Kjæresten min ble drept

19. februar 2014

Sommeren i fjor ble kjæresten min drept. Vi hadde vært sammen 18 mnd, men kjent hverandre i mange, mange år. Han levde et ekstremt turbulent liv, og vi hadde det slik at selvom vi kranglet en hel del så sa vi alltid at vi kunne ikke leve med hverandre eller uten hverandre.

Og det var slik det var.

Kvelden han døde havnet jeg i sjokk, jeg satt hjemme og ventet på han, men han kom aldri. Jeg reiste bort og var borte en måned fra mennesker etter beskjeden kom, fikk en slags angst og hadde lite behov for å snakke med andre om dødsfallet, da jeg alltid har stengt ting inne i meg.

Jeg er hard og kald, men samtidig myk, men det er når jeg er alene, da tillater jeg meg og tenke mer på det. Jeg er flink å tenker på alt det positive og ler da jeg tenker på de gode minnene.

MEN, jeg har fått en slags angst i ettertid, jeg føler at alle jeg møter ser på meg, at det er noe galt med meg, at jeg kunne gjort noe annerledes? Jeg slet med skyldfølelse en stund, men satt beina hardt ned på jorda igjen for jeg kunne ikke gjort noe, eller forutse det som skulle skje.

Jeg har alltid kommet godt overens med andre, jeg gjør det enda, men noen ganger kommer den angsten og jeg blir veldig innesluttet og utilpass, og føler meg annerledes.

Jeg er redd for å miste noen igjen, jeg er redd for å bli såret.

Jeg har ikke jobbet siden i sommer, og nå søker jeg meg jobber 25 milnfra der jeg bor så jeg kan flytte og starte på nytt på et vis, men jeg sliter med motivasjon til å søke og er redd for å ikke få det til..kanskje fordi jeg er redd for å angre etterpå?

Jeg vet at alt står på meg og ingen andre, men som sagt kunne jeg gjort noe annerledes og kan jeg gjøre det nå? Det er det jeg er redd for å gjøre noe igjen å angre etterpå. Jeg har pratet med venninner og de sier de forstår, men allikevel føler jeg ikke det.

Jeg føler jeg har blitt veldig komplisert pågrunn av tankegangen og alle bekymringene. Og føler jeg blir en belastning for de rundt meg selvom jeg innerst inne ikke tror de får det meg seg de forskjellig reaksjonene jeg har i hverdagen og jobber med, og jeg tror de tror at jeg har det bra. Men dessverre jobber jeg med sorgen og tilvakevenndingen til hverdagen. Og jeg sliter meg selv ut av hodet mitt og selvfølelsen.

Vil dette gå over med tiden? jeg tror det vil hjelpe meg og fokusere på meg selv og min fremtid i stedet for å stå stille pga frykt, Men hvordan skal jeg gå frem?

Jeg håper ingen har gått gjennom det jeg har gjort, men at noen kan forstå og gi meg ett nytt perspektiv på ting og råd på veien

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: 2d507...f8c

19. februar 2014

Kjære deg, det her er ikke lett! Når man mister noen man er glad i starter en lang prosess for å komme tilbake til tilnærmet normalen. Helt det samme vil det aldri bli, for selv om du i lange perioder vil føle deg ok, kan sorgen komme som kastet på deg helt ut av det blå igjen. Det første du må gjøre nå for å kunne komme deg videre er å kjenne ordentlig på det du har opplevd. Tillat deg selv å sørge! Ikke bare alene, men også sammen med andre. Jeg vet det kan være vanskelig å visw seg sårbar foran andre, men tro meg; det hjelper! Om ikke klarer å åpne deg så mye for noen andre, så begynn i det små! Prat om kjæresten din og det dere hadde sammen. Prat om de gode tingene og også de dårlige tingene. Du burde også kanskje få mer profesjonell hjelp å prate med, men du kommer også langt på vei ved å prate om det med familie å venner. Noe jeg også har følt har hjulpet meg om det er å finne noen å prate med på nettet. Noen som ikke kjenner meg alt for godt. Det er deilig og kunne prate med noen utenforstående som ikke har sine egne meninger og tanker om personen du sørger over. Uansett hva du velger, så SNAKK! I førsten kommer det til å være sårt, men hver gang du prater om han så letter det mye på tankene dine. Send meg en pm om du trenger å lufte tankene dine :-)