Ulykkelig gravid

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er nå ca 7 uker på vei. Har visst at jeg er gravid i 3 uker, og jeg føler virkelig ingen lykke eller glede over å være gravid. Jeg er student, snart ferdig med bachelor, så denne graviditeten var ikke helt planlagt.

Enkelte dager er bedre enn andre, og det kan føles litt lettere, men stort sett føler jeg meg bare trist og nedfor.

Det er så slitsomt at alle forventer at jeg skal være hoppende glad, selv samboeren min, når alt jeg føler er fortvilelse og resignasjon.

Jeg er/var veldig glad i livet mitt slik det var rett før jeg ble gravid. Masse hobbyer og aktiviteter som gir meg glede, mye reising og farting, og et veldig godt forhold til kjæresten. Nå føles det som om alt er borte.

Ingen av aktivitetene mine kan jeg drive med som gravid (dykking, fjellklatring etc), det blir ikke flere reiser pga økonomi. Jeg er snart ferdig utdannet, og slik det ser ut nå vil jeg ikke komme meg i skikkelig jobb før etter en evt. permisjon. Jeg hadde gledet meg enormt til å jobbe med faget mitt og endelig tjene litt penger. Jeg kommer antakeligvis ikke til å få rett til foreldrepenger.

Jeg hadde en drøm om å gifte meg og dra på en lengre opplevelsesreise med kjæresten, et ønske om å være bare oss litt lenger. Nå klarer jeg ikke la være å tenke at jeg aldri vil vite om han kommer til å fri pga. barnet eller fordi han elsker meg.

Det føles som om livet mitt er visket ut og alle drømmene mine ødelagt, at jeg ikke lenger har noe jeg skulle ha sagt i mitt eget liv.

Jeg føler bare sorg.

Jeg har prøvd å forklare det for samboeren min, men jeg tror ikke han skjønner. Han kan jo fortsette med sine aktiviteter, han kan drikke og spise det han vil, han slipper å føle seg dårlig fra morgen til kveld. Nå er han på hyttetur i en annen del av landet, og jeg har aldri følt meg så alene

Hjelp meg, hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 3e52b...694

[AnonymBruker]

Ta en prat med Amathea

Anonymous poster hash: aae2f...4fe

[Tarzani]

pass på å melde deg opp til et nytt skoleår. Da får du i det minste 10 mnd med studielån (Alt blir stipend pga graviditet). Du trenger ikke å møte opp til eksamen engang, bare passe på å få plass. Da får du iallefall litt penger, selv om det beste selvsagt hadde vært om du fikk opparbeidet deg rett til foreldrepenger..

Kan være lurt å ta en prat med Amathea, som hun over nevner. Jeg har vært gravid student selv (2 ganger), men det var planlagt. Det ordner seg alltid, husk det Prøv å finne noen andre ting som gjør deg glad som du kan fokusere litt på fremover.

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ha ungen da? Nå er ikke jeg den til å gi råd da jeg har null lyst på barn, men er student selv og med hobbier som ikke hadde vært forenelig med graviditet.

Anonymous poster hash: 6c9ae...92d

[AnonymBruker]

Har du vurdert abort?

Kanskje du ikke er klar for å bli mamma enda.

Jeg har tatt abort og har nå 3 barn. Har ikke angret på aborten en eneste gang fordi jeg VET at det var en riktig avgjørelse der og da.

Lev livet, følg drømmene dine og få barn senere. Du har så mye tid!

Lykke til!

Anonymous poster hash: 070d2...630

[bib_84]

Det kan også være at du føler deg veldig nedfor på grunn av hormoner. Svangerskapsdepresjon kan oppstå allerede i svangerskapet, ikke bare etterpå. Jeg var også veldig nedfor i starten på mitt svangerskap, selv om mitt var planlagt. Da jeg rundet 12 uker og energien begynte å komme tilbake snudde det heldigvis. Jeg vil råde deg til å ta det opp med lege eller jordmor så fort som mulig, ikke vent til første svangerskapskontroll. Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Men jeg er i en litt annen situasjon, er nettopp ferdigutdannet og har fått en godt betalt jobb. Nærmer meg 30 også. Men jeg skulle ønske jeg og kjæresten fikk tid til å reise alene over lengre tid først. Graviditeten var ikke planlagt. Nå ble løsningen å reise en måned til asia før babyen kommer, men det blir ikke det samme - for min del... Han fortsetter sine hobbyer men jeg kan ikke fortsette med mine (dykker og klatrer jeg også, og driver med hest). Føler en sorg over det livet jeg må forlate på en måte, selv om jeg såklart skjønner at det ikke er så endelig.... Samtidig vet jeg innerst inne at jeg vil bli svært ulykkelig om jeg avslutter svangerskapet nå. Og i verste fall om jeg opplever å slite med å få barn når jeg blir noen år eldre. Da vil det kanskje også bli enda mer vanskelig, om vi blir godt vant med det barnløse livet. Så sånn sett har jeg ikke argumenter for å ta abort. Men jeg må si jeg er utrolig ambivalent

Anonymous poster hash: eeedd...425

[AnonymBruker]

Anonymbruker #7, det er som å lese om meg selv, bare at jeg er ferdig med studier i mai. Det er godt å vite at det ikke er jeg som er unormal som tenker slik.. Jeg er fylt 30 og det føles ikke som noe alternativ å ta abort. Vi ville uansett ha startet prøving om et-to års tid, så det føles helt feil å skulle ta abort bare for å prøve på nytt om så kort tid.

Det er som du sier en sorg over livet man må gi opp, og redsel for at jeg aldri igjen kan kjenne på friheten det er f.eks å reise bort bare meg og kjæresten for å dykke og oppleve ting på steder man kanskje ikke ville tatt med barn. Vi hadde snakket om en lengre tur til søramerika dette året for å drive med forskjellig (ekstrem)sport, men det er ikke aktuelt lengre.

All autonomi er borte, jeg har ikke engang kontroll over min egen kropp, istedet er jeg låst hjemme med morgenkvalme som varer hele dagen og på desperat søken etter noen som vil ansette ei som er gravid. Jeg er redd for å bli akterutseilt i faget mitt dersom jeg ikke får jobbet før jeg går i permisjon.

Oppå alt dette føler jeg meg smålig og umoden og selvsentrert som ikke klarer å glede meg over at jeg holder på å bygge en baby. Også føles det fælt å være misunnelig på samboer som ikke trenger å forsake noe som helst for dette prosjektet.

Det er som om det å få barn er den ultimate selvrealisering for veldig mange, men når man har et liv man elsker og egentlig ikke savner noe føles det ikke alltid sånn.

Jeg håper det vil føles annerledes etterhvert. Det hjelper iallefall å få ut litt tanker her, så takk for at dere leser og svarer

Anonymous poster hash: 3e52b...694

[AnonymBruker]

Jeg skal forresten til tidlig samtale med jordmor neste uke, kanskje jeg kan lufte tankene mine litt da. Bare hun ikke tror jeg er gal og uskikket til å bli mor.

Anonymous poster hash: 3e52b...694

[Yesterday]

Jeg skal forresten til tidlig samtale med jordmor neste uke, kanskje jeg kan lufte tankene mine litt da. Bare hun ikke tror jeg er gal og uskikket til å bli mor.

Anonymous poster hash: 3e52b...694

Hun har garantert vært borti det samme før Lykke til!

[AnonymBruker]

Selv om man planlegger en graviditet, så er man ikke nødvendigvis skånet for en slik sorgreaksjon. Som mennesker er vi nesten programmert til å savne det vi hadde før, på godt og vondt.

Så OK, du har blitt uplanlagt gravid og sørger over det som kunne blitt, men du vet helt sikkert at livet ikke er over når du får et barn og må bare bearbeide det faktum, og se mulighetene fremfor begrensningene!

Anonymous poster hash: e4283...97d

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er nå ca 7 uker på vei. Har visst at jeg er gravid i 3 uker, og jeg føler virkelig ingen lykke eller glede over å være gravid. Jeg er student, snart ferdig med bachelor, så denne graviditeten var ikke helt planlagt.

Enkelte dager er bedre enn andre, og det kan føles litt lettere, men stort sett føler jeg meg bare trist og nedfor.

Det er så slitsomt at alle forventer at jeg skal være hoppende glad, selv samboeren min, når alt jeg føler er fortvilelse og resignasjon.

Jeg er/var veldig glad i livet mitt slik det var rett før jeg ble gravid. Masse hobbyer og aktiviteter som gir meg glede, mye reising og farting, og et veldig godt forhold til kjæresten. Nå føles det som om alt er borte.

Ingen av aktivitetene mine kan jeg drive med som gravid (dykking, fjellklatring etc), det blir ikke flere reiser pga økonomi. Jeg er snart ferdig utdannet, og slik det ser ut nå vil jeg ikke komme meg i skikkelig jobb før etter en evt. permisjon. Jeg hadde gledet meg enormt til å jobbe med faget mitt og endelig tjene litt penger. Jeg kommer antakeligvis ikke til å få rett til foreldrepenger.

Jeg hadde en drøm om å gifte meg og dra på en lengre opplevelsesreise med kjæresten, et ønske om å være bare oss litt lenger. Nå klarer jeg ikke la være å tenke at jeg aldri vil vite om han kommer til å fri pga. barnet eller fordi han elsker meg.

Det føles som om livet mitt er visket ut og alle drømmene mine ødelagt, at jeg ikke lenger har noe jeg skulle ha sagt i mitt eget liv.

Jeg føler bare sorg.

Jeg har prøvd å forklare det for samboeren min, men jeg tror ikke han skjønner. Han kan jo fortsette med sine aktiviteter, han kan drikke og spise det han vil, han slipper å føle seg dårlig fra morgen til kveld. Nå er han på hyttetur i en annen del av landet, og jeg har aldri følt meg så alene

Hjelp meg, hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 3e52b...694

Det spiller ingen rolle at "alle andre" er glade for at du er gravid, det er ikke de "alle andre" som er gravide, det er du som er gravid. Det høres ut som du ikke har lyst til å bli forelder akkurat nå, og det er en helt ærlig sak.

Dessuten uansett hva samboeren din påstår så er det faktisk din sak å ta abort, og ja du har noe å si i ditt eget liv!

Anonymous poster hash: 0ce98...818