Har en utagerende og hissig samboer med felles barn

[naturbarn]

Hvor skal jeg begynne.... Dette er mitt første innlegg. Jeg er så alene med mine problemer at jeg må dele med noen for å høre hva andre tenker.

Jeg har vært samboer med en mann i 11 år. Vi har tre barn sammen og bor i et hus vi har bygd sammen. Vi flyttet sammen veldig raskt etter at vi ble kjærester, alt for raskt. Alt gikk så fort og alt ble så alvorlig med en gang. Forholdet vårt har aldri vært rosenrødt, men vi har holdt sammen og komt igjennom mange vanskelig ting. Jeg følte tidlig at han hadde mange egenskaper som jeg så etter en mann.

Vi er enige om det meste av det som gjelder praktiske ting. Bortsett fra husarbeidet da, men han er enig om at jeg gjør alt for mye (men det blir med snakket). Vi kommer i fra noenlunde lik bakgrunn og mener mye det samme. Vi har mange felles venner som vi har det gøy sammen med og utad er alt som det skal være.

Jeg har aldri lagt skjul på at han er hissig. Han tenner på pluggene veldig fort, men roer seg fort igjen. Det største problemet er at når han blir sint så kan ting bli ødelagt. Han har ødelagt flere mobiltelefoner i sinne, solbriller, nattbordlamper (sikkert ti stk), nattbord, lekevogn til en av jentene, han har knust et bord når ungene så på (!) og han har ødelagt skjorter og t-skjorter i hopetall. Bøker fyker i luften, kopper blir knust +++++. Nå har ungene begynt å bli så store at de skjønner at han har hissig. De hyler av redsel når han er slik som han er. Og det har selvfølgelig eskalert til flere unger vi har fått. Jeg har i flere år vært alt for snill med han bare fordi han ikke skal bli sint. Jeg kjenner på stemninen og lager f.eks mat til han for avledning. Vi har en gutt på 4 år som gjør nesten det samme. Han kan si til faren at han er så fin bare fordi han skal bli blid igjen. Sånne ting gjør at klumpen i magen vokser mer og mer. Unger skal ikke leve sånn.

Faren kan bli kjempesint på barna fordi de bråker eller er ulydige. Vi er blitt mer og mer uenige om hvordan vi håndterer konflikter fordi han er så streng. Barna er ikke gamle, den eldste er 6 år.

Jeg merker jeg pakker inn alt jeg skal si til han. Jeg må alltid tenke meg om før jeg formulerer ting som kan oppleves som litt vanskelig eller personlig. Jeg merker jeg forsvinner mer og mer fra den personen jeg en gang var.

Flere ganger i sinne har han gjort det slutt, sagt han orker ikke mer og han skal flytte. Både fordi jeg har gjort noe han ikke likte, men mest fordi barna "tar livet av han". Han blir fort blid igjen (noen timer) og da mener han ikke noe av det han har sagt. Han er lei seg for det han har gjort, får dårlig samvittighet og er snill i flere dager for å bøte på det som har skjedd. Men da har luften av meg gått ut og jeg er bare mer fortvilet fordi vi aldri kan snakke ordentlig om det. Han bare fortsetter livet som ingenting har hendt.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått pga han, og jeg måtte etterhvert stenge følelser ute. Det gikk utover barna. En dag tok jeg et oppgjør, ca 1 år siden, og lot følelsen komme. Jeg elsker barna mine,men ikke han. Vet ikke om jeg noen gang har gjort det. Utageringen har hindret meg, alt annet med han kan jeg leve med og akseptere.

Det er så utrolig trist å komme til den konklusjonen at jeg ikke orker mer. Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp med han uten at alt blir min feil og jeg vet ikke hva f.eks moren min ville ha sagt. Hun er en person jeg kan betro meg til, men jeg har aldri sagt hva som egentlig foregår hjemme. Hun vet han er hissig, at jeg sliter meg ut med hus og barn fordi han gjør mindre enn det han burde osv, men ikke hva jeg føler. Hun har en filosofi på at man skal holde ut, at gresset ikke er grønnere osv... Jeg er skilsmissebarn selv og er nok preget av det på den måten, men jeg ble ikke mer ulykkelig fordi foreldre mine ble skilt. Jeg har hatt et bra liv.

Så spørsmålet mitt er, er jeg helt på bærtur? Burde jeg gjort noe mer for å hindre samlivsbrudd? Dette er min versjon av saken. Han mener jo selvsagt at jeg ikke alltid er like enkel heller osv, men dette er reelle opplevelser og det kan jeg snart ikke lenger holde ut med. Jeg føler meg så alene, jeg håper noen har noen ord å dele med meg. Kanskje det er andre med samme erfaring?

[Lars1009]

_{Det hadde jo vært greit å høre hans side av saken. Kanskje du har en egen evne til å trykke på alle knappene hans, og også gjør det til stadighet (les: bitch). Hvis så ikke er tilfelle og han har lyst til å leve med deg må jo han jobbe med sinnet sitt med tilhørende resultater. Ellers høres det jo ut som skillsmisse ikke er helt feil her.}

[Gjest Violetta]

Her må du ta ansvar for barna dine. Han må flytte, ta konsekvensene av sitt eget temperament. Barn har ikke godt av å gå gjennom barndommen på nåler. Det er ditt ansvar som mor å sørge for at dine barn har en trygg og god oppvekst.

[Gjest Violetta]

_{Det hadde jo vært greit å høre hans side av saken. Kanskje du har en egen evne til å trykke på alle knappene hans, og også gjør det til stadighet (les: bitch). Hvis så ikke er tilfelle og han har lyst til å leve med deg må jo han jobbe med sinnet sitt med tilhørende resultater. Ellers høres det jo ut som skillsmisse ikke er helt feil her.}

Er mannens manglende kontroll på seg selv hennes ansvar?

[Gjest Haaploes]

Enten må han få hjelp (eksempelvis http://atv-stiftelsen.no/ eller http://www.bufetat.no/familievernkontor/), eller så må du gå. Eventuelt en kombinasjon: ta med barna, flytt, si at dere kan snakke sammen når han har fått hjelp.

Dette her går ikke - du må gå foran med et eksempel for barna dine. Du vil ikke at de skal vokse opp og tro at det er sånn et samliv skal være. Jeg håper du finner den styrken du trenger, og jeg håper moren din klarer å se at dette er det beste for deg.

[Betasuppe]

Forferdelig.

Det som skjer nå, er at barna blir utsatt for psykisk mishandling. Det er like ille som fysisk. Be han slutte med utbruddene nå. Hvis det er et utbrudd til, så flytt.

[Biloba]

Han må lære seg å mestre sinnet sitt og ikke la det hå urimelig ut over deg, og barna sine. Det er komplett uakseptabelt ågjøre ungene sine utrygge for å få utløp for egne følelser. Han er også deres forbilde og utsetter dem for risiko for å bli utagerende selv eller gå inn i destruktive og evt voldelige forhold som voksne.

Du har ikke klart å få ham til å endre seg. Gi opp å forsøke å klare det selv. Få ham til å skaffe seg hjelp. Hvis han nekter, gå fra ham og beskytt barna dine. Vurder å fortelle de aller nærmeste hvordan ting er, så står du ikke alene om kravet om endring.

Han er antagelig ikke psykopat, men har en dysfunksjonell måte å håndtere sinne på. Han må gå veiledning til teknikker for å kontrollere seg selv og utvikle nye handlingsmønstre på. En start kan være at dere avtaler at han skal gå ut når han blir sint, og at dere har et tegn eller kodeord som du kan bruke hvis du ser st han er i ferd med å tippe, før han ser det selv. All endring krever at han virkelig vil det selv.

Du må også endre deg, for din tilpasningsevne og gode vilje er med på å holde denne atferden hans mulig å kombinere med familieliv.

[kari2]

Moren din har vel ikke noe hun skulle sagt, da hun er skilt selv. Mange barn får det bedre som skilsmissebarn enn når de bodde hos begge foreldre. Dette høres ut som en utrygg situasjon for barna. Det høres ut som du har tatt en avgjørelse allerede. Noen barn ender opp med å bebreide den forelderen som ikke gikk, også..

[Gjest Lille-pus]

Klarer han, når sinnet har lagt seg, å selv se at hans barn har lagt seg til et handlingsmønster som er preget av å blidgjøre pappa så han ikke blir sint?

Kanskje dersom han klarte å se at de barn han er far til faktisk har endret sitt handlingsmønster i bekymring for at 'pappa skal bli sint', så ser han at han må ta tak i og lære å mestre sinnet sitt?

[Gjest Coolaid]

Den oppførselen viser at han ikke klare å formidle følelsene sine gjennom ord. Han er et forbilde for barna og skulle vært en trygghet for familien sin. Han trenger hjelp med sinnet sitt for å være en bra pappa. Uansett om dere skal skilles eller ei, kan dere få hjelp av et familievernkontor eller noe?

Uansett, konklusjonen er at så lenge du føler du må skjule hans adferd så er det noe gale med den.

Endret 25. mars 2014 av Coolaid

[Gjest]

Barna og du utsettes for regelrett psykisk misshandling.

Har du noen mulighet til å dokumentere dette? Slik at man kan vise det til han eller andre i ettertid?

Du har kanskje nok med å dukke for flygende gjenstander?

Har han noen gang lagt hånd på deg eller barna?

Mulig du kan få hjelp via barnevernet?

Ungene dine blir sakte med sikkert ødelagt for livet her, og noen må faktisk gripe inn.

Du har det ikke bra, og når du kommer ut av den situasjonen du er i rissikerer du å gå lenge før du får det "OK" igjen, for du har presset deg selv alt for langt, og svelget mange følelser for å overleve hverdagen.

[AnonymBruker]

Dette er materiell og psykisk vold. Barna tar skade av det og det er din jobb å verne dem fra dette. Snakk med fastlege, fvk og kanskje barnevern dersom han blir vanskelig mtp brudd og samvær.

Jeg gikk fra mannen men pga dette inkl fysisk vold. Det er kjempevanskelig, men helt nødvendig for å trygge barna. Samt vise dem at slikt ikke hører hjemme i et parforhold.

Anonymous poster hash: 80cce...c72

[Invicta]

Så spørsmålet mitt er, er jeg helt på bærtur? Burde jeg gjort noe mer for å hindre samlivsbrudd? Dette er min versjon av saken. Han mener jo selvsagt at jeg ikke alltid er like enkel heller osv, men dette er reelle opplevelser og det kan jeg snart ikke lenger holde ut med. Jeg føler meg så alene, jeg håper noen har noen ord å dele med meg. Kanskje det er andre med samme erfaring?

Nei, du er ikke på bærtur når du ønsker å bryte ut av forholdet.

Nei, du burde ikke gjøre mer for å hindre samlivsbrudd.

Det spiller ingen rolle hvorvidt du er "enkel" eller "vanskelig", skriking, ødeleggelse og ukontrollert sinne er uakseptabelt. Han er ikke fire år. Hvis han synes du er ugrei å ha med å gjøre, styrker det bare argumentene for å gå hver til sitt - hvorfor skal han jobbe noe med egen oppførsel om han mener det er din feil?

Du har bare ett liv, og det har ungene dine, også. Vil du "holde ut" eller vil du ha det godt ?

[naturbarn]

Takk for alle svar, det setter jeg stor pris på.

_{Det hadde jo vært greit å høre hans side av saken. Kanskje du har en egen evne til å trykke på alle knappene hans, og også gjør det til stadighet (les: bitch). Hvis så ikke er tilfelle og han har lyst til å leve med deg må jo han jobbe med sinnet sitt med tilhørende resultater. Ellers høres det jo ut som skillsmisse ikke er helt feil her.}

Hans side av saken er blant annet at han er sliten, mye å tenke på, lite søvn og unger som krever mye. Vi har lite tid til oss voksne alene osv osv. Jeg er nok ingen bitch, men en som har vært alt for ettergivende for at huset skal være rolig å bo i. Jeg har foreslått tidligere at han bør oppsøke noen for kontrollere sinnet, men det var som å tenne bensin på bålet...

Han må lære seg å mestre sinnet sitt og ikke la det hå urimelig ut over deg, og barna sine. Det er komplett uakseptabelt ågjøre ungene sine utrygge for å få utløp for egne følelser. Han er også deres forbilde og utsetter dem for risiko for å bli utagerende selv eller gå inn i destruktive og evt voldelige forhold som voksne.

Du har ikke klart å få ham til å endre seg. Gi opp å forsøke å klare det selv. Få ham til å skaffe seg hjelp. Hvis han nekter, gå fra ham og beskytt barna dine. Vurder å fortelle de aller nærmeste hvordan ting er, så står du ikke alene om kravet om endring.

Han er antagelig ikke psykopat, men har en dysfunksjonell måte å håndtere sinne på. Han må gå veiledning til teknikker for å kontrollere seg selv og utvikle nye handlingsmønstre på. En start kan være at dere avtaler at han skal gå ut når han blir sint, og at dere har et tegn eller kodeord som du kan bruke hvis du ser st han er i ferd med å tippe, før han ser det selv. All endring krever at han virkelig vil det selv.

Du må også endre deg, for din tilpasningsevne og gode vilje er med på å holde denne atferden hans mulig å kombinere med familieliv.

Jeg har faktisk merket at vår eldste datter fungerer dårlig sammen med han. Han skriker og kjefter og hun gjør akkurat det samme. Jeg har opplevd at gutten har sparket i veggen etter at faren har vært sint. Jeg har tatt opp med han disse episodene og det går svært hardt inn på han. Han får dårlig samvittighet i dagesvis og han er fullstendig klar over problemet sitt. Men å få hjelp for det... der er ikke han i det hele tatt. Og du har helt rett, jeg tilpasser meg alt for mye.

Moren din har vel ikke noe hun skulle sagt, da hun er skilt selv. Mange barn får det bedre som skilsmissebarn enn når de bodde hos begge foreldre. Dette høres ut som en utrygg situasjon for barna. Det høres ut som du har tatt en avgjørelse allerede. Noen barn ender opp med å bebreide den forelderen som ikke gikk, også..

Moren min har ikke noe hun skulle ha sagt, men jeg vet hun støtter meg uansett. Men det er noe med at hun holder på at man aldri skal gi opp, og den praten orker jeg ikke. Men hun er en mor og har nok sett og tenkt mye mer enn hun gir uttrykk for. Jeg har vel egentlig tatt avgjørelsen, men jeg er redd for at vi ikke kan gjøre et brudd uten konflikter. Det er viktig for meg at vi samarbeider godt om barna, de er veldig små enda og kan ikke være talsmann for noen av oss.

Klarer han, når sinnet har lagt seg, å selv se at hans barn har lagt seg til et handlingsmønster som er preget av å blidgjøre pappa så han ikke blir sint?

Kanskje dersom han klarte å se at de barn han er far til faktisk har endret sitt handlingsmønster i bekymring for at 'pappa skal bli sint', så ser han at han må ta tak i og lære å mestre sinnet sitt?

Ja han klarer å se dette. Han er ingen dum mann og har veldig god selvinnsikt. Dessverre ser han bare ikke at det gjentatte sinnemønsteret ødelegger familien. Jeg har vel vært delaktig å la det gå alt for langt med å ikke sette foten ned for lenge siden...

Den oppførselen viser at han ikke klare å formidle følelsene sine gjennom ord. Han er et forbilde for barna og skulle vært en trygghet for familien sin. Han trenger hjelp med sinnet sitt for å være en bra pappa. Uansett om dere skal skilles eller ei, kan dere få hjelp av et familievernkontor eller noe?

Uansett, konklusjonen er at så lenge du føler du må skjule hans adferd så er det noe gale med den.

Jeg har foreslått tidligere at vi skulle ha oppsøkt hjelp for å håndterer store og små problemer slik at familien fungerer bedre, men igjen. Han er for stolt til å oppsøke hjelp.

Barna og du utsettes for regelrett psykisk misshandling.

Har du noen mulighet til å dokumentere dette? Slik at man kan vise det til han eller andre i ettertid?

Du har kanskje nok med å dukke for flygende gjenstander?

Har han noen gang lagt hånd på deg eller barna?

Mulig du kan få hjelp via barnevernet?

Ungene dine blir sakte med sikkert ødelagt for livet her, og noen må faktisk gripe inn.

Du har det ikke bra, og når du kommer ut av den situasjonen du er i rissikerer du å gå lenge før du får det "OK" igjen, for du har presset deg selv alt for langt, og svelget mange følelser for å overleve hverdagen.

Jeg trenger ikke dokumentere hva som har skjedd, han benekter ikke på det han har gjort. Jeg har aldri blitt slått eller følt meg truet, heller ikke barna. Heller har vi ikke måttet dukke for gjenstander i luften. Heldigvis for det, da hadde jeg flyttet på flekken. Grunnen til at det har gått så lang tid er at det alt fungerer så fint når han ikke er sint. Han er utrolig glad i barna og han hadde gått i døden for oss om han måtte. Han er utrolig god omsorgsperson når han ikke er sint, vi snakker fint sammen når det ikke handler om hans sinne, og vi ser likt på fremtid osv. Så man håper i det lengste at ting skal bli bedre, men når det bare blir det motsatte og det begynner og gå utover barna... ja da er det nok. Barna er det viktigste og det ser han og. Jeg må ta den vanskelige samtalen, men når og hvordan vet jeg ikke. Det er ikke mer enn en uke siden jeg sa at nå er det nok, jeg vil ikke mer. Men jeg tror ikke han tror på meg. Jeg må bare begynne i en ende og få han til å forstå.

Dette er materiell og psykisk vold. Barna tar skade av det og det er din jobb å verne dem fra dette. Snakk med fastlege, fvk og kanskje barnevern dersom han blir vanskelig mtp brudd og samvær.

Jeg gikk fra mannen men pga dette inkl fysisk vold. Det er kjempevanskelig, men helt nødvendig for å trygge barna. Samt vise dem at slikt ikke hører hjemme i et parforhold.

Anonymous poster hash: 80cce...c72

Glad du gikk fra mannen din, håper du har det bedre nå. Jeg er opptatt av at barna skal føle seg trygge og det er vel nettopp derfor dette skjer. Utrolig trist når man innser at man har sviktet seg selv og sine verdier over tid..

Nei, du er ikke på bærtur når du ønsker å bryte ut av forholdet.

Nei, du burde ikke gjøre mer for å hindre samlivsbrudd.

Det spiller ingen rolle hvorvidt du er "enkel" eller "vanskelig", skriking, ødeleggelse og ukontrollert sinne er uakseptabelt. Han er ikke fire år. Hvis han synes du er ugrei å ha med å gjøre, styrker det bare argumentene for å gå hver til sitt - hvorfor skal han jobbe noe med egen oppførsel om han mener det er din feil?

Du har bare ett liv, og det har ungene dine, også. Vil du "holde ut" eller vil du ha det godt ?

Jeg vil at barna skal ha det bra og jeg tror at dersom vi gjør det slutt nå kan vi ha en grei dialog meg og far. Jeg er selv oppvokst med foreldre som ikke snakket sammen og det vil jeg for all del unngå. Barna mine skal få slippe å velge hvem de skal feire jul med osv. Jeg vil at vi skal løse ting sammen. Lar jeg gå dette mye lenger kan konsekvensene bli verre på lang sikt. Jeg håper at vi slipper og selge huset, men at vi kan eie ting sammen for en kort tid. jeg vil ikke at barna mine skal bli pendlere. Jeg har gjort det selv i mange år og vet hva det vil si. Utrolig vanskelig dette.

Tusen takk for alle svar, vil gjerne høre fra flere. Jeg tenker på dette veldig mye og synest det er vanskelig å være så alene om det. Jeg har ikke sagt det til noen fordi alle kjenner han og jeg vil ikke at de skal tenke vondt om han når vi faktisk likevel er sammen. Det er så mye man tenker på. Økonomi, bolig, venner, familie.. alt henger sammen med alt. Men jeg vet det løser seg, fins tusenvis av eksempel på det. Det er vel bare til å brette opp armene.

[AnonymBruker]

Det er en gammel tråd, men jeg prøver meg likevel.

Dere som sier at Ts må flytte for å beskytte barna, det skal vel mye til før en far ikke har samværsrett? Og hvordan vil barna oppleve samvær dersom far er hissig der også?

Anonymous poster hash: 38efd...acc

[AnonymBruker]

naturbarn skrev (På 25.3.2014 den 19.43):

Takk for alle svar, det setter jeg stor pris på.

Hans side av saken er blant annet at han er sliten, mye å tenke på, lite søvn og unger som krever mye. Vi har lite tid til oss voksne alene osv osv. Jeg er nok ingen bitch, men en som har vært alt for ettergivende for at huset skal være rolig å bo i. Jeg har foreslått tidligere at han bør oppsøke noen for kontrollere sinnet, men det var som å tenne bensin på bålet...

 

Jeg har faktisk merket at vår eldste datter fungerer dårlig sammen med han. Han skriker og kjefter og hun gjør akkurat det samme. Jeg har opplevd at gutten har sparket i veggen etter at faren har vært sint. Jeg har tatt opp med han disse episodene og det går svært hardt inn på han. Han får dårlig samvittighet i dagesvis og han er fullstendig klar over problemet sitt. Men å få hjelp for det... der er ikke han i det hele tatt. Og du har helt rett, jeg tilpasser meg alt for mye.

 

Moren min har ikke noe hun skulle ha sagt, men jeg vet hun støtter meg uansett. Men det er noe med at hun holder på at man aldri skal gi opp, og den praten orker jeg ikke. Men hun er en mor og har nok sett og tenkt mye mer enn hun gir uttrykk for. Jeg har vel egentlig tatt avgjørelsen, men jeg er redd for at vi ikke kan gjøre et brudd uten konflikter. Det er viktig for meg at vi samarbeider godt om barna, de er veldig små enda og kan ikke være talsmann for noen av oss.

 

Ja han klarer å se dette. Han er ingen dum mann og har veldig god selvinnsikt. Dessverre ser han bare ikke at det gjentatte sinnemønsteret ødelegger familien. Jeg har vel vært delaktig å la det gå alt for langt med å ikke sette foten ned for lenge siden...

 

Jeg har foreslått tidligere at vi skulle ha oppsøkt hjelp for å håndterer store og små problemer slik at familien fungerer bedre, men igjen. Han er for stolt til å oppsøke hjelp.

 

Jeg trenger ikke dokumentere hva som har skjedd, han benekter ikke på det han har gjort. Jeg har aldri blitt slått eller følt meg truet, heller ikke barna. Heller har vi ikke måttet dukke for gjenstander i luften. Heldigvis for det, da hadde jeg flyttet på flekken. Grunnen til at det har gått så lang tid er at det alt fungerer så fint når han ikke er sint. Han er utrolig glad i barna og han hadde gått i døden for oss om han måtte. Han er utrolig god omsorgsperson når han ikke er sint, vi snakker fint sammen når det ikke handler om hans sinne, og vi ser likt på fremtid osv. Så man håper i det lengste at ting skal bli bedre, men når det bare blir det motsatte og det begynner og gå utover barna... ja da er det nok. Barna er det viktigste og det ser han og. Jeg må ta den vanskelige samtalen, men når og hvordan vet jeg ikke. Det er ikke mer enn en uke siden jeg sa at nå er det nok, jeg vil ikke mer. Men jeg tror ikke han tror på meg. Jeg må bare begynne i en ende og få han til å forstå.

 

Glad du gikk fra mannen din, håper du har det bedre nå. Jeg er opptatt av at barna skal føle seg trygge og det er vel nettopp derfor dette skjer. Utrolig trist når man innser at man har sviktet seg selv og sine verdier over tid..

 

Jeg vil at barna skal ha det bra og jeg tror at dersom vi gjør det slutt nå kan vi ha en grei dialog meg og far. Jeg er selv oppvokst med foreldre som ikke snakket sammen og det vil jeg for all del unngå. Barna mine skal få slippe å velge hvem de skal feire jul med osv. Jeg vil at vi skal løse ting sammen. Lar jeg gå dette mye lenger kan konsekvensene bli verre på lang sikt. Jeg håper at vi slipper og selge huset, men at vi kan eie ting sammen for en kort tid. jeg vil ikke at barna mine skal bli pendlere. Jeg har gjort det selv i mange år og vet hva det vil si. Utrolig vanskelig dette.

 

Tusen takk for alle svar, vil gjerne høre fra flere. Jeg tenker på dette veldig mye og synest det er vanskelig å være så alene om det. Jeg har ikke sagt det til noen fordi alle kjenner han og jeg vil ikke at de skal tenke vondt om han når vi faktisk likevel er sammen. Det er så mye man tenker på. Økonomi, bolig, venner, familie.. alt henger sammen med alt. Men jeg vet det løser seg, fins tusenvis av eksempel på det. Det er vel bare til å brette opp armene.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: 94601...50b