Press fra behandler om å fortelle om traumer

[waco]

Behandlere er jo ofte sjuke mennesker, det er jo derfor de blir behandlere.

[AnonymBruker]

Behandlere er jo ofte sjuke mennesker, det er jo derfor de blir behandlere.

Er nok ingen tvil om at det er jeg som er sykest av oss.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[waco]

Er nok ingen tvil om at det er jeg som er sykest av oss.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

Det en traumatisert menneske har dødsangst for, - det er jo å finne ut etterpå at den traumen egentlig ikke var noen traume og at man ikke kan leve som offer resten av livet sitt for noe som har skjedd i fortiden. Blir du ikke styrket av dine opplevelser så dør du. Tør du ikke prate om dine opplevelser og årsaken til traumer så blir du like borte.

Gjør som meg, jeg forteller alle hva jeg synes er traumatiserende jeg.

[AnonymBruker]

Den dagen jeg klarte å trosse frykten (og for min del også skammen) og fortelle om traumene, var den dagen jeg endelig ble forstått og fikk hjelp. Jeg vil absolutt anbefale å fortelle om dem. Hvorfor holde dem skjult?

Anonymous poster hash: 35c3a...e69

[AnonymBruker]

OK. La meg se om jeg forstår dette riktig.Du har problemer som gjør at du går i behandling. Disse problemene gjør at du ikke fungerer normalt i hverdagen.Samtidig har du et traume i din fortid som har gitt deg posttraumatisk stress, og det er så kraftig at du dissosierer bare noen hinter til at det overhodet eksisterer........".

Hva skjer med en når man dissosierer? Hvordan arter det seg? Er bare nysgjerrig.

Anonymous poster hash: 35c3a...e69

[Brimi]

Jeg tenker jo ikke så mye på det, bortsett fra når behandlere maser om det. Det er liksom så langt borte at jeg ikke tenker på det i hverdagen (og det er sikkert et skikkelig dårlig tegn?).

Jeg vet egentlig at det er feil, men det er liksom den eneste grunnen jeg klarer å finne for hvorfor de maser og spør sånn om det. Som sagt klarer jeg ikke å forstå hvorfor de på død og liv skal vite, hvorfor det er så viktig at de maser om det hver eneste gang vi møtes.

Jeg tenker i utgangspunktet at jeg ikke tenker rasjonelt rundt dette i det hele tatt, og at jeg egentlig vil følge behandlers råd da de tross alt har mye mer faglig peiling på dette enn meg. Problemet er bare at jeg har en skikkelig dårlig magefølelse på dette, jeg føler at hvis jeg forteller så raser et eller annet (hele livet?) sammen, at det bare vil føre med seg vonde ting.

Til deg over her - jeg klarer ikke å skrive hva som har hendt. Det jeg klarer å si er at det er snakk om mer enn ett traume og at det er snakk om flere forskjellige typer traumer.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

Den følelsen at alt raser sammen om du forteller er "bare" en følelse. Verden kommer ikke til å rasere.

Jeg tror at det er forskjellige måter å behandle de forskjellige traumene. Kan du prøve å si hvilken traumer (til behandleren), uten å gå mer inn på det?

En ting til. Det er et helvete med en gang, men jo mer du prater om traumene dine jo bedre blir det.

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig redd for hvilke reaksjoner de vil komme med. Enten at de vil synes jeg er ekkel, at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, at de legger skylden på meg for det som har hendt, eller det verste - at de forteller meg at så lite ikke er noen grunn for å være så syk som jeg er.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

Kjære deg. Det er nettopp pga. dette du skriver her at det er viktig at du forteller det. Dette er dine følelser om deg selv, det er ikke noe en behandler vil tenke eller føle.

Du trenger ikke å male ut om hva som har skjedd,men det er klart det viktig for en behandler å vite om du har opplevd overgrep eller om du har vært i en bilulykke. Disse vil jo gi seg veldig forskjellig utslag i PTSD-en, og vil gi helt ulike triggere og flashbacks og vanskeligheter.

Da jeg skulle fortelle om mine traumer klarte jeg ikke å si noe. Det endte med at behandleren min stilte spørsmål, og jeg svarte ja eller nei. Jeg slapp å formulere vanskelige ord, og han fikk et innblikk i hva som var problemet mitt.

Akkurat sånn tenker jeg også om de traumene jeg har ... klarer ikke fortelle hva som har hendt, og det er vonde traumer ...

Føler alt er min skyld, og klarer vel ikke helt å ta innover meg det som hendte...

Jeg vet jeg også må fortelle dette en dag, så kan jeg fortsette å leve livet som før. Det samme gjelder deg.

Anonymous poster hash: c9aec...288

Behandlere er jo ofte sjuke mennesker, det er jo derfor de blir behandlere.

Og du eier faen ikke skam i livet.

Anonymous poster hash: e1e77...192

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med Heart her! Jeg er selv utdannet innen psykologi og vet så alt for godt hvor viktig det er å ikke stenge inne vonde følelser. Det som skjer er at de da tar kontrollen fra deg fordi du u(nder)bevisst hele tiden vil jobbe- både fysisk og psykisk - med å undertrykke minnene og med å overleve best mulig fra dag til dag, med disse spøkelsene i bunnen.

Du gjentar mange ganger at du ikke forstår hvorfor det er viktig å fortelle. Grunnen til det er veldig enkel; dette er viktig å fortelle fordi bare da kan dine behandlere hjelpe deg med tankene dine rundt dette, med de følelsesmessige reaksjonene som du vet kommer (som du holder i sjakk for det meste), med redselen for nettopp slike reaksjoner, med skammen som trolig er en så stor del av dette at du ikke orker ta i det, de kan hjelpe deg med å eliminere den skammen og minimere disse følelsene. Behandlerne dine kan hjelpe deg med å få til en optimal fungering i ditt liv. Å ta kontroll. Å være DEG uten å være styrt av PTSD. men det kan de bare klare om du åpner munnen og forteller.... Det blir sikkert vondt som f men DET er det som trengs!!! Du må igjennom disse følelsene- Du må få trolla ut i sola, så sprekker de til slutt. Bærer du på dette lenge nok blir det en trykk-koker og en negativ spiral som spiser opp deg selv innenfra.. Er det det du vil? Da vinner PTSD'en over deg da. Du MÅ ta kontroll. og til det behøver du hjelp!

Skjønner du nå hvorfor det er viktig? Behandlerne dine er ikke nysgjerrige- hvorfor skulle de være det? De har sikkert slike historier som din å jobbe med hver eneste dag, sikkert også mange verre. De spør fordi de vet så inderlig godt at det eneste som vil hjelpe deg er å FÅ DET UT av systemet. Du må snakke deg gjennom det, evt skrive det ut. Og det som ofte skjer er at du -selv om du skulle få en reaksjon- vil oppdage at det var GODT å snakke, i etterkant. Befriende å plassere det hos noen andre et øyeblikk. Godt å bearbeide og fordøye- nå ligger det i en slags limbo. Det må ut....

Håper virkelig at du klarer å slippe jerngrepet du holder rundt dette og prøve å befri deg selv fra taket det har fått på deg.. Hvis ikke vil du fortsette å ha utfordringer, som du skrev, og med å slite. Ting kan bli lettere.. Og du er faktisk heldig som har muligheten til å få hjelp av behandler.. SÅ mange har ikke det!

Lykke til!!!!!

Anonymous poster hash: c3917...5cb

[Sola^]

Jeg har i det siste opplevd et stort press fra behandlere om å fortelle om hva som har skjedd, altså konkret fortelle hva traumene gikk ut på. Dette har jeg tidligere blitt frarådet av en behandler som jeg stolte på, og det er heller ikke noe jeg ønsker.

Fleire behandlere meiner det er bra for deg å snakke om traumene, men EIN behandler har fraråda det...Er du sikker på at denne eine behandleren har betre peiling enn alle dei andre? Kan det vere at du stoler på denne behandleren fordi det er meir komfortabelt for deg enn å følge det dei andre anbefaler? Kanskje det mest komfortable ikkje er det mest nyttige?

[AnonymBruker]

Jeg var i kontakt med en behandler som mente at alle har bagasje, og at ikke alt trenger å snakkes om....

Jeg følte at hun ikke forsto alvoret. Senere var jeg til en behandler som jeg etterhvert åpnet meg helt for, og jobbet meg igjennom ting med.

Å presse deg er ikke lurt. Jeg ville nok lukket meg helt om noen maste. Rart de ikke forstår det..

Men det er tøft å snakke om det som er og har vært vondt. Når man først snakker om det, blir perspektivene annerledes, og det gjør godt etterhvert.

Kjipt å stadig flyttes til nye behandlere, men det virker ikke som at du har super kjemi med disse som presser deg.

Det er viktig å legge alt på bordet når man får hjelp av en proff. Ikke unnlate å si noe pga skam, frykt etc. Behandleren vil ikke dømme deg på noe vis, men trenger å vite alt for å kunne hjelpe deg best mulig.

Anonymous poster hash: d4d2c...a0c

[Silfen]

Syns du bare kan slutte i behandling. Det er bare tull å kaste bort penger på dette, når du ikke er villig til å gjennomføre nødvendige tiltak.

[AnonymBruker]

Retraumatisering er alltid en fare. Behanlingen som omhandler at man skal snakke om traumene har som mål å lære seg å godta og leve med traunene og alle triggerne. Har nan angst for edderkopper må man møte eddernoppene og bli trygge på de for at angsten skal gå over. Man må ikke bli glad i edderkoppene men man må lære seg å håndtere alle følelsene som kommmer når man møter dem. Dette er også mye av tanken bak det å snakke om traumene. Dette er dokumentert effektiv behandling men ikke alltid det som passer den enkelte. Du bør ta dette opp med psykologen din og spørre nettopp hva som er planen med dette og dere bør legge en plan i forhold til håndtering av følelser som kan komme opp etc. Behandleren din må kunne forklare deg og gjøre deg trygg på hvorfor dette kan være rett metode.

Anonymous poster hash: 3dd48...bfa

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei, nei, NEI!

Det er FULLT mulig å gjennomføre traumebehandling uten å blottlegge traumet. Selv du, utdannede psykobehandler trenger ikke å være Fasiten på dette. Jeg har selv vært gjennom dette uten at jeg trengte å fortelle noe som helst om traumet til behandler, kun sånn omtrent hva det gikk ut på. Om det er overgrep, mobbing, bombeangrep i Syria, behandlingen er faktisk veldig lik. Det går ut på å behandle traumet som et sår, hver gang du tenker på det og engasjerer deg i det så vil du rippe opp i det. Lar du det være, lar du det gro. Så enkelt er det.

Anonymous poster hash: 76084...446

[AnonymBruker]

Mange mennesker takler ting bedre ved ikke å snakke om dem.

Vi har blitt ett samfunn hvor vi absolutt skal snakke om å bearbeide

alle følelser vi til enhver tid har. Noe som jeg ikke ser på som så

positivt. Vi er ikke alle like. Og noen mennesker blir ikke bedre av

å snakke og snakke om ting de vet har skjedd.

Jeg kan fullt ut forstå ditt ønske TS om å finne måter du kan klare

å takle utfordringer i livet ditt nå pga PTSS, det er det du ønsker

å fokusere på, i stedet for se tilbake. Det fungerer for mange.

Og det bør behandlerne dine respektere. De er tross alt der for

å hjelpe, ikke forverre. Hvis du ikke liker måten behandlerne dine

takler dette på, og at de ikke ønsker å hjelpe deg på dine premisser,

så bytt behandler. Si at dette ikke fungerer pga din manglende tillit

til behandler da du føler at de ikke respekterer dine ønsker om

videre behandling og hva DU føler at vi hjelpe deg videre.

Det viktigste er faktisk at du får en behandling og hjelp du føler

vil hjelpe deg videre i livet, ikke en behandling som er ett ork,

og blir en tvang. Det kan gjøre vondt verre.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 3391f...22c

[AnonymBruker]

Det hadde kommet mange svar her, jeg skal prøve å svare så ryddig som mulig.

Hvorfor holde dem skjult?

Jeg holder dem skjult fordi hvis jeg sier det, så blir det med ett sant. Når jeg ikke sier noe om det og ingen vet akkurat hva som har skjedd, så kan jeg late som om det aldri har hendt. I tillegg skammer jeg meg over det som har hendt, og jeg er redd for hvilke reaksjoner jeg vil få fra dem jeg eventuelt forteller om det til. Jeg er også redd for at det skal spre seg, at noen jeg ikke vil at skal få vite om det plutselig får vite hva som har skjedd. Dersom jeg sier noe, havner det i journalen min, og da har jeg ingen kontroll på hvem som får vite det.

Du trenger ikke å male ut om hva som har skjedd,men det er klart det viktig for en behandler å vite om du har opplevd overgrep eller om du har vært i en bilulykke. Disse vil jo gi seg veldig forskjellig utslag i PTSD-en, og vil gi helt ulike triggere og flashbacks og vanskeligheter.

Jeg har forstått det slik at behandler vil jeg skal fortelle konkret om traumene, ikke bare si feks "jeg var i en bilukykke i 2006", men fortelle mer detaljert.

Skjønner du nå hvorfor det er viktig? Behandlerne dine er ikke nysgjerrige- hvorfor skulle de være det? De har sikkert slike historier som din å jobbe med hver eneste dag, sikkert også mange verre. De spør fordi de vet så inderlig godt at det eneste som vil hjelpe deg er å FÅ DET UT av systemet. Du må snakke deg gjennom det, evt skrive det ut. Og det som ofte skjer er at du -selv om du skulle få en reaksjon- vil oppdage at det var GODT å snakke, i etterkant. Befriende å plassere det hos noen andre et øyeblikk. Godt å bearbeide og fordøye- nå ligger det i en slags limbo. Det må ut....

Takk for langt fint svar. Grunnen til at jeg ikke forstår hvorfor jeg må fortelle, er nok at hittil har det bare skapt vonde reaksjoner, det har slettes ikke vært godt å si noe om det. Det er ikke sånn at jeg egentlig ønsker å si noe, egentlig vil at noen skal vite, men at jeg ikke tør å si det. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å gjøre det. Kanskje må jeg likevel, men i mitt hode vil å snakke om det ikke få det bort, slik jeg ønsker (slik alle ønsker, behandlerene mine vil vel også at jeg skal slippe å bli plaget av det?), men få det lengre fram og gjøre at det plager meg enda mer.

Og det at de også har hørt verre ting vet jeg, og det er også en grunn til at jeg ikke vil si noe, at jeg er redd for å høre at det lille jeg har opplevd ikke er god nok grunn til å være så syk som jeg er.

Fleire behandlere meiner det er bra for deg å snakke om traumene, men EIN behandler har fraråda det...Er du sikker på at denne eine behandleren har betre peiling enn alle dei andre? Kan det vere at du stoler på denne behandleren fordi det er meir komfortabelt for deg enn å følge det dei andre anbefaler? Kanskje det mest komfortable ikkje er det mest nyttige?

Denne ene behandleren er den som har kjent meg best, det er han jeg føler at har forstått meg best og i tillegg er det den personen jeg har møtt i psykiatrien som jeg ser på som mest faglig dyktig. Uansett er det nok lettere å høre på dem som er enig med en selv, det skal jeg ikke nekte for.

Det er viktig å legge alt på bordet når man får hjelp av en proff. Ikke unnlate å si noe pga skam, frykt etc. Behandleren vil ikke dømme deg på noe vis, men trenger å vite alt for å kunne hjelpe deg best mulig.

Det kan jeg jo ikke vite på forhånd.

Retraumatisering er alltid en fare. Behanlingen som omhandler at man skal snakke om traumene har som mål å lære seg å godta og leve med traunene og alle triggerne. Har nan angst for edderkopper må man møte eddernoppene og bli trygge på de for at angsten skal gå over. Man må ikke bli glad i edderkoppene men man må lære seg å håndtere alle følelsene som kommmer når man møter dem. Dette er også mye av tanken bak det å snakke om traumene. Dette er dokumentert effektiv behandling men ikke alltid det som passer den enkelte. Du bør ta dette opp med psykologen din og spørre nettopp hva som er planen med dette og dere bør legge en plan i forhold til håndtering av følelser som kan komme opp etc. Behandleren din må kunne forklare deg og gjøre deg trygg på hvorfor dette kan være rett metode.



Anonymous poster hash: 3dd48...bfa

Takk for godt svar. Mye av grunnen til at jeg ikke ønsker, i tillegg til at jeg rett og slett ikke vil at noen skal vite om det eller at det skal stå i noen journal som nesten hvem som helst kan lese i, er at jeg ikke har verktøy til å håndtere følelsene mine rundt dette. Jeg dissosierer, får angst, skader meg selv - jeg mister rett og slett kontrollen over meg selv, og det er skremmende.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei, nei, NEI!

Det er FULLT mulig å gjennomføre traumebehandling uten å blottlegge traumet. Selv du, utdannede psykobehandler trenger ikke å være Fasiten på dette. Jeg har selv vært gjennom dette uten at jeg trengte å fortelle noe som helst om traumet til behandler, kun sånn omtrent hva det gikk ut på. Om det er overgrep, mobbing, bombeangrep i Syria, behandlingen er faktisk veldig lik. Det går ut på å behandle traumet som et sår, hver gang du tenker på det og engasjerer deg i det så vil du rippe opp i det. Lar du det være, lar du det gro. Så enkelt er det.

Anonymous poster hash: 76084...446

Det var akkurat dette den behandleren som anbefalte meg å ikke snakke om det sa.

Mange mennesker takler ting bedre ved ikke å snakke om dem.

Vi har blitt ett samfunn hvor vi absolutt skal snakke om å bearbeide

alle følelser vi til enhver tid har. Noe som jeg ikke ser på som så

positivt. Vi er ikke alle like. Og noen mennesker blir ikke bedre av

å snakke og snakke om ting de vet har skjedd.

Jeg kan fullt ut forstå ditt ønske TS om å finne måter du kan klare

å takle utfordringer i livet ditt nå pga PTSS, det er det du ønsker

å fokusere på, i stedet for se tilbake. Det fungerer for mange.

Og det bør behandlerne dine respektere. De er tross alt der for

å hjelpe, ikke forverre. Hvis du ikke liker måten behandlerne dine

takler dette på, og at de ikke ønsker å hjelpe deg på dine premisser,

så bytt behandler. Si at dette ikke fungerer pga din manglende tillit

til behandler da du føler at de ikke respekterer dine ønsker om

videre behandling og hva DU føler at vi hjelpe deg videre.

Det viktigste er faktisk at du får en behandling og hjelp du føler

vil hjelpe deg videre i livet, ikke en behandling som er ett ork,

og blir en tvang. Det kan gjøre vondt verre.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 3391f...22c

Det er ikke bare-bare å skifte behandler, den jeg går til nå har jeg kun hatt kort tid. Jeg vil i utgangspunktet ikke skifte behandler før jeg har gitt det en skikkelig sjanse, da jeg trenger en stabil behandler fordi jeg har skiftet veldig mye de siste årene. Likevel føler jeg at dette presset går ut over det forholdet jeg forsøker å skape til behandler.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

Nettopp dette med verktøy for å håndtere etc er jo viktig i denne sammennheng. Du bør ta opp akkurat disse tankene du skriver om i denne tråden med behandleren din. Man skal sammen legge en plan for behandlingen som begge kan være trygge på og dine bidrag er da like mye verdt. Men forskning tilsier at eksponeringsteraoi (snakke om traumet, evnt oppsøke stedet eller andre ting som mimmer om traumet) er effektiv behanling, nettopo fordi du da har behandleren din der som et verktøy for å håndtere dette uten dissosiering og selvskading. Men dere må sammen bli enige om hvordan det skal gjøres. Midlertidig innleggelse på DPS er et alternativ.

Dine tanker om at behandler vil dømme deg blr dere også snakke om. Jeg dømer aldri mine pasienter fordi jeg vet jo at det som evnt pasienten har utsatt seg for har skjedd for en grunn.

Hvem tenker du kan lese journalen din? Den er jo konfidensiell og bare neste behandler har innsyn. De kan sende oppsumering etter behandler til din fastlege men den er et kortere referat. Det er regler på arbeidplass for hvem som har innsyn og det kan sjekkes om noen går inn uten lov. Samtidig er de passordbeskyttet. Snakk med din behandler om hvordan dette er på deres arbeidsplass.

Anonymous poster hash: 3dd48...bfa

[AnonymBruker]

Nettopp dette med verktøy for å håndtere etc er jo viktig i denne sammennheng. Du bør ta opp akkurat disse tankene du skriver om i denne tråden med behandleren din. Man skal sammen legge en plan for behandlingen som begge kan være trygge på og dine bidrag er da like mye verdt. Men forskning tilsier at eksponeringsteraoi (snakke om traumet, evnt oppsøke stedet eller andre ting som mimmer om traumet) er effektiv behanling, nettopo fordi du da har behandleren din der som et verktøy for å håndtere dette uten dissosiering og selvskading. Men dere må sammen bli enige om hvordan det skal gjøres. Midlertidig innleggelse på DPS er et alternativ.

Dine tanker om at behandler vil dømme deg blr dere også snakke om. Jeg dømer aldri mine pasienter fordi jeg vet jo at det som evnt pasienten har utsatt seg for har skjedd for en grunn.

Hvem tenker du kan lese journalen din? Den er jo konfidensiell og bare neste behandler har innsyn. De kan sende oppsumering etter behandler til din fastlege men den er et kortere referat. Det er regler på arbeidplass for hvem som har innsyn og det kan sjekkes om noen går inn uten lov. Samtidig er de passordbeskyttet. Snakk med din behandler om hvordan dette er på deres arbeidsplass.

Anonymous poster hash: 3dd48...bfa

Jeg skjønner ikke hvordan det at behandler er der skal hindre meg i å dissosiere? Jeg vet at at mange mener at denne formen for traumeterapi er den beste, og jeg vet at mange har hatt god effekt av det. Jeg bare klarer ikke å tro at det gjelder for meg, når jeg vet hvordan jeg har reagert tidligere på at traumene blir nevnt.

Jeg vet at leger på andre sykehus har tilgang på noe av min journal, jeg har i alle fall fått spørsmål på sykehuset angående en henvisning som ikke hadde noe med vedkommendes fagfelt å gjøre. Og dersom jeg sier det til behandleren jeg har nå, vil alle andre på dps kunne lese det, og om behandler skriver noe til fastlegen om det vil alle på kontoret til fastlegen kunne lese det. Og alle henvisninger som blir sendt fra fastlege kan de lese på sykehus i hele fylket - jeg føler meg altså ikke trygg selv om det bare er helsepersonell som får vite om det. Dersom jeg velger å betro dette til min behandler, er det ikke meningen at alle andre jeg muligens kommer til å møte på, enten i somatikken eller i psykiatrien, skal vite om det.

Det er jo noe av dette som har hendt før, at jeg fortalte noe til en person for ti år siden, og det ble skrevet i journal. Det er derfor folk går rundt og tror at de vet hva som har hendt meg, fordi de på en eller annen måte via noen har fått tak i disse opplysningene.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

[AnonymBruker]

Ps, beklager mye skrivefeil, ligger her med høy feber og ser nok litt skeivt på tastaturet på telefonen. Orka ikke lese over etter skrivefeil, beklager

Anonymous poster hash: 3dd48...bfa

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan det at behandler er der skal hindre meg i å dissosiere? Jeg vet at at mange mener at denne formen for traumeterapi er den beste, og jeg vet at mange har hatt god effekt av det. Jeg bare klarer ikke å tro at det gjelder for meg, når jeg vet hvordan jeg har reagert tidligere på at traumene blir nevnt.

Jeg vet at leger på andre sykehus har tilgang på noe av min journal, jeg har i alle fall fått spørsmål på sykehuset angående en henvisning som ikke hadde noe med vedkommendes fagfelt å gjøre. Og dersom jeg sier det til behandleren jeg har nå, vil alle andre på dps kunne lese det, og om behandler skriver noe til fastlegen om det vil alle på kontoret til fastlegen kunne lese det. Og alle henvisninger som blir sendt fra fastlege kan de lese på sykehus i hele fylket - jeg føler meg altså ikke trygg selv om det bare er helsepersonell som får vite om det. Dersom jeg velger å betro dette til min behandler, er det ikke meningen at alle andre jeg muligens kommer til å møte på, enten i somatikken eller i psykiatrien, skal vite om det.

Det er jo noe av dette som har hendt før, at jeg fortalte noe til en person for ti år siden, og det ble skrevet i journal. Det er derfor folk går rundt og tror at de vet hva som har hendt meg, fordi de på en eller annen måte via noen har fått tak i disse opplysningene.

Anonymous poster hash: 088b6...f99

Jeg ville printet ut akkurat dette innlegget og tatt det med til behandleren din for å drøfte hvordan dette kan løses. Det et bare dere to som kan komme til en enighet, hva vi sier har liten innvirkning på din behandling. Hadde det ikke vært fint å kunne diskutere alle dine motargumenter åpent med behandleren din slik at dere begge stiller likt med samme informasjon? Uten denne informasjonen forsøker jo behandleren din å forme en behandling på feil grunnlag. Du må gi behandleren din ALL informasjon om hvordan du ser ting, hvordan du tenker og hva du bekymrer deg for. Uten denne informasjonen driver jo behandleren litt gjettelek igrunn og da er det ikke lett å treffe en behandling som er rett for deg.

Lykke til hva enn dere kommer frem til

Anonymous poster hash: 3dd48...bfa