Ser ingen ende i NAV-systemet

[AnonymBruker]

Jente på 27 år som har slitt med sosial angst og depresjoner siden barneskolen. Ja faktisk... Har siden 2.klasse på barneskolen blitt mobbet for utseendet mitt, derfor har jeg utviklet disse "sykdommene". Jeg har hatt AAP

Jeg har vært gjennom ganske mye (synes jeg selv i allefall), måtte ha privatundervisning det siste året på ungdomsskolen fordi jeg ikke turte å sitte i klassen sammen med de andre, jeg måtte slutte på videregående etter 2 mnder pga angst, begynte såvidt å jobbe, men måtte slutte der også pga angsten. Dette gjorde at depresjonen tok overtaket, noe som gjorde at jeg stengte meg inne i ca et halvt år. Måtte få andre til å handle på butikken for meg og ellers gjøre ting folk ser på som dagligdagse. Etter dette begynte jeg i arbeidstrening via NAV, men det var aldri langvarige greier da "sykdommen" tok overhånd.
Fikk et lite lyspunkt i livet, gikk ferdig videregående (2 år skolegang), men kom aldri lengre da jeg på nytt møtte veggen. Jeg har hatt litt forskjellige stønader fra NAV, både rehab.penger, attføringsstønad og nå arbeidsavklaringspenger. AAP har gått ut 2 ganger, altså har jeg gått på disse i over 4 år. Er faktisk på det 6.året nå.

Det har vært mange møter med NAV, psykologer, leger og andre støttespllere, men jeg har aldri blitt spesielt mye bedre. Jeg avsluttet nylig nok en runde med behandling hos psykolog da jeg følte at dette ikke ga meg noe, jeg blir ikke bedre av å snakke med noen om dette. Og arbeidstrening er noe jeg ikke takler. Har vært flere ganger til psykolog, behandlinger har vart over flere år. Legen min vil ha meg ufør, noe saksbehandleren min på NAV også ville da dette har pågått over så lang tid uten tegn til forbedring.

Men det er her problemene begynner... Psykologen min mener det er mulighet for at jeg skal bli frisk. Hun vil nå ha meg til behandling atter en gang, selv om jeg har sagt ifra til henne at dette er nyttesløst. Hun har fortsatt trua, selv om jeg har vært til behandling flere ganger, og over flere år, uten nytte.
Siden AAP-stønaden min går ut på slutten av februar, måtte jeg til NAV for å skrive under en ny aktivitetsplan, noe som gjør at stønaden blir forlenget. Jeg er allerede på det 5.året nå, så jeg mente at det kanskje var på tide å gå over på noe annet, f.eks uføretrygd (selv om det ikke akkurat er løsningen, men det gir meg litt friere tøyler med tanke på lån, boplass, livskvalitet da en uføretrygd gjør at jeg har fast "inntekt" osv osv). Legen ville jo ha meg ufør. Hun på NAV ville ha meg ufør. Psykologen sa seg enig da vi var på møte med NAV, men hun har tydligvis snudd på flisa nå.
Uansett, for å få forlenget AAP-stønaden, måtte jeg skrive under på en aktivitetsplan. Den gikk ut på at jeg måtte møte hos psykolog til behandling, MOT MIN VILJE, ellers ville AAP bli kuttet og ble stående på bar bakke. Dette har som sagt pågått siden jeg var 18 år, altså i 9 år nå, men uten forbedring. De vet jo historien min, de vet jo at jeg er syk og ikke i stand til å jobbe.

Er det da riktig at NAV på en måte tvinger meg til å gå til behandling når jeg ikke er motivert til det?
De sier jo at de ikke kan tvinge meg til behandling hvis jeg ikke er motivert til det eller ikke vil, men da får jeg jo heller ingen stønad, ingen penger, ingen plass å bo, uten mulighet til å betale regninger. Og sist, men ikke minst: Formen havner rett i kjeller'n! Kjenner angsten og depresjonen sniker seg på bare jeg skriver dette innlegget. Dette er jo maktmisbruk uten like!

Jeg skjønner jo at man må ofre litt for å få hjelp hos NAV, men altså... Samme renna gang på gang, uten tegn til forbedring, og nå vil de ha meg til behandling IGJEN!? Jeg fatter det bare ikke.

Jeg har alltid vært samarbeidsvillig, faktisk så samarbeidsvillig at hverken NAV eller psykolog trodde jeg var syk de første par årene fordi jeg bare hoppet ut i arbeidstrening, utredninger osv. De har heldigvis skjønt nå at jeg ikke er ut etter å "Nave", men faktisk sliter psykisk, noe som ble nevnt senest i et møte på januar. NAV innrømmet feil, at de ikke har trodd på meg, at de har nøstet i feil ende, at jeg har fått feil behandling osv. Nå i de siste 2 årene har jeg også begynt å slite fysisk (sliter meg vond rygg, nakke og hodepine) pga alt jeg MÅ gjennom. Likevel skal jeg fortsette på AAP, gå til utredning osv. Til tross for at det ikke hjelper.

Har noen vært gjennom lignende? Det sies at det er alt for enkelt å få uføretrygd her til lands, men det gjelder tydligvis ikke for meg.
Grunnen til at jeg ønsker uføretrygd er nevnt over her, men det er mest for å slippe mas. Det var 1 år jeg ikke var på utredning, behandling, møter o.l., og jeg skal ærlig innrømme at det var det beste året jeg har hatt. Alt gikk sin gang, ingen stress, ingen som maste på meg, ingen krav, og jeg hadde mer enn god nok til egenpleie. Kjenne på hva jeg kunne gjøre for meg selv. Ingen stressnakke/skuldre. Angst og depresjon var der selvfølgelig, men ikke på langt nær så mye som alle de andre årene. Gjennom alle de årene jeg har vært under NAV, har jeg aldri kommet så langt i behandling som det året jeg "behandlet meg selv". Det har jeg også nevnt til NAV og psykolog, og de skjønte det godt.

Hvor lenge skal dette pågå? Hva om jeg går til behandling i 1 år, 2 år, kanskje 3 år. Og det fortsatt er "håp for forbedring" som hun sa så pent, skal jeg da fortsatt gå på AAP? Og hva om jeg blir frisk først om 10 år? Trodde dette var tidsbegrenset, jeg...?

Jeg begynner å bli utbrent. Rett og slett. Aller helst skulle jeg gjerne ha hatt en normal jobb, normalt liv med mann, barn, hus, bil og hund. Men når jeg går på AAP så kan jeg ikke ha et "normalt" liv. Jeg har rett og slett ikke råd. Jeg har utbetalt ca 11 000 i mnd. Jeg må så og si bo i et kott fordi jeg ikke har råd til å leie en normalt stor leilighet. Nesten ikke råd til å ha det varmt her heller fordi jeg må passe på strømregningen. Jeg havner nesten alltid på minussiden hver mnd når alle regninger er betalt. Jeg har en kjæreste som hjelper meg så godt han kan, men likevel er økonomien trang. Vi kan f.eks aldri kjøpe oss hus. Vi kan heller aldri få barn da jeg ikke unner et barn å komme til en verden der foreldrene bare såvidt får økonomien til å gå irundt. Det er mange begrensninger med å "gå på NAV". Det er virkelig ikke en dans på roser.... Jeg er oppgitt og lei....

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[AnonymBruker]

Ja, det er et vilkår for AAP at du får behandling.

Anonymous poster hash: 0527e...b07

[AnonymBruker]

Så lenge legen støtter deg er det vel ingen som kan nekte deg å levere inn en uføresøknad?

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo det, men når både NAV, lege og psykolog sa seg enig i at jeg skulle over på uføretrygd, men plutselig snur psykologen på flisa og vil ha meg i behandling, er det da hun eller legen min som har siste ordet?

Jeg skjønner jo at det er visse krav som stilles for å få stønad, men hvor lenge skal dette pågå? Hva om jeg ikke blir frisk igjen, må jeg da gå på AAP resten av mitt liv bare fordi det er MULIGHET for at jeg skal bli bra igjen?

Jeg skjønner bare ikke hvorfor dette skal pågå over så utrolig lang tid, i allfall ikke med tanke på at psykologen jeg hadde ved første runde med behandling rett og slett ga opp fordi det ikke var mer å hente og at jeg aldri kom til å bli helt bra igjen. Burde ikke det også bli tatt i betraktning?

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[AnonymBruker]

Hva om du fortsetter å gå i behandling, men bytter psykolog?

Om du ønsker å få barn bør du gjøre alt du kan for å bli frisk.

Anonymous poster hash: 3fd90...008

[AnonymBruker]

Jeg har fått beskjed fra hun på NAV at en uføresøknad fra meg ikke vil bli sett på en gang ettersom psykoog sier at jeg kan bli bedre. Nok en gang maktmisbruk, eventuelt misledende svar for å få meg til å gå til behandling ettersom hun jo sier at det ikke er vits i å sende inn søknad en gang..?

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[AnonymBruker]

Jeg ville bare gått til legen og sagt at jeg ville ha uføretrygd for å få litt balanse i noen år. Siden legen sier at han vil ha deg på ufør. Ta det derfra.

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Jeg har fått beskjed fra hun på NAV at en uføresøknad fra meg ikke vil bli sett på en gang ettersom psykoog sier at jeg kan bli bedre. Nok en gang maktmisbruk, eventuelt misledende svar for å få meg til å gå til behandling ettersom hun jo sier at det ikke er vits i å sende inn søknad en gang..?

Anonymous poster hash: 9f566...e79

Har du fortalt legen din dette?

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Ikke for å være krass mot deg på noe vis, men jeg vil oppfordre deg til å prøve videre. De fleste blir ikke noe bedre av varig inaktivitet i det daglige, og husk at psykologen din er fagutdannet og at det er sjanse for at hun ser noe i deg du kanskje ikke ser selv som følge at du er nedfor. Husk at uføretrygd egentlig skal være aller, aller siste utvei når alt annet er prøvd, og når psykologen din sier at det er mer som kan prøves, så stol på det!

Ser også at du ønsker barn og familie, la det være motivasjonen din for å klare å komme ut av det, husk at barnet bør ha to foreldre som er så godt rustet til livet generelt som mulig. Forsøk å la en familiesituasjon være det endelig målet, og der en hverdag med ordinær jobb er et av verktøyene for å gjøre det

Anonymous poster hash: 8fa8c...ad9

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke fortalt legen hva hun på NAV har sagt. Jeg er generelt veldig lite til legen så har ikke fått snakket med han på snart 1 år. Er vel tid for en ny time sikkert... Vil tro legen har et ord med i laget også. Men er det da legen som skal sende søknad eller må jeg til NAV for å få sendt det ivei? Jeg har tidligere spurt hun på NAV om en slik søknad, men ble bare avfeiet og fikk beskjed om å ordne opp i dette selv. Der fikk jeg i allefall ikke noe hjelp!

Jeg har også sagt til hun på NAV at jeg vil bytte saksbehandler. Det var også uaktuelt. Jeg synes hun er ukvalifisert til å sitte på NAV og bestemme skjebnen til folk når hun i hele sitt liv har sittet på vekta i et metallmottak. Jeg er såpass påståelig at jeg nok vet mer om lover og regler enn henne...

Har ny time til psykolog neste uke. Da skal jeg si at jeg vil bytte behandler. Hun er jo en veldig trivelig dame, men når hun er som hun er (sier en ting, gjør en annen) og absolutt IKKE hører på hva jeg har å si, så må det bare bli sånn...

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[LedigNavn]

Grunnen til at du må forsøke behandling en stund til, er nok fordi du kun er 27 år. Det skal ekstremt mye til før man kan konkludere med at en 27-åring aldri vil kunne bli bra nok til å jobbe. Å avskrive en 27-åring fra arbeidslivet, er en dramatisk beslutning å ta. Du har et langt liv foran deg.

Jeg forstår deg så inderlig godt i ønsket ditt om en avslutning på saken og økonomisk stabilitet, men jeg forstår også psykologen din. Det er ikke lett "å gi opp" et så ungt menneske.

[HvittHus]

Det er nav-saksbehandleren din som bestemmer når det skal søkes ufør. Søker du allikevel uten hennes godkjennelse, vil du med stor sannsynlighet få avslag.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo at jeg er ung, og det er sikkert mye som ikke er prøvd enda, selv om jeg i følge nav har vært gjennom det aller meste allerede. Men jeg tenker bare at jeg har vært gjennom det samme om igjen og om igjen i mang, mange år nå. Uten bedring. Jeg mener at det kan jo ikke pågå sånn i mange år til. De ser jo selv hva alt dette gjør med meg.

Jeg føler tiden går ifra meg med tanke på familie. Det gjør meg stresset og deprimert. Jeg har havnet i en ond sirkel jeg så gjerne vil komme meg ut av, men som jeg ikke har mulighet til å få til, i allefall ikke pr. dags dato...

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[AnonymBruker]

Jeg er ufør selv, og jeg fikk beskjed fra NAV at jeg måtte starte uføre prosessen hos legen. så jeg fortalte han hva jeg tenkte. Han mente selv at jeg måtte på uføretrygd.Legen min bestemte hvor stor grad jeg skulle få, jeg tenkte ikke på det med uføregraden. Psykologen jeg gikk til hadde ikke så mye han skulle ha sagt. Han leverte inn et skriv regner jeg med når NAV henvendte seg til han. Legen ga meg et skriv som jeg skulle ta med til NAV og jeg måtte be om å få samtale med en person om søknad. Da fikk jeg en samtale der jeg måtte fylle ut et skjema og svare på spørsmål. NAV hadde all dokumentasjon om meg så jeg slapp levere ekstra dokumentasjon.

Alt ble sendt til en fagperson i NAV som vurderte min sak, og 4 mnd senere var jeg blitt ufør.

Saksbehandleren din har ikke rett til å nekte deg å få en ny saksbehandler, du kan sende et skriv til NAV og kreve en ny saksbehandler fordi du føler du ikke får hjelp fra din saksbehandler. Den saksbehandleren som hjalp meg for flere år siden fortalte meg at saksbehandleren jobber på vegne av deg som er bruker av NAV. Saksbehandleren er pliktig til å hjelpe deg best mulig på vei, og det er du som bestemmer hva som skal skje videre. Spesielt når du er på AAP.

Lykke til ts!

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Det er nav-saksbehandleren din som bestemmer når det skal søkes ufør. Søker du allikevel uten hennes godkjennelse, vil du med stor sannsynlighet få avslag.

Nei det er det ikke. Dersom legen stiller seg bak pasienten, kan pasienten bestemme selv når det skal søkes om ufør. Hvis ikke kunne nav satt mange på uføretrygd uten at enkelte behøvde å løfte fingeren selv for å bli ufør.

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo at jeg er ung, og det er sikkert mye som ikke er prøvd enda, selv om jeg i følge nav har vært gjennom det aller meste allerede. Men jeg tenker bare at jeg har vært gjennom det samme om igjen og om igjen i mang, mange år nå. Uten bedring. Jeg mener at det kan jo ikke pågå sånn i mange år til. De ser jo selv hva alt dette gjør med meg.

Jeg føler tiden går ifra meg med tanke på familie. Det gjør meg stresset og deprimert. Jeg har havnet i en ond sirkel jeg så gjerne vil komme meg ut av, men som jeg ikke har mulighet til å få til, i allefall ikke pr. dags dato...

Anonymous poster hash: 9f566...e79

Ja, jeg forstår at det føles frustrerende, men jeg håper du også innser at det er en grunn til at psykologen din ikke vil gi deg opp. Tro meg, jeg kjenner noen som jobber som det, og hvis de sier at det ikke er mer å gjøre så er det virkelig håpløst, men når de sier de ønsker å jobbe videre med noe så ønsker det det.

Det er heller ikke lett å gi deg opp når du er 27 år og har nesten hele livet foran deg. husk at du bare har levd 1/3 av gjennomsnittlig levealder.

Om du får uføretrygd nå, så kan det hende du angrer senere i livet når du skal være en ressursperson for barnet ditt. Vær så snill, sloss for resten av ditt liv og for barnet du ønsker deg så mye.

Anonymous poster hash: 8fa8c...ad9

[HvittHus]

Nei det er det ikke. Dersom legen stiller seg bak pasienten, kan pasienten bestemme selv når det skal søkes om ufør. Hvis ikke kunne nav satt mange på uføretrygd uten at enkelte behøvde å løfte fingeren selv for å bli ufør.

Anonymous poster hash: cc398...c59

Du har på en måte rett for pasienten kan når som helst søke ufør. Men er ikke saksbehandleren din enig i søknaden, vil du med stor sannsynlighet få avslag, selv om legen mener du oppfyller kravene til ufør.

[AnonymBruker]

Du har på en måte rett for pasienten kan når som helst søke ufør. Men er ikke saksbehandleren din enig i søknaden, vil du med stor sannsynlighet få avslag, selv om legen mener du oppfyller kravene til ufør.

Får bare håpe den saksbehandleren har oversikt over alle regler og utøver skjønn. Men den som bestemmer er NAV-legen og ikke saksbehandleren.

Anonymous poster hash: cc398...c59

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Ettersom jeg avsluttet behandlingen hos psykolog rett etter nyåret, ble det sendt et skriv til NAV med en konklusjon. I den konklusjonen sto det hvilken "lidelse" jeg hadde og at det var mulighet for forbedring ved videre behandling. Er vel det skrivet som er blitt nevnt over her. Dette skrivet ble også sendt til lege.

Lege mener jeg har vært gjennom utrolig mye uten forbedring, og mener derfor jeg skal over på uføretrygd. Så det du egentlig sier her da, er at om psykolog sier jeg skal til videre behandling, men lege sier at nei, det er ikke noe vits, du skal på uføretrygd - så er det til syvende og sist legen som bestemmer OVER psykolog?

Jeg tror jeg og saksbehandler hos NAV har kommet ganske skjevt ut, og at hun derfor ikke liker meg. Det er et kjent problem at saksbehandlere hos NAV i den kommunen jeg bor har veldig trynefaktor, de går på personen i stede for lover. De tolker også lovene veldig ulikt. Dette er et stort problem! Er mye derfor jeg vil bytte saksbehandler også. Der jeg bor er det sånn at alle kjenner alle. Derfor vil jeg bytte til en saksbehandler som jeg ikke kjenner til fra før, og en som kanskje vil være litt mer behjelpelig med tanke på søknader og ikke minst klager.

Anonymous poster hash: 9f566...e79

[HvittHus]

Får bare håpe den saksbehandleren har oversikt over alle regler og utøver skjønn. Men den som bestemmer er NAV-legen og ikke saksbehandleren.

Anonymous poster hash: cc398...c59

Du må jo nesten presisere at du mener nav-legen og ikke fastlegen når du svarer.