Så ensom er jeg, at jeg tenker de rareste tanker.

[AnonymBruker]

Det har seg sånn, at jeg har kun bekjente som venner. Jeg kan ikke snakke om ting som plager meg til familie, eller "vennene" mine.

Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg ble skadet. Som å bli påkjørt, knivstukket eller noe, bare for å få litt oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg finner "omsorg" i alkohol, snus, junkfood og piller. Jeg er kun 23.

Jeg ødelegger meg selv. Helt ærlig, så går livet mitt til hel... Jeg er et sosialt utskudd og awkward. Har ikke fått til mye i livet, fordi jeg ikke har tro på meg selv, og fordi jeg har slitt psykisk i mange år.

Har hatt et turbulent liv, og skal snart begynne i terapi. (problemet er bare det at det virker som om jeg ikke har lyst). Virker som om jeg egentlig bare vil legge meg ned for å dø. (slapp av moderator, jeg skal ikke ta livet av meg) Trenger bare å få følelsene mine ut et sted, fordi jeg får ikke til å gråte når jeg må.

Det er så vondt å være så ensom. Tenk at jeg har et ønske om å bli skadet, bare sånn at jeg iallefall får litt omsorg. Jeg føler meg annerledes, gal og en smule sprø. Tenk at dette er meg, at dette er mitt liv.

Har en trang til å sluke alle pillene jeg har, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Det er bare ekkelt å ha den trangen. Som om jeg ønsker å bare ta dem for morro skyld liksom...Jaja.

Anonymous poster hash: 0ca82...00e

[AnonymBruker]

Har vært der du er. Hadde ikke noen gode venner i den tida. Var ut og inn avpsykiatrisk og ble feil medisinert i mange år, noe som gjorde ting verre. Var selvskader i det skjulte, tok mye piller for å " glemme". Livet var som ditt, et helvete. Nav og leger ville etterhvert uføretrygde meg. Jeg følte de " ga" meg opp. Men jeg nektet. Jeg visste jeg hadde ressurser et sted.

Nå 11 år etter er jeg i fast jobb ( 80%) , har et enormt stort nettverk og til og med et par bestevenninner. Selvskadinga har jeg sluttet med for mange år siden. Ikke ruser jeg meg for å glemme lenger heller.

Jeg er fremdeles ansett som rar og sær men det har jeg slått meg til ro med. Og de som tidligere lo av mine rare interesser og måte å være på sier nå at det er beundringsverdig at jeg aldri prøvde å være noe annet enn det jeg var for å passe inn.

Jeg er nå riktig medisinert og livet har på en måte kommet i hakk.

Anonymous poster hash: 815d7...398

[Magnifique]

Kjære trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi du beskriver selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=593236&st=20#entry9782980 her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg vil også minne om Mental Helse:http://www.mentalhelse.no/ Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no

Lykke til!

Tråden stenges.

- Magnifique, moderator.

Endret 5. april 2014 av Magnifique