Er det mye tyngre med 2 barn?

[AnonymBruker]

Er det tyngre eller lettere? Tenker kanskje at de kan underholde hverandre litt etterhvert og jeg har vært enebarn selv og vet at det er ensomt og vil derfor ha to. Egentlig så er jeg veldig sliten nå med bare en kjenner jeg. Han er 1 år snart.

'Hvilke alderforskjeller gjør at det blir "lettest"?

Hva er det som gjør det tyngre eller lettere med 2 barn i forhold til 1?

Vil egentlig ha mange barn, men spørs om jeg orker det i småbarns årene.

Anonymous poster hash: 6049b...044

[Ciara]

Jeg synes ikke det er mye tyngre enn å ha ett barn.

De første ukene var de hittil mest utfordrende. Der var en overgang å få et barn til i familien, og hormonene var på bærtur. Storebror (da 2 år) forstod ikke at jeg ikke kunne leke med ham når han ville, men heller måtte ta meg av lillebror. Og den nye babyen måtte jo finne seg i å vente mer enn storebror noengang måtte. Men det gikk seg til.

Den største overgangen i mitt liv har vært å gå fra å ha 0 til 1 barn. Da nr 2 ble født hadde vi rutiner på plass, og ikke minst, erfaring med baby. Ting vi brukte mye tid på med nummer 1 gikk som en lek med nr 2. Nå er eldstemann 3,5 og forstår utrolig mye mer. Og selv om de er på kollisjonskurs i blant har de også mer og mer glede av hverandre.

[Harlekin]

Jeg kopierer svaret mitt fra en annen tråd, for dette vil jeg gjerne vite mer om.

Jeg lurer også på dette - men hos oss blir det slik at største blir skolejente når vi (forhåpentligvis) får et nytt barn. Dermed slipper vi unna endel av problemstillingene her (bleieavvenning, ammeavvenning, smokkavvenning, osv.), men regner med det blir andre problemstillinger å forholde seg til. Er det noen som har erfaringer her?

[AnonymBruker]

JA! det er mye tyngre med 2.

Det er konstant grining, masing, eller skravlig.

Alt må gjøres dobbelt, og du trenger minst 8 sett armer og øyne.

De føste årene blir den eldste "satt tilbake" for ,man må hele tiden ta hensyn til babyen.

De leker fint lite med hverandre før minstemann er 2, og da begynner kranglinga.

Det er også ett pes uten like å skulle kle på to kålmarker fullt vinterutsyr, og prøve å dytte vogna opp en bratt bakke med umåka snø med 1 hånd, mens du holder eldstemann i hånda, eller enda verre prøver å trekke med deg akebrettet...

Eneste som er enklere med nr 2 er at man offte føler seg tryggere fordi man har vært igjennom det tidligere.

Jeg sitter stadig vekk med dårlig samvittighet for 3 åringen som ikke får utfolde seg nok, og laangt i fra får den oppmerksomheten h*n fortjener, fordi 1 åringen krever sitt....

Anonymous poster hash: b1f1a...20f

[Redbull]

Mine underholder hverandre. Jeg syns hverdagen er enklere med to, da de har hverandre. Det er mye mer gleder nå (var det før også altså) med to. Å se lillebror lyse opp når han ser storesøster er helt utrolig! Han kan sitte i stua å se på storesøster som er på kjøkkenet, og gliset går nesten rundt!

[wondergirl]

Veldig enig med Ciara. Jeg kunne ikke begripe hvordan noen kunne orke eller greie å ha to barn da jeg hadde bare ett. Men det går faktisk helt fint. Travlere ja, men ikke mer slitsomt, hvis du skjønner.

Man er mer erfaren, og nr to må ofte bare henge med på det nr en gjør. Og nr en greier seg jo i større grad selv. Nå er min minste såpass liten at de ikke kan leke så mye sammen ennå, men de har allerede mye glede av hverandre og har en egen tone seg imellom. Men eldste kan ofte bli litt voldsom i leken, så jeg må alltid passe på så ikke minste plutselig har ei snor rundt halsen/dyne over hodet osv.

Mine er 3,5 år og 10 mnd. Jeg tror ikke jeg hadde vært klar for noe svangerskap før det hadde gått såpass lang tid.

[SummerJoy]

Tenker kanskje at de kan underholde hverandre litt etterhvert

Anonymous poster hash: 6049b...044

Det kan de, men det blir ofte desto mer krangling, høylytt, konflikter og herjing. Syns det er vanvittig slitsomt med krangling. Heldigvis er de stort sett venner. "Bestevenner" som de kaller seg selv

Jeg syns det å få 1 barn var en lek. Det å få 2 barn var tøft. Livet ble liksom veldig stressende. Alltid noen som skulle ha ny bleie eller bli matet. Alltid måtte ha et øye med de.

Men nå er barna 3 og 5 og jeg er avslappet igjen. Endelig bleiefrie barn etter 5 år med bleieskift i ett, endelig sover de hele natten begge to, endelig kan vi ha et rolig avslappet middagsmåltid sammen, endelig kan de leke uten å måtte holdes under konstant oppsyn.

Ville for øvrig ikke gjort noe annerledes. Selv om det har vært en slitsom periode i livet så har jeg aldri vært mer lykkelig enn etter jeg fikk de to.

[Lillie]

Jeg kopierer svaret mitt fra en annen tråd, for dette vil jeg gjerne vite mer om.

Jeg lurer også på dette - men hos oss blir det slik at største blir skolejente når vi (forhåpentligvis) får et nytt barn. Dermed slipper vi unna endel av problemstillingene her (bleieavvenning, ammeavvenning, smokkavvenning, osv.), men regner med det blir andre problemstillinger å forholde seg til. Er det noen som har erfaringer her?

Har erfaring med et skolebarn og en nyfødt en

Vår største utfordring var nok å "venne" eldstemann til at han ikke var enebarn lenger. Det å ikke ha like mye tid til han, eller tid på samme måte som tidligere (plutselig var jeg "utilgjengelig" med en baby som "hang" på meg hele tiden). Selv om han var "stor" skolegutt så slet han litt med dette i starten. Men det gikk fort over. Han er en beskyttende og god storebror, og de er som søsken flest. Eneste er at de ikke leker så mye sammen, men det er naturlig siden det er såpass stor aldersforskjell. Men de koser seg sammen likevel, og jeg prøver å ta de med på ting de kan gjøre sammen (gå på ski, skøyter, svømming og slike ting). S

[Stinelin]

Jeg syntes første barnet var en skikkelig utfordring, å få nr.2 har gått mye lettere! Nå er han liten enda, så mye kan endre seg, men likevel.

Nøkkelen her er å ha en deltakende mann, prioritere riktig, hvile når man kan, og se fremover. Tror mye handler om forventninger. Jeg forventa et blodslit, men så gikk det fint! Klart vi er slitne, men det var vi fra før, er vant til det.

[Ciara]

Jeg tror kanskje det kommer en del an på hvordan førstemann var.

I vårt tillfelle var vår første den mest krevende babyen. Han skrek mye de første månedene, ville aldri ligge alene, vi hadde ammeproblemer, han var tidlig ute motorisk så det ble knall og fall. Det var liksom konstant noe å gjøre med ham. Vår andre er helt annerledes. Han sov masse som nyfødt, ammingen gikk som en lek og han er en harmonisk liten fyr som aldri hever stemmen med mindre det er noe.

Jeg tror jeg var heldig som fikk den mest krevende babyen først, for det hadde blitt mye mer slitsomt om nummer to hadde vært likedan. Det hører jeg også fra bekjente som hadde en rolig førstebaby - at de nesten fikk sjokk da de fikk en nummer to å måtte håndtere den krevende babyen OG ta vare på førstemann.

Men alt går, og alt går seg gjerne til. Og alt vil som regel føles som om det er verdt det, tror jeg - når man først har fått dem er det vanskelig å se for seg livet uten de små

[AnonymBruker]

Takk for svar, det høres jo positivt ut, selv om det ikke nødvendigvis trenger å bli det for meg.
Husker jeg hadde en tøff graviditet og gikk sykemeldt så og si hele tiden. Babyen min har også vært veldig krevende fra dag en. Må stort sett underholde hele dagen.
Det er vel lettere hvis den eldste går i barnehagen om vi skulle få en til så trenger man ikke å underholde to hele dagen.

Anonymous poster hash: 6049b...044

[Nixnick]

Jeg syntes ikke det var noe særlig pes å gå fra 1 til 2 barn, men så har jeg da også hatt usedvanlig enkle og greie barn og sluppet unna kolikkskriking osv.

Det verste var egentlig de første ukene hjemme når mannen begynte på jobb, jeg måtte tidlig opp med eldstemann, og så måtte jeg sitte i evigheter og amme mens eldste ble overlatt til seg selv osv. Med første kunne vi ha lange morgener i sengen og bare kose oss, mens da nr. 2 kom våknet eldste i 6-tiden hver morgen, og da måtte jeg også stå opp og levere i barnehage osv. Ble litt mer styr på den måten.

Her er det 3 år mellom barna, og det har vært ypperlig for vår del.

http://www.plusstid.no/Barn-og-familie/Barn/Soesken-hvor-stor-aldersforskjell-er-ideelt

[Vera Vinge]

Jeg tror kanskje det kommer en del an på hvordan førstemann var.

Jeg tror jeg var heldig som fikk den mest krevende babyen først, for det hadde blitt mye mer slitsomt om nummer to hadde vært likedan. Det hører jeg også fra bekjente som hadde en rolig førstebaby - at de nesten fikk sjokk da de fikk en nummer to å måtte håndtere den krevende babyen OG ta vare på førstemann.

)

Jeg tror også dette må spille inn. De fleste jeg hører om, får den mest krevende babyen først (visstnok en kombo av at førstemann har mer stressa foreldre og ofte en tøffere fødsel med evt. problemer videre som følge av det enn nr to). Men, så hører jeg i blant om folk som har hatt rolige sovebabyer først og så en med magetrøbbel osv. Jeg ser for meg at hvertfall det første året med nr to da må bli ekstra sitsomt. En jeg kjenner sa at hun var forberedt på uro og skriking før første kom, men når den var så rolig og enkel, falt det henne ikle inn at nr to kunne bli helt annerledes.

[Harlekin]

Har erfaring med et skolebarn og en nyfødt en

Vår største utfordring var nok å "venne" eldstemann til at han ikke var enebarn lenger. Det å ikke ha like mye tid til han, eller tid på samme måte som tidligere (plutselig var jeg "utilgjengelig" med en baby som "hang" på meg hele tiden). Selv om han var "stor" skolegutt så slet han litt med dette i starten. Men det gikk fort over. Han er en beskyttende og god storebror, og de er som søsken flest. Eneste er at de ikke leker så mye sammen, men det er naturlig siden det er såpass stor aldersforskjell. Men de koser seg sammen likevel, og jeg prøver å ta de med på ting de kan gjøre sammen (gå på ski, skøyter, svømming og slike ting). S

Takk for svar! Kjekt å få høre dette perspektivet Jeg tenker at det på en måte blir enklere når barna ikke er fullt så tette og eldste klarer seg selv i stor grad, men så er det endel andre ting som kan bli vanskelig når barnet har vært enebarn så lenge. Jeg har selv en bror som er nesten 7 år yngre enn meg, og det er klart at vi lever separate liv, men likevel er vi til stor glede for hverandre, og nå i voksen alder er vi nære og alderen har ingenting å si.

Endret 27. januar 2014 av Harlekin

[Gjest Whitestripes]

Jeg synes ikke det var verken mer slitsomt eller mer stress med to barn. Her er det fire år i mellom, og for oss var det perfekt. Eldste var stor nok til å kunne delta masse i stell og kos med babyen, og vi slapp unna sjalusi. Eldste var kjempestolt storebror!

Og når den minste vokste litt til, hadde de masse selskap i og glede av hverandre. Sånn sett var det enklere med to, for de lekte sammen og underholdt hverandre.

[Stinelin]

Takk for svar, det høres jo positivt ut, selv om det ikke nødvendigvis trenger å bli det for meg.

Husker jeg hadde en tøff graviditet og gikk sykemeldt så og si hele tiden. Babyen min har også vært veldig krevende fra dag en. Må stort sett underholde hele dagen.

Det er vel lettere hvis den eldste går i barnehagen om vi skulle få en til så trenger man ikke å underholde to hele dagen.

Anonymous poster hash: 6049b...044

Det har vært en nødvendighet her. Husker jeg var veldig i tvil, men nå priser vi oss lykkelige for barnehageplassen. Er sikker på at både storebror og lillebror har godt av at eldstemann får noen timer i bhg. noen dager i uka.

[Tarzani]

Vi har to med akkurat 1 år mellom. Eldste er 3,5 år. Første mnd var litt travle pga at den eldste fortsatt trengte hjelp til ALT. Rutiner er alfa omega når man får flere barn, uansett om de er tette eller ei.

Eldste er blitt svært oppmerksom på den minste og passer godt på. Yngste strekker seg etter eldste. De er nesten på samme nivå. Fra yngste var 1,5 har de lekt mye sammen, men de har hatt STOR glede av hverandre siden første dagen de traff hverandre!

Jeg synes på mange måter at det er enklere å ha to, selv om det selvfølgelig følger med mer arbeid med 2 enn med 1. Man blir så vant med hverdagene og rutinene sine at man glemmer hvordan man hadde det med bare 1 barn. Slik føler iallefall jeg det.

[Gjest Riskjeks]

Slitsomt i starten, men lettere nå som de begynner å bli store. Men det er klart - det blir jo krangling/konkurrering, og enormt mye mer rot med to unger.

[thinkywinky]

Godt å høre litt erfaringer. Jeg har vært fast bestemt på at barn skal ha søsken... Men nå føler jeg det er nok med 2åringen jeg har. Tror ikke jeg kommer til å bli klar for en til heller, men må bare bestemme meg om det er det vi velger å gjøre.

Vi veier fordeler og ulemper fram og tilbake om dagen, men har bestemt oss for å iallefall vente et år til nå

[SummerJoy]

Jeg tror også dette må spille inn. De fleste jeg hører om, får den mest krevende babyen først (visstnok en kombo av at førstemann har mer stressa foreldre og ofte en tøffere fødsel med evt. problemer videre som følge av det enn nr to). Men, så hører jeg i blant om folk som har hatt rolige sovebabyer først og så en med magetrøbbel osv. Jeg ser for meg at hvertfall det første året med nr to da må bli ekstra sitsomt. En jeg kjenner sa at hun var forberedt på uro og skriking før første kom, men når den var så rolig og enkel, falt det henne ikle inn at nr to kunne bli helt annerledes.

Også har du meg, som har hatt to enkle, rolige babyer som stort sett bare har spist og sovet og vært smilende og blid ellers, men som fremdeles syntes det var slitsomt.

Det å få nr. 2 var ikke slitsomt i den forstand at jeg var usikker eller fordi han gråt eller noe sånt.

Det går mer på ting som at man helst skulle hatt 8 armer fordi to barn trenger hjelp eller trøst samtidig.

Eller at man må overvåke de konstant fordi man er redd for at 2 åringen skal løfte babyen og miste den i gulvet. Det faktum at man ikke bare har ett barn, som for øvrig er midt i verste trassalder, å kle på men også en baby, som gjerne gulper ut klærne 3 ganger før vi er klare til å gå ut av huset. Og når vi endelig er klar kan du banne på at 2 åringen plutselig trenger ny bleie. Og da skal babyen plutselig ha mat igjen...

Det å kjenne på dårlig samvittighet fordi man må fordele oppmerksomheten på to.

Det at 2 åringen kommer "hoppende" inn kl 6 om morgenen og vekker både baby og en trøtt mor. Ingen kjære mor, ingen lange late morgener i senga slik det var med nr 1, nei morgenen starter kl 6 uansett og da er det på an igjen med amming, mating, bleieskift, to barn som må lære å vente på tur...og den tålmodighetsprøven akkurat det kan være...........

Endret 27. januar 2014 av SummerJoy