Har møtt veggen! Barndom, kjærlighet, traumer, nervøsitet og Nav.

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, men jeg skal prøve å være konkret.

Jeg er kvinne 23 år, og jeg har blitt oppvokst i en typisk dysfunksjonell familie. Helt siden jeg kom til verden har barndommen min blitt fulgt av mye alkohol, krangling, psykisk mishandling, og fysisk vold. Jeg har en far som har laget mye problemer for oss hele livet. Han er en veldig resurssterk mann med mye penger, og han er høyt respektert av de som ikke har levd under samme tak som han. Jeg vil også med hånden på hjertet fortelle at jeg har gode minner fra barndommen, og at jeg også ser på meg og broren min som heldig siden vi har reist mye, og har derfor sett kanskje mer en mange barn pga pappas gode økonomi.

Uansett, så har det seg slik at pappa ble oppvokst i en familie der alt handlet om alkoholmisbruk og galskap fra dag 1, og ingen av hans søsken inkludert han har klart seg bra i familieliv i ettertid pga sterke traumer, men de har klart seg veldig bra i forhold til jobb og penger. Nå har det seg slik at pappa alltid har behandlet mamma noe dårlig, og jeg kan huske at han har behandlet henne dårlig siden dag 1, og verre har det blitt med årene. Pappa har alltid vært sjefen i huset, og han bestemmer alt fra hvor vi skal på ferie, hvem vi skal være med, og hvor lenge vi skal være der. Vi har hele livet vært vant til å se på pappa som kongen i huset.

Jeg kan ikke huske en ferie der de ikke har kranglet foran meg og broren min, samt laget et helvete pga økonomi eller annet følelsesmessig mellom dem. Jeg husker at alle var så misunnelige på jeg og broren min siden vi alltid dro på sydenturer flere ganger i året, men sannheten var at jeg og broren min aldri gledet oss for vi viste hva som ventet oss på disse feriene. Jeg husker spesielt en gang, da broren min ikke var med til Syden og jeg var ca, 11 år. Mamma og pappa drakk seg så full og de gikk rundt i gatene og ropte og datt, samt kranglet mens jeg gikk etter de å skreik fordi jeg var redd og skjemtes over de. Når jeg gråt og fortalte pappa at jeg ville hjem, fikk jeg beskjed om å holde kjeft og jeg fikk beskjed om at jeg var en utakknemlig drittunge.

Jeg kan også huske at jeg som bare 5 åring våknet flere ganger til at huset var fult av mennesker, og at musikken ble spilt så høyt at jeg ble kjempe redd når jeg våknet. Når jeg gikk ut på stuen for å spørre om de kunne ta musikken lavere, fikk jeg bare beskjed om å legge meg igjen.. Dette er kun noe av det jeg husker, og broren min som dessverre har slitt enda mer en meg husker mer. Han har blitt slått av pappa flere ganger uten noe særlig grunn, men kun pga at pappa skal vise han at han er sjefen i huset osv. Jeg husker spesielt en påske da familien kom hjem fra Sverige, og jeg og broren min begynte å krangle fordi vi kjedet oss. Broren min var 16 år den gangen og var noe frekk i munnen som alle andre tenåringer, og plutselig reiste pappa seg fra sofaen og slo broren min slik at bror begynte å gråte. Jeg husker at pappa tok tak i han og slepte han opp trappen mens han blødde fra pannen, og pappa skulle gå inn på bade til mamma for å vise henne at broren min hadde fått bank, noe mamma "respekterte", samt godtok. Jeg husker at jeg fikk totalt panikk så jeg sprang ut for å hente hjelp, og det eneste jeg husket var at jeg sprang ut uten sokker og det var mye snø. Jeg husker spesielt at jeg sto i hagen og skrek mens jeg sto med føttene bar i en snødunge, og plutselig kom pappa springene etter meg mens han smilte. Jeg ble kjemperedd og veldig forvirret. Han satte seg på huk foran meg og forklarte at han ikke hadde slått broren min, og at jeg måtte slutte å overdrive hendelsen. Jeg ble derfor dratt inn, og noen timer etterpå kjørte pappa meg på bensinstasjonen for å kjøpe godteri til meg, noe jeg egentlig ikke ville ha, men han hadde vel dårlig samvittighet som vanlig. Det er også flere episoder som dette, men jeg vil ikke grave i gamle sår!

Broren min har vært veldig nervøs og skadet av dette i senere år, og i tillegg til dette så ble han aldri fanget opp av skole eller mamma og pappa da det viste seg at han hadde spesielle behov. Han fikk for noen år siden diagnosen Tourettes syndrom, og det tok mamma og pappa flere år og godta dette. Min bror bodde hjemme og pantet tomflasker samt levde et fattig liv uten at pappa eller mamma ga han noen støtte eller noe, og dette gikk så langt at han tok turen til Nav en dag og forklarte at han ikke klarte livet noe mer, og han han hadde lyst til å dø. Etter dette fikk han endelig hjelp av Nav, og faktisk så tok min far og ga han forskudd på arv til å kjøpe sin første leilighet med sin kjæreste. Jeg ble veldig glad når min far hjalp broren min med å kjøpe leilighet, for pappa han aldri gitt oss noe til tross for hans gode økonomi, så både jeg og resten av familien ble sjokkert da pappa hjalp til.

Som 16 åring begynte jeg å se realiteten i min egen familie. Jeg begynte å bli "voksen", samt se at familien min ikke var helt som den skulle være. Jeg fikk meg kjæreste, og han var det vakreste og tryggeste jeg hadde opplevd noen ganger i hele mitt liv så langt. Jeg husker at jeg prøvde å skjerme han mest mulig for min egen familie, da jeg rett og slett følte skam. Men han lå over hjemme hos meg natt til nyttårsaften da mamma kom springende inn på rommet mitt mens jeg og kjæresten sov, og hun sa jeg måtte hjelpe henne. Jeg sprang ut på stuen og jeg ble så sint jeg aldri hadde blitt før i hele mitt liv. Jeg så at pappa hadde slått mamma IGJEN, og han sprang etter henne i huset. Jeg husker at jeg ropte etter hjelp, mens jeg stilte meg foran mamma og fortalte han at jeg ikke klarte mer av dette. Mamma var full som vanlig og hun ville at pappa skulle slå henne mest mulig, slik at hun endelig hadde bevis på hvor psykisk mishandlet samt fysisk hun hadde blitt opp-gjennom årene. Men jeg klarte det ikke, så jeg tok tak i mamma og kastet henne ut og ba henne om å ikke være hjemme. Dette førte til at politiet kom på døren, samt at jeg ringte barnevernet. Jeg husker hvor mye jeg skjemtes over familien min, og jeg husker at jeg stengte ut kjæresten min fra livet mitt. Jeg ble så sliten og lei at jeg kastet han ut, og fortalte han at jeg ikke ville blande han inn i galskapen! Jeg har derfor vært mye sint på mamma fordi hun ikke har gått i fra han.

Jeg husker barnevernet samt politiet, de har vært flere ganger til oss opp-gjennom årene og enda bor mamma og pappa sammen. Når pappa møter personer som er i politiet samt andre autoritære mennesker så forvandler han seg til en veldig snill mann, og jeg kjenner han da ikke igjen.. Det skal også sies at han aldri har bedt om unnskyldning til mamma eller meg, og broren min. Og vi er veldig vant til hans skiftende impulsive humør, så vi har lært gjennom mange år hvordan vi skal takle han. Han er veldig snill i bunn og grunn, men han er veldig skiftende i humør. Og han har alltid vært flink til å skylle på oss for alt uansett hva det måtte være, og han forteller ofte om den gangen han hadde en venn som var psykopat... Da jeg heller har tenkt at kanskje er det... Viktig å få med at han snakker dritt om nesten alle rundt seg, og han er flink til å trykke mennesker ned rundt seg, samt få meg til å mislike nesten alle fordi det ene og det andre! Spesielt faren til mamma er gal, og nesten alle hennes venninner er rare, så hun har nesten ikke kontakt med noen lengre.

Nå er jeg 23 år, og mye har skjedd siden barndommen og annet. Jeg har tidligere prøvd å forandre min far til en bedre person ved å melde inn familien på familievernkontoret, men pappa møtte dessverre aldri opp. Jeg har tilogmed pratet med han helt rolig og faktisk tryglet på mine knær over at jeg respekterer han med at jeg ikke respekterer han når han behandler mamma dårlig. Men dessverre så skjer det ingen forandring, og mamma og pappa fortsetter krigen. Nå skal det også sier at pappa har vært utro mot mamma 2 ganger som jeg vet om, og det er ikke lenge siden han fortalte meg at eneste grunnen til at han var sammen med mamma var pga oss.

Men jeg har kommet så langt nå at jeg ikke bryr meg om de skiller seg eller ikke, det eneste jeg vil er at begge to skal være lykkelige. Det skal også sies at vi har gode stunder når alt går på skinner, men vi vet aldri når det smeller så vi må alltid være på vakt. Derfor dro vi på hytten sammen for 2 uker siden, og dette resulterte i at mamma og pappa begynte å krangle igjen, og jeg igjen ble stilt i midten som vanlig. Jeg har sluttet å bry meg så jeg satt mesteparten av hytteturen med et headset på meg mens jeg drakk rikelige mengder alkohol. Denne hytteturen som egentlig skulle være en hyggelig familietur resulterte i at jeg og mamma måtte hjelpe pappa en hel helg og gjøre skikkelig mannfolk-arbeid, samt rydde/vaske ned en hytte. Hele hytteturen resulterte i at mamma ut-agerte samt drakk seg dritings og datt på et berg, noe som skremte meg skikkelig fordi hun fikk hjernerystelse.

Gjennom alt dette har jeg selv aldri fått noe særlig med oppbacking fra hjemmet når det har gjeldt utstyr til skole, samt fritid og dette ble jeg mobbet for under hele oppveksten. Ingen av mine venner skjønte helt hvordan pappa kunne ha så mye penger, når jeg og broren min alltid hadde gamle ski, sykler, og annet fritids-materialistiske ting. Men jeg tok meg aldri nær av ertingen eller "mobbingen", så jeg lærte å takle alt uansett hva det måtte være så jeg ble tidlig den "kule" jenta på skolen, noe jeg fortsatt er. Jeg har jobbet veldig hardt psykisk for å komme meg dit jeg er, da jeg i tillegg til en vanskelig oppvekst sleit på skolen pga sterke konsentrasjonsproblemer og lærevansker, noe som igjen ikke familien min gjorde noe med. Jeg begynte derfor veldig tidlig å jobbe slik at jeg kunne kjøpe meg ordentlig sykkel og slikt, og jeg var allerede i jobb som 14 åring.

Jeg ble derfor den sinte jenta som hang med gutta som resten av jentene var redd for, og jeg skal innrømme at jeg angrer på mye jeg har gjort og sagt i sinne til venner pga mye hat på innsiden jeg ikke kunne ha forklart... Dette resulterte i at jeg ble flink i boxing, og jeg begynte å gå kamper og jeg vant nesten alle! Og for første gang følte jeg meg skikkelig flink i noe. Jeg husker spesielt da jeg var vitne til at broren min fikk juling på en fest fra en ekkel type som hadde mobbet han lenge, jeg klarte ikke lenger å takle mer så jeg reise meg momentant og faktisk banket denne fyren så mye at han knakk nesa samt havnet på sykehuset og måtte sy 10 sting i bakhode fordi jeg hadde knust en flaske i hue hans!

Nå sitter jeg her som snart 24 år, og jeg har opplevd mye mer en mange på min alder.Jeg har mye ubevisst ansvar på skuldrene mine som å passe på broren min, samt passe på mamma. Jeg har fått diagnosen ADHD, men psykologer er fortsatt usikker på om jeg har det. Jeg tar medisiner og jeg er ikke så sint lengre. Jeg har jobbet veldig mye med meg selv, samt tatt opp fag noe som resulterte i at jeg kom inn på medisinutdanningen i Ungarn, men jeg trivdes ikke samt likte ikke fagene så jeg sluttet. Dette resulterte i at familien min kastet meg ut da jeg kom hjem, så jeg brukte opp penger fra lånekassen for å leve for samt flyktet til Brasil en periode å bodde til ei venninne. I Brasil møtte jeg den store kjærligheten som jeg fortsatt har kontakt med, og vi har allerede planlagt å møtes igjen. Unntak av det så har jeg store problemer når det kommer til menn, da jeg rett og slett ikke stoler på dem. Grunnen til at det ble slutt med exen er fordi jeg ikke stolte på han, men sannheten var at han elsket meg over alt på jord. Og i senere tid som nå har jeg også møtt en bra fyr, men jeg klarer ikke å stole på han heller. Så istedenfor å bli kjent med han har jeg bare sex med han, for å så stikke å ikke prate med han på lenge..

Pappa driver fortsatt på å manipulerer meg til at om jeg ikke blir lege, så blir han ikke like glad i meg osv men det har jeg klart å godta. Uansett, jeg brenner for musikk og kunst men det er bare tull som pappa alltid har sagt, selv om jeg kom inn på (LIPA), han har alltid klart å ødelegge for meg! Nå sitter jeg her utslitt og jeg bor igjen hjemme for en liten periode. Jeg har nå bestemt meg for at jeg trenger hjelp til å rydde opp i livet mitt, da jeg har regninger opp til årene jeg ikke får betalt. I tillegg til dette så har jeg fått sykmelding fra lege da jeg rett og slett er deprimert, og jeg skal i morgen muligens søke støtte fra Nav for en liten periode fordi jeg rett og slett ikke takler hverdagen her og nå.

Altså, dette ble et veldig langt innlegg men jeg lurer på om det er feil av meg å søke om støtte fra Nav en periode? Og er det noen som faktisk kan bli skadet av en slik barndom som jeg hadde, eller overdriver jeg? Jeg har jobbet hardt fra dag 1, og jeg er ingen lat person' men akkurat nå ser jeg ingen annen utvei.. Jeg vil ha noen å prate med! Føler meg virkelig ikke tatt på alvor når det kommer til rett på behandling osv, da tidligere psykologer har avsluttet terapien fordi jeg ikke sliter nok... Men sannheten er at jeg har slitt hele veien, men jeg har prøvd alt jeg kan og mer for å klare meg alene, men jeg får det ikke til dessverre. Noen som kan gi meg noen råd? Hva tenker dere om dette?

Takk!

Anonymous poster hash: 97524...e4b

[AnonymBruker]

Hei! Har du snakket med fastlegen om dette? Synes det ser ut som du har vært igjennom mye og båret (og fremdeles bærer!) mye ansvar på dine skuldre. Høres rart ut at psykologer mener du ikke sliter nok… Har du bedt om å bytte psykolog? Har fastlegen din sykemeldt deg er det jo for en grunn og da kan en pause absolutt være riktig.

Anonymous poster hash: 49eae...408

[anónimo]

Det høres veldig rart ut at du ikke ble tatt på alvor av psykologer, og jeg synes du skal be fastlegen din om å henvise deg (igjen?). Har du vurdert gruppeterapi? Jeg er tilhenger av de kommunale poliklinikkene, fordi de er nøye!

Du har opplevd utrolig mye fælt og du har mye å være sint for! Her er det noe som har feilet i systemet tenker jeg, både din bror og du skulle blitt tatt ut av hjemmet. Ingen kan være mer skadelig enn ens egne foreldre, og i slike tilfeller er det typisk at barna tar på seg ansvar, føler skyld og undervurderer omfanget av skadene, fordi det har jo vært fine stunder også, som du skriver. Men hva veier mest? Du har tatt på deg mye ansvar, og det virker som om du fortsatt prøver å bedre situasjonen hjemme. Slutt med det! Du skylder ikke foreldrene dine en dritt, ikke din far, ikke din mor! De skylder deg, men sannheten er at du aldri vil få det du fortjener av dem, så du må gi slipp. Og den prosessen er lang, men det høres ut som du er på vei.

Jeg kjenner jeg er sint på dine vegne, og sånne som oss sine vegne- jeg er et løvetannbarn jeg også! Og det høres absolutt ut som du er et løvetannbarn, til tross for aggresjonen du beskriver. Og det er selvfølgelig lov og forståelig at du nå ønsker å trykke på pauseknappen, og søke støtte hos NAV. Jeg vil dog anbefale deg å snakke med fastlegen om ny henvisning til psykolog, der du sammen med terapeuten diskuterer hva slags metode som passer deg best, ikke nødvendigvis én til én-samtaleterapi. Du kan f.eks. ta med deg en kopi av innlegget ditt her, noe som viser at du mer enn nok kvalifisert. Fordi det er du!

Du trenger ikke å klare deg alene!

Endret 9. april 2014 av anónimo

[AnonymBruker]

Du har ikke hatt det lett. Du er utrolig flink som hele tiden står på og hele tiden prøver og vil det beste ut av alle situasjoner. Jeg kjenner meg litt igjen i det du sier, at du alltid vil ordne opp. Jeg var slik som deg, har ikke hatt det så lett selv. Har hatt flere samtaler med min mor og far og prøvd å ordne opp (orker ikke gå inn på hva det gjelder), men det slet veldig på meg psykisk. Men det du må forstå, som jeg endelig har forstått; er at de ikke kommer til å forandre seg. Du har kun mulighet til å forandre deg selv. Det er IKKE ditt ansvar å ordne opp mellom dem, det synes jeg at du skal la de to få styre på med. Har du lyst til å ofre livet ditt for to personer som mest sannsynlig aldri kommer til å forandre seg?

Du virker som en sterk person som har kommet så langt. Jeg råder deg til å FLYTTE UT, med en eneste gang. Få orden på ditt liv, og ikke prøv å ordne opp i deres. Hvis du ikke går videre kommer du nok aldri til å bli lykkelig. Gjør det du har lyst til, uten å bry deg om hva foreldrene dine mener. Hvis du ikke gjør det du selv vil, så kommer du til å angre på det resten av ditt liv. Og du må begynne å stå litt mer opp for deg selv mot din far. Tørr å si hva du mener. Det er det eneste du kan gjøre for at han kanskje vil respektere deg tilbake, eller innse hva han har gjort. Du har gjort det du kan...

Anonymous poster hash: 0ef57...a9e

[Vill]

Hei! Har sjølv ein far som skal vere kongen i huset. Eg har ikkje opplevd fysisk vold, men det trur eg min bror har. Pappa er karismatisk og flink til å snakke for seg, har god jobb og virker utad som ein veldig ok type.. Heilt til du bur med mannen.. Eg er veldig glad i pappaen min, han er tross alt mi far, men eg har slitt med å tilgi han for ting han har sagt og gjort. Psykologen min sa ein gang "Det er for seint å oppdra han. Det er ikkje din jobb." Det har hjulpet meg veldig, og no som eg bur for meg sjølv og ein time unna, så kan eg sette bedre grenser for kor mykje kontakt eg vil ha med han.

Mamma kom seg heldigvis ut av det då eg vart tenåring. Ho flytta ut, og har nettopp gifta seg med ein snill, morsom, omtenksom og flott mann!

Du har mykje å bearbeide, og det er ikkje flaut å ta ein pause. Snakk med fastlegen, få henvisning til ny psykolog, kanskje gruppeterapi eller eit kurs? Om du blir langtidssjukemeldt, så ta ein prat med nav. Dei kan kanskje også hjelpe deg med å få orden i økonomien. Lage nedbetalingsplan feks?

Ta ein pause der du tar vare på deg sjølv. Jobb med deg sjølv, ta ansiktsmaske og fotbad ein kveld, legg ein gøy farge neglelakk på tærne.. Gjør ting som gjør deg glad! Gå til behandling, få den hjelpen du trenger! Det er heilt lov! Begrens kontakten med foreldrene dine, dersom dei tapper deg for mykje energi. Evt bytt ut helgeturer og middagsbesøk med ein kaffi eller telefonsamtale.

Min far har forresten heile livet mitt sagt at "Ingeniør! Det er noko for deg! Det bør du bli!" Så eg trudde på det.. Men no er det sånn; alt anna enn ingeniør! Gjekk så lei av å høre det. Eg må gjøre det EG vil. Om eg vil bli lærar, drive med politikk, synge..! Ja, så må eg få lov til det!

Vi er voksne mennesker, og vi bestemmer over vårt eget liv!

[anónimo]

Jeg kjenner at det er så mye jeg vil skrive til deg, innlegget traff meg. Mye fordi jeg kjenner meg igjen, særlig i det å ha en manipulerende far og mor som er "offer". Pappa har gode sider, men han er også en manipulerende drittsekk, og mamma er ressurssterk, men hun lar seg faktisk manipulere! Er hun da et offer?

Jeg tror alle har lett for å tenke enten eller, men ja- det går an. Og så er det til syvende og sist det som veier mest.

Pappa vil ikke forandre seg, og jeg ivaretar de gode sidene hans- for min egen del, men minnes alltid de vonde, og lar ikke de gode unnskylde de vonde. Dette "begge deler" har jeg akseptert, men vil alltid jobbe med å akseptere. Jeg verner meg selv! Samme med mamma: Hun er faktisk ikke et offer, og det er ikke en dritt jeg kan gjøre for å få henne til å innse det faktum. Jeg forstår meg virkelig ikke på henne, og jeg aksepterer det at jeg aldri vil forstå- eller jobber kontinuerlig med aksept av manglende forståelse. Hun er ikke hjelpeløs!

Men herregud for en deig av motstridende følelser, rett og slett et kaos, som jeg nå i en alder av 29 år begynner å bli vant til. Noen dager er verre enn andre! Jeg har dog valgt å ikke bare distansere meg følelsesmessig, men også fysisk. Fortsatt kommer tanken snikende: Var det virkelig så ille? Men faen altså... det var faktisk det!

Sender deg en klem

Endret 9. april 2014 av anónimo