Jeg er så lei.

[Gjest Kv84]

Jeg er så lei av å se tilbake på barndommen, med få venninner og dårlige skoleresultater, så trodde jeg ting ble så bra, bare jeg ble voksen. Jeg trodde jo, så dum som jeg var, at man fikk til alt, få venner, lage middager som alle liker, lese masse bøker og huske hver eneste setning, hvordan i huleste kunne jeg ikke forstå at ting ble verre og at ingen kom til å bry seg, ingen som sender melding om jeg har det bra? Ikke ble jeg til noe heller, herregud, jeg er ingen ting og sånn er det og slik er det meningen at jeg skal være resten av livet.

Jeg er så lei av å bare få tiden til å gå, for så å dø. Hvorfor fikk foreldrene mine meg, når de overhodet ikke hjalp meg til å bli et menneske? Jeg satt på rommet mitt, og det var livet. Kanskje det ikke var meningen at jeg skulle bli til, at de har holdt det hemmelig, at jeg var en feil. Det er i hvert fall slik jeg føler meg nå. Jeg takler ikke å være rundt mennesker, jeg er der, men ingen snakker til meg. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare vil bort? Hvorfor er jeg så jævla redd for døden? Når livet er så vanvittig vanskelig?

Jeg eier ikke konsentrasjon, det er ukjent for mitt hodet, jeg husker jo ikke hva jeg leser og ser jeg på tv, så ser jeg bare i skjermen, ikke får jeg med meg mye, bare når ting sies tydelig og er med lette ord. Hvorfor fikk jeg ikke hjelp på skolen, jeg trenger jo hjelp til å forstå teksten, jeg må jo lære hva ordene betyr, jeg er så lei av tvang til å gå på skole, jeg skulle fått karakterer på barneskolen, da hadde de jo sett at jeg ikke skjønte stort. Hvorfor får de som bråker ekstra hjelp, men ikke de sjenerte som ikke tør å rekk opp hånda?

Ikke blir man mer klok av å ha legetime, når han heller ikke hjelper meg med bedre liv. Det er akkurat som om bare de som virkelig er syke psykisk får hjelp og blir forstått. Hva må jeg si eller gjøre, for å bli sett? Herregud, å irriterende med lege, som ikke gjør annet enn setter meg på medisin for å sove natten igjennom, jeg våkner mange ganger, klarer omtrent ikke en dag uten dumme tanker. Medisiner mot depresjon, som gjør en mer deprimert, det kan jo ikke være riktig?

Det blir bra, det ordner seg, det er bare en periode, du vokser det av deg, nei, det er ikke slik, det blir jo så mye verre. Søk hjelp, ja, for å sitte hos lege eller psykolog og snakke om ting som er kjipt, det hjelper, særlig. Jeg tenker på de kjipe tingene hver dag, og så snakke om det og så tenke over det jeg har sagt, man blir jo ikke bedre av det. Hvorfor er psykologer så opptatt av det negative, at man skal tenke på det hver eneste gang man er der? Det må da være mulig å finne ut hva som er feil med meg? Hvorfor er det så vanskelig, å finne ut hvorfor jeg ikke føler meg som en i samfunnet?

[Heart]

Opplevelse av meningsløshet, å ikke føle glede over noe i hverdagen, manglende konsentrasjonsevne, dårlig hukommelse, en følelse av å være verdiløs og ikke høre til noe sted; alt dette er typiske symptomer på depresjon.

Hvis du lider av depresjoner, kan eksterne årsaker ha bidratt til dette. At du ser ut til å ha hatt en dårlig opplevelse av skolevesenet (en erfaring du deler med svært mange) kan ha tæret på selvfølelsen din og gjort deg mer utsatt. Det er riktig som du sier at de som skriker høyest får mest hjelp, mens vi andre får klare oss selv så godt vi kan.

Sovemedisiner er ikke en vidunderkur mot depresjon (eller noe som helst annet, for den del), men det kan tenkes at legen din trodde at du ville være bedre i stand til å takle problemene hvis du i det minste fikk nok søvn. Det kan selvsagt ha vært feil. Du må ta dette opp med legen din igjen, og sørge for at han/hun får vite om de tankene og følelsene du beskriver i innlegget ditt her.

[Gjest Kv84]

Opplevelse av meningsløshet, å ikke føle glede over noe i hverdagen, manglende konsentrasjonsevne, dårlig hukommelse, en følelse av å være verdiløs og ikke høre til noe sted; alt dette er typiske symptomer på depresjon.

Hvis du lider av depresjoner, kan eksterne årsaker ha bidratt til dette. At du ser ut til å ha hatt en dårlig opplevelse av skolevesenet (en erfaring du deler med svært mange) kan ha tæret på selvfølelsen din og gjort deg mer utsatt. Det er riktig som du sier at de som skriker høyest får mest hjelp, mens vi andre får klare oss selv så godt vi kan.

Sovemedisiner er ikke en vidunderkur mot depresjon (eller noe som helst annet, for den del), men det kan tenkes at legen din trodde at du ville være bedre i stand til å takle problemene hvis du i det minste fikk nok søvn. Det kan selvsagt ha vært feil. Du må ta dette opp med legen din igjen, og sørge for at han/hun får vite om de tankene og følelsene du beskriver i innlegget ditt her.

Jeg har vært flere ganger innom legen og jeg har også grått foran sekretær, som da kanskje burde skjønne at ting ikke er bra. Jeg er så sikker på at medisinen er feil, eller om jeg må ha noe i tillegg eller jeg vet ikke, jeg bare vet at jeg har så utrolig mange dårlige dager. Hvis jeg hadde vært tøff, så hadde jeg sagt at ting ikke var bedre, at ting er kjipt til legen. Men det er så mange som har det så mye verre eller trenger lege ofte, særlig etter 22 Juli, så har jeg følt meg så innmari i veien og ikke tar meg en legetime.

Depresjon, jeg føler virkelig det har vært sånn hele livet, akkurat som om jeg ikke klarer å komme meg ut av mørket, akkurat som om det er så langt unna, dette flotte livet, hvor folk klarer å le bort eller se bort fra negative ting. Mine søsken er svar på at det er noe galt med meg, de får jo til alt, jeg får ikke til noen ting, jeg er håpløs, jeg er jo bare her, men lever ikke livet. Er dette livet, hvorfor er jeg så sjenert? Holder på å bli gal, folk liker meg ikke, så hvorfor skal jeg like meg selv? Hvorfor tør jeg ikke gjøre noe, jeg er så jævla redd for å drite meg ut, er så redd for at folk skal le av meg, ikke med meg, men av meg.

Det er ingen ting jeg er god i, alt er så vanskelig med tanke på jobb eller studere. Jeg husker jo ikke det jeg leser, det må jo være noe i hodet som gjør at ingen ting sitter.

[Heart]

Jeg har vært flere ganger innom legen og jeg har også grått foran sekretær, som da kanskje burde skjønne at ting ikke er bra.

Dessverre har du ingen garanti for at legesekretæren kommuniserer dette videre til legen.

Jeg er så sikker på at medisinen er feil, eller om jeg må ha noe i tillegg eller jeg vet ikke, jeg bare vet at jeg har så utrolig mange dårlige dager. Hvis jeg hadde vært tøff, så hadde jeg sagt at ting ikke var bedre, at ting er kjipt til legen.

Hvis du hadde følt deg "tøff" og sterk, hadde du ikke hatt så mye å si til legen. Jeg tror dette er den første kneiken du må over: at du må klare å formidle omfanget av problemet.

Men det er så mange som har det så mye verre eller trenger lege ofte, særlig etter 22 Juli, så har jeg følt meg så innmari i veien og ikke tar meg en legetime.

Det er depresjonen som snakker. Det er en snikende tanke som sier "du er ikke verdt noe", eller "du har ikke rett på hjelp", eller "du fortjener ikke å ha det godt". Disse tankene er ikke riktige, og er en del av sykdommen.

Hvis du tenker deg om, er det en helt ulogisk og meningsløs tanke å sammenligne dine problemer med et teoretisk behov som noen andre kanskje har, for hvis det virkelig var slik at vi BARE skulle konsentrere oss om de som beviselig har det aller verst, burde vi umiddelbart sende alle leger og alt sykehuspersonell til Syria, Somalia, Eritrea og andre områder med enorme menneskelige lidelser. Og vi burde tømt alle dagligvarebutikkene for varer og sendt dem til Nord-Korea.

Altså: Det er bare tull å tenke slik, og det eneste du oppnår ved å la være å oppsøke hjelp, er at du har det ille mens en lege sitter på et kontor med ledig behandlingskapasitet. Samfunnet har allerede plassert legen der og betalt for det. Bruk tilbudet.

Mine søsken er svar på at det er noe galt med meg, de får jo til alt, jeg får ikke til noen ting, jeg er håpløs, jeg er jo bare her, men lever ikke livet.

Dette er også depresjonen som snakker. Den sier "du er dum, du får ikke til det alle andre får til, og dermed er du håpløs og ingenting å satse på." Faktum er at "alle andre" slett ikke får til alt mulig (det bare ser sånn ut på Facebook). Du sammenligner deg med et glansbilde som ikke eksisterer.

Er dette livet, hvorfor er jeg så sjenert? Holder på å bli gal, folk liker meg ikke, så hvorfor skal jeg like meg selv? Hvorfor tør jeg ikke gjøre noe, jeg er så jævla redd for å drite meg ut, er så redd for at folk skal le av meg, ikke med meg, men av meg.

Dette er flere depressive tanker. De sirkler omkring det samme temaet, at du ikke får ting til og at du er mislikt av alle (noe som åpenbart ikke kan være sant). Og ønsket om å bli likt og akseptert blir snudd til en frykt for å bli avvist eller latterliggjort.

Det er ingen ting jeg er god i, alt er så vanskelig med tanke på jobb eller studere. Jeg husker jo ikke det jeg leser, det må jo være noe i hodet som gjør at ingen ting sitter.

Javisst, og det "noe" er depresjonen. Så du den linken til WHO-videoen om depresjon som ble lagt ut for en stund siden? Her er den. Mange av symptomene du nevner, er omtalt i den videoen.

Du må komme i kontakt med den rette delen av helsevesenet, slik at du kan få riktig behandling og bli bedre. Har du noen du kan alliere deg med? Noen som kan hjelpe deg med å forberede et legebesøk, kanskje være med som "moralsk støtte"?

[AnonymBruker]

Det er ingenting som kommer av seg selv. Det nytter fint lite å sitte med hendene i fanget og vente på at andre skal fikse livet ditt for deg. Det er bare en som kan det og det er DU!

Få hjelp hos fastlegen, henvisning til psykolog/psykiater som driver med kognitiv terapi! Du har ikke forstått hva terapi er.

Anonymous poster hash: a0cfa...4b4

[Weefunk]

Foreslår at du tar kontakt med ett Distriktspsykiatrisk senter og snakker med de!! Det er ofte lang ventetid der. Hvis du i stedet for å gå til legen din, tar kontakt på legevakten vil du kanskje få komme fortere til. Her kan de hjelpe deg med å få et bedre liv. Kanskje du kan melde deg på et kurs som handler nettopp om å få et bedre liv, i form av mindfulness, livsstilskurs osv. Det er mange muligheter.

Du kan også ta interesse test på nav sine sider, for å her kanskje synliggjøre hva du kunne tenke deg å drive på med i livet ditt =)

Jeg har ikke hatt det lett de siste 2 årene, da jeg har vært uten arbeid. Og arbeid er liksom meg.. Så kjenner meg igjen i mye av det du sier.

[Gjest Kv84]

Foreslår at du tar kontakt med ett Distriktspsykiatrisk senter og snakker med de!! Det er ofte lang ventetid der. Hvis du i stedet for å gå til legen din, tar kontakt på legevakten vil du kanskje få komme fortere til. Her kan de hjelpe deg med å få et bedre liv. Kanskje du kan melde deg på et kurs som handler nettopp om å få et bedre liv, i form av mindfulness, livsstilskurs osv. Det er mange muligheter.

Du kan også ta interesse test på nav sine sider, for å her kanskje synliggjøre hva du kunne tenke deg å drive på med i livet ditt =)

Jeg har ikke hatt det lett de siste 2 årene, da jeg har vært uten arbeid. Og arbeid er liksom meg.. Så kjenner meg igjen i mye av det du sier.

Jeg fikk avslag (er det det heter?) hos Dps.

[Weefunk]

Prøv igjen!! Ja DPS = Distriktspsykiatrisk senter!! Jeg måtte vente i nesten 1 år før jeg fikk hjelp

[Gjest Kv84]

Jeg må heller fokusere på å være glad over alt andre får, bare ikke tenke så mye på meg selv. Glede meg over ting jeg har lyst på og elsker, men ikke kan få. Når jeg tenker over det, så fortjener jeg ikke mer, er jo bare å øve for så er alt over, det er bare om å komme seg igjennom dagen, sove mest mulig og ikke klage.

[Kamikatze]

Det er viktigere at du forstår det du leser enn at du husker det. Et år i uhjelpen kunne kanskje være hva du trenger. Vi lever i et samfunn som har sluttet å tilpasse seg menneskene, og som menneskene har vansker med å tilpasse seg. Kanskje en tur til et annet mindre materielt utstyrt samfunn, hvor folk lettere ser folk, er hva du behøver? Gi deg en mulighet til å føle at du gjør noe som betyr noe, og som blir verdsatt?

Hva studerer du?

[Heart]

Jeg må heller fokusere på å være glad over alt andre får, bare ikke tenke så mye på meg selv. Glede meg over ting jeg har lyst på og elsker, men ikke kan få. Når jeg tenker over det, så fortjener jeg ikke mer, er jo bare å øve for så er alt over, det er bare om å komme seg igjennom dagen, sove mest mulig og ikke klage.

Tull.

I stedet for å innta offerrollen totalt og bare gi opp, bør du fokusere på å komme deg ut av den låste situasjonen du befinner deg i, og inn i behandling som kan virker.

Du må kjempe for å bli forstått, slik at du får behandling. Jeg vet at det føles urettferdig; for andre typer sykdommer holder det å møte opp hos legen eller på legevakten og si "jeg har vondt der", og så vil helsepersonell prøve å finne årsaken. Det fungerer ikke helt på samme måten ved psykisk sykdom, da pasienten selv (som ikke er fagperson) blir sittende med ansvaret for å synliggjøre for legen at han/hun har en sykdom som trenger behandling.

Det var derfor jeg spurte om du har venner eller familie som kan hjelpe deg med å legge opp en hensiktsmessig strategi.

[AnonymBruker]

Sier bare at jeg er enig med "Heart"!

Anonymous poster hash: 688d1...57f

[AnonymBruker]

Jeg har vært flere ganger innom legen og jeg har også grått foran sekretær, som da kanskje burde skjønne at ting ikke er bra. Jeg er så sikker på at medisinen er feil, eller om jeg må ha noe i tillegg eller jeg vet ikke, jeg bare vet at jeg har så utrolig mange dårlige dager. Hvis jeg hadde vært tøff, så hadde jeg sagt at ting ikke var bedre, at ting er kjipt til legen. Men det er så mange som har det så mye verre eller trenger lege ofte, særlig etter 22 Juli, så har jeg følt meg så innmari i veien og ikke tar meg en legetime.

Depresjon, jeg føler virkelig det har vært sånn hele livet, akkurat som om jeg ikke klarer å komme meg ut av mørket, akkurat som om det er så langt unna, dette flotte livet, hvor folk klarer å le bort eller se bort fra negative ting. Mine søsken er svar på at det er noe galt med meg, de får jo til alt, jeg får ikke til noen ting, jeg er håpløs, jeg er jo bare her, men lever ikke livet. Er dette livet, hvorfor er jeg så sjenert? Holder på å bli gal, folk liker meg ikke, så hvorfor skal jeg like meg selv? Hvorfor tør jeg ikke gjøre noe, jeg er så jævla redd for å drite meg ut, er så redd for at folk skal le av meg, ikke med meg, men av meg.

Det er ingen ting jeg er god i, alt er så vanskelig med tanke på jobb eller studere. Jeg husker jo ikke det jeg leser, det må jo være noe i hodet som gjør at ingen ting sitter.

Du har tydeligvis en depresjon. Fysisk trening hjelper ofte mot depresjon. Fysisk trening gir også mer selvtillit og mer energi, så jeg vil foreslå at du begynner å trene.

Det spiller ikke så stor rolle hvordan du trener - løping, sykling, svømming, aerobic, lagsport - men finn noe du liker og som du synes er gøy. Selv driver jeg med fotball. I tillegg til penere og sterkere kropp, mer overskudd, mer selvtillit og energi, så har fotballen også gitt meg mange nye venner, og vi har det utrolig gøy sammen.

Anonymous poster hash: f3d2d...a91

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle deg helt alene i dette samfunnet. Jeg har det slik også. Jeg føler meg overhode ikke som om jeg hører til her. Og før noen roper om at jeg må gå til psyk og få medisiner, jeg har vært der og lege/psyk fant ingenting galt med meg.

Så det jeg forsker å gjøre nå er å skape meg mitt eget liv, fokusere på hva jeg liker og er interessert i, utfordre meg selv, og huske at alle andre er bare mennesker de også, og slettes ikke har det enklere enn meg.

Det er du som må bygge opp deg selv. Ikke sitt og vent på hjelp, den hjelpen finnes ikke. Du må lære deg å ta nye sjanser og å finne egne gleder i ditt liv.

Anonymous poster hash: c01cf...417

[Gjest Kv84]

Du er ikke alene om å føle deg helt alene i dette samfunnet. Jeg har det slik også. Jeg føler meg overhode ikke som om jeg hører til her. Og før noen roper om at jeg må gå til psyk og få medisiner, jeg har vært der og lege/psyk fant ingenting galt med meg. Så det jeg forsker å gjøre nå er å skape meg mitt eget liv, fokusere på hva jeg liker og er interessert i, utfordre meg selv, og huske at alle andre er bare mennesker de også, og slettes ikke har det enklere enn meg. Det er du som må bygge opp deg selv. Ikke sitt og vent på hjelp, den hjelpen finnes ikke. Du må lære deg å ta nye sjanser og å finne egne gleder i ditt liv. Anonymous poster hash: c01cf...417

Nå er det lite gleder, men jeg ser det på en glede å kunne skirve om ting her på Kg, om alt, og det får dagen til å gå.

[Gjest Kv84]

Tull.I stedet for å innta offerrollen totalt og bare gi opp, bør du fokusere på å komme deg ut av den låste situasjonen du befinner deg i, og inn i behandling som kan virker.Du må kjempe for å bli forstått, slik at du får behandling. Jeg vet at det føles urettferdig; for andre typer sykdommer holder det å møte opp hos legen eller på legevakten og si "jeg har vondt der", og så vil helsepersonell prøve å finne årsaken. Det fungerer ikke helt på samme måten ved psykisk sykdom, da pasienten selv (som ikke er fagperson) blir sittende med ansvaret for å synliggjøre for legen at han/hun har en sykdom som trenger behandling.Det var derfor jeg spurte om du har venner eller familie som kan hjelpe deg med å legge opp en hensiktsmessig strategi.

Venninner har jeg kuttet ut nå i en lang periode, og familie synes jeg er vanskelig å være sammen med. De spør aldri om jeg har det bra, og bare snakker om sitt om jeg begynner å åpne meg. Dessuten føles det overhodet ikke naturlig med hjelp fra familen min, jeg føler meg ikke som en av de.

[kareen]

Bytt fastlege! Gjerne legekontor også. Du trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Du får vise legen trådene du starter her på KG.

Anonymous poster hash: a0cfa...4b4

[Gjest Kv84]

Skulle ønske noen kunne sendt de trådene jeg skriver til fastlegen, for jeg tør ikke... Kanskje han skjønner hvem jeg er.... Apropos vise tråder til legen, kan slettede tråder bli åpnet, så jeg får skrevet det ned, det jeg ser skrevet?

[Gjest Kv84]

Bytt fastlege! Gjerne legekontor også. Du trenger hjelp.

Er redd for at ny lege tar meg av medisiner, så jeg begynner å få depressive tanker og undervektig,