Det å være offer.

[AnonymBruker]

Jeg har møtt mennesker som har fått ris på rompen 1-2 ganger(for å sette det litt på spissen) gjennom hele sin barndom og som er bitter og veldig sint på sine foreldre pga av dette. Så har man mennesker som feks har vært utsatt for incest i mange, mange år som reagerer med sinne hvis man synes synd på dem. Er det noen som forstår mekanismene bak? Jeg opplever at jo mindre man har opplevd jo bitrere er man, mens de som man virkelig kan kalle et offer nekter å være dette. Er det noen andre som har opplevd dette, jeg er rett og slett interessert i mekanismene bak for det er egentlig psykologisk veldig interessant :-) .

Anonymous poster hash: ce4f3...1f3

[JamesHardy]

Det er litt mer innviklet enn å se på disse hendelsene. Det må inn i kontekst og tas i betraktning i forhold til arv og miljø.

Det heter seg at man ikke får mer enn man kan tåle. Hva som ligger i dette og om det er hold i det vet jeg dog ikke. Tenker nok at hvordan man forholder seg til ting er avgjørende for hvordan man reagerer på ulike ting.

Har snakket med veldig mange om ganske mye og det er totalt forskjellig hvordan den enkelte oppfatter ting. Det er basert på hvem man er fremfor hva som har skjedd.

[JaVel]

Men samtidig er det vel ingen som "tåler" feks incest gjennom flere år, allikevel de jeg har møtt som har opplevd det har stort sett store traumer men samtidig ser de ikke på seg selv som ofre? Er ikke det litt rart? Dette kan ikke bare dreie seg om arv/miljø men også psykiske mekanismer, hvis de begynner å tenke og se på seg selv som ofre så vil de bryte sammen, den grimme virkeligheten vil gå opp for dem? Mens mennesker som feks har opplevd en litt turbulent skilsmisse mellom foreldrene da de var barn (ps; kan sikkert føles ille), er bitre og sinte på sine foreldre i flere ti-år. Har disse barna et såpass godt indre bilde av sine foreldre slik at det ikke blir "farlig" for dem å være så sinte?

[Marie90]

Å være et offer er i stor grad en mentalitet. Selvsagt kan man objektivt si at en person er et 'offer for noe', men om man vil sette seg selv i en offerrolle og leve i den rollen er i stor grad opp til en selv.

Noen er mer tilbøyelige til å være komfortable med den rollen enn andre, og det har med personlighet, arv og miljø å gjøre.

Mennesker som generelt er passiv-aggressive vil i større grad se på seg selv som offer. Noen vil alltid se på seg selv som et offer uavhengig av om de har faktisk vært offer for overgrep eller ikke, noen vil aldri se på seg selv som et offer.

Hvis du googler noe som "victim mentality psychology" el.l. så er det endel research på det.

Jeg vil anta at de som har vært utsatt for stor urettferdighet og mange overgrep (seksuelt eller ikke) i større grad må angripe disse tingene 'head on' og finne en måte å arbeide med det på. Hvis du er blitt utsatt for noe alvorlig er det større sjanse for at du må i terapi, og en del av terapien vil innebære å ikke se på seg selv som et offer. Jo verre ting du er blitt utsatt for, jo viktigere er oppgaven å komme seg ut av offerrollen, og det er sikkert en grunn til at de som virkelig har slitt heller enten tilgir og blir ekstremt overbærende eller bestemmer seg for å komme styrket ut av det (og derfor blir sinte hvis de blir fremstilt som offer).

[AnonymBruker]

Dere får først lære dere forskjellen på å være offer og å spille en offerrolle. Offerrollefobien har tatt helt av de siste årene.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[AnonymBruker]

Å være et offer er i stor grad en mentalitet. Selvsagt kan man objektivt si at en person er et 'offer for noe', men om man vil sette seg selv i en offerrolle og leve i den rollen er i stor grad opp til en selv.

Noen er mer tilbøyelige til å være komfortable med den rollen enn andre, og det har med personlighet, arv og miljø å gjøre.

Mennesker som generelt er passiv-aggressive vil i større grad se på seg selv som offer. Noen vil alltid se på seg selv som et offer uavhengig av om de har faktisk vært offer for overgrep eller ikke, noen vil aldri se på seg selv som et offer.

Hvis du googler noe som "victim mentality psychology" el.l. så er det endel research på det.

Jeg vil anta at de som har vært utsatt for stor urettferdighet og mange overgrep (seksuelt eller ikke) i større grad må angripe disse tingene 'head on' og finne en måte å arbeide med det på. Hvis du er blitt utsatt for noe alvorlig er det større sjanse for at du må i terapi, og en del av terapien vil innebære å ikke se på seg selv som et offer. Jo verre ting du er blitt utsatt for, jo viktigere er oppgaven å komme seg ut av offerrollen, og det er sikkert en grunn til at de som virkelig har slitt heller enten tilgir og blir ekstremt overbærende eller bestemmer seg for å komme styrket ut av det (og derfor blir sinte hvis de blir fremstilt som offer).

Du skriver så mye reinspikka tull, og dette er intet unntak!

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[Marie90]

Mens mennesker som feks har opplevd en litt turbulent skilsmisse mellom foreldrene da de var barn (ps; kan sikkert føles ille), er bitre og sinte på sine foreldre i flere ti-år. Har disse barna et såpass godt indre bilde av sine foreldre slik at det ikke blir "farlig" for dem å være så sinte?

Eksempelet du nevner med skilsmisse avhenger jo i stor grad av hvordan foreldrene har taklet dette. Noen foreldre har overbeskyttet barna og føler seg såpass skyldige at de unnskylder seg til ingen ende og barna får et inntrykk av at denne skilsmissen er en 'urett' som er blitt begått dem som aldri kan rettes opp. At de lider mer enn noen andre og at foreldrene skal bruke resten av sitt liv for å bøte på denne skilsmissen.

Når voksne mennesker fortsatt er sint for en skilsmisse som skjedde da de var barn handler det ofte om at foreldrene har taklet det på helt feil måte.

[AnonymBruker]

Å være et offer er i stor grad en mentalitet. Selvsagt kan man objektivt si at en person er et 'offer for noe', men om man vil sette seg selv i en offerrolle og leve i den rollen er i stor grad opp til en selv.

Noen er mer tilbøyelige til å være komfortable med den rollen enn andre, og det har med personlighet, arv og miljø å gjøre.

Mennesker som generelt er passiv-aggressive vil i større grad se på seg selv som offer. Noen vil alltid se på seg selv som et offer uavhengig av om de har faktisk vært offer for overgrep eller ikke, noen vil aldri se på seg selv som et offer.

Hvis du googler noe som "victim mentality psychology" el.l. så er det endel research på det.

Jeg vil anta at de som har vært utsatt for stor urettferdighet og mange overgrep (seksuelt eller ikke) i større grad må angripe disse tingene 'head on' og finne en måte å arbeide med det på. Hvis du er blitt utsatt for noe alvorlig er det større sjanse for at du må i terapi, og en del av terapien vil innebære å ikke se på seg selv som et offer. Jo verre ting du er blitt utsatt for, jo viktigere er oppgaven å komme seg ut av offerrollen, og det er sikkert en grunn til at de som virkelig har slitt heller enten tilgir og blir ekstremt overbærende eller bestemmer seg for å komme styrket ut av det (og derfor blir sinte hvis de blir fremstilt som offer).

Er enig i den siste betraktningen der, ved at jo mer alvorlige ting man har opplevd jo viktigere er det å komme seg fra det i best mulig mental hold. Men jeg mener også at det det er her noe av problemet ligger. Har man opplevd alvorlige nok hendelser i livet som voldtekt, grov kriminalitet osv. så prioriteres man normalt i helsekøen for tildeling av psykolog, spesielt dersom man får traumer av det. Der får man verktøyene og metodene man trenger for å starte jobben. Det er selvfølgelig veldig bra, men så har man de som ikke har like alvorlige utfordringer som aldri får hjelp på grunn av ressursmangel. Det er mange med mer moderate psykiske lidelser som ikke utgjør noen akutt fare men som likevel kan utgjøre store mentale hindringer for den det gjelder hvilket igjen kan manifestere seg i symtpomer som f. eks offermentalitet.

Det er litt synd å si det, men man skal faktisk ha ganske alvorlige problemer før man får hjelp i det psykiske helsevesenet i Norge, enkelte steder må det nesten være snakk om selvmordsfare før det offentlige griper inn. Har man mildere eller moderate symptomer så blir man i veldig mange tilfeller avvist på grunn av ressursmangel.

Jeg tror det er mye folkehelse og økonomi å hente hvis man greier å bygge opp en kapasitet som i større grad ivaretar de moderate tilfellene. Selv om man ikke får hjelp i det psykiske helsevernet er det mange som sliter i arbeidslivet på grunn av psykiske lidelser med de belastinger det tilfører offentlige stønader.

Anonymous poster hash: 11681...a90

[Marie90]

Er enig i den siste betraktningen der, ved at jo mer alvorlige ting man har opplevd jo viktigere er det å komme seg fra det i best mulig mental hold. Men jeg mener også at det det er her noe av problemet ligger. Har man opplevd alvorlige nok hendelser i livet som voldtekt, grov kriminalitet osv. så prioriteres man normalt i helsekøen for tildeling av psykolog, spesielt dersom man får traumer av det. Der får man verktøyene og metodene man trenger for å starte jobben. Det er selvfølgelig veldig bra, men så har man de som ikke har like alvorlige utfordringer som aldri får hjelp på grunn av ressursmangel. Det er mange med mer moderate psykiske lidelser som ikke utgjør noen akutt fare men som likevel kan utgjøre store mentale hindringer for den det gjelder hvilket igjen kan manifestere seg i symtpomer som f. eks offermentalitet.

Det er litt synd å si det, men man skal faktisk ha ganske alvorlige problemer før man får hjelp i det psykiske helsevesenet i Norge, enkelte steder må det nesten være snakk om selvmordsfare før det offentlige griper inn. Har man mildere eller moderate symptomer så blir man i veldig mange tilfeller avvist på grunn av ressursmangel.

Jeg tror det er mye folkehelse og økonomi å hente hvis man greier å bygge opp en kapasitet som i større grad ivaretar de moderate tilfellene. Selv om man ikke får hjelp i det psykiske helsevernet er det mange som sliter i arbeidslivet på grunn av psykiske lidelser med de belastinger det tilfører offentlige stønader.

Anonymous poster hash: 11681...a90

Selvsagt skal de alvorlige tilfellene prioriteres først, men jeg er enig i det du sier og det er nok generelt mangel på ressurser i Helse-Norge for psykiske problemer og traumer.

Faktum er jo også at folk reagerer forskjellig - noen er mentalt sterkere enn andre, noen har mer støtte fra familie og venner, noen er mer ressurssterke og trenger mindre hjelp fra det offentlige for å komme seg på beina igjen. Ideelt sett burde de som trenger mest hjelp få det raskere, men det er nesten umulig å sortere folk på den måten. Det bunner alltid i ut i vurdering fra en psykiater et sted på et offentlig kontor.

[Gjest Riskjeks]

Dere får først lære dere forskjellen på å være offer og å spille en offerrolle. Offerrollefobien har tatt helt av de siste årene.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

Skulle akkurat til å skrive noe lignende!

Mange som synes det er litt kult å ha hatt en "vanskelig barndom" og skaper et image av det. Folk er rare.

[AnonymBruker]

Tror nok mange spiller en offerrolle for å få sympati, oppmerksomhet eller whatever, og forteller om f.eks. en vanskelig barndom, men som en som virkelig kan snakke om en vanskelig barndom hører jeg med en gang at det er en rolle de spiller for sympati elller hva det nå måtte være.

De som objektivt sett kan karakteriseres som offer for incest, omsorgssvikt osv. har jeg opplevd at i større grad ikke vil bli sett på som et offer for det blir ofte ensbetydene med å være svak, og ingen vil være svak. Og om man har vært ute for slike ting så er man vel alt annet enn svak.

Jeg leste en gang om løvetann barn i psykologien, hvordan det kan ha seg at folk som vokser opp med helt skrudde barndommer og ungdomsår klarer seg fint, mens hos andre skal det ikke mer til en en klaps på rumpa og så er hele livet i dass med rusmisbruk, selvskading osv.

Anonymous poster hash: 04082...d4f

[Gjest Gjest]

Folk som har opplevd incest, voldtekt og annen skit og kommet seg over det er overlevere. At de blir sinte fordi de blir satt i offerrollen som de ikke selv har valgt, forstår jeg godt.

[Gjest Inferno]

Slenger meg på offerrolle vs. å være offer av noe-betraktningen.

Jeg har overlevd en liten haug med overgrep, et par drapsforsøk, voldtekt, alkoholiserte omsorgspersoner og hele rekka der. Likevel har jeg aldri latt meg affisere stort av det. Far min er en kynisk, hensynsløs skrulling som ler fremfor å be om nåde, og jeg er av samme ulla. Jeg overlever ikke, jeg lever. Jeg har enda til gode å være redd for å dø eller å se meg over skuldra når jeg går alene om natten. Jeg er ikke et offer.

[AnonymBruker]

Tror nok mange spiller en offerrolle for å få sympati, oppmerksomhet eller whatever, og forteller om f.eks. en vanskelig barndom, men som en som virkelig kan snakke om en vanskelig barndom hører jeg med en gang at det er en rolle de spiller for sympati elller hva det nå måtte være.

De som objektivt sett kan karakteriseres som offer for incest, omsorgssvikt osv. har jeg opplevd at i større grad ikke vil bli sett på som et offer for det blir ofte ensbetydene med å være svak, og ingen vil være svak. Og om man har vært ute for slike ting så er man vel alt annet enn svak.

Jeg leste en gang om løvetann barn i psykologien, hvordan det kan ha seg at folk som vokser opp med helt skrudde barndommer og ungdomsår klarer seg fint, mens hos andre skal det ikke mer til en en klaps på rumpa og så er hele livet i dass med rusmisbruk, selvskading osv.

Anonymous poster hash: 04082...d4f

Jeg tenker at hvis jeg gir meg over og får det elendig så har overgriperen min vunnet, og det skal jeg ikke ha noe av.

Anonymous poster hash: b7eab...11b

[Gjest Blomst83]

Jeg tenker at hvis jeg gir meg over og får det elendig så har overgriperen min vunnet, og det skal jeg ikke ha noe av.

Anonymous poster hash: b7eab...11b

En psykolog sa til meg at den perfekte "hevn" er et godt liv.

[AnonymBruker]

Skulle akkurat til å skrive noe lignende!

Mange som synes det er litt kult å ha hatt en "vanskelig barndom" og skaper et image av det. Folk er rare.

Jeg kjenner ingen som gjør det til et kult image å ha hatt en "vanskelig barndom".

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[AnonymBruker]

En psykolog sa til meg at den perfekte "hevn" er et godt liv.

Ja, da får psykologene gi skikkelig traumebehandling da. Synes forøvrig det var et merkelig utsagn fra en psykolog.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[Gjest Inferno]

En psykolog sa til meg at den perfekte "hevn" er et godt liv.

Feil. Den perfekte hevn er å ta en faktisk hevn og i tillegg leve et godt liv.

[Gjest Blomst83]

Ja, da får psykologene gi skikkelig traumebehandling da. Synes forøvrig det var et merkelig utsagn fra en psykolog.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3 Nå er

Nå er den komentaren tatt noe ut at konteks,men den passet sammen med det innlegget jeg siterte. Denne psykologen her en en anerkjent og kjent psykolog,så vedkommende vet godt hva h*n drev med.

[Gjest Blomst83]

Feil. Den perfekte hevn er å ta en faktisk hevn og i tillegg leve et godt liv.

Deg om det.