Er du redd for å dø?

[AnonymBruker]

Er du redd for døden? og hva som skjer etter døden?

Nå fortiden så er det veldig mye av disse skumle sykdommene ute og går, og det er mye død og dødsdommer. Dette skremmer meg, for jeg tenker "snart er det min tur" og det er ekkelt å tenke på.

Hvordan blir man kvitt dødsangsten? Jeg er så redd for døden at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Ikke det å være syk som skremmer, men det å dø av det skremmer mest.

Hvordan har du taklet tankene rundt døden?

Anonymous poster hash: 6d7ee...98b

[Japp]

Jeg er nok ikke redd i den graden du er.

Jeg er redd for å dø, men det er fordi jeg da etterlater meg et lite barn

Tillegg: Jeg er redd for å dø, fordi jeg lurer på hvordan det eventult ville blitt for barnet mitt, å ikke ha mamma i nærheten lenger.

Og er selvsagt redd for at barnet skal dø.

Men heldigvis er det ikke noe jeg tenker på i det daglige.

Endret 21. januar 2014 av Japp

[Strikkemamma]

Er ikke så redd for at jeg selv skal dø, men har en intens angst for at folk rundt meg jeg er glad i skal dø

[Gjest Badebuksa]

Nei, til vanlig er jeg ikke redd for å dø. Når man går til det skrittet at man konstant (mer eller mindre) er redd for å dø, og tenker på døden, ser jeg på det sånn at man allerede er død.

Du lever ikke!

Men du kan jo roe deg ned med å tenke på at det ikke ersikkert at døden på jorden er slutten på alt.

[AnonymBruker]

Det var skumle(re) sykdommer før i tiden også... Men jeg er ikke redd for å dø. Derimot er jeg redd for smertene før døden inntrår (en lang og pinefull død). Jeg er tilhenger av aktiv dødshjelp, så får man ha styring selv på sitt eget liv og sin egen død. Det tror jeg kunne gitt trygghet til mange.

Anonymous poster hash: e7364...02a

[Sjokoladenøtt]

Litt redd for at alle tankene mine bare skal forsvinne en dag, men herregud så lenge jeg ikke dør når jeg har det kjempevondt så er jeg ganske fornøyd.

Hva så da? Om man dør? Du får ikke gjort noe med det, det er ikke sikkert at du vet du skal dø engang.

Jeg hadde også skikkelig angst for å dø for et par år siden, men jeg klarte å tenke meg frem til at jeg ikke kan ligge i senga hver natt og tenke på at jeg skal dø. Da har jeg ikke noe liv.

Alle dør engang, jeg tror nok alt bare forsvinner og man ikke føler, tenker eller ser noe. Akkurat som narkose omtrent. Man får ikke gjort noe med det, og det går fint til slutt

[Gjest Corto Maltese]

Nei

[Libertas]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd måten jeg skal dø på.

Jeg er også redd for at de rundt meg skal dø, det er det verste jeg kan tenke meg.

[AnonymBruker]

Etter at jeg ble psykisk syk så er jeg ikke redd for å dø.

Men jeg er redd for det på den måten at det vil påføre andre smerte, om jeg går bort.

Og jeg er selvfølgelig redd for at noen jeg er glad i skal dø.

Anonymous poster hash: 28c2b...33d

[AnonymBruker]

Er ganske bortkasta å være redd for å dø. I det du dør så blir alt som er deg borte. Det er ikke noe øyeblikk etter døden du kan tenke "faen altså der døde jeg =(". Så det er ingenting å frykte.

Anonymous poster hash: ce349...a81

[Silfen]

Vi dør i det øyeblikket vi fødes, så jeg ser ikke noe poeng i å være redd.

[andy capp]

Nei, jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror ikke jeg merker noe til selve døden, så hvordan jeg dør er vel viktigere, men det er heller ikke noe jeg tenker så veldig mye på.

Jeg VIL ikke dø, til det har jeg for mye å leve for, barna mine, gode venner, familie osv. I tillegg vil jeg så klart ikke at mine nærmeste skal dø, men er ikke REDD for det heller.

Et liv i bekymring, om det er for døden eller andre ting, er ikke et fullverdig liv for min del, så jeg bruker ikke tid og energi på å bekymre meg over ting jeg ikke får gjort noe med.

[andy capp]

Vi dør i det øyeblikket vi fødes, så jeg ser ikke noe poeng i å være redd.

Vi er i det minste "dødsdømte", ikke enig i at vi dør, men enig i at det ikke er noe å gå rundt og være redd for.

[Gjest Inferno]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil uansett kjempe til det siste.

Sykdommer skremmer meg ikke. Sjansen er større for at jeg blir drept enn at jeg bukker under for sykdom.

[Alayne]

Ikke redd for selve døden, men redd for dødsprosessen. Smerter, uverdighet og tap av kontroll av kroppen er det jeg er mest redd for.

[Vulpes]

Jeg har utrolig nok aldri vært redd for å dø.

Altså, jeg vil jo ikke dø, men det er fordi jeg har lyst til å leve videre, ikke fordi jeg er redd for hva som skjer når jeg dør. Jeg er ateist og tror ikke på noe overnaturlig eller religiøst, altså tror jeg at jeg bare forsvinner når jeg dør. Det blir som det var før jeg ble skapt, jeg eksisterer rett og slett ikke mer. Tanken på det er ikke skummel, kanskje bare litt vemodig.

Det jeg derimot med jevne mellomrom får litt «angst» av, er tanken på at de jeg er glad i skal dø, da spesielt foreldre og besteforeldre som jo høyst sannsynlig dør før meg. Tanken på å oppleve at mamma og pappa dør er så vond, selv om jeg vet at det er noe alle må gjennom.

[Dricka]

Det er det eneste jeg vil. Men selvmord får jeg meg ikke til å gjøre.

[Millimani]

Jeg er ikke redd for å dø. Døden er kanskje alvorlig, men vi vet at den kommer til alle, så det er jo noe som hører livet til. Jeg er mer redd for at mine aller nærmeste skal dø fra meg, enn jeg er for å dø selv. Vil ikke miste de jeg er mest glad i, men når det kommer til meg selv så er jeg ikke redd i det hele tatt

[AnonymBruker]

Ja, er livredd. Men nytter ikke å gå og tenke på det hele tiden.

Anonymous poster hash: fb18b...b5d

[Silfen]

Vi er i det minste "dødsdømte", ikke enig i at vi dør, men enig i at det ikke er noe å gå rundt og være redd for.

Vi gjør jo det, sånn i ytterste perspektiv. Noen sier at vi er født med så og så mange hjerteslag, for eksempel. Så i det hjertet begynner å slå, så slår det seg jo bare ned mot slutten.