Hva må til for at dere skal se meg? Hjelp.

[AnonymBruker]

Dette har jeg ofte lurt på.

Jeg har vært syk i mange år. Jeg bruker store deler av dagen min på å kjempe.

For andre er det bare livet - for meg gjelder det å overleve.

Hva da? Tenker du kanskje. Jo, jeg sliter. Jeg sliter med å leve.

Jeg er så ufattelig sliten.. Jeg har snart ikke krefter igjen. Denne sykdommen, eller hva man skal kalle det for - den tapper meg for liv.

Angst. Selvmordstanker. Angst for døden. Glede. Tårer. Redsel. Lykke.

Hodet mitt klarer ikke å bestemme seg. Skal jeg være den lykkelige jenten, eller skal jeg være den isolerte og "mørke" jenten? Jeg vingler.

Noen dager klarer jeg å kjempe meg såpass opp at jeg klarer å fungere. Når dagen er omme, og jeg kommer hjem til tomt hus - så tappes jeg igjen. For hvorfor skal jeg kjempe når dere ikke ser meg? Dere snur ryggen til.

Jeg trenger å bli sett. Hørt.. Jeg ber ikke om så mye.

Hvorfor er det ingen som ringer meg, spør etter meg? Bare fordi at jeg har hatt noen gode dager/uker - er jeg ikke frisk. Det bor et mørke i meg som returnerer når det passer. Jeg kan ikke kontrollere det.

Hodet mitt sier at jeg skal gi opp, kroppen begynner å gi etter.

Hva skal til for at dere skal se meg?

Ærlighet - jeg trodde det var noe som ble satt pris på. At med ærlighet kom det hjelp.

Jeg har gitt beskjed før det går for langt. Dere tar det vel opp som en form for oppmerksomhetssyke. Dere tar feil. Jeg gjemmer så mye av mine tanker og følelser - og jeg tror dere hadde blitt redd om dere visste alt. Jeg prøver å skåne dere. Dere vil ikke se meg falle.. Men vær så snill å hjelp meg da.

Jeg sitter alene. I et stort tomt hus. Dere lar mørket ta over meg. Jeg lar mørket ta over.

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Medisiner. Lykkepiller. Psykolog. Lege. DPS.

Dere tar meg ikke på alvor.

Hva skal til? Må det bli et selvmordsforsøk før jeg får hjelp?

Hvorfor kan jeg ikke få hjelp før? Hvorfor må skaden skje..

Jeg kjemper, prøver å holde meg. Prøver å finne en løsning.

Hva skal til. Hjelp meg.

Anonymous poster hash: 1ea39...a5d

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. kunne like så greit være meg som hadde skrevet det. du skriver på slutten (som jeg har sett mange gjør), "trengs det et selvmordsforsøk før jeg får hjelp?". jeg håper virkelig ikke at du prøver å ta livet ditt for å få hjelp, for jeg skal fortelle deg en sannhet (da etter mine egne erfaringer på akkurat det planet), et selvmordsforsøk hjelper deg ikke. jeg har flere selvmordsforsøk bak meg, større og mindre, og blitt tvangsinnlagt, også på tvang, med tvang, på tvang, uten fysisk tvang, og frivillig. men desverre. jeg har aldri blitt hørt. jeg er nå innlagt på DPS etter at jeg virkelig ba om det. og jeg har fått beskjed om at jeg skal være her til fredag. ble innlagt i dag. 4 dager er ikke nok til å bli trygg, og klare å jobbe for å komme meg ovenpå igjen. men slik har det nå vært i over et år. ut og inn av psykiatrisk.

det jeg foreslår, er at du skriver ut dette du har skrevet (eller skriver det for hånd), og leverer det til psykologen/legen din. det beskriver veldig godt hvordan du føler det. og jeg vil tru du vil få et godt svar. for det du skrev her. det var kjempebra. så mitt beste råd, er å vise dette til psykologen/legen din. jeg trur det kan hjelpe deg masse.

lykke til

Anonymous poster hash: 7f982...103

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. kunne like så greit være meg som hadde skrevet det. du skriver på slutten (som jeg har sett mange gjør), "trengs det et selvmordsforsøk før jeg får hjelp?". jeg håper virkelig ikke at du prøver å ta livet ditt for å få hjelp, for jeg skal fortelle deg en sannhet (da etter mine egne erfaringer på akkurat det planet), et selvmordsforsøk hjelper deg ikke. jeg har flere selvmordsforsøk bak meg, større og mindre, og blitt tvangsinnlagt, også på tvang, med tvang, på tvang, uten fysisk tvang, og frivillig. men desverre. jeg har aldri blitt hørt. jeg er nå innlagt på DPS etter at jeg virkelig ba om det. og jeg har fått beskjed om at jeg skal være her til fredag. ble innlagt i dag. 4 dager er ikke nok til å bli trygg, og klare å jobbe for å komme meg ovenpå igjen. men slik har det nå vært i over et år. ut og inn av psykiatrisk.

det jeg foreslår, er at du skriver ut dette du har skrevet (eller skriver det for hånd), og leverer det til psykologen/legen din. det beskriver veldig godt hvordan du føler det. og jeg vil tru du vil få et godt svar. for det du skrev her. det var kjempebra. så mitt beste råd, er å vise dette til psykologen/legen din. jeg trur det kan hjelpe deg masse.

lykke til

Anonymous poster hash: 7f982...103

Hei , og tusen takk for svar.

Jeg har selv vært innlagt en gang. Frivillig. Jeg var der i 4 dager, og jeg fikk ikke snakket med lege/psykolog en eneste gang - før jeg ble innkalt til legen og fikk beskjed om at jeg ble utskrevet og at jeg ble henvist til poliklinikken. Det tok 1 måned før jeg kom til der, for å så få nye behandlere hele tiden.

Det virker som at ingenting hjelper. Jeg er en veldig åpen og ærlig person, og forteller alt som det er. Jeg skriker nesten etter hjelp. Det eneste jeg får beskjed om er å ta mer medisin, prøve ny medisin, "tenk positivt" - opplegg. Det funker ikke for meg!

Jeg har en lang historie bak meg. Voldtekt og omsorgssvikt. Det siste jeg trenger er å bli kastet rundt i systemet.

Så når systemet svikter, hvor skal man gjøre av seg? Jeg blir jo ikke tatt på alvor.

Anonymous poster hash: 1ea39...a5d

[AnonymBruker]

Wow, dette kunne vært mine ord. Kjenner meg veldig godt igjen. Det største problemet mitt er at jeg hele tiden får beskjed om at jeg må bruke ord for å fortelle hvordan jeg har det, men når jeg gjør det er det ingen som tar det på alvor.

Anonymous poster hash: c458c...4bc

[AnonymBruker]

Wow, dette kunne vært mine ord. Kjenner meg veldig godt igjen. Det største problemet mitt er at jeg hele tiden får beskjed om at jeg må bruke ord for å fortelle hvordan jeg har det, men når jeg gjør det er det ingen som tar det på alvor.

Anonymous poster hash: c458c...4bc

Ja, slik har jeg det også. Man blir oppfordret til å fortelle, snakke, sitte ord på ting. Men når alt kommer til alt sitter man igjen med følelsen av at man har gitt mye av seg selv - for så å ikke få noe igjen. Det er tungt.

Anonymous poster hash: 1ea39...a5d

[Gjest Tekola]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre rydde og stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg ser at du har fått en del tips allerede. Jeg vil også minne om Mental Helse: http://www.mentalhelse.no/ Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no

Det skal være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Tekola, mod.