Hvordan klarer dere å leve med sorgen?

[Gjest Mary Quant]

Mannen min døde av kreft for ikke så altfor lenge siden. Slutten av 30-årene, ingen barn.

Som Arabella sier, man klarer det fordi man må. Det er jo ikke noe alternativ. Mannen min er like død selv om jeg ikke kommer meg ut av senga om morgenen. Derfor tar man en dag av gangen, aksepterer at alt er kjipt og vondt og vanskelig, og så tvinger man seg videre. Jeg har gitt meg selv egne grenser, helt greit å begynne å hylgrine av en sang på radioen (f eks) men etter 30 min er det slutt. Da er det å tørke tårer, vaske ansiktet og finne på noe annet. Husarbeid, ringe noen, gå en tur!

Som en liten kommentar til en over her. Det er ikke alle dødsfall som kvalifiserer til hjelp/sorgterapi. Mannen min døde i hjemmet, etter vårt ønske. Jeg gikk fra å ha folk fra hjemmesykepleien og fagpersoner i kreftteam hos oss annenhver time og det ble selvfølgelig avsluttet så fort mannen min døde. Fra mye "ståk" blir det plutselig veldig stille. Bare en sånn ting... Jeg går jevnlig hos lege pga noe helt annet, og der får jeg heldigvis luftet litt tanker men som han sier - det er ikke noe psykologisk tilbud jeg kan henvise deg til, ikke har du krav på noe, ikke finnes det noe. Samtidig er det jeg har gått gjennom noe av det mest traumatiske noen kan gå gjennom som pårørende. All smerten, all angsten jeg har sett. Mannen min som innimellom kalte meg mamma av forvirring og medisiner. Å se den du elsker, som du hadde planlagt å leve livet med, svinne hen dag for dag... Det er så jævlig at jeg ikke kan sette ord på det.

Men, det går veldig bra med meg. Mennesket er laget for å tåle slike knekker, tror jeg da. Stirr det grusomme inn i hvitøyet og den bakker unna... Jeg har akseptert at sorgen aldri blir borte, den blir ikke mindre - men jeg lærer å leve med den. Og jeg har et godt liv - jeg lever for to nå, for meg selv og for mannen min som måtte dø altfor, altfor tidlig.

Anonymous poster hash: ffdc8...f24

Så rørende og fint skrevet av deg.

Det du har vært gjennom er beintøft

[Gjest Sobril]

Jeg har ikke opplevd å miste foreldre eller søsken, men en datter i dødfødsel. Det er halvannet år siden nå, og livet går merkelig nok videre.

Allikevel tror jeg at jeg har fått en egen måte å fortrenge sorgen på. Sikkert ikke etter boka, men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre for å takle hverdagen. Hver gang jeg lukker øynene om kvelden tenker jeg på henne, og flere ganger gjennom hele dagen.

Det som er vanvittig kjipt er at vi ikke fikk noen minner sammen. Hele prosessen blir veldig ensom, og fra å møte enorm støtte med det samme hun døde, så har folk sluttet å snakke om henne overhodet. Her hjemme blir hun imidlertid nevnt titt og ofte, blant annet av storesøster på ni. Det synes jeg er fint.

Noen ganger har sorgen vært så stor og ubegripelig at jeg har hatt mest lyst til å dø, så hva jeg hadde gjort hvis ikke jeg hadde hatt et barn fra før å leve for - det vet jeg ikke.