Hvordan vite om man er utbrent? (Langt)

[AnonymBruker]

Hei!

Synes det er enormt vanskelig å vite OM jeg er stressa, OM jeg er sliten, OM det er nok... Jeg har rett og slett ikke oversikt lenger, men tenker samtidig litt som så at; så lenge jeg står oppreist, så er det vel ikke så alvorlig...?

Etter 5 år med hardt kjør med studier, 2 jobber som tilsammen utgjør over 100% samt eneforsørgeransvar for barn, har jeg naturligvis hatt mine nedturer innimellom og tenkt at "nå vil jeg bare låse meg inne og bli værende i senga. Vekk meg om et år." Dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i fra tid til annen Jeg har ihvertfall uansett klart å ta meg samme og fortsette.

Nå vet jeg rett og slett ikke lenger.. Jeg har mistet kontroll over studiene, jeg føler jeg ikke har oversikt på jobb.. Jeg føler jeg ikke gjør annet enn å kjefte på barnet mitt når vi kommer hjem, og jeg blir regelrett forbanna bare jeg må hjelpe han med en støvel før han skal ut. Det er helt grusomt, STAKKARS tålmodige ungen!

Likevel har jeg ikke anledning til å kutte ut noe. Alt henger sammen. Jeg kan ikke kutte ned på jobb, økonomien henger i en tynn tråd allerede. Samtidig har jeg akkurat fått et nytt fast vikariat, hvor jeg er 4. vikaren på et år. Resten av teamet snakker hele tiden om hvor herlig det er å endelig få en inn som i det minste kan bli værende ut året. Kutter jeg studiene, må jeg uansett ta året om igjen senere, samtidig som jeg mister stipend fra lånekassen. Sykemelding er også uaktuelt, da jeg kun har 40% fast. Alle de andre dagene jobber jeg bare som tilkallingsvikar; selv om også dette utgjør fulle dager. Bare som tilkallingsvikar har jeg hatt fulle dager siden jeg begynte i denne jobben. Men man får ikke sykepenger for det, jeg vil bare få lønn for den 40%stillinga. Og det blir ALTfor lite.

Kroppen eg begynt å protestere her.. Halsbetennelse i 2 mnd, annenhver dag med hodepine eller magesmerter, paracet og ibux går ned på høykant. Søvnmønsteret er endret til det ugjenkjennelige; innsovningsproblemer har jeg hatt i årevis, men nå er jeg begynt å våkne om nettene. Dette har ALDRI vært et problem.

Ettermiddager, helger og kvelder har stort sett gått med til studier og jobb nr 2, men nå sitter jeg stort sett bare og ser ut i lufta på kveldstid. Klarer ikke å konsentrere meg om TV, har brukt en halvtime bare på dette innlegget her.. I går måtte jeg passe barna til en veninne; resulterte i at jeg låste meg inne på badet i en og en halv time mens ungene styrte seg selv..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.... Dere som er/har vært utbrente, eller enda bedre; dere som har vært i nærheten av å bli utbrent; hva gjorde dere? Er dette noe dere kjenner dere igjen i? Er jeg i faresonen i det hele tatt, eller er det slik at jeg bare bør ta meg sammen her? Dersom jeg f.eks får hjelp av lege til søvn (evt. sovetabletter o.l), kan dette være til hjelp? Må bare holde ut til sommeren ihvertfall, noe sykemelding e.l er ikke aktuelt nå.

Anonymous poster hash: 21606...a4b

[venus_]

Hvordan du vet om du er utbrent det vet jeg dessverre ikke. Men utav innlegget ditt skjønner jeg ihvertfall at om du fortsetter slik så kommer du til å bli det. Kan ikke du feks ta et år fri fra studiet? Ikke la ungen din vokse opp med en mor som bare kjefter.

[AnonymBruker]

Jeg synes det du beskriver er litt urovekkende. Søvn er helt essensielt, og du bør som et minimum foreta deg noe for å komme i rytme der. I og med at du kanskje må bruke noe over tid, er det vel ikke innsovningstabletter som er løsningen. Jeg har hørt om antidepressiva man blir trøtt av, som kan tas i mikrodoser (Tolvon) eller allergimedisin (husker ikke navnet), men uansett må du snakke med en lege om disse tingene FØR du tryner.

http://www.utbrenthet-kronisk-utmattelse.no

Anonymous poster hash: 1c98d...201

[AnonymBruker]

Det her blir bare verre jo lenger du presser deg selv. Du har nok alt skjønt det, du er utbrent. Noe må vike! 2 jobber, studier og barn går bare ikke i lengden. Du må rett og slett kutte ut jobb eller studier før det er for sent og du bruker flere år på å komme deg igjen. Tro meg, det er ikke verdt det.

Anonymous poster hash: 7c587...235

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du heller vil ha piller enn å,løse problemet? Det er jo såre enkelt å kutte ut eller kraftig ned på minst én av disse aktivitene dine. Prioritering.

Anonymous poster hash: 03533...d48

[Version 2.0]

Jeg synes det du beskriver er litt urovekkende. Søvn er helt essensielt, og du bør som et minimum foreta deg noe for å komme i rytme der. I og med at du kanskje må bruke noe over tid, er det vel ikke innsovningstabletter som er løsningen. Jeg har hørt om antidepressiva man blir trøtt av, som kan tas i mikrodoser (Tolvon) eller allergimedisin (husker ikke navnet), men uansett må du snakke med en lege om disse tingene FØR du tryner.

http://www.utbrenthet-kronisk-utmattelse.no

Anonymous poster hash: 1c98d...201

Atarax.

Til TS: Jeg ble utbrent bare av å lese hvordan du har det. Jeg har selv blitt utbrent, men med mindre plikter enn deg. Jeg var(og er) enslig forsørger, studerte fulltid høyere utdanning, jobbet deltid, gikk gjennom et grusomt samlivsbrudd og holdt på å dø innvendig. Jeg var så sykt sliten at alt jeg ville gjøre var å bare rømme bort fra alt sammen. Jeg beit tenna sammen siden jeg visste at studiene ikke varte for evig. Men det høres ut som at dette er mer permanent for din del med så mye jobb.

Er du 100% enslig forsørger? Hvor lenge har du igjen av studiene? Det går an å ta permisjon fra studier, men samtidig er det kanskje lurere å bli ferdig med studiene og heller ta permisjon fra jobben, eventuelt sykemelde deg i verste fall. Ingen tjener på at du ikke skal klare å fungere, og dette gjelder i sær barnet ditt. Jeg anbefaler deg å prioritere jobben din sist. Som student og enslig mor skal du få mer enn nok finansiering fra staten dersom din utdanning er nødvendig.

Jeg gikk for øvrig på sovetabletter under den verste tiden, noe jeg ikke anbefaler.

[AnonymBruker]

Hadde det vært enkelt å kutte ut, hadde det vært gjort for lenge siden. Alt henger som sagt sammen.. Kutter jeg ut studiene, mister jeg bl.a studiestøtte. Men jeg vil evt få mulighet til å jobbe mer. Kutter jeg ut på jobb, mister jeg mye penger der. Økonomiske problemer er en enorm stressfaktor i seg selv, det har jeg en del erfaringer med. Et friår fra studiene KAN være aktuelt. Men gir jeg meg nå, må jeg ta flere eksamener opp igjen, og bare jeg får tatt de eksamenane jeg skal ta til sommeren, stiger jeg i lønn til høsten. Legen hadde ledig time om 2 uker, så jeg skal snakke med han da og høre hva han foreslår.

Anonymous poster hash: 21606...a4b

[AnonymBruker]

Atarax.

Til TS: Jeg ble utbrent bare av å lese hvordan du har det. Jeg har selv blitt utbrent, men med mindre plikter enn deg. Jeg var(og er) enslig forsørger, studerte fulltid høyere utdanning, jobbet deltid, gikk gjennom et grusomt samlivsbrudd og holdt på å dø innvendig. Jeg var så sykt sliten at alt jeg ville gjøre var å bare rømme bort fra alt sammen. Jeg beit tenna sammen siden jeg visste at studiene ikke varte for evig. Men det høres ut som at dette er mer permanent for din del med så mye jobb.

Er du 100% enslig forsørger? Hvor lenge har du igjen av studiene? Det går an å ta permisjon fra studier, men samtidig er det kanskje lurere å bli ferdig med studiene og heller ta permisjon fra jobben, eventuelt sykemelde deg i verste fall. Ingen tjener på at du ikke skal klare å fungere, og dette gjelder i sær barnet ditt. Jeg anbefaler deg å prioritere jobben din sist. Som student og enslig mor skal du få mer enn nok finansiering fra staten dersom din utdanning er nødvendig.

Jeg gikk for øvrig på sovetabletter under den verste tiden, noe jeg ikke anbefaler.

Er 100% enslig forsørger ja, faren har ingen kontakt. Foreldrene mine bor ca 3 timer unna, så det er ikke bare å be de hente på skolen en og annen dag..

Jeg har minimum et år igjen av studiene. Planen var å begynne på master med en gang, men ser at det kanskje blir vel ambisiøst akkurat nå.

Sykemelding og permisjon fra jobb vil ha en så enorm innvirkning på økonomien at jeg ikke ser på det som en mulighet nå. Økonomiske bekymringer orker jeg rett og slett ikke.

Hvilke erfaringer gjorde du deg med sovetabletter, siden du ikke anbefaler det?

Anonymous poster hash: 21606...a4b

[AnonymBruker]

Ang finansiering fra staten; etter at barnet mitt ble 6 år har jeg (etter møte med NAV) fått beskjed om at jeg bare har krav på barnetrygd og barnebidrag. Overgangsstønad, stønad til barnetilsyn o.l har jeg ikke krav på.

Anonymous poster hash: 21606...a4b

[LiKa1986]

Jeg har akkurat vært igjennom depresjon og utbrenthet, og det du forteller kan jeg kjenne meg igjen i. Pga depresjonen brukte jeg jobben som et "fristed" for å slippe å tenke på alt det vonde, men jeg glemte samtidig å ta vare på meg selv midt oppi alt sammen. jobber skift, og har ofte 4-5 fridager i strekk, men følte at jeg aldri fikk henta meg ordentlig inn igjen før det var tilbake på jobb. Da jeg tok steget og bestilte legetime for å få sykemelding hadde det gått så langt at jeg var helt utslitt. orket ingenting, klarte ikke å konsentrere meg, og når jeg stod opp for å dra på jobb kjempet hele kroppen imot. jeg ble kvalm og fikk angst og hadde absolutt ikke lyst til å forlate senga for å dra på jobb, det var helt forferdelig.

Fikk 3 uker med full sykemelding før jeg skulle gradvis tilbake i jobb. nå har jeg jobbet 4 vakter etter at jeg begynte på igjen, og kjenner at det er greit å gå på jobb, men er utrolig sliten.

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon sånn økonomisk sett og ikke har råd til å kutt ut noe, men samtidig gjør du ingen noen tjeneste ved å presse deg så hardt at du til slutt ikke orker noe.

[Rainbow]

Det er ikke verdt det å bare fortsette, tenke "jeg må gjøre dette", "ingen andre klare det enn meg akkurat nå", "skal bare holde ut litt til"...Samtidig som du kollapser og får fysisk sykdom fordi kroppen egentlig står og skriker til deg at du skal ta det med ro. Det er helt normalt at du plutselig får fysiske reaksjoner. Kroppen har jo prøvd å si at den er sliten, men når den ikke får respons må den gjøre noe som får deg til å senke tempoet.

Du er rett og slett nødt til å ta pause.

Jeg hadde tre år utenfor arbeidslivet pga utbrenthet, og du kan tro det er lett å få seg ny jobb når man har svært sykdomshull i cven! Hva jeg gjorde? Sa opp jobben og hvilte. Hvilte, sov, hvilte litt til. Så, etter nesten to år, kunn jeg begynne å trene og bygge meg opp igjen. Først da var kreftene der. Jeg pressa meg så hardt at jeg utvikla angst, og gikk på smell etter smell uten å stoppe, så da ble det en LANG stopp når jeg først gjorde det. Du kan ennå slippe å være syk så lenge hvis du tar grep nå.

For å svare på spørsmålene dine: Du må ta deg sammen, men ikke på den måten du tror. Du må prioritere helsa. Ta vare på deg selv, for ingen takker deg når du ligger rett og og ikke klarer noenting uten å bli svimmel, kvalm og på gråten.

[AnonymBruker]

Takk for gode svar.. Fredag etter jobb slutta kroppen å virke.. Måtte ringe noen og be de komme, for jeg var oppriktig redd for fysisk anfall av et eller annet slag. Lå apatisk på sofaen og så ut i lufta i timesvis, og bare gråt når jeg kom meg "til hektene" igjen. Har tatt det med knusende ro hele helga, egentlig ikke klart noe som helst.. Tok meg en dusj i går, og da var jeg utslått i flere timer etterpå.. Forstår at noe virkelig er galt, og likevel; alt jeg klarer å tenke på er at jeg MÅ på jobb igjen i morgen, og den skoleoppgaven MÅ innleveres i kveld. Fullstendig klar over at jeg må gjøre noe, men jeg er så uendelig fortvilet fordi jeg ikke klarer å se HVA. Legen er 10 minutter unna, og jeg vet ikke engang om jeg klarer å kjøre bil så langt. Å ringe jobben og si at jeg er syk nå når jeg har tatt på meg så enormt mye i kommende uke, sitter så langt inne at jeg har ikke ord. Hadde jeg blitt hjemme, hadde jeg bare ligget med dårlig samvittighet.

Er også fullstendig klar over at svarene jeg nå kommer til å få er; skjerp deg, du må bli hjemme, sjefen blir ihvertfall ikke fornøyd om du ender opp med å bli borte i mange år, ungen din trenger deg, studiene kan vente, du kan ihvertfall kutte ned på en av jobbene....

På forhånd; Jeg vet. Jeg vet bare ikke hvordan.

Anonymous poster hash: 21606...a4b

[makkapakka]

Jeg MÅ og jeg MÅ ja... du er ikke utbrent men du går på autopilot og du er på kanten til å møte veggen for fullt.. og da er det ingen bønn enten det gjelder skole eller jobb eller for den saksskyld omsorg for barn. Da trenger du hjelp.

Du begynner nå og involvere foreldrene dine for fullt og forklarer situasjonen. Du tar ikke på deg ekstra barnevakter for andre barn, du gjør det du må på jobben men du skal ikke gape over alt. Du lar være eller lar andre ta del. Studiene tar du det du klarer men ikke noe mer, du går ikke inn 100 %.

Så ønsker jeg deg lykke til, hvis du ikke tar signalene du får alvorlig blir du alvorlig syk til slutt. Kutt ut alle tablettene, kaffe slutter du med hvis du "går" på det.