære seg å leve med personlighetsforstyrrelsen, men at du kan bli symptomfri, men at du kan få tilbakefall innimellom.

dette er noe jeg har forstått. ikke noe jeg vet helt sikkert. så ta det med en klype salt

Anonymous poster hash: d0ffe...6be

[AnonymBruker]

slik jeg fikk beskjed om når jeg fikk den ene personlighetsforstyrrelsen (har vist to), var at jeg er jo meg, uansett PF, eller ikke PF. så slik jeg skjønte det, så er det jo den personlighetstypen du har. og så fremt du ikke forandrer personlighetstype (noe jeg ikke trur går, Les; ikke trur), så vil jeg tru at en må lære seg å leve med personlighetsforstyrrelsen, men at du kan bli symptomfri, men at du kan få tilbakefall innimellom.

dette er noe jeg har forstått. ikke noe jeg vet helt sikkert. så ta det med en klype salt

Anonymous poster hash: d0ffe...6be

Jeg tror det er den riktige måten å si det på. Man lærer seg å leve med den personligheten man har.

Hilsen AB på 45 år.

Anonymous poster hash: 85ccc...4d7

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og fikk diagnosen i 20-årene. Da gikk jeg i terapi i flere år, men jeg synes bare alt ble verre av det. Istedenfor å virkelig ta tak i alt det som gjorde at jeg hadde det så vondt (traumatisk barndom), ble alt fokus lagt på diagnosen. Jeg ble til de grader sykeliggjort. Det resulterte i at hver gang jeg gikk inn i et destruktivt forhold (opplevde bl.a fysisk mishandling) så la jeg skylden på meg selv fordi jeg jo tross alt var "syk". Hadde psykologen snudd litt på det, og lagt mer vekt på ressursene mine og mine gode sider, tror jeg faktisk livet mitt hadde sett ganske annerledes ut i dag. Men jeg gikk ut av terapien med null selvtillit og svært lave tanker om meg selv.

For noen år siden ble jeg hardt skadet (impulsiv handling..) og etter det har jeg stort sett levd som en eremitt. Grunnet medisiner kan jeg ikke drikke alkohol (som før var mitt største problem), så den biten er i alle fall borte. Det er lite ytre drama i livet mitt ellers og. Det sies at veldig mange borderlinere blir "friske" med alderen, men jeg er nå ikke så sikker.. Jeg tror mer på at mange synlige tegn blir borte (rus, impulsadferd, "drama"), men for min del er i alle fall det indre livet stort sett det samme. Når det gjelder relasjonsproblemer, er de i høyeste grad til stede, men de gir seg andre utslag enn i ungdommen. Det er de enormt sterke følelsene som tar overhånd. Det samme gjelder evnen til å holde fast på noe. Mye kan nok styres med viljestyrke, og et regelmessig og rolig liv kan gjøre at det ikke oppstår så mye for følelsene å forholde seg til. Men innerst inne er grunnfølelsen den samme, og følelsene når det oppstår noe er stort sett de samme.

Jeg har gitt opp å ha et forhold. Det går bare ikke for min del i alle fall. Jeg lever et stille og rolig ytre liv og er ensom, med ytterst få relasjoner. Men jeg har dyr som jeg elsker og som elsker meg betingelsesløst. Det høres kanskje trist ut, men nå er det også den fysiske sykdommen som tar mye krefter for min del.

Som deg har jeg altså plukket bort det meste av det ytre, men i mitt indre er det kaos, tomhet og ganske dramatiske tilstander. Det er slitsomt, og jeg tror ikke noen som ikke virkelig har borderline i høy grad fatter hvor utmattende det er. Jeg bruker uendelig mye viljestyrke på å holde hodet over vann, ja bare på det å holde meg i live (er kronisk suicidal). Jeg anbefaler likevel at du ikke bruker mye tanker på selve diagnosen, men at du lærer deg selv å kjenne slik du er, og lærer å bli glad i deg selv slik du er. Det har jeg endelig greid etter mye kamp!

Det var litt om meg, men det er ikke dermed sagt at ikke andre kan ha nytte av terapi og kanskje medikamenter når det står på som verst. Da jeg ble diagnostisert var det ikke noe av denne åpenheten som er nå, og det var lite å støtte seg til. Jeg har jo levd med det i 25 år og har på en måte godtatt meg som jeg er.

Anonymous poster hash: 85ccc...4d7

TS

Tusen takk for det fine og lange svaret ditt, jeg kjente meg så igjen, i alle deler av det.

Jeg gikk i terapi ett år, men følte meg som du veldig sykeliggjort og jeg følte jeg prata i sirkel også, uten å få noen positive tilbakemeldinger. Diagnosen jeg fikk heller ikke før i etterkant, som epikrise. Jeg forsto jo at jeg var bordeline, og jeg skulle ønske at han kunne ha diskutert dette med meg. Jeg spurte han også om "hvordan" jeg kunne mestre dette, finnes det noen teknikker, noe jeg kan gjøre selv? Svaret jeg fikk var at: - dette er samtaleterapi og når du har pratet i 2 år, skal du ha funnet ut av det selv. Så jeg ga opp, for jeg følte meg bare enda verre. Og jeg tenkte: - jeg har en avhengighetsproblematikk og jeg vil ikke være avhengig av deg også!

Jeg som deg har også gitt opp å ha et forhold, for det gjør så uendelig vondt å være noen nær. Jeg behøver jo ikke forklare deg dette. Men jeg synes det er trist da, og klarer ikke helt å slå meg til ro med at det må være slik. Men kanskje det må det? En av de siste tingene min terapaut sa til meg var at jeg kunne ha sex, men ikke innlede forhold, og at det kunne være løsninga for meg. Dét gjorde vondt å høre, rett og slett fordi jeg trur han har rett.

Ja, hver våkne time er innsiden kaos, og jeg kjemper og kjemper, sorterer følelser og forsøker å identifisere dem. Som du sier, forsøker å holde hodet over vannet. Men nå er jeg iallefall bevisst dette, at dette ikke er normalt, at jeg må kontrollere meg og ikke miste fatninga, verken på negative eller positive følelser. Men det krever mye av meg, hele tiden.

Jeg har lest mye, artikler på nett og fagbøker, og jeg har funnet noen positive sider ved dette. Jeg er idealist, jeg har sterk rettferdighetssans og jeg elsker med en utrolig intensitet. Verden er jo svart-hvitt, ikke sant, og noen ganger gir dette meg ekstra driv. Jeg elsker de jeg elsker himmelhøyt og hater med hele meg de som jeg mener har tråkka på meg. Du har ingen mellomgir, sier både familie og venner, du må slappe av og ikke tenke så sort-hvitt, du må ikke lage en katastrofe av alt, du er så utrolig engasjert, du er så MYE! Men alle er overbærende og synes jeg er utrolig spennede, og det er jo noe....

Og jeg tror nok ikke jeg vokser det av meg, jeg har ikke merket noen forskjell de siste 20 åra, annet enn at jeg har blitt voksen og har kuttet alkohol og drama, slik som voksne gjør.

Jeg er veldig glad for at dere skriver til meg, det har vært en litt tung dag i dag, og jeg er litt motløs. Jeg har hatt veldig mye å gjøre i det siste og masse spennede har skjedd. Nå er alt rolig rundt meg, og hjernen begynner å spinne. Borderline Boredom....

Jeg har bestillt legetime, og skal be om atter en henvisning og gi det ett nytt forsøk.

Det er så rart, livet mitt er nesten perfekt det, gode venner, fin familie, god jobb, fin leilighet, penger har jeg også, god utdannelse, alt er på stell.....men ingen står meg nært og hode vil ikke la meg være i fred.

Anonymous poster hash: 2682a...749

[AnonymBruker]

Du har ingen mellomgir, sier både familie og venner, du må slappe av og ikke tenke så sort-hvitt, du må ikke lage en katastrofe av alt, du er så utrolig engasjert, du er så MYE! Men alle er overbærende og synes jeg er utrolig spennede, og det er jo noe....

Dette kjenner jeg meg utrolig igjen i! Det er dette folk har sagt til meg i alle tider. Familie har nok vært slitne opp gjennom av alt som har skjedd rundt meg for det har jo vært full fart og drama hele veien, men ellers har folk alltid hatt lett for å bli glad i meg. Og gutter/menn fort veldig forelsket.. Jeg tipper jeg er facinerende med alt mitt engasjement og tankevirksomhet og all overstrømmende, barnslige glede over små ting. Det er ikke noe som heter måtehold her i gården. Men så er det alt det andre.. når ting ikke er bra..

Borderlinere blir jo ofte beskylt for å være så dramatiske. Men sannheten er jo at ting oppleves svært dramatisk inni oss! Så det er jo ikke noe skuespill (eller overreaksjon i den forstand). Vi reagerer jo etter sånn det oppleves inni oss. Selv holder jeg jo også tilbake 90% av følelsene mine (som sinne, angst osv), og likevel oppleves det dramatisk for andre. Herregud.. det sier litt.

Det samme med å være manipulative. Det er en overlevelsesstrategi som trår i kraft rett og slett. Angsten for å "miste noen" er så sterk at den ikke er til å bære, og man gjør bortimot hva som helst for å unngå det.

Jeg blir lei meg av all denne stigmatiseringen. Jeg har nå levd med den psykologene kalte "høyeste grad av borderline" i 25 år og vil våge å påstå at jeg har gått gjennom livet som alt for snill med alle andre enn meg selv.. Det som har vært mest frustrerende for de rundt meg som har brydd seg om meg, har vært å være vitne til at jeg ikke har tatt vare på meg selv rett og slett. Det er jo også en måte å være selvskader på vet du, å gå inn i det ene forholdet etter det andre til menn som ikke har vært snill med meg. Det har jo vært mye sinneutbrudd og elendighet, men når jeg spør folk rett ut, så sier de at det vondeste har vært å se på hvor vondt jeg har det selv.

Så om borderlinere oppleves "dramatiske" på utsiden når de tar seg sammen (noe de fleste faktisk prøver å gjøre), skulle jeg ønske folk prøvde å tenke seg til hvordan det ser ut på innsiden. Slitsomt å holde seg oppreist i full orkan et helt liv..

Trøster meg som deg med at når jeg opplever det som er små gleder for andre så kan det synge av fryd inni meg og det kjennes som hjertet vil hoppe ut av brystet, og det er som det nesten ikke er til å bære, for det fyller hele hodet og kroppen og alt som er i hele verden.

kvinne 45

Anonymous poster hash: 49165...795

[AnonymBruker]

Du har ingen mellomgir, sier både familie og venner, du må slappe av og ikke tenke så sort-hvitt, du må ikke lage en katastrofe av alt, du er så utrolig engasjert, du er så MYE! Men alle er overbærende og synes jeg er utrolig spennede, og det er jo noe....

Dette kjenner jeg meg utrolig igjen i! Det er dette folk har sagt til meg i alle tider. Familie har nok vært slitne opp gjennom av alt som har skjedd rundt meg for det har jo vært full fart og drama hele veien, men ellers har folk alltid hatt lett for å bli glad i meg. Og gutter/menn fort veldig forelsket.. Jeg tipper jeg er facinerende med alt mitt engasjement og tankevirksomhet og all overstrømmende, barnslige glede over små ting. Det er ikke noe som heter måtehold her i gården. Men så er det alt det andre.. når ting ikke er bra..

Borderlinere blir jo ofte beskylt for å være så dramatiske. Men sannheten er jo at ting oppleves svært dramatisk inni oss! Så det er jo ikke noe skuespill (eller overreaksjon i den forstand). Vi reagerer jo etter sånn det oppleves inni oss. Selv holder jeg jo også tilbake 90% av følelsene mine (som sinne, angst osv), og likevel oppleves det dramatisk for andre. Herregud.. det sier litt.

Det samme med å være manipulative. Det er en overlevelsesstrategi som trår i kraft rett og slett. Angsten for å "miste noen" er så sterk at den ikke er til å bære, og man gjør bortimot hva som helst for å unngå det.

Jeg blir lei meg av all denne stigmatiseringen. Jeg har nå levd med den psykologene kalte "høyeste grad av borderline" i 25 år og vil våge å påstå at jeg har gått gjennom livet som alt for snill med alle andre enn meg selv.. Det som har vært mest frustrerende for de rundt meg som har brydd seg om meg, har vært å være vitne til at jeg ikke har tatt vare på meg selv rett og slett. Det er jo også en måte å være selvskader på vet du, å gå inn i det ene forholdet etter det andre til menn som ikke har vært snill med meg. Det har jo vært mye sinneutbrudd og elendighet, men når jeg spør folk rett ut, så sier de at det vondeste har vært å se på hvor vondt jeg har det selv.

Så om borderlinere oppleves "dramatiske" på utsiden når de tar seg sammen (noe de fleste faktisk prøver å gjøre), skulle jeg ønske folk prøvde å tenke seg til hvordan det ser ut på innsiden. Slitsomt å holde seg oppreist i full orkan et helt liv..

Trøster meg som deg med at når jeg opplever det som er små gleder for andre så kan det synge av fryd inni meg og det kjennes som hjertet vil hoppe ut av brystet, og det er som det nesten ikke er til å bære, for det fyller hele hodet og kroppen og alt som er i hele verden.

kvinne 45

Anonymous poster hash: 49165...795

Takk for nok et veldig fint svar, dette var utrolig godt for meg å lese, for jeg har aldri pratet med noen som har det som meg. Så jeg vil prøve det rådet jeg får i tråden om å forsøke samtaleterapi.

Selvskading kan være så mangt, ikke bare å kutte seg, noe jeg ikke har gjort så veldig mye av, for jeg har vært redd for arr. Men jeg har funnet andre måter, som å overdrive trening til det svir og gjør vondt og å jobbe alt for mye overtid helt til jeg stuper av utmattelse. Aller helst en kombinasjon. Når jeg var aktiv i idrett var jo dette en fordel, for jeg tålte alt og jeg var fryktløs. Smerte likte jeg, jo mer ondt jo mer følte jeg at jeg levde. Og alle mine arbeidsgivere elsker meg, for jeg er ustoppelig også her. Og veldig kreativ.

Jeg er bevisst dette nå, man det hender jeg "glemmer" av meg og kjører tempo igjen. Helt til jeg ikke klarer mer, og den vonde tomheten kommer snikende igjen.

Og selvsagt, de to siste forholda mine var forhold jeg ble mishandla i, fysisk og psykisk. Og jeg tok det på meg selv, selvsagt. Men jeg tenkte også at det var greit, for dette fortjente jeg og ikke minst dette kunne jeg, kjempe mot en mishandler. Jeg hadde det på en bisarr måte godt.

Og som du, "alle" blir forelsket i meg, og de har aldri møtt noen som meg, de blir så betatt av hvordan jeg er, og jeg er så spennede, men jeg er et mareritt å leve med.....og jeg går jo min vei til slutt også....

Så enten sliter jeg de snille mannfolka fullstendig ut, eller så ender jeg med en slem mann som slår meg...

Og ja, jeg kan hyle av glede, få gåsehud over hele kroppen av en sang på radioen, gløde når jeg blir engasjert, fryde meg stort over glade barn og dyr, bli så glad for småting at jeg hopper opp og ned og har ikke sjans å forhindre det, danse når solen skinner for livet er bare herlig!

Jeg skulle ønske jeg at jeg kunne fått leve sånn som jeg er, fritt, uten at noen sa at jeg er syk, at jeg slapp å holde igjen (det er jo det som gir meg angstanfall) og bare leve med alle følelsene utenpå. Og at følelsene mine kunne være akkurat så store de bare ville!

Jeg trur det hadde hjulpet meg.....

Men svaret ditt var så fint at nå føler jeg meg veldig mye bedre, og føler meg motivert for både å forsøke mer terapi, og som du sier, godta meg selv.

Takk fremmede menneske, du gjorde dagen min mye bedre og du vet at jeg mener det

Anonymous poster hash: 2682a...749

[AnonymBruker]

Takk for nok et veldig fint svar, dette var utrolig godt for meg å lese, for jeg har aldri pratet med noen som har det som meg. Så jeg vil prøve det rådet jeg får i tråden om å forsøke samtaleterapi.

Selvskading kan være så mangt, ikke bare å kutte seg, noe jeg ikke har gjort så veldig mye av, for jeg har vært redd for arr. Men jeg har funnet andre måter, som å overdrive trening til det svir og gjør vondt og å jobbe alt for mye overtid helt til jeg stuper av utmattelse. Aller helst en kombinasjon. Når jeg var aktiv i idrett var jo dette en fordel, for jeg tålte alt og jeg var fryktløs. Smerte likte jeg, jo mer ondt jo mer følte jeg at jeg levde. Og alle mine arbeidsgivere elsker meg, for jeg er ustoppelig også her. Og veldig kreativ.

Jeg er bevisst dette nå, man det hender jeg "glemmer" av meg og kjører tempo igjen. Helt til jeg ikke klarer mer, og den vonde tomheten kommer snikende igjen.

Og selvsagt, de to siste forholda mine var forhold jeg ble mishandla i, fysisk og psykisk. Og jeg tok det på meg selv, selvsagt. Men jeg tenkte også at det var greit, for dette fortjente jeg og ikke minst dette kunne jeg, kjempe mot en mishandler. Jeg hadde det på en bisarr måte godt.

Og som du, "alle" blir forelsket i meg, og de har aldri møtt noen som meg, de blir så betatt av hvordan jeg er, og jeg er så spennede, men jeg er et mareritt å leve med.....og jeg går jo min vei til slutt også....

Så enten sliter jeg de snille mannfolka fullstendig ut, eller så ender jeg med en slem mann som slår meg...

Og ja, jeg kan hyle av glede, få gåsehud over hele kroppen av en sang på radioen, gløde når jeg blir engasjert, fryde meg stort over glade barn og dyr, bli så glad for småting at jeg hopper opp og ned og har ikke sjans å forhindre det, danse når solen skinner for livet er bare herlig!

Jeg skulle ønske jeg at jeg kunne fått leve sånn som jeg er, fritt, uten at noen sa at jeg er syk, at jeg slapp å holde igjen (det er jo det som gir meg angstanfall) og bare leve med alle følelsene utenpå. Og at følelsene mine kunne være akkurat så store de bare ville!

Jeg trur det hadde hjulpet meg.....

Men svaret ditt var så fint at nå føler jeg meg veldig mye bedre, og føler meg motivert for både å forsøke mer terapi, og som du sier, godta meg selv.

Takk fremmede menneske, du gjorde dagen min mye bedre og du vet at jeg mener det

Anonymous poster hash: 2682a...749

Det jeg har markert har også jeg tenkt. P.g.a all min impulsivitet, naivitet og enorme kjærlighet (når jeg føler det) og sikkert også p.g.a min iboende selvforakt, så har mennesker gjort meg så mye vondt. Men fordi jeg har måttet "ta meg sammen" og "være normal", så har mye av den sårheten og sinnet jeg har følt, fått bli liggende inni meg.. Det har igjen ført til bitterhet. Noe jeg aldri i ungdommen trodde jeg skulle få oppleve, nettopp fordi jeg gråt så mye og agerte så sterkt.

Og jo eldre vi blir, jo mer "unormalt" blir det jo å gi uttrykk for alt det vi føler så sterkt på den måten som er naturlig for oss, ikke sant?

Måten jeg overlever på, er ved bl.a å skrive. Og så snakker jeg til meg selv.. Til "lille-meg" liksom. Lar "henne" få lov til å si akkurat hvordan hun har det, og så gir "henne" aksept og forståelse som ingen andre kan. Og når det stormer som verst, så holder jeg riktig godt om "lille-meg" i tankene mine! Skal ikke forundre meg om det finnes noe fancy "psykiatri-betegnelse" for det, men det bryr jeg lite om.

Jeg tror det er veldig, veldig viktig at vi øver oss på å være snill med oss selv så lenge vi er alene i alle fall.

Jeg kjenner meg også så utrolig godt igjen i det å kjøre på for hardt på alle felt, og hvordan det ofte blir feiltolket av andre som en positiv egenskap. Jeg har stort sett gjort det i alt. Jeg ble f.eks hardt skadet, og på opptrening ble jeg nærmest betegnet som et mirakel av alle fordi jeg trente meg så fort opp igjen. Sannheten er at jeg drev selvskading på min subtile måte.. Jeg presset meg selv så hardt til slutt at hele livet kun besto av smerte, hvilket ikke gjorde meg noen verdens ting, men til slutt stoppet kroppen rett og slett opp, fordi ingen andre hadde vett til å stoppe meg. Så i ytterste konsekvens kan det være skummelt.. Jeg er klokere nå, men det er fremdeles mye som gjenstår som du skjønner.

Til slutt vil jeg si at dyr ikke er noen dum idè. Jeg har en hund, og den relasjonen er 100% sunn og frisk! Han elsker meg akkurat som jeg er, og jeg har en uendelighet av tålmodighet med han. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har vært sint på han på 9 år, og da har jeg stort sett gått inn på et annet rom og rast litt der.. Det er mennesker som er problemet.

Det er så fint at jeg kunne brukes til å gjøre dagen din litt bedre! Og jeg vet du mener det. Takk også til deg for at du delte litt av din historie med meg. Det er så godt å vite at man ikke er helt alene. Varm til deg!

Anonymous poster hash: 49165...795

[AnonymBruker]

Jeg er helt sikker på at jeg også har borderline. har det eksakt som dere beskriver her, men jeg har ingen diagnose eller har intensjoner om å få det. Jeg bare prøver å unngå seriøse forhold, da jeg heller ikke fungerer i dette. Har også kuttet ut all familie, og sliter med alle typer relasjoner igrunn. Følelseslivet er et kaos, og jeg får noen sinnesutbrudd innimellom om jeg drikker alkohol når jeg har en dårlig dag. Irrasjonell oppførsel. Trener mye for å dempe aggresjon og kaos. Er 45 år, og har også grei utdannelse, grei jobb, hus, bil, båt, etc, så fungerer tilsynelatende. Men mye er tilsynelatende.

Anonymous poster hash: 302d4...cbb

[AnonymBruker]

Jeg er helt sikker på at jeg også har borderline. har det eksakt som dere beskriver her, men jeg har ingen diagnose eller har intensjoner om å få det. Jeg bare prøver å unngå seriøse forhold, da jeg heller ikke fungerer i dette. Har også kuttet ut all familie, og sliter med alle typer relasjoner igrunn. Følelseslivet er et kaos, og jeg får noen sinnesutbrudd innimellom om jeg drikker alkohol når jeg har en dårlig dag. Irrasjonell oppførsel. Trener mye for å dempe aggresjon og kaos. Er 45 år, og har også grei utdannelse, grei jobb, hus, bil, båt, etc, så fungerer tilsynelatende. Men mye er tilsynelatende. Anonymous poster hash: 302d4...cbb

Det er ikke sikkert. Selv om de med borderline ofte opplever relasjonsbrudd, så søker de i stor grad også relasjoner, og knytter seg tett og nært til dem som til enhver tid er nærmest.

Men du kan ha en annen personlighetsfortyrrelse. Det beste er jo å ta tak i problemene, så man slipper å ha det slik hele livet.

Anonymous poster hash: 495f1...272

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg ble "frisk" fra borderline. Jeg fikk nesten syv år i terapi, ganske intensivt. Samtaleterapi, gruppeterapi og kognitivterapi. Det lærte meg å leve med det, og jeg kan si at jeg nå lever et tilnærmet "normalt" liv, jeg studerer og har en liten jobb på siden. Jeg har samboer, fin leilighet, volvo, hund og katt

Jeg har gjort meg mange erfaringer, og vet nå hva jeg må unngå for å gå på følelsessmellene, jeg vet også hvordan jeg skal hjelpe meg selv når ting blir vanskelig.

Kroppen min har arr, og navnet mitt har et rykte, men jeg skammer meg ikke lenger.. Jeg har det faktisk veldig bra, selv om jeg er litt annerledes inni meg.

Anonymous poster hash: 48c1a...bc4