Angst etter fødsel

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med angst etter fødsel?

Siden første uken etter fødsel har jeg hatt ubehag/angst når jeg tar babyen med ut. Jeg tror det er fordi han ligger i vognen og jeg ikke føler jeg har full kontroll.

Jo lenger jeg beveger meg bort fra hjemmet, jo værre. Det er ok å gå over i butikken, det er "vondt" å dra "helt" til kjøpesenteret. Jeg merker angsten en smule før jeg drar ut også.

På tross av dette prøver jeg å ta en trilletur hver dag - det er tross alt deilig med frisk luft og sønnen vår elsker å ligge i vogna.

Jeg var redd for fødselsdepresjon på et tidspunkt p.g.a tristhet, men nå føler jeg meg ikke spesielt tung til sinns lenger. Det er "bare" angsten som er igjen - jeg prøver å ikke la det hemme meg, men jeg blir veldig sliten av angsten og gruer meg for lengre turer.

Noen som kjenner til dette? Er det normalt, er det noe som vil gå over av seg selv eller bør jeg ta tak i det nå? I så fall hvordan?

Anonymous poster hash: 507aa...d0b

[Silfen]

Tror nok en god del kan føle det vanskelig å gjøre ting med baby, når alt er nytt og skremmende. Jeg tror du gjør lurt i å ikke la det hemme deg, men utfordre deg selv hver dag. Du kan jo ta det opp med helsesøster og se hva hun sier?

[MockingJay]

Sånn var jeg også, hadde panikk for alt.

Vist jeg måtte over brua fikk jeg panikk for at noen skulle komme å hive oss utfor Har enda litt skrekk for det, men skjønner jo at det er totalt urealistisk. Verden blir plutselig mye skumlere når man får baby:p

[AnonymBruker]

Jeg har slitt veldig med det samme, følelsen av at hjemme er det eneste trygge, og veldig mye stress med alt som går på å ta baby ut. Hva hvis det skjer noe uforutsett? Hva hvis hun gråter? Hva hvis hun trenger ny bleie og det ikke er skiftemulighet?

I begynnelsen var det helt ekstremt, og ble i tillegg værre av at baby hyylte både i vogn og bilstol, eneste mulighet var bæretøy. Jeg taklet ikke å overlate henne til noen andre, såvidt til mannen min i en times tid. Det var ekstremt hemmende.

Angsten begynte gradvis å slippe taket når hun var 6 mnd, men det ble lettere for hver uke. Jeg trengte ikke å gjøre noe med det, siden jeg hadde permisjon, og kunne gjøre som jeg ville, nemlig være hovedsakelig hjemme med henne.

Nå er hun 9 mnd, og det begynner å gå seg til, bl.a fordi hun spiser mer fast føde nå, og derfor klarer seg uten meg (og puppen) i lengere tid. Hun har godtatt vogn og bil, og vi har lært hverandre å kjenne så jeg vet hva jeg skal gjøre hvis hun gråter nå.

Hun er lettere å distrahere, og jeg kan skifte bleier eller amme i de merkeligste settinger/stillinger. ;p

Har ikke noen konkrete tips, men jeg blir litt glad for at det er flere av oss "hønemor-mammaene". Vil bare si at det går over når du blir kjent med babyen og dere blir trygge på hverandre. Anbefaler også bæretøy.

Klem til deg, og gratulerer som mamma!

Anonymous poster hash: c6da6...949

[Gjest åffårno]

Det er helt normalt - er ganske så mange som er hjemme endel uker før de beveger seg ut.

Litt fordi det er ganske upraktisk i starten med hyppig amming/mating og korte søvnperidoer(ergo mor vil gjerne prøve å sove/hvile når hun kan) - og litt fordi man ikke har rutinene inne enda og det blir stress å organisere alt når de er så små.

Så er man jo fortsatt påvirket av hormoner, og det sammen med lite søvn/energitap fordi man knapt rekker spise/bekymring over at den bittelille saken skal lide den minste nød gjør jo at at nok endel synes det er ganske skummelt.

Selv har jeg det meste i umiddelbar nærhet, og jeg har ørten muligheter å velge mellom og mange tilbud å velge mellom som er relativt kort hjemmefra og dermed føles det bare greit å være utendørs - men synes det var ganske "skummelt" når jeg måtte til manuellterapeut med minien som lå et sted jeg aldri hadde vært.

Selv om det bare var et kvarters tid med tbane

De trenger jo bare ren bleie/mat når man er ute, og det kan man gjøre mange plasser(cafe/kjøpesenter - utendørs når det blir varmere).

Man kan også skifte på dem i vogna, sålenge det ikke er kaldt. (hvorsomhelst). Bæretøy kan man også ha med seg ut, så har man flere muligheter om det blir gråting.

Worst case scenario så drar man hjem med en grineunge i vogna, og ordner det straks man kommer hjem.

Det viktigste er å kaste seg uti ubehagelige situasjoner, og når man er hjemme med babyer så kan man styre det litt selv og ta det skritt etter skritt.

[AnonymBruker]

Husker jeg tenkte "sånn må det føles å ha angst" den første perioden m baby. Var konstant bekymret og klarte ikke å la henne ligge alene fordi jeg måtte kjenne at hun pustet. Hatet at andre holdt henne fordi krav mistet litt kontrollen selv. Første tur på kjøpesenter, inkludert trilleturen dit på ca.25 min., føltes som en måneferd. Men det gikk seg til, følelsen av angst forsvant (selv om jeg fortsatt er hønemor) og nå med andremann var vi på kafé etter to dager (riktignok m pappaen også, men det føltes helt naturlig å gjøre det) og på busstur til byen etter ei uke. Det ordner seg nok for dere også etterhvert!

Anonymous poster hash: 6244d...464

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp med helsesøster om jeg var deg.

Jeg hadde det slik etter fødselen og utviklet angst med kraftige fysiske plager... Nå er jenta mi ett år og jeg er sykmeldt og går ukentlig til psykolog og lege samt at jeg går på tabletter mot angst og depresjon...

Just sayin.

Anonymous poster hash: 17a3e...27f

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også. Jeg var livredd for å gå ut med babyen, faktisk i ganske lang tid etter fødselen. For meg handlet det om at jeg følte at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre hvis babyen begynte å skrike i vogna f eks. Jeg husker de gangene jeg våget meg ut på f eks en tur hvor jeg måtte ta bussen, jeg var gjennomvåt av svette når jeg var fremme dit jeg skulle fordi jeg hadde så angst for at babyen skulle skrike mens alle de andre i bussen hørte på og lurte på hvorfor jeg ikke kunne få babyen til å stoppe.

Anonymous poster hash: 3151f...3d1