Er det mye tyngre med 2 barn?

[Stinelin]

LItt enig med Summer Joy over. Vi har vært så heldige å kunne være to på dem mesteparten av tida når storebror ikke er i bhg., det hjelper mye! Men det med morgener er sant, ikke noe slakking i senga nei. Mannen tok storebror i starten slik at jeg og minsten kunne ligge, men nå er det bare å komme seg opp. For min del blir det en vane heldigvis.

[SummerJoy]

For min del blir det en vane heldigvis.

Det ble det for meg også. Man blir liksom vant til å "stå på" hele tiden... Og det var ikke uutholdelig på noe vis. Men slitsomt, ja det må jeg bare si at det var.

For øvrig har vi slitt med søvnen til minstemann helt frem til han ble 3 år. Han har hatt omtrent like hyppige oppvåkninger som da han var baby (utenom i tidsrommet 19-midnatt), så det er klart at det har medvirket til at jeg har følt at denne småbarnsperioden har vært veldig slitsom.

Nå som begge to sover godt så er det et hav av forskjell. I tillegg til at de er blitt eldre naturligvis...

Nå er ting veldig bra

[Lammelåret]

Det kommer an på personligheten til ungene.

[Gjest white tiger]

Jeg synes på mange måter det er greiere med to enn med et barn. Jeg er en sånn type som holdt på å gå på veggen i permisjonstiden med nr 1. Nå når jeg har to så er det noe som skjer hele tiden og dagene raser avgårde uten at jeg trenger å tenke på å måtte aktivisere ungene. Det er tre år mellom dem (3 og 6 år) og de krangler mye, noe som selvfølgelig er veldig slitsomt, men de kan også leke seg sammen.

Jeg er alene med dem når jeg har dem (50%) og det kan være litt kjipt at det er "to mot en", spesielt var det sånn når de var mindre og da skulle jeg gjerne hatt et ekstra sett hender. Det er lettere nå når de har begynt å bli større.

Nå når jeg en sjelden gang er bare har en av ungene i huset så blir det veldig stille og rart.

Jeg skulle ideellt sett hatt to tette. Tror dette er veldig slitsomt de første årene, men at de får mye glede av hverandre senere og kan leke mye sammen (og krangler gjerne mindre siden de er på samme alder og har relativt like behov).

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis. Jeg og min søster med 1,5 år mellomrom bet og klorte og kranglet til vi var 25.

Anonymous poster hash: 580e4...5db

[Gjest white tiger]

Ikke nødvendigvis. Jeg og min søster med 1,5 år mellomrom bet og klorte og kranglet til vi var 25.

Anonymous poster hash: 580e4...5db

Skjønner at det ikke alltid er sånn, jeg er nok kanskje preget av at jeg og min søster (som også er 1,5 år mellom) var tilnærmet bestevenner og lekte mye sammen og kranglet så og si aldri.

Men med mine er det i alle fall typisk at den eldste holder på med noe, så kommer den minste og vil holde på med det samme, men det som er å leke for den minste er å ødelegge for den eldste og så blir det krangel.

[Lillie]

Takk for svar! Kjekt å få høre dette perspektivet Jeg tenker at det på en måte blir enklere når barna ikke er fullt så tette og eldste klarer seg selv i stor grad, men så er det endel andre ting som kan bli vanskelig når barnet har vært enebarn så lenge. Jeg har selv en bror som er nesten 7 år yngre enn meg, og det er klart at vi lever separate liv, men likevel er vi til stor glede for hverandre, og nå i voksen alder er vi nære og alderen har ingenting å si.

Det som nå er den største utfordringa er at de har så vidt forskjellige interesser, da tenker jeg spesielt på fritida. Eldstemann er med på organisert idrett, minsta har mer behov for å kunne roe ned hjemme etter slitsomme dager i barnehage (og legger seg mye tidligere). Så krever god planlegging å få gjennomført og imøtekomme begges behov.

En annen ting jeg husket mye fra begynnelsen var følelsen av å være "ovenpå" med eldstemann, for så å begynne litt "på nytt" med baby igjen. Var ganske slitsomt til å begynne med, men det også gikk seg til. Og nå har årene fløyet, og jeg begynner å få to "store" barn Føler meg faktisk ganske så "ovenpå" igjen