Press fra behandler om å fortelle om traumer

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen posttraumatisk stresslidelse etter traumer i barne- og ungdomsårene. Jeg har aldri fortalt noen om alle traumene mine, men fordi jeg har sagt stikkord her og der har det blitt plukket opp og skrevet i journal. Derfor er det flere behandlere som tror de vet hva som har skjedd, men sannheten er at de er delvis feilinformert og delvis ikke vet om alle traumene.

Jeg har i det siste opplevd et stort press fra behandlere om å fortelle om hva som har skjedd, altså konkret fortelle hva traumene gikk ut på. Dette har jeg tidligere blitt frarådet av en behandler som jeg stolte på, og det er heller ikke noe jeg ønsker.

Jeg sliter med å få behandler til å skjønne at dette er veldig sårt for meg, og at jeg ikke ønsker å snakke om det. Jeg får bare høre at jeg ikke kan gå og bære på dette alene, og at akkurat hva som har skjedd er relevant for videre behandling.

Jeg skjønner personlig ikke hvorfor det er relevant hvilke traumer jeg har gjennomgått, burde det ikke være nok for behandler å vite at det har skjedd traumer? Hvorfor er det så nøye akkurat hva som har skjedd, hvilken forskjell vil det utgjøre om behandler får vite om det dreier seg om for eksempel en bilulykke, en voldtekt eller sykdom?

Jeg føler meg invadert hver gang jeg blir mast på om å fortelle. For det første vil jeg ikke snakke om det som har skjedd, både fordi jeg ikke vil at noen skal vite om det og fordi jeg får enorme reaksjoner på triggere på traumene. Dette får jeg ikke behandlere til å forstå, de fortsetter å mase til tross for at jeg har sagt dette flere ganger. Nå ender det bare med at jeg blir fryktelig irritert og av og til sint i timene når det tas opp, noe som jeg føler går ut over mitt og behandlers forhold. Jeg ønsker å bygge en god relasjon til mine behandlere, men jeg føler det er veldig vanskelig når de prøver å presse meg så til de grader ut av min komfortsone, og oppfordrer meg til å gjøre noe som trolig vil gjøre meg veldig dårlig og kanskje til og med selvdestruktiv.

Er det noen som har tips til hvordan jeg kan få behandlerene mine til å slutte å mase om dette? Helst vil jeg at de skal være enig i at den beste løsningen er å ikke fortelle, men så lenge de ikke maser kan jeg akseptere at vi har forskjellig mening om dette. Som sagt føler jeg at dette går ut over behandler-pasient-forholdet, noe som gjør behandling veldig vanskelig for tiden.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

Hvordan skal de kunne hjelpe deg når de ikke vet hvorfor du trenger hjelp? Har du vurdert at den første behandleren din sa at du ikke trengte å fortelle om det fordi du på det tidspunktet var for skjør for å "åpne boksen", og at de du har nå vil du skal fortelle om det fordi du er sterkere nå enn du var før?

Anonymous poster hash: e91fb...2e3

[Heart]

Hvis behandlerne mener at du må fortelle om dette for å komme videre, er det sannsynligvis riktig. Kanskje det ikke var riktig eller gjennomførbart på et tidligere tidspunkt, hva vet jeg, men jeg har aldri før hørt om at noen ble anbefalt om IKKE å fortelle hva de har vært utsatt for, når dette har ført til store problemer.

Det blir litt som om man gikk til legen fordi man hadde store smerter, men nektet å fortelle eksakt hvor det gjorde vondt og hva som eventuelt hadde skjedd.

[AnonymBruker]

Hvordan skal de kunne hjelpe deg når de ikke vet hvorfor du trenger hjelp? Har du vurdert at den første behandleren din sa at du ikke trengte å fortelle om det fordi du på det tidspunktet var for skjør for å "åpne boksen", og at de du har nå vil du skal fortelle om det fordi du er sterkere nå enn du var før?

Anonymous poster hash: e91fb...2e3

De vet jo at det har skjedd traumer, og at dette har skjedd mens jeg var barn/ungdom. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det er relevant akkurat hva som har skjedd? Er det ikke mer nyttig å snakke om mine utfordringer i hverdagen på grunn av PTSDen enn å rippe opp i gamle minner?

Det var ikke min første behandler som sa jeg ikke trengte å snakke om det, det var en behandler jeg hadde et stykke inn i sykdomsforløpet mitt som jeg hadde god kontakt med i et halvt års tid. Jeg er heller ikke sterkere nå enn før, det føles i alle fall ikke slik.

Hvis behandlerne mener at du må fortelle om dette for å komme videre, er det sannsynligvis riktig. Kanskje det ikke var riktig eller gjennomførbart på et tidligere tidspunkt, hva vet jeg, men jeg har aldri før hørt om at noen ble anbefalt om IKKE å fortelle hva de har vært utsatt for, når dette har ført til store problemer.

Det blir litt som om man gikk til legen fordi man hadde store smerter, men nektet å fortelle eksakt hvor det gjorde vondt og hva som eventuelt hadde skjedd.

Behandleren som anbefalte meg å ikke snakke om det er den mest kunnskapsrike behandler jeg har møtt i min tid i psykiatrien. Jeg følte at alt han gjorde var veldig fornuftig, og jeg stolte veldig på ham. Han mente at jeg var alt for skjør til å snakke om det, og at det sannsynligvis ville føre til retraumatisering fordi jeg ikke har verktøy til å håndtere mine egne reaksjoner på slike enorme triggere.

Som jeg skrev over, hvorfor er det relevant hva som har skjedd? Er det ikke mer fornuftig bruk av tid å fokusere på hvordan jeg kan få det bedre her og nå?

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[Heart]

Som jeg skrev over, hvorfor er det relevant hva som har skjedd? Er det ikke mer fornuftig bruk av tid å fokusere på hvordan jeg kan få det bedre her og nå?

Kanskje det er nettopp det de gjør, og at veien til å få det bedre her og nå er å få bearbeidet dette traumet?

Det er alvorlig å ha hendelser i sin fortid som man ikke engang kan snakke høyt om uten å få en reaksjon. Jeg tror ikke du kan begynne å kalle deg frisk før dette er håndtert.

[AnonymBruker]

Kanskje det er nettopp det de gjør, og at veien til å få det bedre her og nå er å få bearbeidet dette traumet?

Det er alvorlig å ha hendelser i sin fortid som man ikke engang kan snakke høyt om uten å få en reaksjon. Jeg tror ikke du kan begynne å kalle deg frisk før dette er håndtert.

Jeg får reaksjoner bare av at de nevner at det har skjedd traumer, eller om jeg får spørsmål som på en eller annen måte er relatert til traumer. Jeg opplever å bli selvdestruktiv, og å dissosiere. Sistnevnte har jeg lite kunnskap om og absolutt ingen kontroll på, så det at timene med behandler nå egentlig bare er en svær trigger gjør meg veldig utrygg.

Jeg har langt igjen før jeg er frisk, men jeg forstår ikke hvorfor jeg må fortelle noen hva som har skjedd for å kunne bli frisk. Jeg har veldig store problemer med å akseptere hva som har hendt i livet mitt, jeg skammer meg og er generelt veldig redd for hva som vil skje dersom jeg sier hva som har hendt.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

VIL du bli bedre? Bli frisk?

Anonymous poster hash: 18fae...42d

[Heart]

Jeg får reaksjoner bare av at de nevner at det har skjedd traumer, eller om jeg får spørsmål som på en eller annen måte er relatert til traumer. Jeg opplever å bli selvdestruktiv, og å dissosiere. Sistnevnte har jeg lite kunnskap om og absolutt ingen kontroll på, så det at timene med behandler nå egentlig bare er en svær trigger gjør meg veldig utrygg.

Jeg har langt igjen før jeg er frisk, men jeg forstår ikke hvorfor jeg må fortelle noen hva som har skjedd for å kunne bli frisk. Jeg har veldig store problemer med å akseptere hva som har hendt i livet mitt, jeg skammer meg og er generelt veldig redd for hva som vil skje dersom jeg sier hva som har hendt.

Les det du selv har skrevet. Dette er antakelig problemet ditt i et nøtteskall. Dette er grunnen til at du har det vondt. Du må gjenvinne kontrollen, og forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Du konfrontere virkeligheten og akseptere det som har skjedd, og slutte å føle skam over noe du ikke er skyld i.

Du kan ikke løse dette problemet ved å løpe fra det. Faktisk kan ingen problemer løses på den måten, såvidt jeg vet.

[AnonymBruker]

Kanskje det er en idé å få døgnplass en periode mens du forteller om traumene?

Anonymous poster hash: 3af8e...202

[AnonymBruker]

VIL du bli bedre? Bli frisk?

Anonymous poster hash: 18fae...42d

Selvsagt vil jeg det. Å leve med en alvorlig PTSD er ikke noe jeg unner min verste fiende en gang.

Les det du selv har skrevet. Dette er antakelig problemet ditt i et nøtteskall. Dette er grunnen til at du har det vondt. Du må gjenvinne kontrollen, og forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Du konfrontere virkeligheten og akseptere det som har skjedd, og slutte å føle skam over noe du ikke er skyld i.

Du kan ikke løse dette problemet ved å løpe fra det. Faktisk kan ingen problemer løses på den måten, såvidt jeg vet.

Hadde jeg trodd at det ville gjøre ting bedre å fortelle om hva som har hendt, så hadde jeg gjort det. Jeg bare forstår virkelig ikke hvorfor det å rippe opp i gamle hendelser skal være relevant.

Jeg vil gjerne jobbe med de utfordringene jeg har her og nå, og jeg snakker gjerne om hvordan jeg har det i hverdagen og hvilke problemer jeg har. Men jeg vil virkelig at ingen skal vite hva som har hendt, spesielt ikke en person jeg prøver å bygge en god relasjon til.

Kanskje jeg en gang i fremtiden vil klare å fortelle noe, men akkurat nå føler jeg at det er helt umulig. Jeg tror at hvis jeg hadde forsøkt, så hadde det vært fysisk umulig å uttale ordene. Det at behandlere likevel presser sånn på, føler jeg at ødelegger hele terapisituasjonen, jeg bare gruer meg til behandling fordi jeg er redd for å bli mast på igjen.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

Skriv det ned på ark, som et brev. La pennen flyte. Ofte kan dette vær til god hjelp for deg og om du eventuelt velger det, de som du deler det med. Eller så kan du tegne eller male?

Anonymous poster hash: 24bab...bda

[AnonymBruker]

Kanskje det er en idé å få døgnplass en periode mens du forteller om traumene?

Anonymous poster hash: 3af8e...202

Gjerne det, dersom det hadde vært mulig, noe det dessverre ikke er.

Skriv det ned på ark, som et brev. La pennen flyte. Ofte kan dette vær til god hjelp for deg og om du eventuelt velger det, de som du deler det med. Eller så kan du tegne eller male?

Anonymous poster hash: 24bab...bda

Å skulle skrive om det er en helt enorm trigger for meg, på lik linje med å snakke om det. Egentlig alle ting som bekrefter at det har hendt noe, og enda verre hva som har hendt, er nesten umulige å takle. Jeg prøver så godt jeg kan å fortrenge alt, jeg vil virkelig ikke huske at det har hendt. Mye har jeg også fortrengt, sannsynligvis ubevisst igjennom dissosiasjon, men noe husker jeg enda.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[Heart]

Hadde jeg trodd at det ville gjøre ting bedre å fortelle om hva som har hendt, så hadde jeg gjort det. Jeg bare forstår virkelig ikke hvorfor det å rippe opp i gamle hendelser skal være relevant.

OK. La meg se om jeg forstår dette riktig.

Du har problemer som gjør at du går i behandling. Disse problemene gjør at du ikke fungerer normalt i hverdagen.

Samtidig har du et traume i din fortid som har gitt deg posttraumatisk stress, og det er så kraftig at du dissosierer bare noen hinter til at det overhodet eksisterer, og du føler at du ikke engang kan ta ordene i din munn som beskriver hva som har hendt.

Men du vil hevde i fullt alvor at disse to forholdene ikke er relatert overhodet? At dette ubehandlede traumet som gir deg en PTSD-reaksjon som kan sende deg på hodeløs flukt til eventyrland når som helst, ikke forårsaker noen andre problemer? At det er mulig å trippe rundt denne elefanten i rommet og ordne alt annet, og så heller komme tilbake til dette senere?

Du tror ikke egentlig på dette selv, vel? Ikke innerst inne?

Jeg synes du skal stole på at behandlerne dine har en viss idé om hva de holder på med.

[AnonymBruker]

tror du skal skrive et brev til behandlerne dine og si at du ønsker at de slutter å mase på deg om å fortelle om traumene dine til de har hjelpt deg med å finne styrken din, kontrollen og verktøykassa di for å handtere opplevelsene for å unngå retraumatisering

skriv også at maset trigger utrygghet og selvdestruktivitet hos deg , nettopp fordi du ikke har styrken, kontrollen og verktøykassa til å handtere det

at du må få lov å åpne opp litt etter litt som du kjenner at du klarer det uten å bli mast på,

kanskje kan dere sammen finne måter for deg å finne styrken og kontrollen på , som to deler i verktøykassa

ta også med det du skrev over her som jeg kopierer inn her

Jeg vil gjerne jobbe med de utfordringene jeg har her og nå, og jeg snakker gjerne om hvordan jeg har det i hverdagen og hvilke problemer jeg har. Men jeg vil virkelig at ingen skal vite hva som har hendt, spesielt ikke en person jeg prøver å bygge en god relasjon til.

Kanskje jeg en gang i fremtiden vil klare å fortelle noe, men akkurat nå føler jeg at det er helt umulig. Jeg tror at hvis jeg hadde forsøkt, så hadde det vært fysisk umulig å uttale ordene. Det at behandlere likevel presser sånn på, føler jeg at ødelegger hele terapisituasjonen, jeg bare gruer meg til behandling fordi jeg er redd for å bli mast på igjen.

du er mye flinkere til å ordlegge deg enn hva jeg er

du skal uansett ikke føle på skyld og skam for noe som ikke er din skyld,

uansett ønsker jeg deg alt godt

Anonymous poster hash: 31ea8...4c8

[AnonymBruker]

Kan du skrive til oss om hva traumene dine går ut på?

Ikke at jeg mener å mase, men kanskje vi kan fortelle deg om det er viktig å fortelle til behandler eller ikke?

Anonymous poster hash: c9aec...288

[AnonymBruker]

OK. La meg se om jeg forstår dette riktig.

Du har problemer som gjør at du går i behandling. Disse problemene gjør at du ikke fungerer normalt i hverdagen.

Samtidig har du et traume i din fortid som har gitt deg posttraumatisk stress, og det er så kraftig at du dissosierer bare noen hinter til at det overhodet eksisterer, og du føler at du ikke engang kan ta ordene i din munn som beskriver hva som har hendt.

Men du vil hevde i fullt alvor at disse to forholdene ikke er relatert overhodet? At dette ubehandlede traumet som gir deg en PTSD-reaksjon som kan sende deg på hodeløs flukt til eventyrland når som helst, ikke forårsaker noen andre problemer? At det er mulig å trippe rundt denne elefanten i rommet og ordne alt annet, og så heller komme tilbake til dette senere?

Du tror ikke egentlig på dette selv, vel? Ikke innerst inne?

Jeg synes du skal stole på at behandlerne dine har en viss idé om hva de holder på med.

Når du skriver det sånn så høres det jo helt idiotisk ut, det skal jeg være enig i. Jeg vet jo at traumene mine påvirker hvordan jeg er i dag, men jeg har gått i mange mange år og brukt alle kreftene jeg har på å fortrenge, glemme det som har hendt. Det har jeg til en viss grad også lykkes med.

Jeg har mange utfordringer i hverdagen, der de fleste sannsynligvis på en eller annen måte har å gjøre med PTSDen.

Jeg skjønner bare ikke hva godt det vil føre med seg om jeg skal fortelle, fordi jeg vet at jeg får enorme reaksjoner. Så enorme at jeg som sagt tidligere har blitt sterkt frarådet å fortelle om traumene, fordi jeg reagerer voldsomt. Ikke vil jeg fortelle det heller, og derfor klarer jeg ikke, selv om jeg legger absolutt ALL godvilje til, å forstå hvorfor det skal hjelpe meg å fortelle.

Jeg mistenker at behandlerne mine bare er nysgjerrige, at de spør og graver kun for å få tilfredsstilt sin egen nysgjerrighet (jeg vet at det er feil, men klarer ikke la være å tenke det likevel). Jeg er også veldig redd for hvilke reaksjoner de vil komme med. Enten at de vil synes jeg er ekkel, at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, at de legger skylden på meg for det som har hendt, eller det verste - at de forteller meg at så lite ikke er noen grunn for å være så syk som jeg er.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[Brimi]

Ville sagt klart ifra til dem at du ikke vil si noe om traumene før du har fått verktøyene til å håndtere dem.

[AnonymBruker]

Når du skriver det sånn så høres det jo helt idiotisk ut, det skal jeg være enig i. Jeg vet jo at traumene mine påvirker hvordan jeg er i dag, men jeg har gått i mange mange år og brukt alle kreftene jeg har på å fortrenge, glemme det som har hendt. Det har jeg til en viss grad også lykkes med.

Jeg har mange utfordringer i hverdagen, der de fleste sannsynligvis på en eller annen måte har å gjøre med PTSDen.

Jeg skjønner bare ikke hva godt det vil føre med seg om jeg skal fortelle, fordi jeg vet at jeg får enorme reaksjoner. Så enorme at jeg som sagt tidligere har blitt sterkt frarådet å fortelle om traumene, fordi jeg reagerer voldsomt. Ikke vil jeg fortelle det heller, og derfor klarer jeg ikke, selv om jeg legger absolutt ALL godvilje til, å forstå hvorfor det skal hjelpe meg å fortelle.

Jeg mistenker at behandlerne mine bare er nysgjerrige, at de spør og graver kun for å få tilfredsstilt sin egen nysgjerrighet (jeg vet at det er feil, men klarer ikke la være å tenke det likevel). Jeg er også veldig redd for hvilke reaksjoner de vil komme med. Enten at de vil synes jeg er ekkel, at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, at de legger skylden på meg for det som har hendt, eller det verste - at de forteller meg at så lite ikke er noen grunn for å være så syk som jeg er.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

Akkurat sånn tenker jeg også om de traumene jeg har ... klarer ikke fortelle hva som har hendt, og det er vonde traumer ...

Føler alt er min skyld, og klarer vel ikke helt å ta innover meg det som hendte...

Jeg vet jeg også må fortelle dette en dag, så kan jeg fortsette å leve livet som før. Det samme gjelder deg.

Anonymous poster hash: c9aec...288

[Heart]

Når du skriver det sånn så høres det jo helt idiotisk ut, det skal jeg være enig i. Jeg vet jo at traumene mine påvirker hvordan jeg er i dag, men jeg har gått i mange mange år og brukt alle kreftene jeg har på å fortrenge, glemme det som har hendt. Det har jeg til en viss grad også lykkes med.

Det du har lykkes med, er å la være å bearbeide denne hendelsen. Ved å sperre den inne og flykte fra den, har du på en måte gjort den farligere. Du overlevde åpenbart selve hendelsen, så det er ikke den du flykter fra. Det er tanken på hendelsen som nå gir deg problemer, og den skulle normalt ha bleknet med årene, slik alle negative minner etterhvert skal gjøre.

Ved å undertrykke minnet har du på en måte gitt det evig liv.

Jeg skjønner bare ikke hva godt det vil føre med seg om jeg skal fortelle, fordi jeg vet at jeg får enorme reaksjoner.

Det er jo nettopp derfor du skal trekke spøkelset frem i lyset. Hvor mange ganger kan det samme minnet tåle dagens lys uten å blekne? Det vil bli som en vits man har hørt mange ganger før, eller en skrekkfilm-klassiker man engang ble skremt av: det mister sin effekt etterhvert.

Jeg mistenker at behandlerne mine bare er nysgjerrige, at de spør og graver kun for å få tilfredsstilt sin egen nysgjerrighet (jeg vet at det er feil, men klarer ikke la være å tenke det likevel).

Du vet at denne "mistanken" er feil, fordi det åpenbart er riv, ruskende galt. Kan det tenkes at dette er idéer som kommer fra den delen av din psyke som fortsatt er et lite barn som vil løpe og gjemme seg vekk? Det er ikke slik problemer takles ("Gå utenom", sa Bøygen), og som voksne mennesker vet vi jo det.

Jeg er også veldig redd for hvilke reaksjoner de vil komme med. Enten at de vil synes jeg er ekkel, at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, at de legger skylden på meg for det som har hendt, eller det verste - at de forteller meg at så lite ikke er noen grunn for å være så syk som jeg er.

Og dette er følelsen av skam og verdiløshet som kommer av det du har blitt utsatt for. Barn tar på seg skylden for det de blir utsatt for, men voksne mennesker (som du selv og behandlerne dine) vet selvsagt bedre.

[AnonymBruker]

Det du har lykkes med, er å la være å bearbeide denne hendelsen. Ved å sperre den inne og flykte fra den, har du på en måte gjort den farligere. Du overlevde åpenbart selve hendelsen, så det er ikke den du flykter fra. Det er tanken på hendelsen som nå gir deg problemer, og den skulle normalt ha bleknet med årene, slik alle negative minner etterhvert skal gjøre.

Jeg tenker jo ikke så mye på det, bortsett fra når behandlere maser om det. Det er liksom så langt borte at jeg ikke tenker på det i hverdagen (og det er sikkert et skikkelig dårlig tegn?).

Du vet at denne "mistanken" er feil, fordi det åpenbart er riv, ruskende galt. Kan det tenkes at dette er idéer som kommer fra den delen av din psyke som fortsatt er et lite barn som vil løpe og gjemme seg vekk? Det er ikke slik problemer takles ("Gå utenom", sa Bøygen), og som voksne mennesker vet vi jo det.

Jeg vet egentlig at det er feil, men det er liksom den eneste grunnen jeg klarer å finne for hvorfor de maser og spør sånn om det. Som sagt klarer jeg ikke å forstå hvorfor de på død og liv skal vite, hvorfor det er så viktig at de maser om det hver eneste gang vi møtes.

Jeg tenker i utgangspunktet at jeg ikke tenker rasjonelt rundt dette i det hele tatt, og at jeg egentlig vil følge behandlers råd da de tross alt har mye mer faglig peiling på dette enn meg. Problemet er bare at jeg har en skikkelig dårlig magefølelse på dette, jeg føler at hvis jeg forteller så raser et eller annet (hele livet?) sammen, at det bare vil føre med seg vonde ting.

Til deg over her - jeg klarer ikke å skrive hva som har hendt. Det jeg klarer å si er at det er snakk om mer enn ett traume og at det er snakk om flere forskjellige typer traumer.

Anonymous poster hash: 088b6...f99