Alt ser så håpløst ut.

[AnonymBruker]

Føler at livet mitt (og jeg) er fucked up. For å ramse opp:

Jeg ble ferdig utdannet med mastergrad i desember. Har ikke fått jobb enda, og det ser ikke ut til at jeg får jobb i nærmeste fremtid heller. Det er fryktelig å ikke jobbe! Ikke har jeg penger, og heller ikke særlig givende dager.

Jeg er 28 år gammel og bor hos mamma og pappa. Flyttet fra studiebyen og inn i barndomshjemmet da jeg ble ferdig med masteren. Foreldrene mine er herlige, men jeg vil bo for meg selv, være voksen og uavhengig og komme i gang med livet. Vennene mine bor i andre byer, så jeg er mye sammen med mamma og pappa.

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep over flere år i barndommen. Dette preger meg hver eneste dag, og jeg hater meg selv og det som skjedde.

Jeg har aldri hatt kjæreste. Møter jo folk ofte (ikke nå mens jeg bor hos foreldrene mine da), men har aldri møtt en gutt jeg liker. Det er fryktelig å være singel, og jeg er livredd for å aldri få kjæreste.

Vennene mine bor som sagt i andre byer. I tillegg har de alle jobber og kjærester, som gjør at de stort sett er opptatt.

Det var noe av det. Livet mitt har ikke vært enkelt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke lykkelig, jeg har en vond følelse inni meg hele tiden. Og nå er det enda værre, fordi jeg har ingen mening med livet (jobb/studier, kjæreste osv).

Jeg føler meg som et barn. Jeg er 28 år gammel! Jeg skulle hatt en jobb. Jeg skulle hatt en kjæreste.

Det er fælt å si det, men jeg ser ikke lyset i tunellen. Vet ikke hva jeg ville med dette. Kanskje noen har vært i en lignende situasjon?

Anonymous poster hash: ae031...fd3

[AnonymBruker]

Først av alt :

Second: Hva har du mastergrad i? Kanskje du kan jobbe i en relatert jobb til du finner en som passer bedre til utdanningsnivået ditt? Du sier venner osv bor i andre byer; kanskje du også kan søke deg utover? Bli medlem i intresseklubber, treningssenter?

Du har ingen skyld i overgrepene som skjedde, og det at de preger hverdagen din som de gjør må gjøres noe med. Det er ikke sunt, både fysisk og psykisk, å gå og bære på slikt alene. Snakk med fastlege om terapaut? Finnes det krisesenter i nærheten? Dine foreldre? Det at du ikke har hatt kjæreste ser jeg som relatert til dine følelser om overgrepene. Jeg synes du bør takle overgrepene før du ingår i et forhold, da du sier de påvirker deg hver dag. Kanskje da det ligger og gnager i underbevistheten kan være en grunn for at du aldri har ingått i et forhold? Og slapp av, den dagen du møter en som det klikker med, glemmer du fort "forever alone" følelsen

Anonymous poster hash: f1f82...f2b