Uten en rød tråd

[Daria]

Romantikken, kjærligheten og den gjensidige respekten må jo virkelig blomstre i sånne forhold...

[Ciara]

Håper ikke du synes det høres fristende ut, Ciara?

Snakk om skjev maktbalansen og manglende likeverd. *grøss*

Jeg foretrekker min egen uromantiske, men godhjerta, mann når som helst framfor det der! Og framfor det aller, aller meste annet også Endret 4. september 2015 av Ciara

[Mafalda]

Altså... det er så far out at jeg nesten har sansen for det

 

Rett skal være rett, liksom, og hvis husmoryrket først skal være et yrke, hvorfor ikke kjøre løpet helt ut? I et ansettelsesforhold må man kunne stille krav, sette standarder, vurdere måloppnåelse og belønne god innsats med bonus. Like vilkår for Herr CEO som for Fru Cupcake-strammerumpe. Han bedømmes etter antallet kontrakter han håver inn og antall avholdte kundemøter, hun på mengden cupcakes, matchende gardiner og innsats med barna/i senga osv.

 

Det er så fjernt at jeg har vanskelig for å forestille meg at det går an, men jeg synes ikke det egentlig er verre enn alle de som nesten opererer på samme måte, bare at de ikke innser det selv, og i tillegg mener det er "feministisk" fordi de har valgt det. Da kan du like gjerne kalle en spade for en spade! 

 

Hmm. Lurer på om det finnes noen fagforening for trophy wives?

[Ciara]

Men nå sitter vi her og ler litt av damene på Upper East.

Men faktum er jo at ekstrem Oslo Vest ikke er så veldig langt unna. Det var jo en interessant artikkel om det for noen måneder siden - som vi vel også diskuterte her?

Nemlig at også i Oslo er det slik at de superrike karrieremennene finner seg vellykkede koner som gir opp alt for barna og familien (skjønt "alt" er å overdrive, de har jo au pair, personlig trener og vaskehjelp selv om de er hjemmeværende). Menn som Jan Haudemann-et-eller-annet slår meg som den type mann. Rik, vil jobbe, vil ikke trille barnevogn, har ung og pen kone. Nå kjenner jeg jo ikke dem, men i slike forhold MÅ det jo være en byttehandel. Hun blir forsørget, får finansiert luksusforbruk, han får en som er adm. dir for hus og barn?

Jeg lurer alltid på hva som skjer hvis disse unge, vakre legger seg ned på sofaen og går opp 20 kg. Er det avtalebrudd?

[Ciara]

Altså... det er så far out at jeg nesten har sansen for det

Rett skal være rett, liksom, og hvis husmoryrket først skal være et yrke, hvorfor ikke kjøre løpet helt ut? I et ansettelsesforhold må man kunne stille krav, sette standarder, vurdere måloppnåelse og belønne god innsats med bonus. Like vilkår for Herr CEO som for Fru Cupcake-strammerumpe. Han bedømmes etter antallet kontrakter han håver inn og antall avholdte kundemøter, hun på mengden cupcakes, matchende gardiner og innsats med barna/i senga osv.

Det er så fjernt at jeg har vanskelig for å forestille meg at det går an, men jeg synes ikke det egentlig er verre enn alle de som nesten opererer på samme måte, bare at de ikke innser det selv, og i tillegg mener det er "feministisk" fordi de har valgt det. Da kan du like gjerne kalle en spade for en spade!

Hmm. Lurer på om det finnes noen fagforening for trophy wives?

Forsåvidt enig. Det høres på sett og vis skvært ut, en avtale der det står svart på hvitt.

Men så er vi mennesker, og jeg lurer på hvordan slike avtaler påvirker andre sider ved samlivet. La oss si ekteparet har en heidundrende usaklig krangel. Klarer mannen å se bort fra den når bonusen skal fastslås? Tar kvinnene en ekstra oppofrende holdning i krangler, i senga, i familien, fordi de ikke vil spolere bonusen eller øke risikoen for at mannen bytter henne ut hvis innsatsen ikke er bra nok? Hun er jo på mange måter redusert til arbeidskraft, og da er du ikke uerstattelig.

Jeg har vel mine tvil om at noen klarer å skille rollene som arbeidstaker og kone her.

[Daria]

Det må jo påvirke det meste, egentlig? Jeg lurer på hvordan man blir enig om en sånn avtale, og hvor detaljert den egentlig er. Sex minst to ganger i uka, trening minst tre ganger i uka, alltid prikkfritt hus og glade, velstelte barn når far er hjemme? Trekk i bonus for vektoppgang, ettervekst, skuffende karakterer fra barna og forsinket middagsservering? Har de et årsoppgjør hvor de diskuterer årets resultater og hvorvidt hun fortjener bonusen, eller er han eneveldig diktator?

[Frøken Vims]

Jeg lurer alltid på hva som skjer hvis disse unge, vakre legger seg ned på sofaen og går opp 20 kg. Er det avtalebrudd?

 

Ja, da ryker bonusen

[Frøken Vims]

Fra spøk til revolver så hadde jeg noen jenter i den kategorien i klassen min i et av fagene jeg tok når jeg studerte. Dette var et internasjonalt fag med studenter fra mange flere ulike land, og et par av de utenlandske jentene svarte med "nei, jeg er gift", viste frem diamantringen og et digert selvtilfreds smil når jeg spurte om de jobbet ved siden av studiene.

Jeg derimot ble nok sett litt ned på som for det første bare var samboer, og for det andre ikke ble forsørget av mannen min. Stakkars meg liksom, som ikke hadde lykkes i livet.

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Jeg vet faktisk ikke om maktbalansen internt i forholdene deres er så skjev: jeg vil tro at kanskje endel har konservative verdier(man skiller seg aldri, men tar heller elskerinne eller elsker), og mannens anseelse vil falle om han plutselig blir "desperat ungkar med noen unger på slep". Han trenger nok noen å ta med seg på diverse middager som ikke bare er pen å se på, men som i tillegg har "konekvalitet" - og hvem andre enn hun kan ordne plass på den årlige dittogdatt sosiale event.

 

Det er sikkert en greie om at man enten må være evig ungkar, eller solid "familie"far.

 

En skilsmisse i Norge er jo et likestillingshelvete hvor kona pent må nøye seg med egne eller felles opparbeidede verdier mens det i USA gjerne er ganske så lukrativt for kvinner med uberrike menn å skille seg.

Så selv om maktbalansen er helt komplett idiotisk har på sitt vis evnet å sikre seg noen greie verdier.

Det som virkelig er trist her er jo vilkårene ungene vokser opp i - hvor skada blir ikke de? 

 

Jeg ser jo forøvrig den "trofètendensen" gå igjen i ulike former uavhengig av inntekter og økonomisk status. Mulig dette er en sørlandsgreie stort sett, men det er jo mye statusmarkering gående der ute om hvem man er gift med og planlegging av graviditet/vårt felles hjem blabla.

 

Ganske mange kvinner der ute(og noen menn) starter jo litt vel mange setninger med å forklare sin status som "noens kvinne". "Samboeren min og jeg/ektefellen min og jeg/vi/vi/vi/vi - og aldri et "jeg" eller å fortelle om hva kjernen i samtalen egentlig handlet om. Forholdet er liksom primært, selv om det i relevans til samtalen er i beste fall sekundært.

 

Vær nå et indiviiiiiiiiiiid, kvinne!

[Daria]

Hvem vil vel være et individ - du er jo ingenting uten en mann, må vite.  Det er vel noen år siden sist noen hisset seg opp over at når man bestiller bl.a. flybilletter og må oppgi tittel, er det så urettferdig og kvinnediskriminerende at menn er herr uansett sivilstatus, mens kvinners er avhengig av om de er gift eller ikke. De hadde meg nesten en stund i prinsippet, selv om det aldri har opprørt meg så voldsomt (ikke minst siden det stort sett er engelske betegnelser som brukes, hvor man jo har det nøytrale alternativet Ms) - til jeg oppdaget at de ville ha frue som standardtittel. Problemet var åpenbart å måtte innrømme ovenfor en nettside at de ikke hadde klart å finne seg en mann...  

 

 

Jeg kan til en viss grad skjønne den pragmatiske "felles hygge & nytte"-tilnærmingen til ekteskapet, at for noen er trygghet, fellesskap og sosial tilhørighet (og eventuelt luksusliv) viktigere enn kjærlighet - fornuftsekteskapå har jo lange tradisjoner også hos oss. Men å så tydelig gjøre samlivet til en forretningstransaksjon med kontrakter, forventet måloppnåelse og kone-bonus? Jeg lurer som sagt veldig på hvordan sånne forhold oppstår...

[Ciara]

Her hjemme har livet gått sin vante, rolige gang. Her det lite som minner om Upper East

Lille Softie har vært klistret på meg mye av tiden. Han er om mulig enda mer kosete enn vanlig, og har vært litt opptatt av å være liten. "Softie er liten!", sier han, "mamma passe på meg!'

Softie tror at "å passe på" er det samme som å holde rundt, for når han sier det, tar han tak i armen min og forsøker å dra den rundt ham. Jeg synes det er ganske talende: For barn er kjærlighet en konkret og praktisk ting. Selv liker jeg også den forståelsen. Det spiller liksom ikke så stor rolle hva du går rundt og tenker og føler, om du ikke evner å følge opp med noe konkret.

Eldstemann er en stor liten gutt. Jeg morer meg over å observere ham utenfor familiens fire vegger. Jeg hentet ham etter en bursdagfeiring her i helga, og da jeg kom inn døra satt han der med de små vennene sine. Da han fikk øye på meg bare himlet han med øynene og fortsatte med sitt I sånne øyeblikk ser jeg sånn for meg hvordan han kanskje blir som tenåring. Men i neste øyeblikk endrer det seg tilbake, når han er det lille barnet som kommer bort til meg for at jeg skal hjelpe ham med å få av papiret på en kjærlighet på pinne, eller enda litt senere, når jeg må trøste ham når ballongen hans blir ødelagt på vei hjem fordi han i sin ivrige sverdlek med den fekter den inn i en tistel.

Det er rart, å ha barn. Man både har dem og ikke har dem. Og man har dem så veldig i én fase, samtidig som man vet de flakser vekk om noen år (noen år som går fortere enn jeg liker å tenke på). Å ha barn er kanskje det mest bittersøte jeg kan tenke meg, den følelsen av å ha et framtidig tap foran meg skulle jeg gjerne vært foruten. Samtidig mister jeg dem forhåpentligvis aldri, vi skal finne nye måter å være der for hverandre på, selv når vi ikke lenger bor under samme tak og de ikke lenger trenger hjelp til å få av et sjokoladepapir...

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

 

Åh........jeg gruer meg skikkelig til den dagen jeg blir "dust asså" og gammeldags og "nei, det er flaut å få klem i offentlighet".

Allisungen har og begynt å få fakter som går på kosing og mammdalting, ENDELIG 

Jeg har vært vant til en unge som bare ville ha kos "i farta" og bare er opptatt med annet(altså han trenger jo kos, men har liksom aldri oppsøkt det veldig mye, behovet ble tydeligvis dekket og jeg måtte bare stjele kos hele tiden) - men nå driver han og henger i beina mine når jeg skal prøve å gjøre noe annet, roooooper "mamma" og slår i badedøra, og kan komme bort til meg og strekke armene mot meg fordi han vil bæres og opp.

Og så koser han på eget initiativ flere ganger og lager koselyder

 

Den smellinga i badedøra og drainga i buksebeinet blir jeg sikkert tidsnok litt forsynt av, men det er sånne ting jeg har lengtet etter i årevis når jeg jo ønsket meg barn men måtte/valgte vente.

De litt sånn sjarmerende, men og litt irriterende i lengden - men også innmari søte øyeblikkene!

[Mafalda]

Pssst, ikke si det til noen, men jeg får fortsatt nattakos av fjortisen. Og hun-derre-nesten-voksne kommer av og til og slenger seg med hodet i fanget mitt og kommanderer jeg til å pjuske håret. Hehe. Må innrømme at jeg synes det er litt hyggelig!

[Daria]

Jeg var på Tusenfryd på lørdag med niese på snart 8, hun begynner allerede å få taket på et oppgitt bebreidende Tante! med tilhørende himling med øynene. Hvis jeg skulle finne på å oppfordre henne til å geipe til kameraet i bergogdal-banen, for eksempel - for så å gå foran med et godt eksempel. For ikke å snakke om da hun beundrende slo fast at han som tok SkyCoaster (en kryssning mellom strikkhopping og en 30 meter høy huske) alene var en skikkelig tøffing og jeg foreslo at hun skulle si det til ham. -Tante! Jeg sier ikke sånt til mannfolk! Det er bare å glede seg til tenårene

Endret 7. september 2015 av Daria

[Ciara]

 

Åh........jeg gruer meg skikkelig til den dagen jeg blir "dust asså" og gammeldags og "nei, det er flaut å få klem i offentlighet".

Allisungen har og begynt å få fakter som går på kosing og mammdalting, ENDELIG 

Jeg har vært vant til en unge som bare ville ha kos "i farta" og bare er opptatt med annet(altså han trenger jo kos, men har liksom aldri oppsøkt det veldig mye, behovet ble tydeligvis dekket og jeg måtte bare stjele kos hele tiden) - men nå driver han og henger i beina mine når jeg skal prøve å gjøre noe annet, roooooper "mamma" og slår i badedøra, og kan komme bort til meg og strekke armene mot meg fordi han vil bæres og opp.

Og så koser han på eget initiativ flere ganger og lager koselyder

 

Den smellinga i badedøra og drainga i buksebeinet blir jeg sikkert tidsnok litt forsynt av, men det er sånne ting jeg har lengtet etter i årevis når jeg jo ønsket meg barn men måtte/valgte vente.

De litt sånn sjarmerende, men og litt irriterende i lengden - men også innmari søte øyeblikkene!

 

Mammadalting

 

(Men ja, man kan jammen meg bli helt sprø av det også i blant). Men man jo bare nyte det som best man kan.

 

En tidligere kollega av meg beskrev tenåringsdatteren sin som et vesen som ikke ville gå ved siden av ham på butikken, kranglet mest mulig og for øvrig inviterte vennegjengen hjem for tømming av fryseren altfor ofte. Jeg tror han lengtet litt tilbake til småbarnslivet....

 

 

Pssst, ikke si det til noen, men jeg får fortsatt nattakos av fjortisen. Og hun-derre-nesten-voksne kommer av og til og slenger seg med hodet i fanget mitt og kommanderer jeg til å pjuske håret. Hehe. Må innrømme at jeg synes det er litt hyggelig!

 

...men nettopp derfor var dette så hyggelig å lese! Jeg håper jeg får et hode i fanget når gutteslampene har blitt 190 cm!

 

Jeg var på Tusenfryd på lørdag med niese på snart 8, hun begynner allerede å få taket på et oppgitt bebreidende Tante! med tilhørende himling med øynene. Hvis jeg skulle finne på å oppfordre henne til å geipe til kameraet i bergogdal-banen, for eksempel - for så å gå foran med et godt eksempel. For ikke å snakke om da hun beundrende slo fast at han som tok SkyCoaster (en kryssning mellom strikkhopping og en 30 meter høy huske) alene var en skikkelig tøffing og jeg foreslo at hun skulle si det til ham. -Tante! Jeg sier ikke sånt til mannfolk! Det er bare å glede seg til tenårene

 

 

Altså, det står i stillingsinstruksen at tanter skal være litt sprø.

 

[Daria]

I'll do my very best

[Ciara]

På et veldig overfladisk plan er jeg sur på Mammakiloene for tiden.

 

Jeg trener som bare det, men de kiloene jeg fikk etter Softie sitter godt, må jeg si. Enten spiser jeg mye mer enn jeg tror i løpet av en dag, eller så har det skjedd noe vesentlig med skrotten de siste tre årene, for det er altså seks kilo som sitter som limt samme hva jeg gjør, føles det som. Etter all denne treningen og sunne maten synes jeg de burde vært borte for lenge siden.  

 

Men jeg har blitt dritsprek, da! Formen er i en helt annen liga nå enn da jeg startet med treningen.

 

Jaja. Vi vet jo alle at man er heldig hvis dette kommer i kategorien "problemer i livet".

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Jeg går alltid opp et par kilo av trening, jeg

Nytter ikke å løfte ting og løpe rundtomkring om man er slapp og sliten av litt for lite mat, og hvertfall ikke trene jevnlig og være konsentrert på jobb, så her kjører jeg "litt ekstra sprett i bakenden og litt ekstra valk på magen"

 

Igår på trening gikk jeg forbi et helt fullstendig normalvektig fin dame i slutten av 50/begynnelsen av 60åra som hadde full spandex(den som starter rett under puppene og går ned helt til knærne) under jeansen, og dro som en gærning.

Asså. Nei. Neineinei. 

[Ciara]

Jeg går alltid opp et par kilo av trening, jeg

Nytter ikke å løfte ting og løpe rundtomkring om man er slapp og sliten av litt for lite mat, og hvertfall ikke trene jevnlig og være konsentrert på jobb, så her kjører jeg "litt ekstra sprett i bakenden og litt ekstra valk på magen"

 

Igår på trening gikk jeg forbi et helt fullstendig normalvektig fin dame i slutten av 50/begynnelsen av 60åra som hadde full spandex(den som starter rett under puppene og går ned helt til knærne) under jeansen, og dro som en gærning.

Asså. Nei. Neineinei. 

 

Selv om vekta er ganske uendret merker jeg at forholdet mellom fett og muskler har blitt litt bedre, heldigvis...

 

Oi. Stakkars. Det er akkurat der jeg ikke vil være i den alderen. Har for så vidt aldri vært der i noen alder...

[Serafina.]

Hvis fettprosenten reduseres og muskelmassen økes, er du vel på rett vei? Passer klærne fra før Softie slik at det kun er vekten du ser på?

 

Jeg har målt kroppssammensettingen ved noen anledninger og det er veldig interessant. Gjorde det da jeg begynte med trening for noen år siden og etter jeg hadde trent en stund. Så helt klart at sammensettingen hadde endret seg.

 

Dessverre er trening ferskvare og den sammensettingen er ikke gjeldende lenger.   Og hvem kan klandres for det?