Til dere hobby psykologer

[AnonymBruker]

Dere får inn en mann i 30 årene.

Han sier at han mange ganger tenker på å skrive et testament slik til han er sikker på at de rette for eiendelene hans.

Han har slitt med depresjon og selvskadingen i over 10 år og du kan se det på han at det har gjort sitt med han.

Han sitter i sofaen med et tomt blikk og du kan se det på han at han ikke har det bra.

Han sier også at han ikke vil bli bedre heller, at han er kommet til et punkt hvor han har gitt opp men ikke tatt det siste steget.

Han forteller også at han har kun jobben sin og ingen venner, mest pga han ikke føler at han har noe å dele med andre.

Han sier han føler at han ikke har noen sjel lengre. Han er bare et tomt skall som går på jobben for å kunne ha et hjem komme hjem til. Et tomt hjem.

Hva i alle dager kan være løsningen til noe slikt...

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

[AnonymBruker]

Løsningen er å fortsette å leve. Fortsette å sette et bein foran det andre og forsøke å gjøre så godt vi kan med det livet vi har fått.

Vi er mange som har gått akkurat den veien før han og vet at det er livet vi foretrekker når alt kommer til alt.

Og så vil jeg gi han en god klem.

Anonymous poster hash: 84d97...b81

[plix]

Jeg ville sjekket muligheter for å lage en team for mannen. Om ikke annet en ekstra kollega til diskusjoner for behandling, mål og løsninger i dette tilfellet.

Vet du hvor han kommer fra? Hva startet dette, har han hatt noen- men blitt sviktet? Savner han noen? Har hans følelser vært undertrykt lenge? Dødsfall, misbruk, avhengighet?

Samtaler er viktig, jo, men ville han fått mer ut av en innleggelse? Støttekontakt? Går han med på å lete etter et mål, en utfordring som kan gi han mening? Har han hatt noe i livet som ga han en mestringsfølelse/glede overhodet? Er det mulig å gjenskape dette?

Er han i stand til, eller vurdert å skaffe seg en venn i en hund f.eks?

Et "tomt skall" kan ta seg av en hund til tross for situasjon, om det er rett type "tomt skall". Han går på jobb med sine depresjoner, derfor tenkte jeg på at han ikke er den største kandidaten til omsorgssvikt. En hund (dyr) kan helbrede, gi livsfølelse tilbake og bli en nær venn for de rette personene.

Er han bare hjemme? Turer ut? (Støttekontakt)

Medisiner?

[QueenOfTheSidewalk]

For meg høres det ut som om han er i ferd med å gjøre noe dumt, så jeg hadde søkt på google over hva man kan gjøre for å stoppe det. Hvem man kan kontakte når han er en fare for seg selv. Hadde også ringt psykisk helse sin krisetelefon.

[plix]

Jeg er forresten ingen hobby-psykolog, delte bare noen tanker om TS skulle spurt som behandler.

En god del som ble nevnt kjenner jeg til, og ja, det er en vei ut. Dog en noe mørkelagt tunnel som går igjennom både kjeller og første etasje.

Lykke til, virkelig, uansett hvem du er TS.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med det samme som eksempelet ditt + forskjellige andre ting og har også en gang tidligere forsøkt å ta mitt eget liv. Hvis noen hadde bedt meg om å "bare fortsette å sette en fot foran den andre" så hadde den samtalen vært over. Problemet er at livet til slutt blir så ufattelig tomt, slitsomt, ensomt og frustrerende at man ikke ser vitsen med å fortsette. Hvorfor skal man fortsette når man overhodet ikke har noe håp om at ting skal verken forandre seg eller bli bedre? Når hvert "skritt" gjør vondt og man ikke ser lys i tunellen, virker det meningsløst å fortsette å gå. Hvorfor utsette seg selv for 80-90 år med smerte når man kan avslutte det hele etter 20-30-40 år?

For min del fantes det ingenting å si som kunne si noe som kunne gjøre det bedre, men det fantes masse som gjorde det værre.

"Hold ut, det blir bedre", "du må bare begynne å tenke positivt" og "du må begynne å fokusere på det du har i stedenfor det du ikke har" er et par eksempler. Folk som ikke har peiling på hvordan det er trenger ikke si noe i det hele tatt egentlig, det gjør bare vondt værre.

Jeg ble innlagt, og da jeg kom ut igjen ble jeg holdt rundt mye. Jeg har det fortsatt ikke bra, men jeg er i live.

Anonymous poster hash: 3c582...75f

[JamesHardy]

Det er veldig mye motstand i dem som har gitt opp og dem er særs vanskelige å hjelpe. De trenger såkorn som kan vokse slik at de selv får idéen og viljen til å ta steget ut av situasjonen. Man kan ikke tvinge noen ut av dette. Ei heller dra dem ut. Dem er nødt til å ta de stegene selv.

Hva som trengs i den enkelte situasjon er også vanskelig. Når det ikke er mer glede igjen i livet og alt er en rutine og en sirkel for å bare vedlikeholde status quo, ja da kommer det for mange en nedtur som dette. En del kan også ta rituelt selvmord som fører til at dem mister kontakten med sitt indre jeg. Er man sensitiv så kan en kjenne på mennesker med denne avstanden. Det er veldig mange av dem og det merkes ved at de er litt kaldere og distanserte enn andre i følelsen de gir.

Det er nesten umulig å gi en steg for steg veiledning i forhold til hva som må til. Det er viktig å få frem at det finnes muligheter.

Det er noen som må lokkes frem som om de skulle være redde rådyrkalver mens andre må sparkes i hekken for å reagere. Å vite hvilken metode som egner seg kan være litt lotto så jeg ville nok prøvd å ta det litt rolig først.

For all del.. Ikke noe "stakkars deg" opplegg. Det handler om å bli behandlet med respekt og verdighet og bli sett først og fremst. Så må man ta det et steg av gangen etterhvert som man får sneket seg inn bak barrikaden.

[AnonymBruker]

Løsningen er å finne ut hvilke ting som gir en brennende interesse og kanskje litt glede. En slik person vil ha godt av å reise litt også.

Anonymous poster hash: ca9f4...895

[AnonymBruker]

Så lenge det er liv er det håp. Han har kjørt seg fast i et mønster, et mønster som ikke gir han gleden han trenger i livet.

Hva gjør han glad? Eller hvis han ikke lenger kan kjenne på gleden, hva pleide å gjøre han glad? Finn frem til ting som kan gi livsglede, noe å se frem til. Små steg, jeg vet det går fordi jeg har vært på det stedet hvor det ikke finnes noe mening og glede.

Hva er gøy for deg? Har du noe du brenner for?

Anonymous poster hash: 72d57...a82

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med det samme som eksempelet ditt + forskjellige andre ting og har også en gang tidligere forsøkt å ta mitt eget liv. Hvis noen hadde bedt meg om å "bare fortsette å sette en fot foran den andre" så hadde den samtalen vært over. Problemet er at livet til slutt blir så ufattelig tomt, slitsomt, ensomt og frustrerende at man ikke ser vitsen med å fortsette. Hvorfor skal man fortsette når man overhodet ikke har noe håp om at ting skal verken forandre seg eller bli bedre? Når hvert "skritt" gjør vondt og man ikke ser lys i tunellen, virker det meningsløst å fortsette å gå. Hvorfor utsette seg selv for 80-90 år med smerte når man kan avslutte det hele etter 20-30-40 år?

For min del fantes det ingenting å si som kunne si noe som kunne gjøre det bedre, men det fantes masse som gjorde det værre.

"Hold ut, det blir bedre", "du må bare begynne å tenke positivt" og "du må begynne å fokusere på det du har i stedenfor det du ikke har" er et par eksempler. Folk som ikke har peiling på hvordan det er trenger ikke si noe i det hele tatt egentlig, det gjør bare vondt værre.

Jeg ble innlagt, og da jeg kom ut igjen ble jeg holdt rundt mye. Jeg har det fortsatt ikke bra, men jeg er i live.

Anonymous poster hash: 3c582...75f

Det du sier her, bare bidrar til å gjøre andre engstelige for å "blande seg" og bare være medmenneske og venn. Hvor ofte hører man ikke noen si at de er redd for å ta kontakt med noen som ikke har det bra, i frykt for å si noe galt?

Du bekrefter bare at det er veldig lett å si noe galt og at det er bedre å holde seg unna?

Anonymous poster hash: b16bf...94f

[AnonymBruker]

Jeg ville sjekket muligheter for å lage en team for mannen. Om ikke annet en ekstra kollega til diskusjoner for behandling, mål og løsninger i dette tilfellet.

Vet du hvor han kommer fra? Hva startet dette, har han hatt noen- men blitt sviktet? Savner han noen? Har hans følelser vært undertrykt lenge? Dødsfall, misbruk, avhengighet?

Samtaler er viktig, jo, men ville han fått mer ut av en innleggelse? Støttekontakt? Går han med på å lete etter et mål, en utfordring som kan gi han mening? Har han hatt noe i livet som ga han en mestringsfølelse/glede overhodet? Er det mulig å gjenskape dette?

Er han i stand til, eller vurdert å skaffe seg en venn i en hund f.eks?

Et "tomt skall" kan ta seg av en hund til tross for situasjon, om det er rett type "tomt skall". Han går på jobb med sine depresjoner, derfor tenkte jeg på at han ikke er den største kandidaten til omsorgssvikt. En hund (dyr) kan helbrede, gi livsfølelse tilbake og bli en nær venn for de rette personene.

Er han bare hjemme? Turer ut? (Støttekontakt)

Medisiner?

Faren døde for noen år siden, moren døde i fjord og han har en utrolig stor skyldfølelse for at han ikke var der for sin mor mer.

Hun har han mange ganger tenk på men arbeidstiden gjør at det ikke hadde vært mulig.

Jeg har slitt mye med det samme som eksempelet ditt + forskjellige andre ting og har også en gang tidligere forsøkt å ta mitt eget liv. Hvis noen hadde bedt meg om å "bare fortsette å sette en fot foran den andre" så hadde den samtalen vært over. Problemet er at livet til slutt blir så ufattelig tomt, slitsomt, ensomt og frustrerende at man ikke ser vitsen med å fortsette. Hvorfor skal man fortsette når man overhodet ikke har noe håp om at ting skal verken forandre seg eller bli bedre? Når hvert "skritt" gjør vondt og man ikke ser lys i tunellen, virker det meningsløst å fortsette å gå. Hvorfor utsette seg selv for 80-90 år med smerte når man kan avslutte det hele etter 20-30-40 år?

For min del fantes det ingenting å si som kunne si noe som kunne gjøre det bedre, men det fantes masse som gjorde det værre.

"Hold ut, det blir bedre", "du må bare begynne å tenke positivt" og "du må begynne å fokusere på det du har i stedenfor det du ikke har" er et par eksempler. Folk som ikke har peiling på hvordan det er trenger ikke si noe i det hele tatt egentlig, det gjør bare vondt værre.

Jeg ble innlagt, og da jeg kom ut igjen ble jeg holdt rundt mye. Jeg har det fortsatt ikke bra, men jeg er i live.

Anonymous poster hash: 3c582...75f

En innleggelse er noe han ikke kan se for seg, føler kanskje han ikke er "syk" nok til det.

Løsningen er å finne ut hvilke ting som gir en brennende interesse og kanskje litt glede. En slik person vil ha godt av å reise litt også.

Anonymous poster hash: ca9f4...895

Veldig god idé

Så lenge det er liv er det håp. Han har kjørt seg fast i et mønster, et mønster som ikke gir han gleden han trenger i livet.

Hva gjør han glad? Eller hvis han ikke lenger kan kjenne på gleden, hva pleide å gjøre han glad? Finn frem til ting som kan gi livsglede, noe å se frem til. Små steg, jeg vet det går fordi jeg har vært på det stedet hvor det ikke finnes noe mening og glede.

Hva er gøy for deg? Har du noe du brenner for?

Anonymous poster hash: 72d57...a82

Han er vel i et nokså tafatt mønster, og trenger vel en forandring.

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

[Gjest Lady.In.Heels]

Jeg tenker at vedkommende er tungt deprimert, og på grensen til å være suicidal. Hvis dette er deg TS så vil jeg bare si at når man blir så tungt deprimert kommer man til ett punkt hvor man føler at man rett og slett ikke vil bli bedre. Det er mer eller mindre den siste fasen hvor man egentlig bare gir opp alt og synes det er helt greit for å slippe livet.

Jeg anbefaler at du på det sterkeste oppsøker hjelp. Du kan ringe fastlegen din og fortelle at du er langt nede og trenger hjelp. At du ikke har livsgnist overhodet, og at du er redd du blir suicidal om du ikke får hjelp. Da vil legen enten legen henvise deg til psykiater eller legge deg inn på psyk. avd.

Det er hjelp å få!! Jeg så en dokumentar en gang om tungt deprimerte mennesker, flere av dem hadde prøvd å tatt livet sitt men fullførte det ikke. De oppsøkte til slutt hjelp og har i dag ett kjempe flott liv med mange gleder. De nevnte alle at de var sjeleglad for at de ikke gjennomførte sitt eget selvmord. Når man er så deprimert, så ser man ikke klart.

Lykke til Dette klarer du!

[AnonymBruker]

Jeg tenker at vedkommende er tungt deprimert, og på grensen til å være suicidal. Hvis dette er deg TS så vil jeg bare si at når man blir så tungt deprimert kommer man til ett punkt hvor man føler at man rett og slett ikke vil bli bedre. Det er mer eller mindre den siste fasen hvor man egentlig bare gir opp alt og synes det er helt greit for å slippe livet.

Jeg anbefaler at du på det sterkeste oppsøker hjelp. Du kan ringe fastlegen din og fortelle at du er langt nede og trenger hjelp. At du ikke har livsgnist overhodet, og at du er redd du blir suicidal om du ikke får hjelp. Da vil legen enten legen henvise deg til psykiater eller legge deg inn på psyk. avd.

Det er hjelp å få!! Jeg så en dokumentar en gang om tungt deprimerte mennesker, flere av dem hadde prøvd å tatt livet sitt men fullførte det ikke. De oppsøkte til slutt hjelp og har i dag ett kjempe flott liv med mange gleder. De nevnte alle at de var sjeleglad for at de ikke gjennomførte sitt eget selvmord. Når man er så deprimert, så ser man ikke klart.

Lykke til Dette klarer du!

Men hva jeg jeg når jeg egentlig ikke vil bli bedre, for jeg ser egentlig ikke et liv som en "normal fyr".

Har prøvd diverse medisiner over flere flere år, fungerte delvis men bivirkningen var større enn hva jeg taklet.

Takk for innlegget ditt.

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

[Gjest Lady.In.Heels]

Men hva jeg jeg når jeg egentlig ikke vil bli bedre, for jeg ser egentlig ikke et liv som en "normal fyr".

Har prøvd diverse medisiner over flere flere år, fungerte delvis men bivirkningen var større enn hva jeg taklet.

Takk for innlegget ditt.

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

Men du trenger ikke å få deg ett liv som en vanlig fyr Du kan få akkurat det livet du ønsker! Jeg er sikker på at det er noe du kunne tenkt deg? Hva ville du tidligere når du ikke var så deperimert?

Det er slettes ikke alle som ønsker ett A4 liv med jobb, kone og barn. Prøv å tenk litt tilbake på hva du likte før. Jeg er sikker på at det er din deprisjon som blokkerer og ødelegger all form for din livsgnist.

Du skriver at du har slitt i 10 år, så da antar jeg at dine problemer startet i tyve årene. Hva skjedde? Hvordan er livet ditt nå? Har du familie? Venner? Har du vært i fast forhold før?

Bare send meg en privat melding om du vil prate

[AnonymBruker]

Men hva jeg jeg når jeg egentlig ikke vil bli bedre, for jeg ser egentlig ikke et liv som en "normal fyr".

Har prøvd diverse medisiner over flere flere år, fungerte delvis men bivirkningen var større enn hva jeg taklet.

Takk for innlegget ditt.

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

Du må trappe veldig forsiktig opp på medisiner, 1 uke mellom hver 5mg så unngår du bivirkninger. Jo gå til legen og få hjelp selv om du ikke vil, jeg råder deg til å gjøre det hvertfall.

Anonymous poster hash: 3494a...2ec

[AnonymBruker]

Men hva jeg jeg når jeg egentlig ikke vil bli bedre, for jeg ser egentlig ikke et liv som en "normal fyr". Har prøvd diverse medisiner over flere flere år, fungerte delvis men bivirkningen var større enn hva jeg taklet. Takk for innlegget ditt. Anonymous poster hash: 20dfe...88c

Det er veldig lett å lure seg selv når det gjelder medisiner, antidepressiva kan ta 3 måneder før det fungerer, selvopplevd. I tillegg kan det være særs viktig å ha en psykolog eller psykiater å snakke med. Det var først når jeg fikk samtalebehandling i kombinasjon med medisiner at depresjonen begynte å løsne for meg. Har gått på antidepressiva i snart 4 år.

Anonymous poster hash: 72d57...a82

[Betty Blue]

Alvorlig depresjon med suicidalitet høres det ut som. Ville ikke anbefalt antidepressiva uten samtidig behandling hos psykolog, grunnet kortvarig økt selvmordsfare de første månedene. Mulig frivillig elektrosjokk faktisk kunne vært noe for ham hvis han er så langt nede at han er villig til å forsøke alt? Forskningsresultatene med dette som behandling er faktisk overraskende gode...!

Samtidig ville jeg ha gjort mitt som venn for å hjelpe ham med det praktiske og å skape seg et sosialt nettverk.

[AnonymBruker]

Men du trenger ikke å få deg ett liv som en vanlig fyr Du kan få akkurat det livet du ønsker! Jeg er sikker på at det er noe du kunne tenkt deg? Hva ville du tidligere når du ikke var så deperimert?

Det er slettes ikke alle som ønsker ett A4 liv med jobb, kone og barn. Prøv å tenk litt tilbake på hva du likte før. Jeg er sikker på at det er din deprisjon som blokkerer og ødelegger all form for din livsgnist.

Du skriver at du har slitt i 10 år, så da antar jeg at dine problemer startet i tyve årene. Hva skjedde? Hvordan er livet ditt nå? Har du familie? Venner? Har du vært i fast forhold før?

Bare send meg en privat melding om du vil prate

Jeg hadde ikke hatt noe imot et slik "A4 liv med jobb, kone og barn".

Har ingen familie, venner igjen nå.

Alltid følt meg som en outsider, fra ungdomskolen og VGS. Har alltid hatt en litt annet syn og interesser enn hva de andre jeg gikk på skole med hadde.

Så da falt jeg litt utenfor.

Tror ikke jeg tør å ta kontakt med noen her om dette.

Liker at folk ikke ser at jeg faktisk har det så ille som jeg beskriver her.

Vil heller ikke at bekjente skal vite hvordan jeg har det.

Du må trappe veldig forsiktig opp på medisiner, 1 uke mellom hver 5mg så unngår du bivirkninger. Jo gå til legen og få hjelp selv om du ikke vil, jeg råder deg til å gjøre det hvertfall.

Anonymous poster hash: 3494a...2ec

Jeg følgte instruksjonene ifra legen min. Gikk gradevis opp.

Det er veldig lett å lure seg selv når det gjelder medisiner, antidepressiva kan ta 3 måneder før det fungerer, selvopplevd. I tillegg kan det være særs viktig å ha en psykolog eller psykiater å snakke med. Det var først når jeg fikk samtalebehandling i kombinasjon med medisiner at depresjonen begynte å løsne for meg. Har gått på antidepressiva i snart 4 år.

Anonymous poster hash: 72d57...a82

Første pillene jeg prøvde brukte jeg i kanskje 5 år, som var helt bortkastet, pillene jeg fikk etterpå fungerte mye bedre men de fikk meg til å føle meg fysisk dårlig til tider. Så da ga jeg opp de og heller prøvde å ta meg ekstra godt sammen slik at jeg ikke måtte være avhengig av de.

Gått på medisiner i kanskje 8 år totalt.

Anonymous poster hash: 20dfe...88c

[Gjest Lady.In.Heels]

Hva med å finne noen andre med samme interessene som deg? Jeg er sikker på at du ikke alene med dine interesser og syn på ting

Mange har god hjelp av å reise. I stedet for piller og samtaler med psykolog, kan natur og opplevelser være nøkkelen. Reis å se rundt i verden, utforsk spennende steder! Utford deg selv psykisk og fysisk

[AnonymBruker]

Har tenkt å prøve å komme i kontakt med andre som er adoptert som meg. Siden jeg føler meg rimelig "alene" og ingen å snakke med som er ifra samme land som meg.

Prøve å dra på noen av de treffe som blir holdt av Verdens Barn (litt usikker på om det var de som holde de eller noe andre)

Anonymous poster hash: 20dfe...88c