Silikon

[Tjs]

Jeg er jente på 19 år som har siden jeg var 15 spart til å ta silikon da jeg så og si alltid har vært misfornøyd med størrelsen på brystene mine da de både er små og veldig forskjellige. Er en 70A, så det er ikke i det største laget.

Da vi tikket 2014 hadde jeg klart å spart nok og bestilt time til operasjon. Står nå og er litt revet mellom det å skulle fortelle foreldrene mine om operasjonen eller ikke, da det nærmer seg operasjonsdato. Jeg luftet tanken for dem i Januar og fikk kun negativ respons og ingen forståelse for hvordan jeg føler meg. Tenker jeg er litt dum og umoden om jeg ikke forteller dem om dette, men er rett og slett litt redd for det de skal si da jeg har lett for og ta alt det negative til meg.

Kan dere som eventuelt sitter med erfaring når det kommer til dette temaet fortelle hvordan dere tok dette opp med foreldre? Hadde vært kjekt å høre fra eventuelle mødre/fedre der ute om hvordan dere ville ha ønsket å få høre om dette fra deres barn.

[AnonymBruker]

Jeg tok da jeg var 21 og har aldri fortalt mine foreldre. Tok ikke mye og har også gått opp litt i vekt, så det er ikke altfor synlig.

Et par ganger jeg har stukket hjemom har jeg gått uten BH og mamma har vel merket seg noe. Hun luftet det for min soster, som benektet det (selv om hun vet). Nå er det vel mer slik at hun vet dypest sett men det er noe vi ikke snakker om, det er elefanten i rommet - likt mange ting i min familie. Hun er dypt imot det.

Anonymous poster hash: 0e146...940

[AnonymBruker]

Hadde datteren min foretatt et slikt inngrep hadde jeg nok følt at jeg hadde mislyktes totalt som mor.

Anonymous poster hash: 764d2...e19

[AnonymBruker]

Selvfølgelig må du fortelle dette til foreldrene dine. Det er operasjon, ting kan faktisk gå galt og du bør være hos noen nærme ihvertfall de 2 første dagene.

Jeg opererte for 10 dager siden og luftet det før jeg skulle på konsultasjon. Mamma var jo kritisk og ville helst ikke at jeg skulle operere meg. Men nå har det seg slik at jeg hadde nesten 300 gram forskjell i puppene mine, så jeg hadde en hengepupp og en som var nesten flat.

Fortell dem hvorfor du ønsker å operere deg og hvordan du tenker resultatet vil bli.

Hvis de ikke har forståelse for noe slikt, så bør du også snakke med dem om det at de burde ha mer forståelse for hvordan kroppen faktisk kan påvirke selvfølelsen.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år og har tatt silikon.

Sa det til mamma ved middagsbordet og hun ble IKKE blid. Husker ikke helt hva hun sa, men det var noe sånt som "Nå slutter du å tulle!". Hun snakka ikke til meg på flere dager.

Nå har jeg tatt, og hun fikk forståelse. Hun følgte meg til og med til sykehuset og var der for meg flere dager etterpå. Hun fikk se før og etter bilder, og hun ble overraska hvor bra det ble. Jeg var flat før, og tok ikke mye. Hun trodde sikkert det skulle bli noe ala pornopupper. (Jeg har anatomiske proteser 255 g)

Anonymous poster hash: 621ed...a02

[AnonymBruker]

Hadde datteren min foretatt et slikt inngrep hadde jeg nok følt at jeg hadde mislyktes totalt som mor.

Anonymous poster hash: 764d2...e19

Så utrolig transynt du er. Det handler ikke om det, det handler om å føle seg vell. Jeg synes ikke man bare skal operere seg for å operere seg, men hvis man har asymmetri, null brystvev eller andre skader, så bør man få lov til å rette på dette uten å møte slike som deg med teite meninger...

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

[AnonymBruker]

Jeg tok silikon i januar. Begynte å lufte det for henne i november/desember, og opererte meg i januar. Fikk mye kjeft de første dagene, men etter operasjonen så var hun sinnsykt støttende. Hun hjalp meg mye, hentet meg etter operasjonen, skiftet på senga osv. Tror det var fordi hun til slutt så hvor "naturlig" resultatet blei. Er nå en 75b. Nå forstår hun hvorfor jeg tok det valget.

Anonymous poster hash: 5224b...c67

[AnonymBruker]

du bør være hos noen nærme ihvertfall de 2 første dagene.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Det kan jo like godt bli en venn. Jeg hadde en venninne hos meg de neste 48 timene. Bor riktignok ikke i samme land som foreldrene min uansett.

Satte opp soster som emergency contact, så de ville ringt henne om noe gikk galt.

Anonymous poster hash: 0e146...940

[Sjokoladenøtt]

Har ikke sagt det til foreldrene mine enda, og det er en god stund siden jeg tok det

Jeg gikk ned mellom 10-15 kg, så jeg gikk fra å ha egentlig ganske fine pupper (Stor B/liten C) til nesten ingenting og en pupp som så helt mongolid ut... Har 295g i den ene og 330g i den andre, så var ganske stor forskjell.. Pluss at den også pekte skikkelig nedover, synes den så helt grusom ut.. Jeg ville nesten heller fjerna den (Ja, faktisk) enn å hatt en sånn pupp resten av livet.

Ser ingen grunn til å fortelle foreldrene mine, selv om søsteren min også har det og sa det til dem. Hun er mye eldre enn meg og tok ganske svære for å si det sånn.. (Ikke særlig fint i mine øyne..)

Mine ble slik de var før jeg gikk ned i vekt og mye mer like, så det er faktisk en ting jeg aldri i livet vil angre på.

Pupper er tross alt noe man ikke kan trene seg til, som med kroppen.. Jeg har lite respekt for de som tar fettsuging osv, for det er noe man kan gjøre noe med uten operasjon.

Foreldrene dine har ikke noe å klage på, det er din kropp og du har spart penger i mange år for dette her. Så lenge du ikke ender opp med Pamela-pupper så tror jeg ikke de blir så utrolig skuffa at det gjør noe.

[Sjokoladenøtt]

Så utrolig transynt du er. Det handler ikke om det, det handler om å føle seg vell. Jeg synes ikke man bare skal operere seg for å operere seg, men hvis man har asymmetri, null brystvev eller andre skader, så bør man få lov til å rette på dette uten å møte slike som deg med teite meninger...

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Amen.

[Tjs]

Har ikke sagt det til foreldrene mine enda, og det er en god stund siden jeg tok det

Jeg gikk ned mellom 10-15 kg, så jeg gikk fra å ha egentlig ganske fine pupper (Stor B/liten C) til nesten ingenting og en pupp som så helt mongolid ut... Har 295g i den ene og 330g i den andre, så var ganske stor forskjell.. Pluss at den også pekte skikkelig nedover, synes den så helt grusom ut.. Jeg ville nesten heller fjerna den (Ja, faktisk) enn å hatt en sånn pupp resten av livet.

Ser ingen grunn til å fortelle foreldrene mine, selv om søsteren min også har det og sa det til dem. Hun er mye eldre enn meg og tok ganske svære for å si det sånn.. (Ikke særlig fint i mine øyne..)

Mine ble slik de var før jeg gikk ned i vekt og mye mer like, så det er faktisk en ting jeg aldri i livet vil angre på.

Pupper er tross alt noe man ikke kan trene seg til, som med kroppen.. Jeg har lite respekt for de som tar fettsuging osv, for det er noe man kan gjøre noe med uten operasjon.

Foreldrene dine har ikke noe å klage på, det er din kropp og du har spart penger i mange år for dette her. Så lenge du ikke ender opp med Pamela-pupper så tror jeg ikke de blir så utrolig skuffa at det gjør noe.

Tusen takk for svar:) Er riktignok ikke noe pamela pupper jeg ønsker meg, hehe. Kirurgen tar utgangspunkt i 300g og prøver derfra og nedover

[AnonymBruker]

Har ikke sagt det til foreldrene mine enda, og det er en god stund siden jeg tok det

Jeg gikk ned mellom 10-15 kg, så jeg gikk fra å ha egentlig ganske fine pupper (Stor B/liten C) til nesten ingenting og en pupp som så helt mongolid ut... Har 295g i den ene og 330g i den andre, så var ganske stor forskjell.. Pluss at den også pekte skikkelig nedover, synes den så helt grusom ut.. Jeg ville nesten heller fjerna den (Ja, faktisk) enn å hatt en sånn pupp resten av livet.

Ser ingen grunn til å fortelle foreldrene mine, selv om søsteren min også har det og sa det til dem. Hun er mye eldre enn meg og tok ganske svære for å si det sånn.. (Ikke særlig fint i mine øyne..)

Mine ble slik de var før jeg gikk ned i vekt og mye mer like, så det er faktisk en ting jeg aldri i livet vil angre på.

Pupper er tross alt noe man ikke kan trene seg til, som med kroppen.. Jeg har lite respekt for de som tar fettsuging osv, for det er noe man kan gjøre noe med uten operasjon.

Foreldrene dine har ikke noe å klage på, det er din kropp og du har spart penger i mange år for dette her. Så lenge du ikke ender opp med Pamela-pupper så tror jeg ikke de blir så utrolig skuffa at det gjør noe.

Hvis jeg hadde vært mor og fått vite at min datter har operert seg etter operasjonen hadde jeg ikke følt meg som en veldig verdsatt mor. Jeg hadde nok blitt mer skuffet at min datter ikke ville dele dette før det faktisk ble gjennomført. Det er en operasjon, ting kan gå galt. Men nå skal ikke jeg fortelle hvordan alle mor-datter forhold er, men jeg ser på det som viktig med god kommunikasjon, spesielt om slike ting som plager en.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

[Sjokoladenøtt]

Tusen takk for svar:) Er riktignok ikke noe pamela pupper jeg ønsker meg, hehe. Kirurgen tar utgangspunkt i 300g og prøver derfra og nedover

Det er nok en grei størrelse Jeg gikk fra en 70D til 70F, ja det høres svært ut, men det er igrunn ikke svært overhodet.. Jeg bruker faktisk riktig størrelse i motsetning til veldig mange andre

70D er vel ca en liten b-cup, men det var det største brystet, den andre var en a-cup (Altså nesten helt flat..)

Men det beste er nok å si det til dem, eller en av dem.. Selv har jeg ikke akkurat verdens beste forhold til moren min, derfor holder jeg munn om sånt til henne Om de spør meg så kan jeg svare ærlig, men så ingen grunn til å si det i og med jeg bor langt vekke fra begge foreldrene mine og nesten aldri ser dem

[Tjs]

Selvfølgelig må du fortelle dette til foreldrene dine. Det er operasjon, ting kan faktisk gå galt og du bør være hos noen nærme ihvertfall de 2 første dagene.

Jeg opererte for 10 dager siden og luftet det før jeg skulle på konsultasjon. Mamma var jo kritisk og ville helst ikke at jeg skulle operere meg. Men nå har det seg slik at jeg hadde nesten 300 gram forskjell i puppene mine, så jeg hadde en hengepupp og en som var nesten flat.

Fortell dem hvorfor du ønsker å operere deg og hvordan du tenker resultatet vil bli.

Hvis de ikke har forståelse for noe slikt, så bør du også snakke med dem om det at de burde ha mer forståelse for hvordan kroppen faktisk kan påvirke selvfølelsen.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Eneste grunnen til at jeg vurderer å fortelle foreldrene mine om det er pga risikoen for at noe kan gå galt. Lener fortsatt mot det å la vær da det er min kropp og mitt syn på min kropp(og ingen andres) som gjør at jeg på en måte føler at de egentlig ikke har noe med det. Samtidig som jeg virkelig ikke orker å gjennomgå en haug med krangling, da de fortsatt ser på meg som et lite barn som bare har blitt fanget av kroppspresset. Har heldigvis kjæresten min som henter meg og "tar vare på meg" de første dagene

[Marie90]

Hvis jeg hadde vært mor og fått vite at min datter har operert seg etter operasjonen hadde jeg ikke følt meg som en veldig verdsatt mor. Jeg hadde nok blitt mer skuffet at min datter ikke ville dele dette før det faktisk ble gjennomført. Det er en operasjon, ting kan gå galt. Men nå skal ikke jeg fortelle hvordan alle mor-datter forhold er, men jeg ser på det som viktig med god kommunikasjon, spesielt om slike ting som plager en.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Jeg forstår godt at mange kan tenke dette. Utelukker ikke at min egen mor er ganske såret ettersom hun ser at jeg har gjort noe og innser at jeg la meg på operasjonsbordet, i utlandet t.o.m., uten ett ord til henne.

Men realiteten er at vi aldri har hatt et forhold der vi snakker om alt. Jeg skulle gjerne hatt det med henne, men dessverre er hun ganske reservert. Ting blir hintet til, det er baksnakking (snakk om soster til meg og meg til soster) osv. Vi har aldri krangler og ting blir sjelden luftet.

Skal også nevne at hun alltid har vaert kroppsfokusert og jeg har alltid opplevd et visst kroppspress hjemmefra. Moren min er kanskje den siste personen på planeten jeg vil vise meg i bikini foran.

[AnonymBruker]

Så utrolig transynt du er. Det handler ikke om det, det handler om å føle seg vell. Jeg synes ikke man bare skal operere seg for å operere seg, men hvis man har asymmetri, null brystvev eller andre skader, så bør man få lov til å rette på dette uten å møte slike som deg med teite meninger...

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Hvis jeg ikke har klart å bidra til å fostre opp et barn med selvtillit nok til å leve i den kroppen hun fikk fra meg så hadde jeg følt det ja.

Anonymous poster hash: 764d2...e19

[Sjokoladenøtt]

Hvis jeg hadde vært mor og fått vite at min datter har operert seg etter operasjonen hadde jeg ikke følt meg som en veldig verdsatt mor. Jeg hadde nok blitt mer skuffet at min datter ikke ville dele dette før det faktisk ble gjennomført. Det er en operasjon, ting kan gå galt. Men nå skal ikke jeg fortelle hvordan alle mor-datter forhold er, men jeg ser på det som viktig med god kommunikasjon, spesielt om slike ting som plager en.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Kan være åpen og si at forholdet med min mor ikke er det beste, jeg forteller henne sjeldent ting fordi hu rett og slett er ei skikkelig sladrekjerring.. Får hu vite det får alle vite det, selv om jeg ber henne holde tett.

Det er ikke noe jeg vil vise frem eller brife med til noen, det var først og fremst for meg selv jeg gjorde det. Ingen som legger merke til det heller, så det er jo bare en bra ting

Men ja, det går fint å la være å si sånt til dem. Det er jo litt annerledes om man ser hverandre ofte og har et bra forhold ellers, men slik er det ikke i min situasjon

Om man har et greit forhold er det best å si det synes nå jeg.

[Tjs]

Jeg tok silikon i januar. Begynte å lufte det for henne i november/desember, og opererte meg i januar. Fikk mye kjeft de første dagene, men etter operasjonen så var hun sinnsykt støttende. Hun hjalp meg mye, hentet meg etter operasjonen, skiftet på senga osv. Tror det var fordi hun til slutt så hvor "naturlig" resultatet blei. Er nå en 75b. Nå forstår hun hvorfor jeg tok det valget.

Anonymous poster hash: 5224b...c67

Godt å høre at hun var der for deg og forstod hvorfor du tok det valget du gjorde! Håper at min mor også vil forstå hvorfor jeg vil gjøre det om jeg velger å fortelle det til henne..

[AnonymBruker]

Hvis jeg ikke har klart å bidra til å fostre opp et barn med selvtillit nok til å leve i den kroppen hun fikk fra meg så hadde jeg følt det ja.

Anonymous poster hash: 764d2...e19

Man kan ha selvtililt og fremdeles ikke føle seg helt vell med seg selv. Hvis du faktisk selv hadde hatt en skade for eksempel. Bryst deformering: https://www.google.no/search?q=breast+deformities&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=m-McU6z-NseVtAbwioGYBQ&ved=0CAkQ_AUoAQ&biw=1280&bih=603

Hvis man har et slikt tilfellet, så forstår man jo selv at man ikke ser helt bra ut. Jeg har en genetisk misdannelse som gjør at brystvevet ikke utvikler seg som det skal. Jeg har selvtillit, men det vil alltid være en usikkerhet rundt brystpartiet mitt. Amme kan jeg heller ikke, da melkekjertlene mine er ikkeeksisterende...

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

[Tjs]

Hvis jeg hadde vært mor og fått vite at min datter har operert seg etter operasjonen hadde jeg ikke følt meg som en veldig verdsatt mor. Jeg hadde nok blitt mer skuffet at min datter ikke ville dele dette før det faktisk ble gjennomført. Det er en operasjon, ting kan gå galt. Men nå skal ikke jeg fortelle hvordan alle mor-datter forhold er, men jeg ser på det som viktig med god kommunikasjon, spesielt om slike ting som plager en.

Anonymous poster hash: 595b2...fe6

Takk for svar, er godt å høre det fra en mors perspektiv!

Uff, jeg har dyp forståelse for at man fort kan såre familien ved å ikke fortelle dette. Det er jo ikke det som er målet mitt heller.. Så da vil jeg virkelig heller gå gjennom uenigheter rundt temaet!