MockingJays eventyrer!

[MockingJay]

Jeg tenker for mye. Alt for mye på alt for mange rare ting. Jeg lurer også på rare ting som jeg vet jeg aldri får svar på. Min største irritasjon i livet er at jeg ikke har en liten spurv på skulderen som kan kvitre alt jeg lurer på inn i øret mitt. Også tror jeg faktisk at jeg driver sambo til kjedsomhetens rander, nå når jeg går hjemme i perm.

Vist jeg ikke drar på besøk, eller får besøk, så er jo det nærmeste jeg har vært sosial vært her på kg. Eller på Facebook da. Men der er det jo dørgende kjedelig med perfekte fasader. Her inne derimot er det jo skandaler og diverse som nok aldri ser dagens lys utenfor forumet!

Så jeg måtte starte dagbok. Kanskje ørene til sambo kan få seg en liten pause

Uansett, jeg er en jente på 20 år, som bor høyt oppe i nord. Her bor jeg med min samboer, vår vakre datter og rotwailer mixen vår. Vi bor i et hus som vi leier. Sambo holder på med sitt andre fagbrev innenfor samme gren, og jeg er hjemme i mammaperm fra jobben min som salgsfremmer. Til høsten går permen ut, og da er planen å begynne på økonomi studiet.

På fjellet har vi en vogn og er svært spikertelt, som (om jeg kjenner oss rett, og det gjør jeg) vi kommer til å være altfor mye på i vinter. Vi er i et felt med mange andre, inkludert svigers. Vi er ivrige snøskuter kjørere, så det skal mye til for å holde oss i byen. Fikk ikke herjet så mye som jeg ville i fjor, da jeg var gravid og min svigerbror gikk bananas da jeg datt av for n'te gang. Må nevnes at jeg bare oppholdt meg i pudder snø, og fall høyden da er max 30 cm ned i myk dempede snø

Også skal vi forresten gifte oss den 14.februar 2015, så denne dagboka kommer til å inneholde alt i mellom himmel og jord.

Sjalabaisn!

[MockingJay]

Nå er jeg egentlig litt lei.. Har slitt noe vanvittig med ammingen siden (det som føles som) tidenes morgen. Og nå mister jeg faktisk melka også. Og vesla er bare 7 mnd! Er ikke klar for å slutte overhodet..

Det startet med brystbetennelse helvette i 2 hele uker og feber opp mot 41 i flere dager. Var på nippet til innleggelse, men slapp etter 4 timer når den nye anitibiotikaen endelig begynte å funke. De hadde selvfølgelig gitt meg feil første gang. Fantastisk!

Siden jeg reagerer helt latterlig på antibiotika så fikk jeg selvfølgelig sopp på brystene. Og derifra var veien kort til lillemor sin stump. Så der lå hun, 1,5 uke gammel, SÅVIDT tørr bak ørene og med bleie utslett. Jada, følte meg virkelig som årets mor. Er jo bare å kike hit inn, hvor folk forteller at de alltid har vært så flink i bleie området at deres har aldri hatt utslett. Vell, jeg faila før det var gått to uker!! Thumbs up

Uansett, tilbake til ammingen. Det gjorde jo selvfølgelig kjempe vondt, og jeg satt både hjemme og hos legen å gråt. Legen trodde ikke vi hadde sopp, og jeg måtte krangle meg til mycositin. Seriøst, jeg lurer på hvordan det går med hans andre pasienter, for jeg tviler på at alle er så sta som meg.

8 uker gammel var hun da jeg kunne kose meg med ammingen. GUD det var deilig! Vi koste oss masse, og heretter skulle alt gå på skinner. HAHA!

4 mnd gammel. Totalt brystnekt. Ikke svarten om hun skulle ta puppen, hun ville ikke ligge i stillingen engang. Herregud hvor hun hylte. Aldri mett, for sulten til å sove. Venninner og deres mødre som satt og formanet om hvor viktig amming er, og at man ikke skal gi seg. Det var jo ren latskap må vite! Og jeg, som er for sta og for stolt ville jo ikke gi meg.

Etter mye styr med nan, pumping og treg flaskemating tok hun puppen igjen når hun var 6 mnd. Egentlig skulle jeg vært lykkelig, men egentlig føler jeg at alle andre var mer glad, og alle de som hadde sagt til meg at "det er greit å gi seg altså", var faktisk så "utrolig stolt over meg" og "så bra at jeg forsto viktigheten i dette". Så da var det ikke så greit å slutte alikevel? Folk altså.. Jeg var utslitt av pumping og puppene var blitt såre, så glad var jeg jo, men rimelig lei alt som har med amming å gjøre. Jeg koste meg, men av og til måtte vi ta en nan flaske siden jeg ikke ville presse henne. Herregud for noen blikk jeg fikk om noen så det! En venninne spurte meg att på til om jeg virkelig hadde gitt opp igjen.

Nå er hun blitt 7 mnd, og for tre dager siden fikk hun total brystnekt igjen. Får ikke noe i henne, og hun biter meg bare å vræler. Så nå orker jeg ikke mer. Tok fram pumpen, men etter 30 min kom det kun ut 10 ml. Jeg har rett og slett ikke tid til denne forbaskete pumpingen igjen, så nå er vi ferdig med amming.

Det er trist og leit, men føler jeg er kommet til en plass hvor jeg kun kan akseptere. Drite i alle andre, og kose oss med nan flaska sammen istedet. Jeg ville amme til minst et år, kanskje til og med to om barnet ville, men dengang ei.

Dritt altså!!!

[MockingJay]

Eller ikke:p Snakk om å være desperat, har sittet med handpumpa en liten stund nå, og har fått ut totalt 40 ml. Framgang! Da får vesla litt morsmelk i natt:D