Venninne vil ta livet sitt

[Rhyth]

Jaa, du har nok rett i det at hun innerst inne ønsker hjelp.. Hun har desverre ingen voksne rundt seg hun kan snakke med. Dette er noe av det som gjør ting så vanskelig, at hun føler seg ekstremt alene fordi foreldrene ikke er der for henne slik hun ønsker.

Hva med psykologen hun går til eller noen hos bup? Har hun en fast kontaktperson hos bup? Jeg hadde god hjelp av ei hos bup på den alderen, var der og snakket om alt mulig og ikke bare det jeg slet med

[AnonymBruker]

jeg vil virkelig råde deg til å snakke med noen om det. ja. kanskje hun vil bli sur på meg deg nå i starten om du gjør det. men hun kommer til å være sjeleglad for at du tok kontakt med noen i ettertid. når hun begynner å få det bedre med seg selv.

det er ikke din oppgave å være behandler for hun. du er vennen hennes. en hun kan prate med, en som støtter henne. men du er ingen behandler for hun. du skal ikke trenge å føle at du har ansvaret for at hun lever. for det er du ikke utdannet til.

jeg håper du finner ut av hva som er best. og at hun får det bedre. masse lykke til

Anonymous poster hash: 4c781...9d4

[Meg12345]

Hva med psykologen hun går til eller noen hos bup? Har hun en fast kontaktperson hos bup? Jeg hadde god hjelp av ei hos bup på den alderen, var der og snakket om alt mulig og ikke bare det jeg slet med

Er nettopp dette jeg syns er vanskelig og prøver å få frem. Ja hun har en fast kontaktperson og mange som prøver å følge opp henne, men ingen når inn til henne og hun syns det er veldig ubehagelig å bli diagnosert i hytt og pine. Er redd for å si hva hun føler innerst inne, fordi det sannsynligvis fører til flere diagnoser og at flere folk kobles inn i livet hennes.

[Meg12345]

Dytter litt, jeg.. Fortsatt veldig usikker på hva jeg bør gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal ta kontakt med noen å fortelle det, (det kan jo hende de vet det, dessuten kan du helt sikkert ringe å snakke med dem/møte dem, uten at venninnen din vet det, så kan de fiske i venninen din på neste samtale å få det ut av henne selv, de er gode på slik) det er det hun ønsker innerst inne, hvorfor skulle hun ellers fortalt det? Dessuten er det ulovelig å ikke si noe, hvert fall om hun begynner å snakke om planer. Da kan du på samme måte som helsepersonell bli dømt for det i en evt. Rettsak.

Anonymous poster hash: 968f4...454

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal ta kontakt med noen å fortelle det, (det kan jo hende de vet det, dessuten kan du helt sikkert ringe å snakke med dem/møte dem, uten at venninnen din vet det, så kan de fiske i venninen din på neste samtale å få det ut av henne selv, de er gode på slik) det er det hun ønsker innerst inne, hvorfor skulle hun ellers fortalt det? Dessuten er det ulovelig å ikke si noe, hvert fall om hun begynner å snakke om planer. Da kan du på samme måte som helsepersonell bli dømt for det i en evt. Rettsak. Anonymous poster hash: 968f4...454

Enig i det du skriver, bortsett fra siste setning. TS kan ikke bli dønt for det i en rettssak. For det første er hun 16 år, for det andre kan man ikke som privatperson bli dømt for en annens selvmord.

Anonymous poster hash: 74b76...644

[Gjest Blomst83]

Si at hun må slutte å tenke på seg selv. Det å ha slike tanker er ekstremt egoistisk, og det vil ramme alle rundt henne om hun skulle finne på å fullføre det.

Si at du er nødt til å fortelle dette videre, både for din egen del som flyr rundt og føler at du må passe på henne og for hennes del som tydeligvis trenger å bli satt på plass.

Tidens dårligste råd. Jenta har det tydligvis tøft,og uten å gå i noe stor diskujson(ikke vits å spore av) så handler ikke selvmord om egoisme.

Endret 31. mars 2014 av Blomst83

[Gjest Blomst83]

Visste at alle ville foreslå dette, men nei, jeg tror ikke jeg skal snakke med noen voksne. Hun har fortalt det til tre venninner, så vi er flere som sitter med det. Hun har adhd og noen flere diagnoser, noe som gjør saken litt annerledes. Hun har allerede mange voksenpersoner rundt som vet at hun sliter(men ikke hvordan), og det vil for hennes del skape enda mere ubalanse i livet hennes hvis jeg sier noe. Jeg tror ikke det i alle situasjoner er det beste.

Hvorfor gjør det ting annerledes?Men jeg kan har vært den venninna som ville avslutte alt,og mine venninner kontaktet både moren min og psykologen min. Var jeg rasende da?Ja selvfølgelig,men de gjorde det rette.De gjorde det ekte og riktige venner gjør.

[AnonymBruker]

Du må rett og slett prate med noen. Husker selv jeg hadde en stor depresjon. Jeg sa flere ganger at jeg ikke trengte hjelp, men innerst inne betydde det "redd meg" på et annet språk. Jeg ville ha hjelp, men ville rett og slett ikke si det høyt.

Anonymous poster hash: 22667...2c4

[Cammomille]

Jeg gikk store deler av min ungdomstid hvor jeg bar på liknende historie og problematikk for en venninne. Det hele endte med at jeg selv datt av lasset. Det er nå jeg som sliter, masse. Hun har, heldigvis, kommet seg videre og er uten kontakt med meg i dag.

Det var som om jeg hadde ansvar for henne og hun sa hele tiden ting som at -"ikke si det til noen, da gjør jeg det" osv osv. Mener ikke nødvendigvis at din situasjon er som min, men jeg kunne ønske jeg hadde kontaktet noen voksne den dag i dag. Det er ALTFOR mye for en 16 åring å håndtere alene!!