Gå til innhold

Sliten av barna - dårlig mor?


Fremhevede innlegg

Gjest New_Girl
Skrevet

Men den følelsen vil du ha hele livet, de trenger deg alltid. Om de er 1 eller 40 ;)

Anonymous poster hash: 18a8c...bfc

Hehe. Det er vel ikke mange 40-åringer som trenger mammaen sin på samme måte som en 1-åring?

  • Liker 6
Videoannonse
Annonse
Gjest åffårno
Skrevet

Ja stemmer det. Jobber også deltid for å ha tid til dem, de har aldri gått fullt i barnehage og minst mulig sfo. De får hjemmelaget middag rett etter skolen, og de har ofte med barn hjem, gjerne på overnatting og. Så ofte har vi 2-3 mer barn enn våre her også. Det er en herlig tid og denne tiden går så fort. Om noen år så vil jo dette være over og man får plenty av tid til seg selv igjen. Bare se på de over 50-60 som har mye tid og noen føler seg ensomme og. Livet er så kort, og å klage på bråkete barn synes jeg ingenting om. Barn er en velsignelse og vær med dem, spill med dem, gå tur med dem, lag middag med dem, ta dem med på husvask og rydding osv. Da blir man ikke sliten ;)

Anonymous poster hash: 18a8c...bfc

Jøss, du må bo/spise/leve ekstremt billig om du klarer finansiere bolig/studielån/mat/aktiviteter/forsikringer/helseutgifter på en deltidsinntekt uten en mann eller pen arv som muliggjør dette "frie valget" ;)

Kall nå en stol for en stol.

Har null problemer med at noen kan og ønsker ta et valg om deltid, men det er aldri finansiert av seg selv på egenhånd.

Overrasket over at det finnes folk som ikke ser det enkle regnestykket.

  • Liker 1
Skrevet

Men den følelsen vil du ha hele livet, de trenger deg alltid. Om de er 1 eller 40 ;)

Anonymous poster hash: 18a8c...bfc

Målet mitt er at jeg skal slippe å stå opp midt på natta og mate 40-åringen, ei heller kle på han, vaske rompa hans eller løfte han hver gang han skal flytte seg fra A til B. ;)

TS

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

  • Liker 4
Skrevet

Det blir bedre TS! Nå er barna mine blitt 3 og 5 år og jeg føler at jeg kan puste litt igjen!

Det er noe helt annet nå som barna er blitt såpass store... :)

Har alltid kost meg med barna mine, men det har vært vanvittig slitsomt, og det å finne på ting har ofte vært mer ork enn det har vært gøy. Det er helt annerledes nå. Nå er det f.eks faktisk mulig å ta seg 10 minutter i sofaen med et blad og en kopp te uten at det er noen som enten har slått seg, bæsjet seg ut, tisset seg ut, er tørst, lei, har veltet et glass med vann utover gulvet, en som banker den andre osv ;)

Jeg jobbet veldig mye helg en periode da ungene var 1 og 3 og jeg syntes det var mye mer slitsomt med helger hjemme enn på jobb så jeg syntes faktisk det var litt deilig å jobbe så mye :rodme: Nå gleder jeg meg derimot til helger sammen med barna..

  • Liker 4
Skrevet

Du har jo veldig tette barn, da, ts, så ikke rart du er sliten. Jeg syns hvertfall ikke babytiden kunne sammenlignes med noe etterpå (nå har jeg bare en på to år), sånn mtp hva den krevde av meg rent fysisk og mentalt. Jeg husker følelsen da vi kunne begynne å legge babyen tidligere om kvelden, så vi fikk litt alenetid. Og irritasjonen da han en gang etter dette var vanskelig å legge i flere uker før de første tennene kom. Jeg følte at han "stjal" alenetiden min. Og dette til tross for at jeg alltid har elsket å være sammen med ham. Jeg har hvertfall hatt behov for tid til å koble helt ut, også etter at han ble mye mer selvgående og lite krevende.

Men, at det objektivt sett er slitsomt med småbarn er en ting, men det blir også litt hva man gjør det til. Sikter ikke til deg nå, TS, men jeg hadde en bekjent som klagde over absolutt alt og orket iiiingenting. Orket ikke bade guttungen, det var slitsomt. Orket ikke gå tur, det var slitsomt. Hadde vært gøy å gå på stranda, men nei... slitsomt. Og da tenker jeg at det kanskje blir i overkant mye fokus på hvor slitsomt og fælt det er (det var en helt normal gutt med helt normalt aktivitetsnivå), og at det da lett kan bli en negativ spiral. Det er ofte ikke mindre slitsomt å bare være hjemme og gjøre ingenting med småbarn, tvert imot. Men dette var bare et sidespor, altså, og ikke i sammenheng med HI. For at mange med småbarn puster lettet ut når ungene er i seng, det er jeg ganske sikker på! ;)

Jeg har veldig respekt for at hvor slitne folk blir, har mye med barnets aktivitetsnivå, evne til å underholde seg selv og hvor godt de sover om natta. Men, jeg ser også at det ikke alltid er de med de mest krevende barna som er mest slitne også. I tillegg til det du nevner, tenker jeg på noen jeg kjenner som etter mine begreper har utrolig høye standarder på hvordan ting skal være. Alt fra detaljfokus på å gjøre absolutt alt etter boka til at boligen skal se nypolert ut til en hver tid. Og hvor dette fokuset gir næring til videre bekymringer, hvor det ender med at foreldrene aldri kan slappe av, selv når barnet sover. Da lager man ris til egen bak, når man ikke klarer å være litt pragmatisk. Tror det er sunnere for barna også om man er litt mer avslappet.
Skrevet

Innser at jeg er veldig, veldig heldig. Jeg har to barn på 1 og 3, og tenker absolutt ikke at tilværelsen er grusom. Slitsom, absolutt, og det hender at jeg titter på klokka og lettet konstaterer at det ikke er så lenge igjen til legging. Men i det store og det hele synes jeg livet med små barn er mye morsommere og generelt bedre enn livet før.

Jeg sier ikke dette for å gni det inn, men når jeg leser denne tråden får jeg jo inntrykk av at barn er pyton til de begynner på skolen...

Vi har noen kjøreregler, da, som har gjort livet med barn enklere for oss:

-Alltid, alltid gå ut på tur hver dag (eneste unntak er når noen er syke). Det fungerer virkelig ikke å sitte inne en hel dag. Da kravler de oppetter veggene til slutt, og alle blir grinete.

-Jeg er veldig opptatt av nok søvn, både til barna og meg selv. De legges syv, og jeg legger meg ti. Dette punktet handler jo også en del om flaks, alle har ikke soveunger. Men jeg rokker ekstremt sjelden ved søvnrutinene deres.

-Involvere barna i det jeg gjør, om det så er å vaske badet. Det er håpløst å prøve å få gjennomført prosjekter alene, mye lettere hvis de føler at de er med.

-Planlegging. Jeg løper aldri rundt og leter etter ting eller sjekker ting rett før vi skal gjøre noe. Stress gir veldig dårlig stemning som gjerne forplanter seg utover dagen.

-Alenetid til hver unge så langt det er mulig. Når minstemann har luren sin, har jeg kvalitetstid med storebror og gjør ting lillebror er for liten til å være med på. Hvis storebror ser en film, tar jeg lillebror på fanget og leser eller finner på noe han synes er morsomt.

Dette er ting som fungerer for oss i hvert fall.

  • Liker 4
Skrevet

Innser at jeg er veldig, veldig heldig. Jeg har to barn på 1 og 3, og tenker absolutt ikke at tilværelsen er grusom. Slitsom, absolutt, og det hender at jeg titter på klokka og lettet konstaterer at det ikke er så lenge igjen til legging. Men i det store og det hele synes jeg livet med små barn er mye morsommere og generelt bedre enn livet før.

Jeg sier ikke dette for å gni det inn, men når jeg leser denne tråden får jeg jo inntrykk av at barn er pyton til de begynner på skolen...

Jeg føler meg også veldig veldig heldig. ;) Jeg har to fantastiske barn som beriker mitt liv mer enn jeg trodde var mulig! Grusom er heller aldri et ord jeg ville brukt for å beskrive tilværelsen med små barn.

Jeg sier bare at jeg kjenner meg igjen i det at man føler at man aldri får fred, og at man er beyond sliten...

  • Liker 2
Skrevet

Innser at jeg er veldig, veldig heldig. Jeg har to barn på 1 og 3, og tenker absolutt ikke at tilværelsen er grusom. Slitsom, absolutt, og det hender at jeg titter på klokka og lettet konstaterer at det ikke er så lenge igjen til legging. Men i det store og det hele synes jeg livet med små barn er mye morsommere og generelt bedre enn livet før.

Jeg sier ikke dette for å gni det inn, men når jeg leser denne tråden får jeg jo inntrykk av at barn er pyton til de begynner på skolen...

Vi har noen kjøreregler, da, som har gjort livet med barn enklere for oss:

-Alltid, alltid gå ut på tur hver dag (eneste unntak er når noen er syke). Det fungerer virkelig ikke å sitte inne en hel dag. Da kravler de oppetter veggene til slutt, og alle blir grinete.

-Jeg er veldig opptatt av nok søvn, både til barna og meg selv. De legges syv, og jeg legger meg ti. Dette punktet handler jo også en del om flaks, alle har ikke soveunger. Men jeg rokker ekstremt sjelden ved søvnrutinene deres.

-Involvere barna i det jeg gjør, om det så er å vaske badet. Det er håpløst å prøve å få gjennomført prosjekter alene, mye lettere hvis de føler at de er med.

-Planlegging. Jeg løper aldri rundt og leter etter ting eller sjekker ting rett før vi skal gjøre noe. Stress gir veldig dårlig stemning som gjerne forplanter seg utover dagen.

-Alenetid til hver unge så langt det er mulig. Når minstemann har luren sin, har jeg kvalitetstid med storebror og gjør ting lillebror er for liten til å være med på. Hvis storebror ser en film, tar jeg lillebror på fanget og leser eller finner på noe han synes er morsomt.

Dette er ting som fungerer for oss i hvert fall.

Vi har akkurat samme regler her, bortsett fra at jeg kanskje er vel glad i kvelden, og strekker den til kl.23. Og så ammer jeg noen ganger pr. natt enda.

Men det er så begrensende å ha små barn synes jeg! Ikke grusomt, men begrensende. Hadde i utgangspunktet en veldig aktiv livsstil før jeg fikk barn, med mye jobbing og småekstreme fritidsinteresser. De som sier at man kan ta med seg ungene på det meste har virkelig et annet liv enn det jeg hadde. Kafé, kjøpesenter og rolig tur i skogen er greit nok, men jeg føler alltid at jeg skulle ha gjort noe annet. Sliter kanskje med å innstille meg på et roligere liv hvor jeg alltid må sørge for at de små har det optimalt.

Jeg føler meg også veldig veldig heldig. ;) Jeg har to fantastiske barn som beriker mitt liv mer enn jeg trodde var mulig! Grusom er heller aldri et ord jeg ville brukt for å beskrive tilværelsen med små barn.

Jeg sier bare at jeg kjenner meg igjen i det at man føler at man aldri får fred, og at man er beyond sliten...

Dette.

TS

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

Skrevet

Det blir bedre TS! Nå er barna mine blitt 3 og 5 år og jeg føler at jeg kan puste litt igjen!

Det er noe helt annet nå som barna er blitt såpass store... :)

Jeg jobbet veldig mye helg en periode da ungene var 1 og 3 og jeg syntes det var mye mer slitsomt med helger hjemme enn på jobb så jeg syntes faktisk det var litt deilig å jobbe så mye :rodme: Nå gleder jeg meg derimot til helger sammen med barna..

Takk for gode ord!

Jeg har begynt å jobbe litt igjen, og selv om jobben ikke er noe slaraffenliv regner jeg jobbdagene som "fri". Drikke varm kaffe, tenke en hel tanke uten å bli avbrutt, og føre samtaler med voksne mennesker. Og en halvtimes lunsj i fred og ro! :)

TS

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

  • Liker 2
Skrevet

Men den følelsen vil du ha hele livet, de trenger deg alltid. Om de er 1 eller 40 ;)

Anonymous poster hash: 18a8c...bfc

For noe tull. Det er noe helt annet å ha en superklengete 3-åring som trasser, og en 8-åring med eget sosialt liv, som innimellom blir med noen hjem fra skolen osv.

Anonymous poster hash: b65c9...eae

Skrevet

Vi har akkurat samme regler her, bortsett fra at jeg kanskje er vel glad i kvelden, og strekker den til kl.23. Og så ammer jeg noen ganger pr. natt enda.

Men det er så begrensende å ha små barn synes jeg! Ikke grusomt, men begrensende. Hadde i utgangspunktet en veldig aktiv livsstil før jeg fikk barn, med mye jobbing og småekstreme fritidsinteresser. De som sier at man kan ta med seg ungene på det meste har virkelig et annet liv enn det jeg hadde. Kafé, kjøpesenter og rolig tur i skogen er greit nok, men jeg føler alltid at jeg skulle ha gjort noe annet. Sliter kanskje med å innstille meg på et roligere liv hvor jeg alltid må sørge for at de små har det optimalt.

Dette.

TS

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

Det forstår jeg. Det er som regel alltid noen som vil noe, og det er klart, det er mange hobbyer som ikke lar seg kombinere med barn.

Hva tenkte du om livsstilen din og det å få barn da du planla barn? Tenkte du at de ville la seg kombinere den gangen? (Ikke frekt ment, jeg er oppriktig nysgjerrig). Eller var du forberedt på å gi avkall på det, for så å oppdage at det var mer sorg forbundet med det enn det du trodde?

Har du venner med samme livsstil/hobbyer som deg selv som også har barn? Går det an å møte dem og bytte på å passe ungene? :)

  • Liker 1
Gjest Runforit
Skrevet

I løpet av dagen tar jeg meg ofte i å glede meg til kvelden når ungene har lagt seg. Føler at det er bare de få timene i løpet av døgnet at jeg slapper av. Er oppe kl.6 og ungene legger seg kl.19 om kvelden. Det går i ett hele tida, med mat, klær, bleier, lek osv. Alltid på alerten, alltid tilgjengelig, alltid passe på at alle har det bra. Føler ofte at fremtiden tårner seg opp foran meg når jeg tenker på alle timene med "alltid på alerten". Noen ganger lurer jeg på om det var riktig av meg å få barn i det hele tatt... Vet at mye blir bedre etterhvert, eller blir det egentlig det? Krever de ikke bare mer og mer? Akkurat nå gleder jeg meg bare til de blir store nok til å overnatte hos venner ei og anna natt, slik at jeg kan få sove ei hel natt og en lang morgen. Hadde egentlig ikke så veldig lyst på barn, og mener fortsatt at jeg kunne hatt et helt fint liv uten. Men da jeg fant den rette mannen fikk jeg lyst på barn likevel, og "alle" sa at det kom til å bli helt fantastisk å bli mor, selv om jeg ikke var noen "barneperson" i utgangspunktet. Elsker ungene mine, og vi har det masse gøy, men likevel... Er jeg helt håpløs?Andre som har følt det slik og som nå har det bedre? Anonymous poster hash: 4b994...9ad

Hvor gamle er ungene? Når de blir eldre vil de jo underholde seg selv, være med venner, bli mer selvstendig og ikke være like avhengig av deg. Mange foreldre tenker jo da at de skulle ønske barna var små igjen siden de plutselig aldri vil være sammen med dem lengre.

Uansett så er det helt normalt å savne alenetid iblandt. Du er helt normal :)

Jeg har ikke barn og kunne tenke meg det, men har alltid tenkt at jeg gleder meg mest til barnet er stort nok til å kunne prate om dagen sin og kunne underholde seg selv. Har aldri sett idyllen med babytiden der det bare går i mat, bæsj og soving. Gleder meg til barnet er stort nok så jeg virkelig ser personligheten, der det snakker om dagen sin, kler på seg selv og er litt mer selvstendig. Og jeg er som sagt ikke mor enda :P

Du er jo en egen person selv om du er mor. Selvsagt har du lov å savne egentid.

Har heldigvis en svigermor som er klar som et egg når tiden kommer og jeg kommer nok til å bruke henne mye til barnepass så vi bare kan være kjærester og ha litt alenetid oppi alt ;)

Skrevet

Godt å høre at det jeg føler er forståelig, og at det mest sannsynlig vil bli bedre!

Jeg mener egentlig ikke å klage, for ungene er helt gull dem. Det er bare at det er så innmari begrensende, og jeg føler at jeg sitter fast i en skrustikke. Hvor ble livet mitt av liksom? Skal ta med meg ordene deres (de fleste), og se frem til de blir mer selvstendige og i stand til å være med på litt artigere aktiviteter enn trilletur og "borte-titt-tei"… ;)

Det forstår jeg. Det er som regel alltid noen som vil noe, og det er klart, det er mange hobbyer som ikke lar seg kombinere med barn.

Hva tenkte du om livsstilen din og det å få barn da du planla barn? Tenkte du at de ville la seg kombinere den gangen? (Ikke frekt ment, jeg er oppriktig nysgjerrig). Eller var du forberedt på å gi avkall på det, for så å oppdage at det var mer sorg forbundet med det enn det du trodde?

Har du venner med samme livsstil/hobbyer som deg selv som også har barn? Går det an å møte dem og bytte på å passe ungene? :)

Alle mine venninner og familie er typen:

"Barn er det beste som finnes, og det er jo bare å ta dem med på det man driver med!"

"Hos oss fortsetter livet som før, ungene tilpasser seg."

"Det blir noe heeelt annet med egne barn!" Da jeg sa at jeg ikke var noen "barneperson".

Opplever ikke helt det samme, for å si det slik.

Jeg var innstilt på å gi avkall på noen av interessene mine for en periode eller for alltid, men det er ikke alltid like greit. Noe annet er at selv enkle ting kan føles vanskelig. F.eks å ta seg en skitur med de to små, noe som ifølge venner og familie skulle være såå enkelt. Jeg synes det er mer slit enn kos å ta med begge på tur når jeg er alenemed dem...

Ungene er så små at å ha dem hos venner er egentlig ikke noe tema enda. Vi har ikke mye familie heller, og er stort sett alene med dem. Men kanskje etterhvert kan vi bytte litt på å ha ungene og sånn. :)

Hvor gamle er ungene? Når de blir eldre vil de jo underholde seg selv, være med venner, bli mer selvstendig og ikke være like avhengig av deg. Mange foreldre tenker jo da at de skulle ønske barna var små igjen siden de plutselig aldri vil være sammen med dem lengre.

Uansett så er det helt normalt å savne alenetid iblandt. Du er helt normal :)
….

Takk for gode ord! Ungene er 6mnd og 2år.

TS



Anonymous poster hash: 4b994...9ad
Skrevet

Takk TS, jeg trengte å lese denne tråden idag. Ikke minst trengte jeg å lese det folk skriver om at det blir enklere, og at man vil få igjen overskuddet etterhvert som barna vokser til...

Jeg sliter med det samme som deg. Jeg har tvillinger som nettopp ble 2 år. Jeg elsker de høyere enn himmelen, selvfølgelig! Men jeg er så vanvittig sliten også! Har en mann som arbeider et annet sted, og derfor er mye borte enkelte uker. Ungene er høyt og lavt, har ikke begynt å leke selvstendig enda, vil ha mammaen sin tilstede hele tiden, har entret trassalderen, og er som toåringer flest. Jeg synes denne alderen er mye mer krevende enn babytiden. Både fysisk og psykisk. Jeg er sliten i hodet etter mas og hyling dagen lang, og sliten i armer og rygg av å bære, stelle, kle av og på, trille ei vogn som veier 50 kg osv...

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å fortelle at du har min sympati, og at jeg tror ikke at noe er galt med deg selv om du føler det slik. Man kan nemlig elske barna sine over alt på jord, samtidig som man savner livet man hadde før man fikk dem. Jeg mener at det er rom for begge deler når man er mamma.

Lykke til videre! :)

Anonymous poster hash: 85d71...038

  • Liker 1
Skrevet

Takk TS, jeg trengte å lese denne tråden idag. Ikke minst trengte jeg å lese det folk skriver om at det blir enklere, og at man vil få igjen overskuddet etterhvert som barna vokser til...

Jeg sliter med det samme som deg. Jeg har tvillinger som nettopp ble 2 år. Jeg elsker de høyere enn himmelen, selvfølgelig! Men jeg er så vanvittig sliten også! Har en mann som arbeider et annet sted, og derfor er mye borte enkelte uker. Ungene er høyt og lavt, har ikke begynt å leke selvstendig enda, vil ha mammaen sin tilstede hele tiden, har entret trassalderen, og er som toåringer flest. Jeg synes denne alderen er mye mer krevende enn babytiden. Både fysisk og psykisk. Jeg er sliten i hodet etter mas og hyling dagen lang, og sliten i armer og rygg av å bære, stelle, kle av og på, trille ei vogn som veier 50 kg osv...

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å fortelle at du har min sympati, og at jeg tror ikke at noe er galt med deg selv om du føler det slik. Man kan nemlig elske barna sine over alt på jord, samtidig som man savner livet man hadde før man fikk dem. Jeg mener at det er rom for begge deler når man er mamma.

Lykke til videre! :)

Anonymous poster hash: 85d71...038

Takk, og lykke til videre til deg også! :)

Forøvrig synes jeg min 2åring er 10 ganger enklere enn babyen på 6mnd. Den eldste går jo selv, spiser selv, sover hele natta, legger puslespill, og kan være med på en fartsfylt aketur sammen med mor. ;) Verre med den minste som må ha hjelp til alt, og ikke er like glad i snowracer og snøbasing….

TS

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

Skrevet

F.eks å ta seg en skitur med de to små, noe som ifølge venner og familie skulle være såå enkelt. Jeg synes det er mer slit enn kos å ta med begge på tur når jeg er alenemed dem...

Anonymous poster hash: 4b994...9ad

Hehe, du har en baby på 6 mnd og en på 2 år. Du må ikke ta deg vann over hodet. Skitur blir BARE stress, og de som ikke påstår det er sånne som aldri tør å innrømme noe som helst.

Jeg tror du rett og slett bare må akseptere at livet blir litt satt på vent en periode. Jeg LOVER deg at det blir lettere å ta ungene med på ting etter hvert som de vokser til. Og før du vet ordet av det må du trygle dem om å bli meg deg på skitur, når de er 12 og heller vil sitte inne og spille dataspill med ungene...

Anonymous poster hash: 7baba...184

Skrevet

Med vennene skulle det stå over her..



Anonymous poster hash: 7baba...184
Skrevet

Jeg har en av hver sort. Eldste sover lenger om hn er oppe lenger (som oftest), men så sover hun vanligvis fra 19 til 09 - 10 neste morgen. Når hun var baby så sov hun gjerne til 11 - 12. På det lengste har hun sovet 17 timer i strekk uten mat eller oppvåkning.

Yngste våkner senest 07.30 hver dag. Uansett om vi holder han våken etter vanlig sengetid. Han legger seg som oftest kl 19.

Men om vi holder han våken lenger så har vi da en gutt som våkner kl 7.30 og er sur resten av dagen.

Så denne løsningen er absolutt ikke ideell for alle barn.

Uff da - nei da var ikke det rådet til mye hjelp. Hadde han enda vært som din eldste så kunne du fått litt mer pusterom

Skrevet

Vi har to små tvillinger og jeg gleder meg til å legge de hver dag jeg, det er jo dritslitsomt. Prøver så godt jeg kan å kose meg med de små stundene som jeg skjønner at "dette kommer jeg til å savne når de blir større". Synes det er så stas å se at de mestre mer og mer (selv om det ikke er så mye enda). Tror det er viktig å prøve å sette seg selv litt til side i den tiden de er våkne, ikke tenke på alt man burde gjort, det er enklere sagt enn gjort. Det er tross alt en veldig kort periode i livet og ikke minst tror jeg det er den perioden vi kommer til å se tilbake på som en av de lykkeligste.

Senk kravene og nyt barna og så er det lov å bli sliten, frustrert og lei, alle er det til tider :)



Anonymous poster hash: 810fc...baf
Skrevet

Herlig å lese at ikke alle lever i en boble av sus og dus med småbarna!

Jeg er en av dem som gleder meg til barna er lagt klokka sju. Og synes det er deilig å gå på jobb.

Av og til tror jeg at det å lage en rosablogg eller en idyllisk mammablogg kanskje kunne hjulpet! Det er noe med å fotografere (med kamera og i minnet) de små hverdagsøyeblikkene, som nå bare forsvinner i mas, tjas, bleieskift, klesvask, småkrangling mellom barna, planlegging, stress. Ser for meg at hvis man lager en rosablogg, får man øynene opp mer for de små, koselige detaljer som man kan legge ut på bloggen sin. Be barna plukke en blomst så man kan fotografere den i et glass vann på frokostbordet. Ta bilde av noe fint som er bakt, og huske det, i stedet for å huske sjokolademuffinssmuler utover hele sofaen, skrik og hyl når de bare får EN muffins og ikke to, ettåringen som vræler foran stekeovnen fordi han ikke skjønner hvorfor kakene må være inni der, og ikke i munnen hans med EN gang... Det jeg husker fra spaserturen sist, er styret med å få kledt på begge barna, den ene som VIL ha på seg storesøsters sko, storesøster som nekter å ta med votter, det ene barnet som VIL sykle på trehjulssykkelen, men ikke orker mer da vi er kommet halvveis, og far må bære både barn og sykkel. Jeg som stresser over å ikke ha husket bleie, og håper, håper at ikke minsten bæsjer på turen.

Hadde jeg vært en rosablogger, kunne jeg tatt et fint bilde av det ene minuttet begge barna smilte mot sola med røde kinn, og faktisk husket dette øyeblikket bedre enn alt stresset rundt.

Tror mange er flinke til å blokkere ut stresset, og heller fokusere på de fine øyeblikkene. Jeg skulle ønske jeg var slik! Jobber med saken..... :)



Anonymous poster hash: 400a2...371
  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...